Livet ser rolig og fredelig ut på utsiden. I alle fall så rolig og fredelig som det kan bli i en kaosfamilie på fem. Du ser det ikke på meg. At det stormer på innsiden. Men nå for tiden så gjør det faktisk det. Det er mye som skjer inni meg. Mye som kanskje skulle vært skrevet om, som en form for terapi. Men det er en linje jeg foreløpig ikke vil tråkke over. Så da lar jeg det heller storme litt.

En medvirkende faktor til deler av stormen er det som skal skje om et par uker. Det som jeg etter å ha fått ordnet alt det praktiske har skjøvet unna. Men nå er det umulig. For nå nærmer det seg litt for fort. Om et par uker kommer familien min fra USA med urnen til pappa. Plutselig er alt så virkelig igjen. Den nye normalen som jeg til dels hadde vent meg til, den uten pappa, blir plutselig vanskelig igjen. Nå skal urnen settes ned. Nå skal vi samle familie og venner. Og plutselig gjør det veldig vondt igjen.

I utgangspunktet gledet jeg meg til at dette skulle skje. Da det fremdeles var langt unna. Gledet meg til å få pappa «hjem». Til å feire livet hans. Til å få en slags avslutning på den tunge måneden i fjor høst. Nå kjenner jeg at det blir mye tøffere enn jeg hadde regnet med. Joda, jeg gleder meg til å samle mange mennesker som kjente ham, som betydde noe for ham. Til å klemme. Høre historier. Markere det fantastiske livet pappa hadde. Men så slår det meg at det vil være så fryktelig tydelig at han ikke er der. At han mangler. Og savnet svir enda litt mer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I denne stormen trenger jeg pappa mer enn noensinne. Akkurat nå skulle jeg gitt en arm og et bein, kanskje enda mer, for å snakke med ham. Høre den gode, beroligende stemmen hans. Fortelle ham alt jeg går og tenker på. Høre ham si at alt vil ordne seg. Han kunne alltid gi meg ro. Uansett.

Men denne stormen er min. Jeg må bite tenna sammen og stå i den alene. La tiden jobbe og håpe på det beste. Hva nå det måtte være. Men det er vondt. Og ensomt. Selv om jeg så og si aldri er alene, så føler jeg meg ensom med tankene mine. Ensom med følelsene og den stadige verken i hjertet. Ensom med klumpen i halsen. Og jeg vet at stormen på langt nær er over. De neste ukene vil bli tøffe, med urnenedsettelse, minnestund og hele pakka. Jeg må bare henge med i svingene, holde ut og ta vare på de fine øyeblikkene som jeg vet vil glimte til innimellom.

Det finnes alltid et vakkert lyspunkt, uansett hvor skyet og grå dagen måtte være.

Follow my blog with Bloglovin