Da begynner vi å bli klare for høstferie. Tror jeg. Ørten maskiner med klær er vasket og det siste henger til tørk klart til å bli puttet i nesten ferdigpakkede bager. Huskeliste er skrevet og det meste er under kontroll. Huset er rent. Jeg klarer ikke å dra fra et skittent hus, kall meg sprø. Eller cleanfreak. Men det er deilig at det ikke er helt kaos når vi kommer hjem. Denne gangen er til og med skittentøyskurvene nesten tomme. Herlig!
Det er en deilig følelse når det meste er klart, de store kommer fra skolen i feriemodus, minsten hentes i barnehagen for siste gang på en stund og mannen er på vei hjem etter siste arbeidsdag før over en ukes fri. Det bobler liksom litt i kroppen. Smilet sitter løsere og steget blir lettere.
Helt til kvelden kommer og hodet og kroppen sier takk for seg. Når man nesten kan senke skuldrene og bare blir helt utslått. Svimmel og kvalm. Med vissheten om at man kun har noen timers søvn foran seg før barna skal dras opp grytidlig og pakkes inn i bilen. For en lang biltur. Det går som oftest helt strålende, men man vet jo aldri. Kanskje dette er gangen det ikke går strøkent. Kanskje kommer noe i veien så vi ikke får reist i morgen tidlig likevel. Alle disse tankene som svirrer.
Akkurat nå har jeg lyst til å krype under dynen og sove i en uke, ikke tenke på reise og alt som følger med. Men jeg vet at det er verdt det når vi nærmer oss min kjære hjemby. Det finnes knapt en bedre følelse enn å endelig komme hjem etter mange måneder. Til byen min!
Men før vi kommer så langt skal jeg bare ligge her og puste litt..
Jeg tror enhver forelder kjenner seg igjen i følelsen man får når telefonen ringer og man ser at det er fra skolen/barnehagen. Tankene som flyr gjennom hodet i sekundene før man svarer. Å nei, hva er det nå? Har noe skjedd? Er den håpefulle syk? Eller i trøbbel? Hjertet synker på en måte litt. Man trekker pusten litt ekstra dypt før man svarer, usikker på hva som kommer nå.
Vi får heldigvis ikke sånne telefoner ofte. Sånn bortsett fra da poden gikk i første og var hakket for urolig, på den tiden føltes det som om den daværende læreren hans hadde oss på speed dial.
Men i morges fikk vi en sånn oppringing. En pjusk jente måtte hentes på skolen. Det er langt fra normalt. Jeg tror faktisk det er første gang vi har måttet hente hjem et sykt barn. Og det er ikke dårlig med tanke på at de to store går i femte og sjette klasse. Nå var det altså vår tur, en gang må jo være den første.
Og det burde jo ikke være en bombe at dette skjedde akkurat nå. Vi skal jo på høstferie om noen få dager. Dette er jo bare tradisjonen tro. Det slår virkelig ikke feil! Nå har ungene holdt seg friske i flere måneder, og så smeller det til rett før en etterlengtet ferie i hjembyen. Før en kjøretur på nesten 60 mil. Typisk!
Så i dag lader jentungen opp til høstferie under dyna, stort sett sovende og med magevondt og feber. Kanskje er hun smittet av det jeg hadde for et par uker siden. Kanskje har hun dradd nye ulumskheter inn i huset. Og jeg, jeg kapitulerer bittelitt. Aldri knirkefri oppladning til ferie her i huset. Og spenningen stiger, hvem blir nestemann som går ned for telling tro?
Noen andre som stabler leker og diverse under gulvvask?
Helgevasken er tatt og tacoen putrer på ovnen. Endelig er det helg! Eller nei, vent litt. Denne helgen er ikke så bra likevel. Den er ikke ordentlig helg. Helg er familietid. Tid for å finne på hyggelige ting sammen på dagtid og kose seg sammen på kvelden. Sånn folk flest gjør. I alle fall innbiller jeg meg at de gjør det.
Men så er man gift med en skiftarbeider. Dere som jobber skift eller bor sammen med en som gjør det kjenner seg kanskje igjen. Skiftarbeid kan helt klart ha sine fordeler, som fri når ikke andre har fri. Men til gjengjeld må man innimellom jobbe i helger og på helligdager. Og det er litt kjipt. I alle fall synes jeg det. Jeg burde være vant til det, jeg har vokst opp på den måten og mannen har jobbet skift siden jeg traff ham. Men jeg blir liksom aldri vant til det likevel. Når han drar på nattevakt, spesielt i helgene, sitter jeg igjen med en klump i halsen og føler meg ensom og alene. Det er jeg på ingen måte, jeg har tre barn i huset. Men en viktig del mangler.
