Et lite tilbakeslag

«Prosjekt positivitet» begynte så bra. Faktisk fungerte det så bra at jeg for første gang overså både den 6. og 8. denne måneden. Først i går innså jeg at det nå har gått tre måneder siden Megan kom stille til verden. I går, som var min siste egentenkte dato for når hun skulle ha kommet til verden. Nå hadde hun garantert vært her om hun hadde fått leve, selv om termin fortsatt hadde vært tre uker unna. Lenger hadde jeg ikke fått gå. Det er en fryktelig rar tanke. Alt skulle ha vært forandret nå. Isteden er alt som før, samtidig som ingenting noensinne vil bli som før. Motsigelser der, men dere skjønner kanskje poenget.

Likevel kom jeg meg gjennom gårsdagen også. Overraskende greit til og med. En bonusfridag for hele familien, som ble avsluttet med dobbel fotballkamp for jentungen på kvelden. Det er alltid like gøy å stå på sidelinjen. Og nå som vi kan la minsten bli hjemme sammen med storebror, er det også fint at mannen og jeg kan dra sammen og se på i fred og ro. Det er kjærkomment. Jeg er så glad for at vi har en så flink storebror i huset!

Men i dag har «prosjekt positivitet» truffet veggen. Det har møtt sin overmann i form av en lei forkjølelse. Jeg har hanglet litt en stund, men trodd at jeg slapp unna full pakke. Der tok jeg feil! Nå er nesen tett, kløende og rennende på samme tid, og jeg nyser så jeg nesten tisser på meg. Halsen er sår. Hodet er tungt og tett. Jeg er varm og kald om hverandre. Øynene renner og energinivået er helt på bunn. Jeg var liksom ikke på topp fra før, for i det siste har det føltes som om kroppen har trodd at den var høygravid som den skulle ha vært. Alt tærer på. Så en forkjølelse har jeg virkelig ikke overskudd til nå! Orker ikke! Vil ikke!

Her finner jeg virkelig ikke noe som er positivt. Null og niks. Ikke eventuell trøstespising. Ikke sofatid. Ingenting! Det eneste positive jeg kan tenke på i dag er at jeg gleder meg til dette slipper taket igjen. Det blir deilig det!

Og i mellomtiden kan jeg være litt takknemlig for at det nettopp var tilbud på tørkerull og at vi dermed har et par sekker med sånne..

Positiv september

Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg et lite innfall. For hva om jeg istedenfor å grue meg til hva dagene i september bringer, heller snur dem til noe positivt. Det ville da vært en fin måte å hedre Megans korte liv på. Selvfølgelig vil ikke hver dag være positiv. Noen dager vil være tyngre enn andre. Men uansett hvordan dagen er, ønsker jeg å finne i alle fall en positiv ting. En eneste liten ting å være takknemlig for. Sånn som i går, en dag som kun kan betegnes som grå. Veldig grå. Og regnet som kom i løpet av dagen understreket det helt perfekt. Men på morgenen kjente jeg det, at jeg var takknemlig for at det ikke regnet akkurat når minsten, snuppa og jeg skulle gå til skolen. Det var i alle fall noe.

I dag føles livet litt lysere igjen, og jeg har kjent på opptil flere sånne positiviteter. Mannen har hatt fri, og vi dro tilbake til de hyggelige folkene som leverer gravsteiner og bestilte steinen til Megan. Det ga meg en god følelse. Det føles godt å ha bestemt seg, å ha gjort det. Vi må fortsatt bestemme oss for skrift og dekor, men det største valget er tatt. Samtidig er jeg litt ambivalent til det med å bli helt ferdig med alle bestemmelser. Plutselig er det ikke mer jeg kan gjøre for jenta mi, annet enn å sørge for at graven er velstelt. Skrift og dekor på steinen blir den aller siste avgjørelsen jeg må ta i forhold til hennes eksistens. Men jeg gleder meg også til å få alt på plass. Jeg tror det blir fint.

Dagens kanskje fineste øyeblikk var da jeg satt i bilen mens mannen gikk inn på skolen for å hente minsten. Å se de to komme gående hånd i hånd, minsten lett dansende ved siden av pappaen sin, traff meg rett i hjerterota. For ikke å snakke om hvordan ansiktet hans lyste opp i et stort smil mens han vinket ivrig da han så meg i bilen. Mammahjertet formelig eksploderte av gode følelser. Mer skal ikke til.

