I går kom jeg over en sang som på et eller annet merkelig vis traff meg rett i hjertet. Det skjer ikke ofte, men det er noe både overveldende og fint med sånne sanger som bare kryper inn under huden din og gir deg gåsehud. Sånne sanger som du ikke vet helt om du skal smile eller gråte av. Denne fikk meg faktisk til å gjøre begge deler. Hjertet fyltes av savn etter Megan min, men samtidig så var det så fint å se for seg dette “Wonderland” som Anson Seabra synger om. Å se for seg Megan der, lykkelig i en magisk verden. Og enda bedre, å se for seg et besøk der, hos henne. Bare tanken gjør at klumpen setter seg i halsen og øynene fylles med tårer igjen. Jeg blir rett og slett litt gladtrist av denne sangen.
Akkurat sånn blir jeg faktisk.
Hver gang jeg hører den lukker jeg øynene og er der. I Wonderland. Med en lykkelig, liten jente hoppende og dansende ved siden av meg, med den lille hånden sin i min. Vi to i en magisk verden full av spennende og fargerike inntrykk. Og det er så fint. Og så triller tårene fordi denne magiske verden ikke eksisterer. Fordi jeg aldri skal holde Megan min i hånden, aldri se henne smile eller høre henne le. Og så knuser hjertet på nytt. Igjen og igjen. Livet som “englemamma”, det er så sårt og så skjørt. Og denne sangen traff perfekt på en eller annen nerve jeg ikke ante at jeg hadde.
Faktisk har den satt seg så godt at jeg bare må dele den. Både teksten, melodien og den nydelige stemmen er verdt å høre på. Enjoy! Og om du er som meg – ha et lommetørkle i nærheten..
Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.
For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.
Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.
Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.
Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.
Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.
Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?
Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?
Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.
Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.
Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.
Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..
Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.
Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.
Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.
Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.
Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.
Jeg håper du aldri må oppleve den knusende følelsen av å se et høyst ønsket lite liv uten hjerteslag på en skjerm. Jeg håper du aldri må se en leges medfølende blikk og de hjerteskjærende ordene: «Beklager, her er det ikke liv lenger». Jeg håper du aldri må oppleve smerten av å føde et barn som aldri vil trekke sin første pust, som aldri vil gi fra seg høylydte skrik. Jeg håper du aldri må oppleve den øredøvende stillheten i en fødestue etter at et livløst barn har kommet til verden. En fødestue uten glede og gratulasjoner, men desto mer full av sorg. Jeg håper du aldri må holde ditt døde barn i armene mens du memorerer hver eneste lille detalj i det lille ansiktet. Jeg håper du aldri må overøse ditt barn med en livstid av kjærlighet i løpet av bare noen timer, eller om du er heldig, noen dager. Jeg håper du aldri må tørke blod fra ditt barns bittelille nese og vite at det er det eneste du noen gang vil gjøre for henne. Jeg håper du aldri må sitte igjen alene mens du ser barnet ditt bli trillet avgårde til obduksjon. Jeg håper du aldri må forlate sykehuset uten barnet ditt, med bare en liten boks med minner og tunge skritt. Jeg håper du aldri må legge ditt barn i en liten kiste for så å skru igjen lokket. Jeg håper du aldri må bære en liten kiste til et åpent hull i bakken for så å senke den ned i det. Jeg håper du aldri må se ditt barns navn på en gravstein eller stelle ditt barns grav istedenfor å stelle barnet.
Jeg håper du aldri må våkne hver dag og gjenoppleve det vonde, kjenne på tapet av alt som ikke ble. Jeg håper du aldri må våkne hver dag med savn og tomhet. Jeg håper du aldri må se på kroppen din med hat, med en følelse av at den sviktet. Jeg håper du aldri må leve med følelsen av maktesløshet, håpløshet, utilstrekkelighet og mislykkethet. Jeg håper du aldri må leve med selvhatet og angsten. Jeg håper du aldri må leve med den konstante verken i hjertet. Jeg håper du aldri må leve med triggere hver dag. Et lite barn som gråter, en sang, et sted, et flyktig minne. Jeg håper du aldri må oppleve følelsen av å få alle sårene revet opp igjen når du trodde det gikk greit. Jeg håper du aldri må samle deg selv sammen igjen, plukke opp alle delene og starte på nytt gang på gang. Jeg håper du aldri må ta på deg en maske og late som om alt er bra selv om innsiden er revet i fillebiter. Jeg håper du aldri må regne livet ditt i før og etter katastrofen. Jeg håper du aldri må lære å leve på ny. Jeg håper du aldri må innse at livet aldri vil bli det samme, at sorg og savn for alltid vil gå hånd i hånd med resten av livets følelser. Jeg håper du slipper å oppleve ditt barns merkedager og milepæler uten at det er tilstede. Nå skulle hun ha feiret sin første jul, første bursdag, første skoledag, første alt.. Jeg håper du aldri må prøve å dytte bort disse tankene og oppdage at det er umulig. Jeg håper du aldri må kjenne på følelsen av å aldri mere være hel. Aldri føle deg komplett. Alltid savne noe. Jeg håper du aldri vil skjønne omfanget av eller kjenne deg igjen i disse ordene. Jeg håper at du aldri, aldri noensinne må leve i mitt helvete.
