Etter innlegget mitt om julepynting, gikk det ikke lang tid før jeg stakk pluggen i kontakten og dermed fikk litt lys utenfor inngangsdøra. Og når jeg først var i gang, så stoppet det liksom ikke..

Nå er hagen neste utendørs-prosjekt. Og innendørs kom stemningen sigende med juleverksted og julemusikk i går. Så da gjestene hadde gått, forsvant jeg strake veien opp på loftet hvor jeg dro med meg noe av julepynten ned igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skarpe øyne ser kanskje kalkunen i bakgrunnen der? Vi skulle strengt tatt feire Thanksgiving før jula kom frem. Men det klarte jeg altså ikke helt. Egentlig har jeg lyst å få opp juletreet også, men det får vente til etter torsdag tenker jeg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at et stort tre tar litt plass i stua. Så da er det nok greit å gjøre unna torsdagens kalkunmiddag først. Men etter det er det definitivt fritt frem!

Jeg kjenner at jeg bruker jul og julepynting mye som en tankeavledning om dagen. Ikke det verste å fokusere på når man prøver å unngå tanker på det som skulle ha vært. Dessverre funker det ikke lenger som avledning på det som venter i morgen. De siste dagene har jeg virkelig kjent det på kroppen. Formen har ikke vært bra, og jeg tror mye av det har med psyken å gjøre. Jeg gruer meg sånn til å få obduksjonsresultatene at det slår seg på hode og mage. Jeg blir kvalm når jeg tenker på å dra til sykehuset. Jeg vil virkelig ikke tilbake dit! Ikke fordi jeg har noe imot plassen. Tvert imot. Behandlingen jeg har fått der har vært fantastisk. Likevel får SMS-påminnelsen om time på Svangerskapspoliklinikken magen min til å vrenge seg. Hvorfor der? Jeg skjønner jo hvorfor, det er jo der legene er. Men det byr meg imot å være på Svangerskapspoliklinikken nå. Jeg er jo ikke gravid! Godt mulig det ser sånn ut, men det er bare trøstespising. Jeg lover. Og da føles det som helt feil plass å være. Jeg vil ikke dit! Jeg orker ikke! Er det ikke litt feil å blande par som skal få svar på obduksjon av dødfødte barn med forventningsfulle gravide? Kunne vi ikke ha fått resultatene på en annen plass? En plass uten ultralyder og høygravide. Jeg er livredd for hva å sitte der vil gjøre med meg. Jeg gråter nesten bare av tanken. Og hva om vi kommer inn i det samme rommet som den torsdagen i juni. Da knekker jeg. Eller, jeg er redd jeg knekker uansett. Tårene sitter allerede løst både på godt og vondt, følelsene sitter virkelig utenpå kroppen. Hjertet verker. Morgendagen blir tøff. Jeg vil ikke! Jeg vil bare ikke!

Men jeg må. Jeg må samle meg sammen. Jeg må være sterk. Og jeg må fortsette å gå videre. Fremover. Fokusere på det positive, selv om det innimellom er ekstremt vanskelig. Fokusere på barna. Og på julepynt og førjulskos. Suge til meg alle de små, gode øyeblikkene jeg kan finne. Som kaffe fra julekoppen.

På småfuglene som danser i lufta rundt fuglemateren i hagen. På den glade kvitringen deres. På regnfrie dager. På kald og frisk vinterluft. På dalende snøfiller. På gnistrende, solfylte vinterdager. På kalde kinn og fyr i peisen. Og på jula som sniker seg innpå.

En fot foran den andre. En dag om gangen. Pust med magen. Jeg skal klare dette også!

I oktober begynte telefonen å ringe. Føre var ante jeg uråd da jeg så det ukjente nummeret og unnlot å svare. Et kjapt søk viste at jeg hadde rett, her skulle det selges. Nummeret fortsatte å ringe jevnlig frem til jeg blokkerte det. På samme tid dukket det opp gratulasjonsmail fra samme aktør.