Samtidig gleder jeg meg veldig til å være med snuppa på fotballkamp i kveld. Hun elsker å spille fotball, og jeg er minst like glad i å se henne gjøre det. I kveld skal hun spille sammen med jentene som er et år eldre enn henne, noe jeg vet betyr mye for henne. Litt sånn skrekkblandet fryd tror jeg, men sannsynligvis mest fryd. Hun er nok mer spent på morgendagens kamp, da hun skal spille med dem som er to år eldre. Det blir helt nytt. Hennes første 11er-kamp, med mange for henne ukjente jenter. Men hun mestrer nok det også. Og en stolt fotballmamma gleder seg til å se på da også. Og det er positivt!

Nye, men allerede godt brukte fotballsko klare for to nye kamper. For ordens skyld, hun bruker ikke to forskjellige sko. Vi måtte kjøpe to par av samme type sko, men i ulik farge, etter at hun ble inspirert av sin amerikanske venninne i sommer. Kan bli dyrt etterhvert om hun fortsetter med dette..

Tilbake til dette innfallet om å finne positiviteter i hverdagen. Noe man egentlig alltid burde gjøre, men som man ofte er ganske dårlig på. I alle fall jeg. Det høres jo så enkelt ut. Og det er jo ganske enkelt også, bare man tar seg tid til å stoppe opp og tenke litt. Denne måneden er det ekstra viktig for meg å kjenne på de gode tingene i livet. Forhåpentligvis kan jeg klare å finne minst en ting som jeg kan skrive ned hver dag. Om ikke på bloggen, så i det minste i notatene på mobilen min. Jeg skal prøve å dele litt her også. Hver dag vil kanskje være å legge lista høyt, men vi får se hvor vi ender når september er over. Mitt lille “prosjekt positivitet” er i alle fall i gang.

Har du noe du er spesielt takknemlig for i dag? Noe som har gitt deg en god følelse? Del gjerne med meg.

Wake me up when September ends

September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.

Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..

Det er rart

Det er helt umulig å ikke tenke på det. Det som skulle ha vært, det som har vært og det som vil bli. Om ikke det verste hadde skjedd, hadde Megan vært her i løpet av få dager. Om hun ikke hadde kommet før, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bære henne lenger enn 37 uker. At om hun fortsatt hadde vært på plass i magen, hadde jeg blitt satt i gang med en gang hun ikke lenger ville regnes som prematur. Det hadde ikke vært langt unna..

Det er sårt å se denne. Se hvor nær jeg hadde vært. Å vite hvordan livet egentlig skulle ha vært nå. Samtidig kjenner jeg på en skyldfølelse for tanker jeg innimellom hadde i svangerskapet. For selv om jeg både ønsket og elsket henne, var det øyeblikk jeg var overveldet og skremt. Øyeblikk da jeg ønsket at livet bare kunne fortsette som før. Det livet vi kjente og var vant til. Livet med to voksne og tre barn. Å ha fire barn var skummelt og ukjent. Selv om jeg visste at vi ville klare det, betydde det likevel nye utfordringer og forandringer i familiedynamikken. At det gikk troll i ord, eller tanker, plager meg. For det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg var bare redd. Innimellom. Mesteparten av tiden fylte hun meg kun med glede, kjærlighet og forventning. Og jeg vet at vi alle hadde både elsket og forgudet henne. Herregud, så mye kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde fått. Og så mye glede hun hadde gitt oss. Hun hadde gjort oss enda bedre. Enda rikere. Og hakket mer slitne. Men det hadde hun vært så verdt!

Det er rart hvor mye man kan savne et lite menneske som man aldri egentlig fikk bli kjent med. Hvor høyt man kan elske et bittelite menneske som bare fikk leve på innsiden. Men hun fyller hjertet mitt med både gode og såre følelser konstant. Hun er med meg hele tiden. Og hun skal alltid være med meg. Hun skal få leve i og gjennom meg. Selv om det ofte føles mørkt nå, skal jeg klare å snu Megans korte liv til noe positivt. Litt etter litt. Og jeg skal fortsette å gjøre de få, små tingene jeg kan gjøre for henne. Noe som akkurat nå begrenser seg til å stelle gravsted og finne gravstein.

Og istedenfor fødsel, så har jeg langt på vei funnet den perfekte gravsteinen for henne (og morbid nok også sannsynligvis for mannen og meg). Nå venter jeg bare på skisser og pristilbud. En rar opplevelse i seg selv. For da vi besøkte dette firmaet første gang, fikk jeg en følelse av at dette var plassen vi skulle kjøpe stein. Og vi har besøkt flere sånne steder altså. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi har reist rundt, tittet, undersøkt, spurt og gravd. Men denne plassen var annerledes både for mannen og meg. Vi fikk begge litt bakoversveis da vi kom inn og møtte en mann som var påfallende lik faren min, både av utseende og væremåte. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er komfortabel eller ukomfortabel med akkurat det. Men en del av meg har litt lyst at han skal adoptere meg..

