Det føles som om jeg har sprunget i full fart rett inn i en murvegg. Blitt tygd og spyttet ut igjen av et eller annet ekkelt vesen. Hodet er tungt som en bowlingkule og alt går litt treigt. Jeg føler til og med at jeg blunker i slow motion. Alt på grunn av en liten blå pille.
Jeg elsker våren. Når sola skinner og det begynner å bli litt varmere i lufta klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å sitte ute i solveggen. Det ender gjerne med kløende nese, nysing og hovne, kløende øyne. Til tider føles det som jeg skal bli sprø. Jeg drypper, sprayer og putter i meg piller hver dag. Det hjelper litt sånn innimellom. Forskjellen i år er at nå som jeg har begynt å ta allergitabletter hver dag igjen, har jeg blitt så infernalsk trøtt og tung i kroppen. Føler meg nesten litt uvel og småsyk. Men jeg tror altså synderen er enten tablettene eller allergien i seg selv. All energi er som sugd ut av meg. Jeg liker det ikke! Og jeg er litt redd for at jeg skal føle meg sånn hele våren. Nå som livet smilte. Så bare pang! Takk for det, liksom!
Det passer helt fint med en helg med regn nå. Kanskje jeg får samlet meg sammen litt før sola kommer tilbake. Og kanskje resten av snøen som jeg har kranglet med i det siste forsvinner. Så kan jeg få på plass resten av utemøblene og suge i meg enda litt mer pollen når sola kommer tilbake..
Rundt klokken halv to i går ettermiddag satt jeg fordypet i et blogginnlegg. Mannen satt minst like fordypet i betaling av regninger. Vi ante fred og ingen fare for å si det sånn. Så ringte telefonen til mannen.
«Pappa, kommer du ikke og henter meg snart?» spurte en tynn stemme i andre enden.
Å nei! Gubben spratt opp og sprang ut døra, mens jeg satt forvirret og skamfull igjen og lurte på hvordan i all verden vi kunne bli så opptatt av våre egne greier at vi glemte at minsten var ferdig på skolen rett over ett. Som han alltid er når han ikke har SFO. Jeg tror faktisk det er første gang på våre 15 år som foreldre at vi rett og slett har glemt å hente et barn. Hva blir det neste? At vi glemmer å levere ham på skolen og han blir sittende innelåst i baksetet en hel, varm sommerdag? Man har jo hørt om de historiene..
Minsten led ingen nød. Da mannen kom ned til skolen satt han i en snøhaug og ventet. Flaks at han har en sånn klokke som han kan ringe med. Og han har jo ikke vondt av å vente litt. Vi venter på ham stadig vekk.
Jeg kjenner at jeg lurer litt på hva han hadde gjort om dette var en av de dagene han (eller vi) glemte å ta på klokka si. Hadde han gått inn igjen på skolen og sagt fra eller hadde han rett og slett gått hjem alene? Han hadde nok klart det, men det krymper seg i meg når jeg tenker på ham alene og bortglemt langs en ganske trafikkert vei.
Samvittigheten min var i alle fall svart som natta da han kom hjem. Tenk at vi glemte ham! Og vi følte oss ikke akkurat som årets foreldre da de eldre søsknene hans så på oss med vantro og anklagelse da de hørte hva som hadde skjedd.
«Hva?? Glemte dere ham??? Stakkars lillebror!»
Er det altså sånn det er med tredjemann? At han går for lut og kaldt vann? At man blir litt mer slepphendt for hvert barn? En ting er i hvert fall sikkert! I dag følger vi med på klokka!
Det tok noen timer, men omsider innså også kroppen min at det er mandag og ny uke. Blanke ark og alt det der. Og da jeg først fikk motoren i gang, fikk jeg utrettet mye i løpet av dagen. Mye bedre enn å sitte i sofaen med dårlig samvittighet. Nå er jeg à jour med jobbing, og kroppen har fått en liten treningsøkt. To faktisk, om man regner med snømåking på terrassen.
Det kommer seg sakte, men sikkert dette. Målet er å få utesofaen på plass til påske, men da må altså mesteparten av snøen vekk først. Med hjelp fra naturen og litt rå muskelkraft skal jeg (kanskje) vinne den kampen. Og med min flaks blir det da sikkert dårlig vær hele påsken..
Fikk selskap av denne fine karen mens jeg nøt kaffekoppen min i solveggen. Ikke uvanlig det akkurat, jeg føler innimellom at han følger meg som en skygge. Og mens vi skravlet litt der ute i hagen, så fløy et ambulansehelikopter over huset vårt. Minsten utbrøt umiddelbart:
«Er det morfar?»
Mer skulle det ikke til for å varme hjertet mitt litt ekstra. Har du fulgt meg en stund så vet du hvorfor. Er du ny leser, så finner du svaret mange plasser på denne bloggen, blant annet her.
