Det er nok en gang den åttende dagen i måneden. Akkurat som torsdager og lørdager, er datoene 6. og 8. datoer som får det til å velte seg i magen. I den tomme magen. Datoen for sjokket og datoen for fødselen. I dag har det gått to måneder. 61 dager. Det kan virke lenge for noen, men egentlig er det bare en liten dråpe i havet tidsmessig.
Igjen føler jeg på forventningen om at man skal ha kommet over den verste sorgen. At tiden leger alle sår. At alt går bedre etterhvert. At vi bare skal legge det som har skjedd bak oss og gå videre.
Gå videre gjør vi jo. Hver dag. Men tid leger så absolutt ikke alle sår, man lærer bare å leve med dem etterhvert. Arrene varer evig. Og vi legger så absolutt ikke noe bak oss. Megan er med oss for resten av våre liv. Sånn skal det også være. Andre glemmer kanskje etterhvert, vi vil aldri gjøre det.
Dette er det vi har mistet. En liten hånd som skulle ha vokst seg stor mens den gjennom barneårene holdt godt fast i våre. En liten jente. Et helt liv som ikke ble. Det er umulig å bare riste av seg.
Det er mulig at jeg virker upåvirket om du treffer meg på gata. Det står ikke akkurat skrevet i panna mi. Sorgen bæres på innsiden. De som vet hva som har skjedd er kanskje redd for å si noe, redd for å rippe opp i vonde følelser. Men man kan ikke rippe opp i noe som allerede er der. Det hender innimellom at noen spør meg hvordan det går. Jeg setter pris på det. Men svaret blir gjerne litt halvhjertet. Jeg har lært at de fleste egentlig bare vil ha standardsvaret. De vil ikke vite hvordan jeg egentlig har det. Kanskje er det få som takler et ærlig svar. Og enda færre som forstår. Du må nesten ha vært der selv.
Sannheten er at akkurat nå blir det tøffere og tøffere. Såret som mange forventer skal være leget, blør nesten mer enn da det var helt ferskt. Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre. Sånn vil det alltid være. Men akkurat nå sliter jeg. Hjertet verker konstant, noe som gjør det vanskelig å fokusere på andre ting. Tenk deg en hånd som konstant kniper hardt om hjertet ditt, aldri løsner grepet. Eller kanskje heller en stjerne med skarpe kanter som uten stans snurrer rundt og rundt i brystet. Gnager og gnager. Skjærer og skjærer. Sånn føles det. Man blir faktisk sliten av sånt. Samme hvor mye jeg prøver å fokusere på noe annet, på noe positivt, så verker det. Og når hodet og kroppen følger med, så blir det vanskelig å klatre opp igjen. Jeg har mest lyst til å sette alt på pause, krølle meg sammen og bare gråte. Men jeg tvinger meg selv fremover. Og jeg gråter sjelden. Ikke fordi jeg føler det er feil å gråte. Ikke som da jeg som 10-åring stolt proklamerte at jeg hadde vært flink til å ikke gråte i begravelsen til farfar, mitt første virkelige møte med døden. Jeg vet bedre nå. Jeg vet at det av og til kan være godt og forløsende å gråte. Men gråten vil ikke bringe Megan tilbake. Og om jeg virkelig åpner kranen, er jeg usikker på om jeg noen gang klarer å stenge den igjen. Selv om fornuften vet at det klarer jeg selvfølgelig.
Jeg vet også at dette er en plass jeg aldri har vært på før. Jeg har aldri opplevd en sorg som dette. Det til tross for alt jeg har vært gjennom før. Jeg har blant annet mistet fire besteforeldre, en onkel, en eks-kjæreste og bestevenn, flere barn både tidlig og senere i svangerskapet og for ikke alt for mange månedene siden min kjære pappa. Likevel kan ingenting måle seg med dette. Jeg har aldri følt sånn altoppslukende sorg før. Kanskje kommer også sorgen over pappa ut gjennom Megan. For jeg slapp vel egentlig litt billig unna rett etter han døde. Kanskje er dette en slags dobbel sorg. Uansett, det er tøft og det er slitsomt. Veldig slitsomt. Overraskende slitsomt.
Og det påvirker alt og alle. Hjernen min fungerer definitivt ikke optimalt. Den beste måten å beskrive det på er at den er litt tåkete. Innimellom veldig tåkete. Jeg glemmer lett. Jeg er ikke helt tilstede. Jeg soner ut og får ikke alltid med meg det som blir sagt til meg. Innimellom trekker jeg meg helt tilbake, inn i meg selv. Noe som kan være vanskelig å forstå for mann og barn. De kan føle seg avvist, selv om det ikke er ment sånn. Jeg kan ofte føle at de hadde hatt det bedre uten meg. At det hadde vært lettere for dem. At jeg er en belastning mer enn en del av familien. Selv om jeg prøver så godt jeg kan.