Og i dag dumpet dette ned i postkassen min.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Iherdige er de i alle fall, det skal de ha. Det eneste som står igjen nå er at noen ringer på døren og står der med velkomst-pakken i hendene, gjerne blomster, fanfare og alt som hører med slike begivenheter i tillegg. Selvfølgelig vet de ikke hva som har skjedd. De går bare ut fra terminen jeg meldte inn på en graviditets-app. Så jeg kan for så vidt også takke meg selv for disse ubehagelige påminnelsene. Fullt klar over den. Men likevel. Ikke alle svangerskap ender med en levende baby. For noen av oss føles disse salgsforsøkene som en hel boks salt i såret.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt guts til å svare før jeg blokkerte telefonselger-nummeret.

«Gratulerer med den nye verdensborgeren, vi vil gjerne tilby en bokpakke til deg og det lille vidunderet ditt!»

«Takk, men jeg kommer nok ikke til å sitte ved gravsteinen hennes og lese for henne. Hun døde nemlig!»

Det hadde kanskje vært litt slemt og brutalt, men de hadde sannsynligvis strøket meg fra registeret sitt i etterkant..

Det kom i august. Brevet! Det som jeg gjemte vekk og prøvde å ikke tenke på. Inntil nå. For det som den sensommerdagen føltes langt unna, nærmer seg ubønnhørlig. Nå er det litt vanskeligere å dytte det vekk, selv om jeg fortsatt prøver å ikke tenke for mye på det.

Men jeg gruer meg. Gruer meg til å finne frem brevet igjen. Gruer meg til dagen kommer. Gruer meg til å kjøre tilbake dit og til å gå inn på sykehuset som vi med tunge skritt og så alt for tomme armer forlot i juni. Da vi dro derfra med kun en liten boks med minner.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg gruer meg til å komme tilbake til den velkjente avdelingen. Den som før var så positivt ladet for meg. Tre vellykkede svangerskap og fødsler har jeg gått gjennom der. Nå trumfer det triste også denne plassen.

Jeg gruer meg til å sannsynligvis sitte og vente på tur blant lykkelige gravide. Til å kanskje komme inn i det samme rommet som den forferdelige junidagen. Og aller mest gruer jeg meg til svaret. Hva vil de fortelle oss? Har de funnet grunnen til at vi mistet Megan? Var det uunngåelig eller var det som jeg frykter aller mest, en ulykksalig tilfeldighet? Får vi i det hele tatt noe svar? Og vil jeg egentlig vite? Jeg vet rett og slett ikke. Likevel dras jeg mot denne timen, samtidig som jeg håper den ikke vil ta knekken på meg. Håper den ikke vil rive ned igjen alt jeg har fått bygget opp.

Men det er fortsatt noen novemberdager igjen før akkurat denne dagen. Og dem skal jeg ta vare på!

November har aldri vært min favorittmåned. Langt fra. November er for meg mørk, kald og litt lang. For på et eller annet tidspunkt begynner jeg å lengte etter desember, advent og julekos. Utover i november begynner det å klø i fingrene etter å få frem litt julepynt, noe som resulterer i at tiden mot desember går ekstra treigt. Det er ikke sjelden at jeg blir ekstra humørsyk denne måneden. Men i år håper jeg på en litt lysere og lettere mørketid. Denne måneden ønsker jeg å se fremover. Finne igjen meg selv litt. Og hvis det for eksempel måtte innebære litt tidlig snikjulepynting – ja da får det bare være sånn!

Jeg har ikke mange bilder av mørket. Men dette passet jo egentlig midt i blinken. Det er tidlig ettermiddag og allerede bekmørkt. Men heldigvis finnes det også lys..

De siste månedene har vært utrolig tøffe. Innimellom mye tøffere enn det jeg har gitt inntrykk av her. Og tøffe tider vil fortsatt komme. Det er ikke til å unngå. Nå er det fem måneder siden tragedien rammet. Det er selvfølgelig ikke en dag der jeg ikke tenker på Megan. Ikke en dag der jeg ikke savner henne og tenker på hvordan livet skulle ha vært nå. Samtidig går livet også videre. Selvfølgelig gjør det det. Selv om vi, og aller mest jeg, lever med det som har skjedd hver dag, så er det ingenting rundt oss som stopper opp. Og godt er det. Det hadde kanskje vært annerledes om Megan hadde vært vårt første barn, men takket være de tre barna vi har måtte jeg prøve å hoppe inn i livet igjen med en gang jeg var utskrevet fra sykehuset. Innimellom lite lystbetont, slitsomt og utfordrende – andre ganger veldig bra. Det er godt å få alle opplevelser litt på avstand, selv om det på andre måter fortsatt føles veldig nært. Godt å kjenne at det går bittelitt mer frem enn tilbake.