Ja, jeg får se det jeg selv vil på TV. Jeg får eventuelt godteri for meg selv – om barna ikke er nede da. Jeg får alenetid når barna er på rommene og i sengene sine. Men det føles feil uansett. Det er stusselig. Jeg trives best når alle er samlet. De helgene mannen jobber føles ikke helt som helg. De er litt halvveis. Helger som denne suger rett og slett litt.
På den positive siden så har vi litt helg på mandag og tirsdag isteden. Og så hjelper det veldig å vite at vi bare er en uke unna høstferie sammen! Litt lettere å komme seg gjennom noen ensomme kvelder og netter da..
Etter sommerferien satte jeg igang med et lite vektreduksjonprosjekt. Det ble litt for mye god mat på ferien i USA, og utgangspunktet var heller ikke det aller beste med tanke på bunadsfadesen på 17. mai. Nå skal kosekiloene bort!
Jeg orker dog ikke alle disse forskjellige slankekurene der ute. Jeg har vært innom både suppekur og knekkebrødkur før. Sistnevnte funket faktisk ganske bra for meg, men kiloene kom jo på igjen etterpå.. Ikke har jeg selvdisiplin til å følge sånne kurer heller. Så fremgangsmåten nå er endret kosthold og mer bevegelse. Hverdagscolaen er byttet ut med vann. Brød med knekkebrød. Det inntas kalorifattig mat i hverdagen og usunnheter bare i helgen. Og vekten har gått sakte men sikkert nedover.
Helt til forrige uke. Da begynte den regelrett å rase av. Å, så deilig det har vært! Ikke bare har den rast av, men den har gjort det selv om jeg har syndet med både potetgull og cola. Virkelig den mest effektive kuren jeg har funnet. Oppskriften er superenkel. Mage/tarm-infeksjon. Helt genialt. Nå har jeg gått ned flere kilo siden torsdag, og det er visst ikke over enda. Aberet er litt hodepine pga. dehydrering. Og at det er lurt å holde seg i nærheten av et toalett, spesielt rett etter du har prøvd å spise. Litt sliten kan man også bli, da kroppen ikke holder på så mye næring. Og så kan det jo hende at disse kiloene kommer tilbake når sykdomsperioden er over.
Men sånn akkurat nå funker jo dette utmerket. Og siden mannen også trenger å gå ned litt, så er det jo greit å dele på de gode slanketipsene. Så i dag slanker vi oss sammen, han og jeg..
Neida, du får ikke vite hva jeg veier! Men det går nedover..
Om du er litt inne i bloggverden så kan du ikke ha unngått å få med deg Anna Rasmussen aka Mamma til Michelles noe underlige innlegg hvor hun dokumenterer at hun pusser opp i bar overkropp. Med puppene helt i det fri der altså. Og i tillegg med trang bukse. Begge deler virker sånn passe unaturlig for meg, men så har jeg ikke kroppen til Anna heller. Og jammen var det flaks at hennes kjære Jan i et ubevoktet øyeblikk fant frem kamera så hele verden kunne få se hvor naturlig dette er før hun kledde på seg. Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor hun brydde seg med å ta på en T-skjorte etter dette bildet ble tatt, siden det jo er helt naturlig å pusse opp med puppene dinglende. Og med tanke på den trange buksen så hadde det kanskje vært like greit å kaste den også. Gå all out. Puss opp kliss naken! Slipper i alle fall å grise til og ødelegge klærne.
Motivet bak dette innlegget har jeg ikke helt fått tak i. At kvinner kan gjøre alt som menn kan? Å skape debatt om forskjellsbehandlingen av toppløse menn og toppløse kvinner? Å provosere? Eller rett og slett generere klikk og penger i kassa? All PR er som kjent god PR.
I etterkant har flere kjente bloggere og komikere fulgt opp med hvor naturlig det er både å pusse opp og gjøre andre hverdagslige sysler uten en tråd på toppen. Fint det! Kropp er topp!
Jeg henger tydeligvis ikke helt med, for med unntak av på badet, soverommet eller i gangen mellom disse to rommene er klær alltid på. Som oftest den behagelige mammauniformen innenfor husets fire vegger. Er jeg ekstra vill og gal lar jeg puppene dingle bh-løse under T-skjorta, men det skjer ikke ofte altså. Har sikkert noe med at de uten bh befinner seg sånn ca. på magen å gjøre.