Jeg lever fortsatt etter eple-episoden, sånn om noen skulle lure på det. Det blir jo stadig vekk stille på denne bloggen for tiden, og det kan jo hende at noen trodde eplet tok knekken på meg for godt. Men neida, ukrutt forgår ikke så lett. Dette ukruttet har derimot ekstra lyst på eple om dagen. Man vil vel alltid gjerne ha det man ikke kan få. Og eplene i fruktskålen har definitivt aldri vært mer fristende enn akkurat nå. Samtidig føler jeg at å ta en bit av den forbudne frukten vil være et potensielt selvmordsforsøk. Så, nei takk!
Etter torsdagens nær-døden-opplevelse har jeg derimot fundert litt ekstra over livet. Hvem jeg egentlig er og hva jeg vil. Det er ikke nødvendigvis eplet som er årsaken til disse tankene. Det er nok heller en naturlig del av alt som har skjedd det siste året, eller det siste halvannet året. Nå som det begynner å komme litt på avstand, så klarer jeg kanskje å reflektere litt mer over alt som har skjedd. Og det er mye. I løpet av syv og en halv måned mistet jeg pappa og fikk et nytt liv i gave bare for å få det revet bort fra meg igjen. I løpet av nøyaktig 33 uker, eller 231 dager, mistet jeg både pappa og datteren min. Når jeg tenker på det nå, tar det nesten pusten fra meg. Hvordan klarte jeg det egentlig?
Eller klarte? Gjorde jeg egentlig det? Joda, jeg sto i stormen. Jeg kjempet meg fremover i motvinden. Men nå innser jeg hvor mye det kostet. For jeg er ikke den samme. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg prøver å finne det ut. Bli kjent med den nye meg. Samtidig slo det meg for et par dager siden at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før. Jeg husker ikke hvordan det var å ikke gå rundt med en konstant klo om hjertet. Hvordan det var å ikke være sliten hele tiden på grunn av blant annet denne konstante, verkende følelsen i hjertet. For man blir sliten av å ha det sånn. Det er akkurat som om kloen forhindrer hjertet i å gjøre jobben sin hundre prosent. Det føles mer som å gå på halv maskin. Hvordan var det egentlig å ha energi og overskudd? Det må ha vært fint! Jeg husker ikke, men jeg savner det like fullt. Jeg vil så gjerne ha det sånn igjen. Vil jeg noen gang komme tilbake dit, eller skal jeg leve på halv maskin resten av livet?
Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg gjør det. Ofte må jeg tvinge meg selv gjennom ting. Ting som betydde mye før betyr ikke nødvendigvis like mye lenger. Jeg er i en slags rekalibreringsfase. Prøver å finne deler av den gamle meg der inne. Venner meg til det nye. Finner ut hva som gir meg glede og hva som er borte. Er konstant på jakt etter en liten pause, en solskinnsdag med skyfri himmel som Bjørn Eidsvåg så fint synger om. Og jeg bruker det som er av energi på barna. For det vet jeg, at de er det aller viktigste. De er mine største gleder. Og de fortjener alt jeg har å gi. Alt annet er sekundært. De fortjener også at jeg finner igjen meg selv. Hvem jeg nå er. De fortjener at jeg finner igjen små, enkle gleder i livet. De fortjener en mamma som smiler mer. Ler mer. Det er kanskje målet mitt for 2020. Finne gleder. Små øyeblikk med skyfri himmel. Og nyte dem når de dukker opp.
For innimellom finnes det fortsatt litt magi i hverdagen.
Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.
Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..
Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.
Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.
Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.
Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!