Og sånn er det jeg ønsker at november skal være. Jeg ønsker å fortsette og bevege meg fremover. Finne små lyspunkt selv i det kalde og mørke. Sette mer pris på dette livet som kan være både brutalt og vakkert på samme tid. Lage fine øyeblikk med de nærmeste. Kanskje feire Thanksgiving og gjøre unna julegaveinnkjøp. Åpne opp desember for bare kos. Joda, sistnevnte tenker jeg hvert år. Det skjer aldri. Men kanskje 2019 er året? Noe må da gå min vei også i år!

Da er bursdagen min over for i år, og selv om jeg ikke er overbegeistret for sånne dager så tar jeg likevel gjerne en ny neste år. For jeg vet at jeg er heldig. Heldig som får lov til å bli eldre – det er ingen selvfølge. Heldig som har fine mennesker i livet mitt som bryr seg om dagen min selv om jeg ikke gjør det selv. Gårsdagen var full av hyggelige meldinger og enda hyggeligere telefonsamtaler. Et virkelig påfyll av positiv energi. Tusen takk til dere!

Selv om hverdagen regjerer, ble det også tid til både en ekstra god takeaway-middag, kjøpekake og gaver sammen med mine aller fineste. Som sagt, jeg er heldig!

Selv om jeg av gammel vane nesten instinktivt ventet på en telefon fra pappa, som selvfølgelig aldri kom, hadde jeg et par veldig spesielle opplevelser som gjorde godt for sjelen. Ganske tidlig på dagen tikket det inn en melding fra bonusmamma i Texas, og bildene jeg åpnet gjorde meg både glad og lattermild. Pappa hadde nemlig en tendens til å «glemme» ting som skulle postes, noe som blant annet resulterte i at bonusmamma fant en haug esker med diverse gaver som vi skulle hatt gjennom årene før han døde i fjor. Nå hadde hun ryddet i bokhyllene og skuffene hans, og en av de tingene som dukket opp var dette:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er uvisst hvor mange år kortet har lagt der, men det var morsomt å få det nå, et år etter at pappa døde. Nesten som en liten hilsen fra den andre siden.

Utpå kveldingen kom den virkelig spesielle opplevelsen. Jeg hadde nemlig fått for meg at siden det snart er Halloween, skulle Megan få et lite gresskar ved graven. Dette blir nok en ny bursdagstradisjon. Etter en relativt omfattende jakt etter et gresskar i rett størrelse, kom vi oss omsider til gravstedet. Jeg regnet med at dette ville bli siste gang vi var der før steinen, som vi på mandag fikk beskjed skulle komme opp før allehelgensdag, kom på plass. Overraskelsen var derfor stor da dette møtte oss i mørket.

For ordens skyld, etternavnet står der også.

Dette øyeblikket hadde jeg gruet meg til. Og plutselig var det der. På bursdagen min! Av alle dager. Jeg visste ikke helt om jeg skulle føle meg trist eller glad. For nå er det liksom gjort. Med steinen er det endelig. Ikke at mangel av stein på magisk vis ville ha bragt henne tilbake en dag..

Men nå er altså plassen til Megan komplett. Må bare få et lys i lykten og stelle istand til vinteren, så blir dette veldig bra. Det er godt å kunne pusle litt for henne der. Gjøre det fint. Hun ligger på et gravsted der pårørende virkelig gjør seg flid med gravene til sine kjære, kanskje spesielt akkurat på den delen hun ligger. Jeg synes det er så fint å se alle lysene og de forskjellige måtene folk pynter på. Her er det mange som har vært og fortsatt er høyt elsket.

Litt freaky er det å titte på gravsteinen til Megan og vite at selv om den er bare hennes nå, vil den også bli min en dag. Sikkert mannen sin også. Det er en rar følelse å vite at en dag vil navnet mitt også står der. Nesten ekkelt å tenke på. Jeg vil gjerne ha mange, mange bursdager til først!