Hvis du som leser dette håpte trodde jeg skulle hive meg på denne toppløstrenden, må jeg nok skuffe deg. Og det skal du være veldig glad for! Men jeg har noen ganger følt at jeg har vist litt for mye i innleggene mine. Som her og her. Dette er innlegg jeg har brukt lang tid med å vurdere frem og tilbake før jeg har trykt publiser. Spesielt etter at jeg ble litt mindre anonym. Ikke minst med tanke på at jeg har barn som går på skole og i barnehage (det er vel kanskje den eneste likheten mellom Anna og meg). Trenger barna mine å få høre fra klassekamerater at de har sett mammaen deres toppløs på nett? Trenger noen egentlig å se meg toppløs på nett, eller noen andre plasser for den saks skyld? Det finnes mer enn nok annet å få mareritt av.
Etter å ha sett Annas og diverse andres dinglende pupper er jo mine bilder slett ikke så ille lenger. Og det setter jeg virkelig pris på!
Så tusen takk for at du satte i gang denne nye trenden, Anna!
Sånn ser det ut når gamla pusser opp – nå sannsynligvis med skadet rygg etter den voldsomme svaien..
Det har visst blitt litt sykdom på bloggen de siste par ukene. Og det er ikke over enda. Nå er det plutselig undertegnede som går på den ene smellen etter den andre. Flaks at jeg takler så bra å være syk, for denne natten og de siste timene har vært et sant helvete. Feberen herjer i kroppen, hodet verker og det føles som tarmene har knyttet seg sammen i en ball. Jeg tar ti fødsler på strak arm foran de smertene jeg har hatt det siste halve døgnet.
Og det mest fortvilende av alt, jeg er fullstendig ute av stand til å ta meg av barna. De to store måtte klare seg selv i morges. Minsten sov heldigvis nesten helt til mannen kom fra nattevakt, for jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen med ham. Og den stakkars mannen min da, som etter nattevakt måtte gjøre minsten klar for barnehage. Jeg får så dårlig samvittighet at det gjør vondt.
Men akkurat nå klarer jeg ikke noe annet enn å ligge her. Jeg ber til høyere makter om at dette ikke er smittsomt, for jeg unner ingen denne helvetesrunden her.
Sånn på den positive siden, kanskje dette hjelper i forhold til vektnedgangsprosjektet mitt. Jeg er dog noe usikker på om det er rett måte å gjøre det på..
Håper virkelig du der ute har en mye bedre torsdag enn meg!
Den befriende følelsen av å få puste igjen. La foodbaby-magen henge fritt. For ikke å snakke om den himmelske følelsen av å sparke av seg vonde bunadssko.
Det finnes ikke noe deiligere enn å kaste sports-bhen som har skviset puppene såpass flate at man får igjen bunaden langt pokker i vold, og bh-løs innta horisontalen i sofaen deilig sliten og glad etter en vellykket konfirmasjonsfeiring. Og her blir jeg til senga kaller..
Jeg våkner før vekkerklokken ringer av minstemanns trillende latter fra rommet til storebror. Jeg ligger og hører dem småprate, den omsorgsfulle stemmen til storebror og tilliten i stemmen til lillebror. Den gjensidige kjærligheten. Mammahjertet blir til pudding. Så lister de seg stille ned, de to. Eldstemann og minstemann. Den store hjelper den lille med å kle på seg. Når jeg etterhvert kommer ned sitter de side om side med hver sin brødskive og ser på Disney Channel, klare for skole og barnehage. Tenk å ha en sånn start på dagen!
Selvfølgelig skjer ikke dette hver dag, men dette er altså en helt sann episode. En mammahjertet lever lenge på. For til tross for 8 års aldersforskjell har de to guttene våre et helt spesielt bånd. 11-åringen og 3-åringen. Den store forguder den lille, og er til gjengjeld lillebrorens store helt. Han er heldig, minstemann, som har en sånn storebror. En som er så tålmodig og snill. Det skal selvfølgelig nevnes at han også har en storesøster som er veldig flink og omsorgsfull, men det er noe spesielt med disse gutta. De er bestevenner. Nesten litt tvillinger med 8 års mellomrom. De er så like på så mange måter. Til og med termindatoen deres var lik, den eneste forskjellen var årstallet.
