En annerledes fødselshistorie

Jeg har lyst å skrive litt om hva som skjedde da Megan kom stille til verden. En litt annerledes fødselshistorie kan man vel si.

Jeg hadde jo noen skumle tanker i forkant av vekstkontrollen den 6. juni, men tenkte egentlig at jeg var hysterisk. Jeg kjente jo bevegelser selv om de var annerledes. Lite ante jeg om hvor sanntenkt jeg var da jeg skrev at det kanskje var livmoren som prøvde å kvitte seg med den lille der inne. Det er nesten guffent. Magefølelsen prøvde nok å fortelle meg noe.

Selv da jeg satt på venterommet på Ullevål, kjente jeg disse bevegelsene, smilte for meg selv og tenkte at det skulle bli fint å se henne på ultralyden. Men da jeg la meg på benken så vi alle hvor stille det var der inne. Og da legen spurte meg når jeg kjente liv sist kom den velkjente, synkende følelsen over meg. Ikke nå igjen! Ikke ! Ikke etter nesten 24 uker, når vi begynte å tro på at dette skulle gå bra. Jeg tror det eneste som kom ut av meg var: «Hun lever ikke mer, gjør hun vel?» eller noe i den retningen. Luften gikk fullstendig ut av meg. Selv legen, som jeg hadde vært hos før, var lei seg. Hun satte opp en time til oss på føden morgenen etter og klemte oss før vi gikk. Eller gikk, jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Fra en gang full av ventende gravide. Fra en del av sykehuset full av nyfødte og stolte nybakte foreldre. Jeg sprang omtrent ut derfra. Fortsatt med kulen på magen, men med vissheten om at jeg bar på død og ikke liv.

Jeg var gjennom mange følelser de neste timene. For ikke å snakke om hvor tungt det var å fortelle barna at lillesøsteren de gledet seg sånn til å få var borte for alltid. Det meste av denne dagen har allerede forsvunnet fra minnet mitt. Den var bare vond.

Så lenge Megan er i magen er minstemann fortsatt en beskyttende storebror.

Neste morgen var ikke akkurat noe bedre. Å troppe opp på Føde A på Ullevål, der alle barna våre er født, var fryktelig. En fødeavdeling full av fødende. Fedre som surret rundt i gangene mellom kiosk og fødeavdeling. Et par besteforeldre som forventingsfulle kom på besøk med blomster, et annet besteforeldrepar med et nybakt storesøsken. Og jeg med min lille kul, i en helt annen ende av skalaen. Ingen lykke eller forventning. Bare sorg.

Vi fikk en fødestue og en jordmor, og jeg ble etterhvert undersøkt av en lege. To leger faktisk, hvorav den ene var gravid. Fryktelig passende. Det ble tatt flere prøver, og det ble besluttet å sette i gang fødselen med tabletter. Jeg fikk en tablett som skulle gjøre kroppen, som overhode ikke var klar for fødsel i uke 24, litt mer klar. Den skulle virke i 24 timer før jeg skulle få andre tabletter for å sette i gang hele prosessen. Etter dette fikk jeg tilbud om å enten bli på sykehuset til alt var over eller dra hjem til neste dag. Det valget var rimelig greit, og vi dro hjem.

Lørdag 8. juni troppet vi nok en gang opp på Ullevål. Og nå visste vi at vi ikke skulle hjem før det var over. Vi visste også at det kunne ta lang tid, selv om flere fødsler talte til min fordel. Passende nok fikk vi fødestue med utsikt over gravlunden, samtidig som ambulansehelikopteret fløy i skytteltrafikk rett utenfor de åpne vinduene våre. Sistnevnte fremkalte definitivt noen tårer. Følte meg litt dum da jeg midt i en samtale med jordmor bare stoppet opp mens tårene begynte å trille da helikopteret kom inn for landing..