Samtidig ble vi møtt med en helt annen varme og forståelse her enn andre plasser. Og da denne mannen så rett på meg og sa at han syntes vi var tøffe som dro rundt og lette etter stein så kort tid etter at vi mistet Megan, da traff han meg rett i hjertet. Nå har vi vært tilbake og truffet flere av dem som jobber der, og de er alle samme type mennesker. Gode og varme, og med forståelse for at vi ønsker det beste for jenta vår. Jeg skal ikke nevne navn på firma her, men er du i Oslo-området og trenger en anbefaling, ta kontakt med meg.

Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle vite så mye om gravsteiner som jeg gjør nå, men å ha kommet dit i prosessen som vi er nå, hvor valget så og si er tatt og hvor opplevelsen har vært så god, så gir det meg en god følelse. En følelse av ro. Og en litt barnslig glede til å få en nokså unik stein på graven til Megan.

Det er rart, men godt å kunne kjenne på den følelsen også. Litt ro i sjelen midt i stormen. Sakte, men sikkert..

Førsteklassing og hull i magen

Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!

Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..

Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.

Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!

For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.

Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.

Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.

Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.

Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.

Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.

Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.

Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.

Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.

Hva ønsker jeg å oppnå?

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”

Nei, det går ikke bra..

Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.

Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.

Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.

Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.

Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.

Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.

Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.

Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.

Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.

Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.

Å ja, det er torsdag

Jeg våkner opp litt ekstra gretten. Mens jeg steller meg verker det litt ekstra i hjertet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne dagen føles litt ekstra tung. Så slår det meg. Det er torsdag! Selvfølgelig!

Hele sommeren har torsdager vært litt sånn ubevisst tunge. Torsdager og lørdager. Fordi det var på en torsdag for åtte uker siden jeg egentlig ganske lykkelig troppet opp på Ullevål for min første vekstkontroll. En milepæl som endte i sjokk da det var så alt for stille på ultralydskjermen. Lørdager fordi det var en lørdag hun kom stille til verden, i tillegg til at lørdager pleide å markere starten på en ny svangerskapsuke. På lørdag skulle vi ha kommet til uke 32. Det skulle vært åtte uker igjen til termin, enda kortere til hun faktisk hadde kommet. Kanskje hadde hun kommet i løpet av august. I alle fall i september. Vi hadde aldri kommet oss til termin 1. oktober.

Men ingenting er som det skulle ha vært. Jeg føler jeg gjentar akkurat den setningen til det kjedsommelige, men sånn er det. Sånn føles det. I dag er det torsdag, og hjertet verker ekstra mye. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å la det verke, døyve den verste smerten så godt jeg kan og prøve å stelle litt pent med meg selv.

Gråværsdag og gravsteinjakt

Gråværet kom det, akkurat som varslet. Og med det dukket et litt grått humør opp også. Jeg føler meg rett og slett litt rar i dag. Sippete, til tross for at jeg ikke er typen til det. Da en advokat uttalte på nyhetene at det å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve, knakk jeg litt. Fordi han sa det høyt, i full offentlighet. Og fordi det er veldig sant. Og i dag er åpenbart en sånn dag da jeg kjenner det ekstra godt. For det er jo ikke sånn at jeg sitter inne og gråter hele tiden. Faktisk så gråter jeg ikke hver dag en gang. Det virker som om mange andre i min situasjon gjør akkurat det, så det er mulig at det er noe galt med meg. Ikke vet jeg. Jeg bærer det som har skjedd med meg hele tiden, og hjertet verker så og si konstant. Men jeg kommer meg likevel greit gjennom dagene. I alle fall stort sett. Noen dager kjenner jeg mer på det, andre mindre. Men det er ingen dager da jeg ikke tenker på det, ikke tenker på Megan. Og triggerne er overalt. Jeg lærer meg bare å leve med dem og takle dem så godt jeg kan.