Unnskyld for at kroppen min sviktet deg. Akkurat som den sviktet de andre søsknene dine som du forhåpentligvis er sammen med nå. Unnskyld til dere også. Det gjør så ufattelig vondt å vite at dere alle var friske og fine små helt til kroppen min sluttet å gjøre jobben sin. Jeg visste det jo. Jeg har jo visst det hele tiden. Nå står det der, svart på hvitt. Jeg har endelig fått svarene mine. Jeg måtte bare miste deg først, Megan. Jeg måtte miste deg for å endelig få vite det jeg har lurt på i over ni år.
Vi var så nære, Megan. Hvis kroppen min bare hadde virket i noen uker til. Da hadde du hatt en sjanse. Sånn ble det ikke. Jeg vet at det ikke er min feil, og jeg vet at både jeg og legene gjorde alt vi kunne. Likevel føler jeg skyld. Likevel hater jeg kroppen min mer enn noensinne i dag. Den føles defekt. Jeg er vrakgods. Om mulig føler jeg meg enda tommere enn den dagen vi dro fra sykehuset uten deg. Jeg har fått avslutningen, og jeg savner deg kanskje mer enn noensinne.
Likevel føler jeg også på en slags takknemlighet. Nei, ikke en slags. Bare takknemlighet. For det er faktisk mulig å både sørge og føle takknemlighet på en gang. Og i dag kjenner jeg at jeg er så veldig takknemlig for de månedene jeg hadde deg i magen og de dagene jeg hadde med deg på sykehuset, Megan. For den fine behandlingen vi fikk der. For dem som står bak obduksjonen, som gravde litt ekstra og ga oss et soleklart svar. Og for legen. Den fine legen som gråt med oss i sommer og som igjen gråt med oss, ja kanskje til og med litt mer enn oss, da hun ga oss svarene i dag. Selv om det er beintøft å vite at du var helt frisk, at du hadde vært her om det ikke var for den dumme kroppen min. Men dette visste jeg jo allerede. Jeg visste det hele tiden. At feilen lå hos meg og ikke deg. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at du ikke led. For den tanken er nesten uutholdelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne, Megan. Jeg tror du vet det. Jeg tror du vet hvor ønsket og elsket du var. Jeg tror du følte det. Jeg tror du følte kjærligheten alle de ukene du lå i magen min. Og jeg håper du kjenner det enda. Jeg håper du ser oss. Jeg håper du ser meg. Jeg håper du kjenner kjærligheten i tårene som triller nå. For uten kjærlighet – ingen sorg. Og mye kjærlighet – stor sorg.
Det gjør vondt nå. Mammahjertet er nok en gang i småbiter. Men jeg skal reise meg og lappe det sammen denne gangen også. Leve videre. Leve med en ny visshet. Leve med svarene. Jeg trenger ikke lure mer. Ikke på det store spørsmålet som har hengt over meg i årevis. Jeg må alltid lure på hvorfor akkurat meg, men sånn er det. Det største spørsmålet jeg sitter med nå, er hvordan jeg i det hele tatt har klart å få tre levende barn. For alle svangerskapene var kompliserte. Ja, bortsett fra frøkna i midten da. Med henne gikk det stort sett på skinner. Men nå vet jeg en gang for alle hvor annerledes det kunne ha vært. Det er ikke bare minstemann, som kom etter at vi begynte å miste barn i svangerskapet, som er et stort mirakel. De to andre er like store mirakler. Jeg kunne ha sittet her uten noen av dem. Livet kunne ha sett helt, helt annerledes ut. Jeg har aldri vært mer takknemlig over dem enn jeg er akkurat nå. Mine tre levende, friske, fine, bråkete, kranglete og til tider utfordrende barn. De som kan gjøre meg så frustrert og så sliten. Men som jeg aldri i livet kunne ha tenkt meg å være foruten.
Du skulle ha vært her sammen med dem, Megan. Du skulle ha vært her og laget litt ekstra lyd og kaos i familien. Her vil alltid være en for lite. Men i hjertene våre, Megan, der lever du. Hver dag, hele tiden, alltid.
De siste dagene har kroppen min vært totalt usynkronisert. Kroppen og hodet henger liksom ikke helt sammen. Signalene fra toppen når ikke nedover, og jeg er litt usikker på om hodet fortsatt henger på. Legg til en god dæsj følelser på bærtur, så er jeg en herlig kombinasjon om dagen. Eller rettere sagt, jeg er en tikkende bombe. Jeg kan lett vippes av pinnen. Og jeg kan lett ødelegge ting rundt meg..
