Det ble nok en gang stille fra meg. Ikke fordi lysten uteble forrige uke, men fordi uken skulle vise seg å bli både stri og begivenhetsløs. Om man ser bort fra en skruball eller to, som vi foreløpig ikke vet utfallet av men som vil påvirke livet ganske greit en stund fremover.

Men altså, tilbake til forrige uke. Etter en stappfull helg ble det bom stopp på mandagen. Minsten var plutselig full av feber og helt utslått, og mine bihuler takket helt for seg. Og sånn gikk dagene mens vi sakte men sikkert snødde inne.

Det sier litt om brakkefeberen som senket seg når man må ta selfie og dokumentere at man endelig har sminket seg og fått seg en liten tur ut på en vanlig torsdag ettermiddag.

Så kom helgen med et lite langweekend-besøk fra mamma. Hovedsakelig for at vi skulle gå ut for å se The Phantom of the Opera. I tillegg fikk vi med oss at jentungen og venninnene spilte (og vant) et par futsal-kamper. Det var bare et lite problem. På dette tidspunktet begynte både gubben og jeg å kjenne på en god del skurring i halsen vi også, akkurat som minsten hadde gjort. I går hadde vi en litt roligere dag, men en tur ut i det fine været måtte vi. Og jeg begynte å tenke at dette rusket i halsen var slutten på en sykdomsperiode som faktisk startet med sår hals for to uker siden. Nå var det nok ferdig i bihulene og på vei ut gjennom halsen igjen.

Snart frisk?!?

Og det trodde jeg helt til jeg våknet grytidlig i morges, hutrende under dyna, med verkende kropp og en hals som føltes som et åpent sår. Å nei! Dette skal visst gå på rundgang gjennom hele familien. For eldstemann ligger også under dyna og ynker seg i dag. Det er nok bare et tidsspørsmål før også jentungen og mormoren går ned for telling..

Dette er gøy altså! Om jeg blir stille for lenge, send hjelp!

Inntil videre finner dere meg her. Og ja, jeg droppet blits for å spare dere de verste detaljene..