September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.
Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..
♥
💜