Søndag forsvant toppen av min kjære lyslykt da hjernen sendte hånden i feil retning. Det ble etterfulgt av en lengre episode med hulking og krampegråt. Fun times!
Mandag fulgte jeg opp med en kollisjon mellom to glass på vei ut av oppvaskmaskinen, noe som resulterte i at det var takk og farvel til et av favorittglassene mine. Ja, jeg har favorittglass. Og akkurat dette var det eneste jeg hadde fra en plass som betydde mye for meg en gang i tiden.
Jeg sto og så det sprekke opp mer og mer mens tårene trillet. Etter et desperat søk på nettet innså jeg at den eneste muligheten til å få erstattet dette glasset er å ta en avstikker fra Florida til South Carolina til sommeren. Tror ikke jeg får gjennomslag for den..
I dag har jeg foreløpig ikke ødelagt noe – tror jeg. Men dagen er fortsatt ung, og hodet kommuniserer fortsatt ikke særlig godt med resten av kroppen. Jeg vokter meg vel for hva jeg tar på. Kun ting uten stor betydning og ting som lett kan erstattes. Når jeg tenker meg om bør jeg kanskje ikke klemme på barna engang. Og i alle fall ikke håndtere vinglass eller porselen. Nå er heldigvis ingen av de to sistnevnte i daglig bruk her i huset. Torsdagens Thanksgiving-middag bør nok serveres på papptallerkener..
For sannsynligvis vil den neste uken fortsette i den samme uklare og usynkroniserte tralten som de siste dagene. Jeg antar nemlig at dette har sammenheng med timen jeg skulle ha på sykehuset i dag. Hvis ikke bør jeg nok vurdere en akutt legetime. Og denne timen som jeg har gruet meg sånn til måtte på grunn av sykdom hos legen utsettes til neste uke. Kjipt, men forståelig. Og sykehuset skal ha plusspoeng for at de ga meg muligheten til å utsette. For jeg kunne nok fortsatt ha kommet i dag, men da aner jeg ikke hvilken lege jeg hadde kommet til. Og jeg følte en trygghet da jeg forsto at de faktisk har satt meg opp hos den legen som fulgte oss før og i starten av svangerskapet med minsten og som gråt med oss da jeg ble skrevet ut av sykehuset i sommer. Jeg trodde ikke at det var henne jeg skulle til, men nå som jeg vet venter jeg gjerne en uke for å få resultatene fra akkurat henne.
Og i mellomtiden skal jeg gjøre mitt ytterste for å unngå store katastrofer i hjemmet. Litt usikker på hvordan det skal la seg kombinere med helgens planlagte julepynting og ikke minst skjøre julekuler. Akkurat nå tenker jeg at det er tryggest å forholde seg helt rolig i sofaen uten å ta i den minste ting. Og kanskje holde litt fast i hodet så det ikke faller av..
Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, men jeg har ikke helt visst hvordan. Jeg har vært redd for å støte noen. Kanskje fornærme noen. For det er på ingen måte sånn ment. Og dette er ikke et ukjent tema for oss som har opplevd å miste noen, kanskje spesielt oss som har mistet barn under svangerskapet. Jeg vet godt at jeg ikke er alene om disse følelsene, selv om det likevel føles ganske ensomt. I dag er jeg så full av tanker og følelser at det kanskje vil gjøre meg godt å dele litt av det aller innerste og såreste.