Nå som steinen er på plass og oktober nesten over, føler jeg også at jeg klarer å se litt mer fremover. Litt godt det også. Kanskje mørketiden som kommer ikke blir så ille likevel? Kanskje blir det hyggeligere enn jeg trodde. Jeg har litt trua akkurat nå. Må bare jobbe meg gjennom bonus-bursdagsgaven fra minsten først. Forkjølelsen hans..

Med årene som baller på seg har jeg nemlig plutselig også fått immunforsvaret til en mygg..

Minnedagen for våre små er overstått, lys er tent og har brent ned, og hjertet føles en smule lettere. For det er ikke til å stikke under en stol at minnedagen ble rar og full av følelser. Det ble en annerledesdag der alt gikk litt på tverke og livet generelt føltes litt feil. Fra starten av dagen da “Megan-kjedet” mitt røk til da vi sto på gravlunden i Oslo og jeg visste at vi egentlig skulle ha hatt henne med dit for første gang denne dagen. Isteden dro vi videre for å tenne lys på hennes grav. Det er ikke riktig!

Sånn for å passe på å få gjort alt det tøffe følelsesmessig på en gang, dro vi på onsdagen til firmaet som lager gravsteinen vår for å beskue steinen vi har kjøpt og bestemme de siste detaljene. Det er noe surrealistisk med å bestemme skrifttype, skriftfarge, minneord og dekor til din egen datters gravstein. Ja, faktisk til det som sannsynligvis også blir din egen gravstein. Det var med en rar følelse jeg dro derfra. Nå er alt bestemt. Alle avgjørelser jeg kan ta for henne er unnagjort. Det føles også relativt feil. Jeg skulle jo ha gjort så mye, mye mer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ble definitivt et par filterdager denne uken, og dette passet jo bare helt perfekt med humøret.

Dagene etter onsdag har jeg fylt med hyggelige ting. Fordi jeg fortjener det (litt). Og fordi jeg vet at en ny, tung merkedag er rett rundt hjørnet. Fordi Snapchat hver eneste dag viser meg minner fra i fjor. Minner fra måneden jeg satt ved siden av sykesengen til pappa. Dag ut og dag inn. Bilder av hunder på fanget. Videoer av stemmen til pappa, en stemme som ble svakere og svakere. Og slitne selfier. Plutselig husker jeg hvor tøft det var å sitte der. Hvor tøft det var å se ham visne vekk. Hvor tøft det var å sitte og vente på at han skulle dø, uten å vite når det uunngåelige ville skje. Jeg kan fortsatt ikke fatte at det snart har gått et år siden jeg sto ved siden av sengen og så ham trekke sine siste åndedrag. Siden jeg la hånden på brystet hans og kjente hjertet hans slå for siste gang. Egentlig kan jeg ikke fatte at det i det hele tatt har skjedd. At jeg har stått og sett pappaen min dø. At han er borte for alltid. At jeg aldri skal se ham igjen. Aldri høre stemmen hans igjen.

Men innimellom slår det meg. På de merkeligste plasser og mest uante tidspunkt. Som når jeg går opp trappa til skolen. Trappa der han satte seg ned for å hvile etter fjorårets sommeravslutning. Den første og siste sommeravslutningen han noen gang var med på. Den siste gangen han var i Norge. Den siste gangen jeg så ham i Norge faktisk. Innimellom kan jeg nesten se ham sitte der. Men trappa er tom. Likevel føler jeg ham på en rar måte. Der satt han. Han har sittet der.

Denne helgen handler om ham. Denne helgen er han ekstra nær. Jeg skal forsøke å fylle den med gode ting. Gode opplevelser. På søndag har det gått et år siden jeg sto der og så kroppen hans gi slipp, mens jeg hvisket til ham at det var greit. At han kunne hvile nå. At vi skulle klare oss og at vi ville ta han med oss videre i hjertene våre. Et år siden jeg for siste gang fikk si til ham at jeg var så inderlig glad i ham. Søndag skal være pappas dag. Søndag skal fylles med ting han likte. Vi skal spise kjøttkaker til middag og Magnum-is til dessert. Jeg skal se fotballkamp og drikke Heineken fra det samme glasset han pleide å drikke det fra da jeg var barn. Kanskje klarer jeg å trykke ned en liten slurk med whiskey også. Og litt melkesjokolade. Litt for pappa, og litt for meg. Det ville han ha likt. Jeg håper han ser oss og smiler litt ekstra denne søndagen.