I løpet av timene den første tabletten hadde fått virke hadde formen min gått nedover, jeg klarte ikke å spise eller drikke, ble kvalm og kastet opp noen ganger. Så de begynte med å gi meg kvalmestillende intravenøst i håp om at jeg etterhvert ville få i meg litt mat og tabletter som måtte svelges. Her slo panikken meg litt og jeg fikk lyst til å rive ut kanylen i armen og flykte derfra. Heldigvis hadde jeg en fin jordmor som klarte å gi meg litt ro. Så fikk jeg første pille vaginalt sammen med en tablett Oxycontin rundt kl. 11. Sistnevnte funket som en kule for en som knapt tar noe sterkere enn Paracet, og den neste timen lå jeg i en slags behagelig døs.

Litt før kl. 12 begynte jeg å kjenne små sammentrekninger i livmoren. Ikke vonde, men merkbare likevel. De ble raskt regelmessige, og jeg ante fort at dette ville bli en relativt rask fødsel akkurat som de to siste. Klokken 14 fikk jeg nok en tablett, denne gangen kunne jeg heldigvis svelge den. På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg sannsynligvis ikke trengte den, for sammentrekningene ble stadig kraftigere og hyppigere. Vaktskifte var litt før klokken 15, og dette sammenfalt selvfølgelig med at sammentrekningene, eller riene, begynte å bli heftigere og heftigere. Nå måtte jeg konsentrere meg om å puste gjennom dem, og jeg kjente at mer smertestillende hadde vært på sin plass. Jeg fikk også krøket meg inn på do og kunne konstatere at jeg så smått hadde begynt å blø. Så da jordmoren som hadde hatt oss siden morgenen kom for å si hadet, ba mannen henne om å sende inn den nye jordmoren med noe for smertene.

Så ufattelig feil å måtte ta et siste magebilde med Megan i magen på denne måten. Kort tid etterpå kom hun stille ut til oss.

Hun kom ganske kjapt ilende til med et par Oxynorm til meg, men disse hjalp lite. Eventuelt rakk de ikke å virke noe særlig, for nå kjente jeg at dette ikke kom til å vare mye lenger, uten at jeg sa det høyt. Den herlige, nye jordmoren satte seg ned sammen med oss, og jeg konsentrerte meg om å ikke vise hvor vondt jeg faktisk hadde det under samtalen. Litt etter kl.15:30 kjente jeg plutselig et press nedentil, og måtte si fra til henne at nå skjer det noe. Hun var rimelig forundret over at hun ikke hadde merket at jeg hadde vondt, og enda mer forundret da hun undersøkte meg og kjente at her var det ganske så klart. Hun begynte å gjøre klart til fødsel, men rakk ikke å bli ferdig før jeg ga henne beskjed om at «nå kommer hun!». Og det gjorde hun! I en rasende fart. Jordmor rakk knapt bort til meg før Megan lå mellom beina mine, i en intakt fostersekk og med morkaka på slep. Klokken var blitt 15:48, og styrtfødsel nummer tre var et faktum.

Jeg følte umiddelbart en slags lettelse. Smerten forsvant som dugg for solen, samtidig som jeg hadde gruet meg fryktelig til fødselen. Nå skulle jeg endelig få se henne. En jordmor til kom inn, og de var begge opptatt av å få henne ut av fostersekken så skånsomt som mulig. Etterpå behandlet de henne akkurat som et levende barn, snakket med henne og om henne som om det skulle ha vært en vanlig fødsel. Og det føltes så veldig godt for mammahjertet. Og så fikk jeg henne opp til meg. En perfekt, men bitteliten jente. Hun skulle bare vokse i 2-3 måneder til. Jeg kunne ikke se meg mett på henne. De små, perfekte føttene og hendene. Det lille ansiktet med pappaens nese. De lyse dunene på hodet. Hun hadde sannsynligvis vært prikk lik minstemann.

I de påfølgende timene hadde vi henne hos oss på fødestuen hele tiden. Ingen pushet oss. Ingen maste om at vi måtte komme oss ut derfra. Tvert imot. Vi fikk all tid i verden alene med henne der inne. Jordmor hjalp oss å ta bilder. Jeg tok bilder. Jordmor tok hånd og fotavtrykk. Hun veide og målte. Megan fikk sin egen seng, akkurat som levende fødte babyer får, med helseteppe og dyne. Oppi alt det vonde, alt som var galt, så var det så fint. Da vi var klare fulgte den fantastiske jordmoren oss over på OBS-posten hvor et rom var klargjort til oss. Her kunne både mannen og jeg være om vi ville. Denne første kvelden valgte vi likevel å reise hjem til barna. Jordmødrene tok godt vare på den lille dukka vår, og vi kunne komme tilbake når som helst. Og jeg trengte å hvile ut i min egen seng, ikke en hard sykehusseng. Med vissheten om at vi ville se henne igjen dagen etter, var det helt OK.

