Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!
Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..
Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.
Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!
For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.
Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.
Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.
Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.
Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.
Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.
Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.
Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.
Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.