Nei, jeg skal ikke tigge om penger i dag også. I dag vil jeg bare be dere om en aldri så liten tjeneste. Liten, men med stor betydning.

For akkurat i dag, 15. oktober, markeres minnedagen for barn som døde i mors liv, under fødsel eller tidlig i livet over hele verden. For dere som ikke er så involvert i dette som meg, så vil jeg bare si at jeg i løpet av de siste årene stadig har blitt overrasket over hvor mange som faktisk er berørt av dette. For man hører ikke så mye om det, i alle fall ikke før man står i det selv. Bare siden i sommer har jeg rett og slett fått bakoversveis av hvor mange som opplever dødfødsel. Og det kommer stadig nye til.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Akkurat på denne dagen, lyser flere bygninger og lignende rundt i verden rosa og blått for å markere minnedagen. En ide for Norge kanskje? Tenk dere slottet i rosa og blått for en kveld. Man kan jo drømme. Det som er langt mer utbredt, er det å tenne lys denne kvelden. Rundt om i Norge arrangerer LUB lystenning. I Oslo gjør også Georgs gave det samme. Jeg får dessverre ikke vært med på noen av dem i kveld, men i Hydroparken kommer denne lykten til å tennes på våre vegne.

Tusen takk til Georgs gave!

Vi skal tenne lys for våre små på to gravsted. Det er nesten litt sykt å tenke på, men det er den brutale realiteten som egentlig har blitt en vane. To gravsted, fire barn. For aller første gang skal vi på minnedagen i år tenne lys både for de tre som er i Oslo og på graven til Megan her hjemme. I tillegg skal jeg som mange andre verden over, tenne levende lys her hjemme klokken 19. På denne måten går det en slags bølge av lys over verden, for alle disse små som er så høyt elsket og savnet.

Mitt ønske til deg som leser dette, er at du gjør det samme. Tenn et lys i kveld klokken 19 (eller om du befinner deg et annet sted i verden, klokken 19 din tid). Tenn et lys for alle små engler. Og om det ikke er alt for mye å be om, tenn et lys for Megan min. Hun som var og alltid skulle være mitt lys i mørket.

Dette er et av lysene som vil brenne hjemme hos oss. “Megan-lyset” som brant for henne og som vi fikk med oss etter vår lille, private minnestund i kapellet før begravelsen.

Og hvis du nå tar oppfordringen min, kan jeg be deg om en liten tjeneste til? Kan du være så snill å ta et bilde av ditt tente lys og dele det med meg på min Facebook-side? Det hadde varmet så godt i mitt ellers så brustne hjerte.

Hvis noen der ute fortsatt henger med; ja, jeg vet at det har vært stille fra meg. Lenge. For lenge for å kunne kalle seg en seriøs blogger. Men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å spy ut 2-3 innlegg om dagen. Og det skal kanskje dere der ute være glade for. Hadde jeg skulle ha gjort det hadde det nok blitt både depressivt og av ytterst dårlig kvalitet akkurat nå.

Jeg visste at oktober ville bli en slitsom måned, men to uker inne kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ante at den ville ta så mye av energien min som den har gjort. Jeg jobber standhaftig med å dytte bort diverse følelser så godt jeg kan (joda, jeg vet at følelser ikke bør undertrykkes) og bare henge med på livet som naturlig nok fortsatt går sin vante gang rundt meg. Det funker sånn passe greit. To uker inne i denne spesielle måneden har jeg også innsett at for å kunne være best mulig mamma akkurat nå, må jeg ta vare på meg selv først. Jeg må lytte til hjertet og kroppen og prioritere hvilke gjøremål jeg ønsker å gjennomføre, hva som er godt for meg og hva som ikke er det, hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Og da kommer ikke det å sette seg ned for å blogge øverst på listen.

