Det er helt umulig å ikke tenke på det. Det som skulle ha vært, det som har vært og det som vil bli. Om ikke det verste hadde skjedd, hadde Megan vært her i løpet av få dager. Om hun ikke hadde kommet før, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bære henne lenger enn 37 uker. At om hun fortsatt hadde vært på plass i magen, hadde jeg blitt satt i gang med en gang hun ikke lenger ville regnes som prematur. Det hadde ikke vært langt unna..
Det er sårt å se denne. Se hvor nær jeg hadde vært. Å vite hvordan livet egentlig skulle ha vært nå. Samtidig kjenner jeg på en skyldfølelse for tanker jeg innimellom hadde i svangerskapet. For selv om jeg både ønsket og elsket henne, var det øyeblikk jeg var overveldet og skremt. Øyeblikk da jeg ønsket at livet bare kunne fortsette som før. Det livet vi kjente og var vant til. Livet med to voksne og tre barn. Å ha fire barn var skummelt og ukjent. Selv om jeg visste at vi ville klare det, betydde det likevel nye utfordringer og forandringer i familiedynamikken. At det gikk troll i ord, eller tanker, plager meg. For det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg var bare redd. Innimellom. Mesteparten av tiden fylte hun meg kun med glede, kjærlighet og forventning. Og jeg vet at vi alle hadde både elsket og forgudet henne. Herregud, så mye kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde fått. Og så mye glede hun hadde gitt oss. Hun hadde gjort oss enda bedre. Enda rikere. Og hakket mer slitne. Men det hadde hun vært så verdt!
Det er rart hvor mye man kan savne et lite menneske som man aldri egentlig fikk bli kjent med. Hvor høyt man kan elske et bittelite menneske som bare fikk leve på innsiden. Men hun fyller hjertet mitt med både gode og såre følelser konstant. Hun er med meg hele tiden. Og hun skal alltid være med meg. Hun skal få leve i og gjennom meg. Selv om det ofte føles mørkt nå, skal jeg klare å snu Megans korte liv til noe positivt. Litt etter litt. Og jeg skal fortsette å gjøre de få, små tingene jeg kan gjøre for henne. Noe som akkurat nå begrenser seg til å stelle gravsted og finne gravstein.
Og istedenfor fødsel, så har jeg langt på vei funnet den perfekte gravsteinen for henne (og morbid nok også sannsynligvis for mannen og meg). Nå venter jeg bare på skisser og pristilbud. En rar opplevelse i seg selv. For da vi besøkte dette firmaet første gang, fikk jeg en følelse av at dette var plassen vi skulle kjøpe stein. Og vi har besøkt flere sånne steder altså. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi har reist rundt, tittet, undersøkt, spurt og gravd. Men denne plassen var annerledes både for mannen og meg. Vi fikk begge litt bakoversveis da vi kom inn og møtte en mann som var påfallende lik faren min, både av utseende og væremåte. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er komfortabel eller ukomfortabel med akkurat det. Men en del av meg har litt lyst at han skal adoptere meg..
Samtidig ble vi møtt med en helt annen varme og forståelse her enn andre plasser. Og da denne mannen så rett på meg og sa at han syntes vi var tøffe som dro rundt og lette etter stein så kort tid etter at vi mistet Megan, da traff han meg rett i hjertet. Nå har vi vært tilbake og truffet flere av dem som jobber der, og de er alle samme type mennesker. Gode og varme, og med forståelse for at vi ønsker det beste for jenta vår. Jeg skal ikke nevne navn på firma her, men er du i Oslo-området og trenger en anbefaling, ta kontakt med meg.
Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle vite så mye om gravsteiner som jeg gjør nå, men å ha kommet dit i prosessen som vi er nå, hvor valget så og si er tatt og hvor opplevelsen har vært så god, så gir det meg en god følelse. En følelse av ro. Og en litt barnslig glede til å få en nokså unik stein på graven til Megan.
Det er rart, men godt å kunne kjenne på den følelsen også. Litt ro i sjelen midt i stormen. Sakte, men sikkert..