Hva som skjedde de påfølgende dagene fortjener sitt eget innlegg og kommer derfor etterhvert.

Det vondeste er å våkne

Sorgen og savnet overskygger det meste om dagen. Jeg har opplevd mye og hatt lignende, tunge tider før, men dette tar kaka. Aldri har jeg følt meg mer tom. Aldri har hjertet verket mer. Aldri har sorgen revet meg i stykker som nå. Det føles som om det aldri vil bli bedre. Fornuften og erfaringen vet likevel at de spisseste kantene vil slipes vekk etterhvert.

Jeg kommer meg gjennom dagene på et vis. Tvinger meg selv gjennom. Innimellom klarer jeg å gjøre normale og nødvendige ting. Så innhenter realiteten meg, den lille energien jeg måtte ha forsvinner og tårene kommer. Da funker lite annet enn fosterstilling på sofaen. Jeg føler meg nytteløs.

Å legge seg gjør vondt. Da kommer tankene og savnet enda litt nærmere. Det hjelper heller ikke at kveld og morgen var de tidspunktene jeg virkelig hadde tid og ro til å kjenne på livet fra Megan da hun fortsatt lå i magen min. Nå prøver jeg desperat å dytte tankene på det vekk, uten at det funker så veldig godt. Tomrommet i magen merkes så alt for godt. Fraværet av den lille bylten der inne og den voksende kulen jeg hadde blitt så glad i. Den nye bolledeigmagen håner meg.

Så flykter jeg inn i søvnen. Den er ikke god den heller. Jeg våkner flere ganger, drømmer stadig og svetter samtidig ut alt vannet som har lagret seg i kroppen de siste månedene.

Men det aller verste er å våkne. Når dagslyset siver inn og verden våkner der utenfor. Når realiteten nok en gang skyller over meg og jeg lurer på hvordan jeg skal møte nok en dag. Da kniper jeg øynene sammen og håper at søvnen vil innhente meg bare litt til. Det funker sjelden..

Ferie?

I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.

Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..

Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!

Sov søtt, lille skatt!

I går tok vi et siste farvel med vår høyt elskede datter og lillesøster. Det er vanskelig å skrive noe langt og utfyllende innlegg om denne dagen. Og det gjør litt vondt å ikke kunne dele tydeligere og bedre bilder. Men jeg ønsker fortsatt å skjerme barna så godt jeg kan. Og selv om jeg gjerne skulle delt ordentlige bilder av vår vakre, lille jente, vet jeg dessverre at dette vil støte mange. Det føles sårt, men jeg vet at det er sånn det er.

Det ble i alle fall en fin og verdig ramme også rundt denne siste avskjeden, akkurat som det har vært rundt alt det andre oppi denne for oss tragedien. Vi valgte å gjøre det enkelt, og hadde kun en liten seremoni ved graven som vi selv har plukket ut med god hjelp fra den hyggelige gartneren på vår lokale kirkegård. Det er godt å vite at hun nå hviler i rolige omgivelser kun en liten spasertur fra huset vårt. Sterk kontrast til gravstedet der våre tre andre små engler ligger, midt i Oslo-gryta med motorveien som nærmeste nabo.

Det var et lite følge, med kun de aller nærmeste, nevnte gartner og en prest som fulgte lille Megan til sitt siste hvilested. Helt i vår ånd, noe ekstravagant passet ikke oss. Jeg bar henne selv til graven (noe som må ha vært de tyngste skrittene jeg noen gang har gått), holdt henne hele veien før jeg hjalp til med å senke den lille kisten ned i en seng av roseblader som den hyggelige damen fra begravelsesbyrået hadde sendt med oss, og som søsknene strødde ned i det ellers så mørke hullet i jorden. Ekstra fint var det at gartneren sørget for at kirkeklokkene ringte både før og etter seremonien.