I dag gjør jeg likevel et unntak. I tillegg tar jeg et skritt langt utenfor min egen komfortsone. Men det er for en god sak. Det har seg nemlig sånn at bursdagen min nærmer seg med litt for raske skritt. En dag jeg aller helst vil hoppe over. Jeg er slettes ikke i noe feirings-modus. For bursdagen min i år skulle tilbringes med Megan min i armene og resten av flokken rundt meg. Sånn blir det ikke. Det nærmeste vi kommer den type «familieidyll» er en tur på gravstedet for hele gjengen. Ikke helt den samme kosen kanskje..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har jeg egentlig kun et ønske for bursdagen min. Et ønske som Facebook hjalp meg å sette i gang. For når det nærmer seg bursdag får man muligheten til å starte en «bursdagsinnsamling» til et veldedig formål. Jeg har aldri gjort noe sånt før, men i år føltes det bare riktig, selv om det altså er et stykke utenfor den berømte komfortsonen min å «tigge» om penger. I alle fall offentlig si..   

Et forsøk på en symbolsk komfortsone.

Men nå gjør jeg det altså. Og selv om det finnes mange verdige organisasjoner og foreninger der ute, så er det én som står mitt hjerte aller nærmest. Det er Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg aldri hadde hørt om før vi i 2010 mistet Une i uke 17. Etter det har jeg hver oktober, i forbindelse med den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse, gitt en symbolsk sum til minne om de små som vi har mistet. Og da vi mistet Megan i sommer, tok jeg skrittet fullt ut og meldte meg inn i LUB. Denne gangen følte jeg at jeg trengte det, og jeg visste på forhånd at der finnes det hjelp og støtte fra andre som har mistet det umistelige. Der finnes en helt annen forståelse for hva man går gjennom, på alle mulige måter. Der finnes det ressurser og tilbud som man ikke nødvendigvis får andre plasser. Og selv om jeg foreløpig ikke har benyttet meg av de mange tilbudene, føler jeg likevel at jeg virkelig har fått valuta for den lille støtten jeg har gitt dem før. Bare telefonen jeg fikk etter at jeg meldte meg inn, hvor navnet til Megan ble brukt helt naturlig, hvor jeg fikk alle de «riktige» spørsmålene og fikk fortelle alt jeg ville, betydde enormt mye. Og jeg vet at de er der. Jeg vet at når jeg ber om hjelp, så får jeg det. Det er en trygghet i det.

Dette er nok ikke den organisasjonen som drar inn mest penger i sånne innsamlingsaksjoner. Ved siden av organisasjoner som for eksempel Kreftforeningen og Redd Barna er de ganske små. Men for oss som trenger dem, er de minst like viktige. Og nettopp derfor håper jeg at dere som leser her vil hjelpe meg med denne bursdagsinnsamlingen. Det er dessverre alt for mange der ute som trenger støtten LUB kan gi. For dem, for oss, er Landsforeningen uventet barnedød en trygg og sterk hånd i stormen. Denne innsamlingen er for meg også en måte å minnes og hedre Megan på. Det handler ikke om meg, det handler om henne. For hvert eneste bidrag som kommer inn, føler jeg at hun ikke er glemt. At hun er med. Det er mer Megans innsamling enn Fotokjerrings (ja, nå er denne bursdagsinnsamlingen i mitt egentlige navn, men dere skjønner tegninga).

Og siden denne bloggen kanskje rekker ut til andre enn dem som følger meg på Facebook, håper jeg at å skrive om det her vil føre til litt ekstra oppmerksomhet og givervilje til denne fantastiske foreningen som virkelig fortjener og trenger det.

For dem, for alle små som ikke fikk vokse opp, for alle foreldre med tomme armer og sår i hjertet, for dem som dessverre vil trenge LUB også i fremtiden og mest av alt for min Megan, håper jeg at du vil gi et lite bidrag.

Her kommer du direkte til min bursdagsinnsamling. Du kan også finne den via min side på Facebook.

Og til dere som allerede har bidratt: et stort TUSEN TAKK fra meg!

For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?

Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.

I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.

I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.

Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..

I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.