Jeg føler meg ofte som en dårlig mamma og kone. Lunta blir fort litt kort. Jeg føler meg utilstrekkelig, spesielt når jeg ser hvor mye mannen min må gjøre når mitt hode ikke er tilstede. Jeg får dårlig samvittighet, noe som fort kan sende meg enda lenger ned. Og jeg blir redd. Jeg føler at jeg sliter ham ut. Jeg er redd for at min utilstrekkelighet vil ta livet av ham.
Jeg er generelt mer redd nå. Ikke en ukjent følelse, siden jeg har vært ekstra engstelig for at noe skal skje med mannen og ikke minst barna helt siden vi mistet Une i uke 17 for 9 år siden. Siden det har katastrofetankene kommet lett. Bare å høre sirener når ikke alle er hjemme er nok til å vippe meg av pinnen. Det er ikke få ganger jeg sånn tilfeldigvis har ringt for å høre når barna har tenkt å komme hjem rett etter at en ambulanse har gitt lyd i bygda vår. Og nå som vi har hatt en del fint vær har jeg hatt noen kamper med både meg selv og jentungen når det gjelder bading. Jeg vet at jeg må slippe taket mer og mer, barna må få frihet, men det er en vanskelig balansegang. Angsten ligger innimellom tykt over meg.
Jeg har erfaring nok til å vite at alt jeg føler er ganske normalt. Jeg vet at det etterhvert vil bli flere gode enn dårlige dager. Jeg vet også at det er mye mer å jobbe seg gjennom. To måneder er ikke lenge. Sorgarbeid er slitsomt og tidkrevende. Og vanskelig for utenforstående å forstå. Men jeg setter veldig pris på om du bryr deg. Om du istedenfor å unngå det, spør hvordan det går. Hvordan det egentlig går. Og er forberedt på et ærlig svar.
Veldig gjenkjennelig det du går gjennom. Det er så vondt og så tungt, at de fleste vil si “jeg hadde ALDRI klart å gå gjennom noe slikt”. Det samme tenkte jeg før jeg mistet jenta mi.
Det var 7 år siden hun kom stille til verden den 6. august. Som deg så har jeg et fotavtrykk med navn og dato tatovert på armen.
I år er første gang jeg har vært på jobb den 6. august siden 2012. Denne dagen er en rød dag for meg, noe alle jeg har jobbet for respekterer. Nå ble det plutselig en annerledes minnemarkering – i ensomhet. Til alt overmål har mannen min fått kreft, og kaoset rundt dette har gjort dagene rundt jenta mi litt roligere akkurat nå. Men det skulle altså en kreftdiagnose til for at jeg ikke skulle knekke sammen i disse tider.
Og, for å unnskylde andre som ikke har opplevd det samme; det går ikke an å forestille seg når man ikke har vært der selv. Jeg tror rett og slett det er for vanskelig å sette seg inn i og umulig å vite hva man skal si.
Jeg vil bare gi deg en god klem, og sender mange varme tanker til Megan.
Kjære deg! Det er trist men samtidig godt at noen skjønner hvordan det er. For man vet virkelig ikke før man har vært der selv. Det kan ikke sammenlignes med andre tap og annen sorg.
Må si at jeg virkelig føler med deg som i år har fått dobbelt opp i den tyngste tiden. Helt forståelig at diagnosen til mannen din overskygger 7-årsmarkeringen. Jeg håper virkelig at det går bra med ham!
En klem og gode tanker til både deg, mannen din og jenta di!
Det er så ufattelig trist. Jeg skal ikke skrive så mye, for finner ikke ord. Men du skal vite at jeg leser det du skriver, og føler med deg. Ta vare på deg selv. Klem 🙂
Tusen takk! En klem tilbake til deg!❤️
2 måneder er ingenting. Du er midt i verste helvete. Termin nærmer seg vel også?
Og med så mange runder du har hatt, og så miste Megan når du endelig hadde gitt deg selv lov til å håpe at det skulle gå bra denne gangen. Ikke rart du er slått i bakken.
Som du sikkert vet fra tidligere, det første året er verst, så blir det sakte litt enklere å leve med etter det, selv om sorgen fint klarer å slå en i bakken på merkedager eller helt plutselig av ukjente grunner.
Akkurat! To måneder er ingenting. Ikke et år eller to eller tre heller for den saks skyld. Man bærer det alltid med seg. Og ja, selv om termin var 1. oktober hadde hun sannsynligvis kommet i løpet av august/september, noe som sikkert bidrar til at sorgen er forsterket nå. Dessverre blir det også forsterket av lite forståelse, for det er ikke så lett å bare gå videre som om ingenting har skjedd. Og å sørge betyr ikke at man er irrasjonell (ja, jeg har hørt det).
Og selvfølgelig vet jeg også at de skarpe kantene blir slipt rundere etterhvert. Det er utrolig hva man kan komme seg gjennom med litt tid. Det vet jeg at du vet alt om. Jeg klarer aldri å glemme Nora og din historie..❤️