Og mens storebror og mellomsøster som bare har 16 måneder mellom seg kan krangle så busta fyker, er altså tålmodighetsnivået langt høyere når det gjelder lillebror. Sånn har det vært helt siden minsten ble født. Så klart er han irriterende av og til. Og når storebror stikker ut med kompiser sitter lillebror som oftest slukøret igjen. Men her hjemme tilbringer de mye tid sammen disse to gutta. Nå om dagen deler de til og med midlertidig rom. Mange 11-åringer hadde nok mislikt dette stort. Og selv om det bare er ytterst midlertidig har jeg innimellom dårlig samvittighet for at lillemann invaderer storebrorens rom. Jeg forsikrer eldstemann om at straks lillebrors rom er ferdigstilt, skal han igjen få regjere rommet sitt alene. Men nei, det vil han ikke! Det er så koselig å ha lillebror der. Om kvelden drar han sengen hans helt inntil sin. Og sånn ligger de, den lille og den store. Brødrene og bestevennene.
Tenk for en lykke å ha en sånn storebror. For en trygghet for den lille. Og for en glede det er for mammahjertet. Et mammahjerte som selv har vokst opp som enebarn og ser hvor verdifulle søsken er. Måtte dette gode forholdet brødrene imellom vare for alltid!
I går lærte jeg en viktig ting. Ta alltid på en pen bh, for du vet aldri hva dagen vil bringe..
Jeg vet jeg har skrevet om bher før, og jeg virker kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av sånne. Det er jeg egentlig ikke. Men det er jo typisk at det er akkurat den dagen du tar på deg den eldste, styggeste og mest lurvete bhen at du må kle av deg foran fremmede.
Nå har jeg ikke for vane å kle av meg foran fremmede heller, og jeg lurer egentlig litt på om gårsdagens episode rett og slett var karma som kom tilbake etter dette innlegget.
Jeg står fortsatt for det jeg skrev etter den slitsomme helgen i begynnelsen av juni. Det var en uheldig opplevelse. Men kritikken var først og fremst rettet mot ledelsen og systemet, ikke de ansatte “på gulvet”. Og selv om jeg skrev at det heretter ble Volvat på oss, så endte jeg selv opp på legevakten i går. Ytterst lite høy i hatten etter å praktisk talt ha vært forsidepike i lokalavisen da en tirade av kritikk haglet mot den lokale legevakten etter en hektisk pinsehelg. Og jeg fikk så god “service” at jeg rett og slett vil rose dem litt i dag! For de to kveldstimene jeg oppholdt meg der ble jeg behandlet med fullt alvor og mye omsorg. Og ingen lo av min lurvete bh!
Bakgrunnen for besøket i går kveld var rett og slett noen skumle symptomer. Eller, symptomer som jeg ikke tok så alvorlig selv, men som skremte mannen min litt da han kom hjem på ettermiddagen. Da hadde jeg i flere timer hatt rare smerter i bryst- og mageregionen, noe som kom som lyn fra klar himmel på formiddagen. Jeg tenkte aldri på at det kunne være noe alvorlig, og regnet egentlig med at det var noe med magen. Dagen min fortsatte som normalt til tross for en del ubehag. Men da trykket jeg følte over brystet ikke ga seg, ringte mannen legevakten fra bilen da han hentet eldstemann på trening. Og denne gangen fikk han svar og beskjed om å komme rett inn med meg. Og ikke bare fikk han svar da han ringte, men jeg som satt hjemme og ante fred og ingen fare ble rett og slett oppringt av legevakten! Og jeg som syntes denne rare formen min var en ufarlig bagatell, ble en smule stresset da den hyggelige damen på den andre siden av røret sa at vanligvis sendte de ut ambulanse når de fikk sånne telefoner! Ummm, ambulanse sa du? Jeg var jo ikke syk engang! Hun var så tydelig på at jeg måtte komme rett inn, og hvis noe endret seg ringe 113 med en gang, at jeg ble redd selv. Så da mannen kom og skulle ha meg med vekslet jeg mellom vantro og dødsangst. Og flauhet! Bøttevis av flauhet! For jeg var jo som sagt ikke syk! Det var bare noe som ikke stemte i kroppen. Og så tenkte mann og legevakt i hjerteinfarkt-baner? Hjelp! Kunne det virkelig være noe sånt? Har jeg virkelig blitt så gammel? Er jeg i så dårlig forfatning?
Og selvfølgelig, mens jeg virret rundt her med et mulig hjerteinfarkt var instinktet mitt å rydde litt før onkelen oppi gata kom for å passe ungene. Plukke opp leker og slå sammen vogn, det er jo helt logisk.
Også har vi mannen da, som ringer politiet på veien mot legevakten for å si fra at han bryter fartsgrensen. Like flaut nå som da det skjedde under fødselen til datteren vår. Kanskje flauere. Nå var jeg ikke en ung, fødende kvinne. Nå var det en middelaldrende kjerring med brystsmerter i passasjersetet isteden. Hva skjedde her?
