Reklame | Trademax
Høsten lister seg ubønnhørlig innpå oss. Man skulle kanskje tro at jeg som er født på denne årstiden likte høsten, men det gjør jeg altså ikke. Jeg liker det like lite som alltid. Jeg liker ikke det kjølige draget i lufta og jeg savner allerede de varme kveldene på terrassen. Jeg liker ikke blomster som visner og blader som blir gule. Jeg liker ikke gråvær og dalende temperaturer. Og jeg liker definitivt ikke høstklær i butikkene.
Denne høsten føles ekstra tung. Fordi jeg egentlig gledet meg til høsten i år. Til et helt nytt, lite liv. Et nytt liv punktum. Innekos med en liten jente. Høsten i år kunne bare komme! Og et nytt liv ble det jo for så vidt. Bare ikke på den måten jeg tenkte. Ikke på den gode måten. Men livet vi lever nå er like fullt nytt på mange måter. Både positivt og negativt. Vi lever med en ny sorg og et nytt savn. Nye, ukjente utfordringer. På mange måter starter vi litt på nytt. Vi har mye som må jobbes med. Mye som må oppdages på nytt. Mye som må endres.
Og vi har tre skolebarn. Minstemann er ikke så liten lenger. Og med det kommer nye behov. Oppi dette kjenner jeg selv på et behov for forandring. Et behov for å få orden. Et behov for rydding, kasting og fornying. Egentlig merkelig for et menneske med hoarder-gener i blodet. Dette har resultert i nye garderobeskap til barna, som igjen har resultert i hauger av klesposer til Fretex. Det ble hele åtte stykker bare fra kommoden til minsten! Den har jeg kjent på. Ikke bare fordi hoarderen i meg synes det er vanskelig å kvitte seg med klær og utstyr etter barna. Og ikke bare fordi det er en kvalmende overflod av klær (nå skal det sies at mye er arvet etter eldstemann eller gaver, vi kjøper egentlig ekstremt lite klær selv). For noe av dette skulle jo Megan hatt. Og det er skikkelig sårt!
Stua har også fått en liten gjennomgang. Det er på tide å få litt mer orden og litt mindre leker i det rommet vi oppholder oss mest. Det går i sneglefart, for jeg må ta ting når energien er der. Men kosekroken (eller rotekroken) under trappa, den som har vært full av bamsene til minstemann, er herved borte. Problemet er bare at det plutselig ble så tomt. Og det ble enda tydeligere hvor vugga etter minsten egentlig skulle ha stått nå. Dette skulle vært Megans plass. Nå føler jeg et behov for å fylle den opp igjen så jeg slipper å se på tomrommet. Dog ikke med leker.
Derimot vurderer jeg å kjøpe en lenestol. Noe sånt har vi ikke fra før. Det kunne ha vært deilig med noe som kanskje kunne trekkes foran peisen på kalde høst- og vinterkvelder. En plass jeg kan krølle meg sammen med en god bok. For jeg er litt lei av sofaen. Dessuten, om vi alle fem er i stua, havner alltid noen på gulvet selv om sofaen strengt tatt rommer oss alle. Sånn er det når alle liker å breie seg. Da er ikke en ekstra, behagelig stol så dumt. Jeg har tittet en del på Trademax som har et godt og rimelig utvalg. Kanskje blir det et aldri så lite kjøp snart? Det sies jo at høsten er en tid for fornying, så hvorfor ikke? Det kan man jo faktisk like!