Jeg føler ofte at sorgen over de barna vi har mistet, og kanskje spesielt Megan, er en veldig ensom sorg. Jeg trodde kanskje det ville bli litt annerledes med Megan, men sorgen føles også nå veldig ensom å bære. Faktum er at jeg egentlig ikke har noen å dele den med, selv ikke mannen. Jeg vet at vi håndterer ting på forskjellige måter, sånn har det alltid vært. Og jeg aksepterer det. Men det kan være tøft. Jeg har heller ikke noen andre å dele tanker og følelser rundt dette med, så på et vis er det skriving som blir min terapi. Det er sannsynligvis delvis min egen feil, for jeg vil helst unngå å belemre mennesker rundt meg med min sorg. Jeg tror at noen hadde vært villige til å lytte om jeg kom for å snakke, men samtidig er det et litt vanskelig skritt å ta. Andre derimot ville ha feid det vekk, avledet meg. Kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de selv synes det er vanskelig. Jeg har absolutt en forståelse for det. Det er et vanskelig tema. Det er en vanskelig situasjon. Men for meg er det realiteten. Å tie det ihjel forandrer ingenting. Faktisk er det verre. Det får meg til å føle at barna våre, ikke minst Megan, er glemt. At hun ikke betydde noe. At hun ikke eksisterte. Nei, hun levde aldri på utsiden, men i 24 uker var hun en del av meg. I 24 uker var hun en del av fremtidsplanene våre. Hun var en datter. En søster. Et barnebarn. En niese. En kusine. Hun var! Og hun vil alltid være en del av vår familie. Derfor inkluderer vi henne også litt i hverdagen vår. Noen synes kanskje det er rart. Noen synes kanskje jeg dyrker sorgen. Men det handler på ingen måte om det. Når jeg har minneboksen hennes sammen med minnene fra de andre barnas babytid, og når jeg har bilde av henne ved siden av babybildene til de tre andre over TVen, så handler det ikke om sorg. Det handler om å minnes det gode. Gleden over det lille livet hun hadde. Det handler om at hun hører til, som en naturlig del av familien. Og jeg vet at det høres makabert ut, å ha et bilde av et dødt, lite barn på stua. Jeg skjønner at noen kan reagere. Men jeg synes også det er sårt når alle som kommer inn til oss holder blikket langt vekke fra den hyllen. Når kun et eneste menneske har gått bort og tittet og sagt at hun er fin. Og igjen, om noen føler seg truffet, så er det ikke ment som kritikk. Kun en slags forklaring. Eller et hjertesukk om du vil. For som sagt – jeg forstår, men det er sårt. Og for at det skal være sagt, bildet står absolutt ikke der for å prakke det på noen. Det står der kun fordi det føles riktig. Vi tenker knapt over det. Jeg har tatt det bort en gang, da vi hadde vennegruppe for førsteklassingen. Da var jeg redd for å støte barn og foreldre, samtidig som jeg ikke ville ha stempelet “hun som har mistet et barn” på meg. Men herregud så feil det føltes å fjerne sporene av henne!
Jeg skjønner at alle håndterer sorg på forskjellige måter. Jeg skjønner at man er usikker på hva man skal gjøre eller hva man skal si. Og jeg skjønner at når tiden går så tenker man ikke så mye over det lenger. Men vi lever fortsatt med det hver eneste dag. Den som har mistet noen er på ingen måte ferdig med sorgen når begravelsen er over. Ikke etter en måned eller seks. Ikke engang etter det første året. Man lærer seg å leve med det, men der vil alltid være en sorg og et savn etter den som er borte. Og det tror jeg er viktig at de som står rundt ikke glemmer. Som overskriften sier, taushet er ikke alltid gull. For all del, jeg har vært der selv. I møte med sørgende, uten å vite hva man skal si. Jeg skjønner godt at det kan være lettere å snu seg bort. Kanskje til og med gå over på den andre siden av gaten og late som ingenting. Men jeg vet også at stillhet ofte forsterker sorgen. At selv om det ikke menes vondt, så kan det føles som en avvisning. Jeg tror de fleste er usikre i en sånn setting. Redde for å rippe opp i vonde følelser. Man tror kanskje at den som er i sorg ikke ønsker å snakke om det. Men min erfaring tilsier at de fleste faktisk vil det. For min del betyr det enormt mye de gangene noen faktisk spør. Sånn på ordentlig. Ikke et “hvordan går det” med forventning om “bra” til svar. Men når noen oppriktig mener det og er forberedt på et ærlig svar. Det betyr ikke at alt kommer veltende ut av meg. Jeg trenger ikke å snakke i timesvis og i detalj. Men bare det at noen fortsatt husker og bryr seg. At noen skjønner at jeg fortsatt lever med det. At noen husker at Megan eksisterte. At noen tør. Det er ikke sånn at jeg bryter sammen om noen nevner navnet hennes. Tvert imot, om noen gjør det så synger hjertet mitt. Megan! Noen bruker navnet hennes! Hun var! Hun er! Det skal ikke så mye til før jeg føler meg litt mindre alene. Det sies at sorgen blir mindre av å deles, og på sett og vis kan jeg kjenne meg igjen i det. Mindre blir den nok ikke, men kanskje litt lettere å bære.