Mandag. Om du er som meg var det litt tungt å stå opp i dag. Kroppen bruker litt tid på å komme i gang igjen. Det blir kanskje noen ekstra kopper kaffe. Arbeids- og treningslysten er ikke helt tilstede her hos meg i dag. Satser på at det kommer seg utover dagen. Om ikke annet så hjelper det at sola skinner, gir litt ekstra energi til kroppen. Jeg tror det blir en bra mandag bare kroppen og hjernen får våkne litt.
Uansett hvordan din mandag har startet. Uansett hvilket restriksjonsnivå du lever i – du vet, rødt, gult, oransje og sånn. Og uansett om sola skinner hos deg eller ei;
Neida, helt sånn er det ikke. Men kveldene blir straks annerledes når mannen ikke er her. Han har hatt en jobb der han ofte har ukurante arbeidstider som for eksempel nattevakter helt siden jeg traff ham. Ja, faktisk var det sånn vi traff hverandre, da han satt på nattevakt og kjedet seg og jeg var på nett i håp om at det lå en melding fra det daværende crushet på en eller annen «datingside». Og så fikk jeg melding fra mannen isteden..
Uansett, han har jobbet på denne måten siden lenge før jeg traff ham, og etter 16 år under samme tak burde jeg være ganske vant til det nå. Og det er jeg vel også. Men det tok meg lang tid å bli fortrolig med det og til og med sette litt pris på disse alenekveldene og nettene. I starten gikk det vel tålelig greit, jeg hadde bare meg selv å tenke på og det eneste problemet med nattevakter var at jeg i nyforelskelsens rus savnet ham infernalsk. Men etter et år var det slutt på alenetiden, for da var nemlig eldstemann på plass. Og det var skummelt. Å være alene med en liten baby. Nå ble også det fort rutine, men jeg likte det ikke. Ei heller da vi et år etter flyttet ut av byen og baby nummer to kom til verden. Alene med to under 2 og langt unna byen. Visst hadde vi naboer, men jeg følte meg med ett mer alene og utrygg. Ville noen høre meg skrike om noe skjedde? Ville jeg i det hele tatt klare å skrike?
Sånn har årene gått. Jeg har innfunnet meg med disse kveldene og nettene, men jeg har ikke nødvendigvis likt dem. Jeg sover fortsatt litt lettere når mannen ikke er hjemme, men det er ikke ofte jeg hører skumlinger rundt om i huset disse nettene lenger. Og jeg synes det er hyggelig når han er hjemme og vi sitter i sofaen sammen. Når vi kan dele på maset fra barna og alt annet som måtte hende i løpet av en kveld.
Men jeg har etterhvert også lært meg å sette pris på disse alenekveldene. Det går helt greit. Jeg slapper mer av nå. Det hjelper sikkert på at barna er større også. Og jeg finner en annen type ro når jeg sitter her alene. Da kan jeg lese (nesten) uten forstyrrelser hele kvelden. Eller jeg kan se på småflaue realityserier som jeg helst ser alene. Jeg er dronningen over fjernkontrollen. Hertuginne av sofaen. Litt hverdagslykke i det også.
I kveld har jeg min siste sånne kveld på en stund. Etter denne natten har mannen en lang påskeferie. Og jeg ser frem til det. Men skulle det dukke opp en overtidsvakt i løpet av påsken, så takler jeg en kveld i ensomhet også..
Du har kanskje fått med deg at det er den internasjonale lykkedagen i dag. En finfin dag synes jeg. Mye bedre enn internasjonal ditt-og-datt matdag for eksempel. Jeg er kanskje ikke helt på toppen på lykkeskalaen om dagen. Føler meg innimellom litt tung og energiløs med tilløp til klo om hjertet. Uten at det egentlig er noe galt. Tror helst det er en form for korona-tretthet. Men når man føler seg litt sånn «meh», hva er vel bedre enn å tenke over de øyeblikkene som gir lykke i hverdagen. Så jeg lager meg rett og slett en liten liste over lyspunktene nå for tiden.