Det er sprøtt at jeg kan gjøre som i dag, gå inn i et lokale, titte på gravsteiner og be om brosjyrer og priser. Det føles uvirkelig å gå rundt sånn, titte og vurdere. Og å ikke foreta en mine når mannen forteller at gravsteinen er til barnet vårt. Titte på gravsteiner nesten som det er den største selvfølgelighet, akkurat som man titter på andre ting man trenger. Helt til jeg får spørsmål om hvilken steintype eller farge jeg ser for meg. Hva jeg liker best. Hva jeg liker best??? Jeg har da aldri hatt noen preferanser når det gjelder gravsteiner. Svart, hvit, rød eller grå – sånt har jeg da aldri lagt merke til eller tenkt over før. En gravstein er en gravstein liksom. Men nå er det plutselig ikke det lenger. Nå vil jeg finne den perfekte gravsteinen til jenta vår. Og i jungelen der ute er det ikke lett. Jeg vet at jeg vil ha noe som ikke alle andre har. For jeg føler at noen typer går igjen veldig ofte. Og fremfor alt, den må føles riktig. Jeg har noen favoritter foreløpig, og i dag oppdaget jeg nok en ny som ligger langt fremme på den listen. Men foreløpig er det ingen av dem som virkelig utmerker seg. Jeg skulle gjerne kjent på det, at DEN, den skal vi ha! Kanskje må vi rett og slett designe den selv?

Vi har uansett ikke dårlig tid, men på gråværsdager med gråværshumør er gravsteinjakt en grei syssel..

Visste dere forresten at det finnes gravsteiner med Swarovski-krystaller? Nok en ting som var nytt for meg..

Øyenstikkeren

Historien som jeg deler nå vil kanskje oppfattes som dum av noen. Ønsketenkning kanskje. Og det er godt mulig at den som synes det har rett. Men jeg synes nå i alle fall at det er en fin historie, og den gir meg en god følelse. Den er også årsaken til at vi har et par øyenstikker-lys i hagen. En hengende i markisen, og en i bedet ved siden av et lite skilt og en lysende engel som bonusmamma ga oss i sommer.

Dette er min lille, helt spesielle plass i hagen vår. En plass jeg kan titte bort på og minnes. En plass jeg kan føle at en liten del av Megan fortsatt er med oss.

Og bakgrunnen for at valget falt på en øyenstikker er både enkel og fin. For da vi var i Texas fløt jeg ofte rundt på en bademadrass i bassenget på starten av dagen. Og allerede den første dagen jeg noe uvillig lå der (lysten til å gjøre ting var ikke helt på topp), svirret en øyenstikker over meg. Eller dragonfly som det heter der borte, et mye finere navn egentlig. Og jeg tenkte umiddelbart på noe jeg nettopp hadde lest.

Tankene gikk selvfølgelig umiddelbart til Megan. Dette gjentok seg neste dag. En øyenstikker svirret og svirret over og rundt meg, før den rett og slett satte seg på den ene puppen min. Der ble den sittende en god stund, helt uredd. Og jeg holdt pusten i håp om at den skulle bli værende lenge. En annen dag, da vi alle var ute og barna herjet i bassenget, sirklet nok en gang en øyenstikker rundt oss. Etterhvert satte den seg i toppen av en busk med oversikt over hele bassenget, og der ble den sittende. På dette tidspunktet var alle innlemmet i mine tanker om disse øyenstikkerne, og vi følte alle at det var Megan som fulgte med oss (værsågod, kall meg sprø). Til slutt forventet vi rett og slett besøk av øyenstikkere hver dag, og det fikk vi. Og de sirklet alle hovedsakelig rundt meg. Satte seg på madrassen. Satte seg på hodet mitt. Og jeg lot det skje uten å vifte dem vekk. Det ble nesten litt terapi i det. Se dem fly rundt, leke seg litt i lufta. Innimellom også i følge med en sommerfugl, som har vært et tegn bonusmamma har følt at hun har fått fra pappa. Det kunne nesten se ut som om morfar og Megan lekte sammen og prøvde å vise meg at de følger med.

Den siste kvelden før vi dro hjem dreide samtalen med bonusmamma seg inn på noe i retning av tegn fra den andre siden, sannsynligvis fordi lysene på stua vi satt i til stadighet blinket, og mannen nevnte noe om disse øyenstikkerne. Bonusmamma sa umiddelbart at hun ikke trodde det var pappa som sendte tegn gjennom dem og fortsatte med å fortelle at da hun fikk beskjed om at vi hadde mistet Megan, gikk hun ut til bassenget for å få litt luft. Og mens hun sto der ute, flakset flere øyenstikkere rundt i luften. Hun følte umiddelbart at dette var tegn fra Megan. Å høre henne si dette etter det jeg selv hadde følt i løpet av de siste ukene, ga meg gåsehud. Kanskje er det helt tilfeldig. Kanskje er det noe i det. Uansett vil jeg alltid ha en forkjærlighet for øyenstikkere heretter.