Akkurat nå har jeg det tøft. Snart vet jeg kanskje hvorfor Megan døde. Jeg vet ikke helt om jeg vil vite, men svarene kommer uansett. Samtidig skulle vi ha gått inn i vår første advents- og juletid som en familie på seks. Jeg merker oftere og tydeligere at hun ikke er her. Kjenner på tomrommet hun etterlot seg uten å i det hele tatt ha vært her. Og jeg føler meg alene. Selv i selskap med andre. Jeg tar ofte på meg en maske. Smerten i hjertet er det ingen som ser. Megan nevnes stort sett aldri. For oss, og kanskje aller mest for meg, blir ikke dette en vanlig jul. Det kommer til å se sånn ut, men innsiden ville ha vist noe annet. Jeg aksepterer og respekterer at de fleste rundt meg foretrekker taushet, men det gjør meg også trist. For jeg trenger å føle at Megan ikke er glemt. Jeg trenger å føle at noen skjønner at jeg har det tøft. Jeg trenger at noen tør å snakke om det. Jeg savner å kunne dele henne med noen. Og for å være ærlig, akkurat i dag, så kunne jeg rett og slett trengt en varm, ærlig og ektefølt klem.
Etter innlegget mitt om julepynting, gikk det ikke lang tid før jeg stakk pluggen i kontakten og dermed fikk litt lys utenfor inngangsdøra. Og når jeg først var i gang, så stoppet det liksom ikke..
Nå er hagen neste utendørs-prosjekt. Og innendørs kom stemningen sigende med juleverksted og julemusikk i går. Så da gjestene hadde gått, forsvant jeg strake veien opp på loftet hvor jeg dro med meg noe av julepynten ned igjen.
Skarpe øyne ser kanskje kalkunen i bakgrunnen der? Vi skulle strengt tatt feire Thanksgiving før jula kom frem. Men det klarte jeg altså ikke helt. Egentlig har jeg lyst å få opp juletreet også, men det får vente til etter torsdag tenker jeg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at et stort tre tar litt plass i stua. Så da er det nok greit å gjøre unna torsdagens kalkunmiddag først. Men etter det er det definitivt fritt frem!
Jeg kjenner at jeg bruker jul og julepynting mye som en tankeavledning om dagen. Ikke det verste å fokusere på når man prøver å unngå tanker på det som skulle ha vært. Dessverre funker det ikke lenger som avledning på det som venter i morgen. De siste dagene har jeg virkelig kjent det på kroppen. Formen har ikke vært bra, og jeg tror mye av det har med psyken å gjøre. Jeg gruer meg sånn til å få obduksjonsresultatene at det slår seg på hode og mage. Jeg blir kvalm når jeg tenker på å dra til sykehuset. Jeg vil virkelig ikke tilbake dit! Ikke fordi jeg har noe imot plassen. Tvert imot. Behandlingen jeg har fått der har vært fantastisk. Likevel får SMS-påminnelsen om time på Svangerskapspoliklinikken magen min til å vrenge seg. Hvorfor der? Jeg skjønner jo hvorfor, det er jo der legene er. Men det byr meg imot å være på Svangerskapspoliklinikken nå. Jeg er jo ikke gravid! Godt mulig det ser sånn ut, men det er bare trøstespising. Jeg lover. Og da føles det som helt feil plass å være. Jeg vil ikke dit! Jeg orker ikke! Er det ikke litt feil å blande par som skal få svar på obduksjon av dødfødte barn med forventningsfulle gravide? Kunne vi ikke ha fått resultatene på en annen plass? En plass uten ultralyder og høygravide. Jeg er livredd for hva å sitte der vil gjøre med meg. Jeg gråter nesten bare av tanken. Og hva om vi kommer inn i det samme rommet som den torsdagen i juni. Da knekker jeg. Eller, jeg er redd jeg knekker uansett. Tårene sitter allerede løst både på godt og vondt, følelsene sitter virkelig utenpå kroppen. Hjertet verker. Morgendagen blir tøff. Jeg vil ikke! Jeg vil bare ikke!
Men jeg må. Jeg må samle meg sammen. Jeg må være sterk. Og jeg må fortsette å gå videre. Fremover. Fokusere på det positive, selv om det innimellom er ekstremt vanskelig. Fokusere på barna. Og på julepynt og førjulskos. Suge til meg alle de små, gode øyeblikkene jeg kan finne. Som kaffe fra julekoppen.
På småfuglene som danser i lufta rundt fuglemateren i hagen. På den glade kvitringen deres. På regnfrie dager. På kald og frisk vinterluft. På dalende snøfiller. På gnistrende, solfylte vinterdager. På kalde kinn og fyr i peisen. Og på jula som sniker seg innpå.
En fot foran den andre. En dag om gangen. Pust med magen. Jeg skal klare dette også!