Tre tenåringsgutter som ler på rommet til eldstemann
En kopp kaffe i solveggen mens man lytter til sildringen fra snø som smelter
Joggesko etter en lang vinter
Jentungen som dribler rundt med ball i stua (selv om det ikke er lov) fordi hun rett og slett ikke klarer å la vær og leke med den
Rent sengetøy og kald, frisk luft gjennom et åpent soveromsvindu
Å trekke seg tilbake med kaffe, bok og mobil mens gutta okkuperer sofa og TV
Minsten som synger
Et glass kald hvitvin
Påskepynt, spesielt når det kommer fra minstemann
Skrivelyst
Lyse ettermiddager og kvelder
Gleden over at vår, sommer og utesesong er rett rundt hjørnet
Tur i frisk kveldsluft, gjerne med litt skravling attpå
En hyggelig melding eller snap
Følelsen når man er ferdig med en treningsøkt
Å se vekta gå nedover samtidig som kroppen føles friskere
En uventet klem fra mannen
Gitarklimpring fra rommet til eldstemann
Jentungen som tuller og fjoller med venninner på FaceTime (eller hva de nå bruker)
En bunke nye, uleste bøker
Når nabobarna ringer på døra og spør etter minsten
Lyden av minsten og nevnte nabobarn som leker
Den sprudlende energien til jentungen før og etter fotballtrening
Lørdag og sjokolade. Den ene dagen det er lov med litt sjokkis
Rosa skyer og flotte farger på kveldshimmelen
Når man setter seg ned sånn og tenker er det mange små lykkeøyeblikk i hverdagen. Det gjelder bare å åpne øynene og hjertet, se dem og ta vare på dem.
Det er mangt man kan sko seg på i koronatiden, og i går leste jeg om filmregissøren Alex som selger prompelydene sine til høystbydende. Og kan man selge lyden, kan man vel kanskje også selge lukten. Mange begynner sikkert å bli lei av hjemmekontor og savner den smygende fiselukten fra kollegaene i kontorfellesskapet. Så jeg tilbyr herved en krukke med promp til høystbydende. Any takers? Skulle du ønske noe annet enn promp i krukken, så kan det sikkert ordnes det også. Mulighetene, kroppsluktene og kroppsvæskene er mange!
I går kveld gikk jeg tur. En relativt lang tur. Lang og deilig. I jakkelomma lå mobilen min. Du vet, man kan jo ikke forlate huset uten den. Og da jeg tittet innom kamerarullen min i dag, følte jeg meg virkelig gammel og dum.
For selv om jeg ikke hadde telefonen oppe en eneste gang i løpet av den halvannen times turen, er den dokumentert med flerfoldige bilder og videosnutter fra lomma. Er det mulig? Vel og merke liker jeg å ta bilder, men det får da være grenser. Jeg måtte umiddelbart gå inn på anropslisten for å se om noen andre hadde fått ta del i turen og samtalene med turfølget, men jeg hadde heldigvis holdt meg til lommebilder. Takk og lov! Det er tross alt ikke alle samtaler man trenger å dele med Gud og hvermann.
I går kom minsten hjem fra skolen med ny lesebok. Egentlig perfekt timing, torsdag er jo vasketorsdag her i huset. Da det var leksetid, dro minsten ivrig frem boken. Og hans umiddelbare respons til den var:
I det siste har jeg prøvd å ta tak i bloggingen igjen. Istedenfor et innlegg hver tredje måned eller så, har jeg faktisk klart å skrive et innlegg hver dag de siste par ukene. Om jeg ønsker eller klarer å opprettholde det er jeg derimot ikke så sikker på. For hvor mye har jeg egentlig å skrive om? Jeg innser sakte men sikkert at både jeg og livet mitt er relativt kjedelig. Hvem vil egentlig lese om hverdagen til en trebarnsmor som snart er halvveis til 90? En som lever et helt vanlig liv og er helt ordinær på alle måter. Det er ikke særlig spennende. Ikke kan jeg plassere meg i noen spesiell kategori heller. Ikke matblogging, ikke interiørblogging, ikke treningsblogging, mote, skjønnhet eller en annen interessant nisje. Jeg er ikke spesialist på noe. Annet enn ufrivillig abort og dødfødsel. Det er jeg ganske god på. Rene eksperten. Men jeg kan jo ikke skrive innlegg på innlegg om det liksom. Det er egentlig litt trist å tenke på, men jeg la merke til at interessen for bloggen min økte da jeg var gravid og den første tiden etter vi mistet Megan. Graviditet og personlig tragedie selger. Hverdagslivet er ikke like spennende.
Men hverdagslivet er nå det jeg er best på. Det er det jeg lever hver dag. Ikke spennende i det hele tatt. Ikke veldig interessant. Og ikke så veldig mye å skrive om. Men jeg er fornøyd med det livet likevel. Heller det enn drama og tragedie. Et helt vanlig, uinteressant liv. I går var det eneste ekstraordinære som skjedde at jeg måkte vekk snø fra terrassen i håp om at det snart skal bli snøfritt. Tror nok jeg må vente en god del dager til før det skjer og drømmen om en påske i den utendørs godkroken blir en realitet. Blir vanskelig å bære utemøblene gjennom snøen som fortsatt ligger i hagen. Men en kaffe i solveggen fikk jeg nå likevel. Og vannblemmer, sår og verkende muskler attpå..