Legevakten var relativt stille da vi kom, og jeg ble tatt rett inn til diverse målinger av en hyggelig sykepleier. Og etter det bar det rett inn til EKG. Og det var altså her gamla måtte kle av seg. Så har man prøvd det også liksom. EKG altså! Så kom en av de hyggeligste og mest behagelige legene jeg har vært borti. En som umiddelbart gjenkjente mannen min fra tidligere besøk. I noen få sekunder der tenkte jeg at nå blir vi kastet på hue og ræva ut. Men nei.
Nå er det vel ikke nødvendigvis en bra ting å bli gjenkjent på legevakten. Vi er absolutt ikke gjengangere der. Vi er svært sjelden hos lege noen av oss. Jeg har vel ikke personlig satt mine ben inne hos legevakten på tre år. Jeg takler dårlig å være der da den ligger i sammenheng med sykehuset hvor jeg har født mine døde barn. Det ligger for mye vondt der. Mannen er den som tar med barna dit om det trengs, og har ellers vært der noen få ganger selv med akutte ting. Men han er kanskje lett å huske..
I alle fall, denne hyggelige legen steg raskt i kurs hos meg da han både utelukket hjerteproblemer og kalte meg ung! Takk og tusen takk! Han mistenkte at problemet lå i mageregionen han også, og jeg fikk noen piller og litt hvile mens vi ventet for å se om de hadde virkning. På denne tiden fikk jeg god innsikt både på forskjellige typer pasienter og omsorgen fra leger og sykepleiere til alle og enhver. Det er ikke mye privatliv bak blå papirforheng.
Jeg ble “løslatt” med en resept og formaninger om å komme tilbake om noe forandret seg. Og før jeg gikk ut døren åpnet sykepleieren som tok imot meg luken og spurte hvordan det gikk. Om det var et resultat av min forsideopptreden eller generell omsorg vites ikke, men jeg forlot i alle fall legevakten med hennes vennlige ord i ørene, litt småflau og lattermild over at det ble så stor ståhei av nesten ingenting. Og tenk at dette ville de sende ambulanse for!
Men spøk til side. Jeg synes det er fantastisk at dette ble tatt så på alvor. De visste nok like godt som meg at dette sannsynligvis ikke var et hjerteinfarkt, men tok likevel ingen sjanser med de symptomene jeg hadde. Hadde det vært alvor hadde de sannsynligvis reddet meg. Og det er ganske betryggende. Man kan si mye om legevakten, og debatten vil nok komme opp med jevne mellomrom. Gjerne rundt helligdager da den ofte brukes som legekontor. Da blir det for mye, og de strekker kanskje ikke helt til med de ressursene de har. Men i går så jeg legevakten på sitt beste. Effektive, omsorgsfulle, dyktige og ansvarsfulle. Sånn skal det være!
Takk for hjelpen fra en flau men hjertefrisk kjerring!
Hodet verker, halsen er sår, nesen klør og jeg nyser så det smeller i veggene. Jeg fryser og jeg svetter. Hele kroppen er uggen og jeg er overrasket over at jeg ikke har skyhøy feber. Nesespray misbrukes, huset stinker Mentholatum, tørkeruller blir tomme i rekordfart og halspastiller tygges som godteri. Og det bare et par uker etter forrige runde. Kroppen rakk jo ikke å hente seg inn igjen! Immunforsvar som en smurf der altså, jeg burde sikkert ikke hente minsten i barnehagen, tar nok med meg alt det skumle som ligger og lurer der.
Jeg føler jeg blir litt sånn “mannesyk”. Ja, det hørtes helt feil ut i mitt hode også.. Men menn blir jo gjerne ekstra syke. Og det blir jammen jeg også, selv om forkjølelse strengt tatt ikke kvalifiserer som ordentlig sykdom engang. Nei, jeg legger meg ikke ned og dør, selv om jeg har litt lyst innimellom. Livet går sin vante gang. Jeg må fortsatt jobbe. Husarbeid gjør seg ikke selv. Minsten vil fortsatt leke og vil fortsatt ut. Da må mor trå til. Men pokker så ubehagelig det er. Og så ufattelig synd som det er på meg. Spesielt denne helgen som mannen i tillegg er på jobb. Huffa meg! Stopp verden! Jeg er syk og trenger omsorg og hjelp – ikke gi omsorg og hjelp.
Når sykdommen (altså forkjølelsen) raser gjennom kroppen er det i alle fall ikke overskudd til å skrive. Hjernen går i blankt, det eneste som surrer rundt er stakkars meg-tanker. Stakkars, stakkars, syke og svake meg! Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake om når jeg overlever denne forkjølelsesrunden.