Før dette fikk vi en fin, siste stund sammen med henne da vi selv hentet henne i Oslo. Det var viktig for oss, eller meg, at vi gjorde så mye som mulig selv. Jeg ønsket selv å legge henne i kisten, og selv frakte henne i vår egen bil til kirkegården. Og sånn ble det. I en liten morgentime fikk jeg nok en gang holde og kysse henne. Søsknene fikk stryke på henne. Og vi fikk tatt enda flere bilder, noe vi har blitt oppfordret til å gjøre hele veien. Dette blir kjære minner. Damen fra begravelsesbyrået var også snill og tok familiebilder av oss, sånn at vi har noen få bilder av den lille stunden vi var en familie på seks.

Det var tøft å legge henne over i kista, men vi sørget for at hun fikk med seg flere ting fra oss. I kista var det allerede et fint, lilla teppe. Dette fikk hun ligge på, siden jeg hadde satt meg ned og strikket et bittelite teppe til henne. Jeg er ingen strikker, og det var enkelt og langt fra perfekt, men laget med masse kjærlighet. Dette lille teppet fikk storesøster legge over henne. Jeg hadde tenkt mye på dette med lue, for det hadde jeg ikke evne til å strikke. Men da vi kom dit hadde hun jammen på seg en søt, rosa lue som passet mye bedre enn prematurluen hun fikk (og som nå ligger i minneboksen hennes) på sykehuset. Søsknene og jeg la også med brev, tegninger og noen bilder. Hun fikk også med en halvdel av et «vennskapssmykke», den andre delen henger rundt halsen min. To hjerter fra Georgs gave ble også med, mens vi har nøkkelringen og rammen som fulgte med hos oss. Her må jeg også berømme super service, for da jeg bestilte disse ba jeg om hurtig levering sånn at vi rakk å sende dem med henne, noe som førte til at damen bak dette fantastiske prosjektet tok personlig kontakt med meg og sørget for at mannen min kunne plukke dem opp mens jeg fortsatt var på sykehuset. Helt fantastisk!

Sist, men ikke minst, fikk hun selvfølgelig med bamsen som har fulgt henne hele veien på sykehuset. Den kjøpte vi da vi kom til sykehuset for å føde henne. Faktisk kjøpte vi to identiske, en til henne og en til oss. Den ene lå sammen med henne de første timene før vi tok den med hjem. Den andre sto i sengen hennes resten av tiden på sykehuset, men ble med oss hjem da hun ble sendt til obduksjon. Natten før begravelsen lå både den og teppet jeg hadde strikket ved siden av meg. Eller rettere sagt, jeg knuget dem vel inntil meg hele natten. Forhåpentligvis fylte jeg dem med mye kjærlighet og mamma-lukt.

Med alt dette sammen med henne i kista og noen siste, desperate kyss, klarte jeg til slutt med tungt hjerte å legge lokket på. Mannen min og jeg skrudde i en skrue hver, og så fraktet vi henne altså til gravlunden i vår egen bil. Den eneste gangen alle seks satt i bilen vår. Jeg på det som skulle blitt hennes plass med kisten på fanget. Definitivt den tyngste bilturen. Samtidig ønsket jeg at den aldri ville ende.

Og nå er det altså over. Den første, kaotiske uken. Det er ikke mer å planlegge, annet enn gravsten etterhvert. Den skal vi ta oss tid med. Nå begynner resten av livet uten henne. Og det er vondt! Ufattelig vondt! Det er nå det blir tøft, når stillheten på en måte legger seg. Når livet skal gå videre, men du egentlig ikke vil følge med. Men så må man. Et lite museskritt om gangen. Vi har vært her før, men denne gangen er det uten tvil tyngre å reise seg igjen. Vår lille Megan Lykke har satt dype spor.

Kaos

Først og fremst: tusen takk for all omsorg og medfølelse som har tikket inn etter mitt forrige innlegg.

Det satt langt inne å dele. Men jeg har valgt å dele frem til nå, og vil fortsette med det selv om det ikke fikk den lykkelige slutten jeg håpet på. Jeg har omtalt meg selv som en ærlig blogger, og det skal jeg fortsette å være. Så får det heller være at det jeg måtte skrive i tiden fremover ikke vil være rosenrødt.

