Historien som jeg deler nå vil kanskje oppfattes som dum av noen. Ønsketenkning kanskje. Og det er godt mulig at den som synes det har rett. Men jeg synes nå i alle fall at det er en fin historie, og den gir meg en god følelse. Den er også årsaken til at vi har et par øyenstikker-lys i hagen. En hengende i markisen, og en i bedet ved siden av et lite skilt og en lysende engel som bonusmamma ga oss i sommer.

Dette er min lille, helt spesielle plass i hagen vår. En plass jeg kan titte bort på og minnes. En plass jeg kan føle at en liten del av Megan fortsatt er med oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og bakgrunnen for at valget falt på en øyenstikker er både enkel og fin. For da vi var i Texas fløt jeg ofte rundt på en bademadrass i bassenget på starten av dagen. Og allerede den første dagen jeg noe uvillig lå der (lysten til å gjøre ting var ikke helt på topp), svirret en øyenstikker over meg. Eller dragonfly som det heter der borte, et mye finere navn egentlig. Og jeg tenkte umiddelbart på noe jeg nettopp hadde lest.

Tankene gikk selvfølgelig umiddelbart til Megan. Dette gjentok seg neste dag. En øyenstikker svirret og svirret over og rundt meg, før den rett og slett satte seg på den ene puppen min. Der ble den sittende en god stund, helt uredd. Og jeg holdt pusten i håp om at den skulle bli værende lenge. En annen dag, da vi alle var ute og barna herjet i bassenget, sirklet nok en gang en øyenstikker rundt oss. Etterhvert satte den seg i toppen av en busk med oversikt over hele bassenget, og der ble den sittende. På dette tidspunktet var alle innlemmet i mine tanker om disse øyenstikkerne, og vi følte alle at det var Megan som fulgte med oss (værsågod, kall meg sprø). Til slutt forventet vi rett og slett besøk av øyenstikkere hver dag, og det fikk vi. Og de sirklet alle hovedsakelig rundt meg. Satte seg på madrassen. Satte seg på hodet mitt. Og jeg lot det skje uten å vifte dem vekk. Det ble nesten litt terapi i det. Se dem fly rundt, leke seg litt i lufta. Innimellom også i følge med en sommerfugl, som har vært et tegn bonusmamma har følt at hun har fått fra pappa. Det kunne nesten se ut som om morfar og Megan lekte sammen og prøvde å vise meg at de følger med.

Den siste kvelden før vi dro hjem dreide samtalen med bonusmamma seg inn på noe i retning av tegn fra den andre siden, sannsynligvis fordi lysene på stua vi satt i til stadighet blinket, og mannen nevnte noe om disse øyenstikkerne. Bonusmamma sa umiddelbart at hun ikke trodde det var pappa som sendte tegn gjennom dem og fortsatte med å fortelle at da hun fikk beskjed om at vi hadde mistet Megan, gikk hun ut til bassenget for å få litt luft. Og mens hun sto der ute, flakset flere øyenstikkere rundt i luften. Hun følte umiddelbart at dette var tegn fra Megan. Å høre henne si dette etter det jeg selv hadde følt i løpet av de siste ukene, ga meg gåsehud. Kanskje er det helt tilfeldig. Kanskje er det noe i det. Uansett vil jeg alltid ha en forkjærlighet for øyenstikkere heretter.