En del av meg har lyst til å avslutte hele bloggen her. Med verdens fineste, bittesmå føtter. La det være det aller siste, korte innlegget. Men så vet jeg at det er mye terapi i skriving. Jeg har delt mine tidligere tap i ettertid før, nå står jeg oppe i noe helt nytt. Nåtid. Jeg kunne bare ha “forsvunnet”, holdt det kaoset jeg står i for meg selv. Men så føles også det feil. Vår lille jente skal ikke ties i hjel. Det ville føles unaturlig å ikke dele henne med omverden. Jeg vil alltid være mammaen hennes, og jeg vil alltid være stolt av henne. Og jeg vet at mange der ute vil kjenne seg igjen i det jeg eventuelt skriver og deler. Andre vil dessverre følge etter. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon, og jeg har vært rimelig offentlig med min forhistorie. Så selv om jeg føler at jeg er den som trenger hjelp akkurat nå, så håper jeg at å dele litt fra det helvetet jeg står i nå kanskje kan hjelpe noen andre senere. Da har ikke min datters alt for korte liv vært forgjeves.

Mye skal ned på papiret, eller tastaturet, etter de siste dagene. Helst så fort som mulig. Dessverre er overskuddet til å skrive ganske fraværende. Faktisk er det lite jeg snakker engang. Jeg orker ikke. Ikke enda. Jeg lever i en konstant tåke og prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet mens jeg famler rundt i mørket.

Jeg har vært her før. Jeg vet at det blir lettere med tiden. Samtidig føles dette flerfoldige ganger verre enn tidligere. Det er likt, men annerledes. Dette var et barn på grensen til der overlevelse faktisk er mulig. Det setter i gang enda sterkere følelser og et helt annet forløp enn jeg er «vant med». På alle mulige måter. Selv med min ballast er det vanskelig å forestille seg at det noensinne vil bli bedre. At jeg noengang skal kunne fungere igjen. At jeg noengang skal klare å glede meg over noe igjen. At livet noensinne skal føles normalt igjen.

Oppi det fysiske og psykiske kaoset skal det tas et viktig og verdig farvel. Samtidig skal andre viktige avgjørelser tas. Obduksjon, begravelse, gravplass, urne eller kiste.. Man skal prøve å tenke på alt selv om hjernen har gått i shut down. Og samtidig skal tre barn ivaretas og følges opp. Passer fint at vi er midt oppi sommeravslutninger også. Det er jo virkelig sosial jeg ønsker å være akkurat nå.. Strengt tatt burde omgivelsene være skjermet for meg i disse dagene, en tikkende bombe med hovne øyne og bleke kinn.

På fredag tar vi farvel med vår vakre, lille Megan. Plutselig vil alt være over, etter en surrealistisk helvetesuke som har vært både lang og kort på samme tid. Fra lykke til bunnløs sorg på et lite knips. Ingenting blir som vi trodde og planla. Vi får ikke bli kjent med den lille datteren vår. Barna får ikke lillesøsteren de har gledet seg sånn til. Isteden blir hun for alltid et navn på en gravstein. Den er tøff å akseptere. Blytung å bære.

Så skal man sønderknust prøve å leve videre, selv om kaoset og sorgen på ingen måte forsvinner etter begravelsen. Da blir det stillhet og tomhet, enda mer tomt enn etter at jeg dro fra sykehuset i går. Og sorgen blir kanskje enda tyngre å bære. Og oppi dette skal man prøve å gjennomføre den planlagte sommerferien, som faktisk bare er dager unna, når man egentlig bare vil stenge seg inne i et mørkt rom.

Egentlig klarer jeg ikke å se lenger enn minutter frem i tid. Å tenke ferie er klin umulig. Bare å avgjøre hva, eller heller om, man skal spise eller drikke er nytteløst. Akkurat nå holdes jeg gående av tanken på at jeg på fredag får se og forhåpentligvis holde og kysse den lille jenta mi en aller siste gang.

Jeg frykter det som kommer etterpå..

Jeg savner deg så, min lille skatt.