Hvis noen der ute fortsatt henger med; ja, jeg vet at det har vært stille fra meg. Lenge. For lenge for å kunne kalle seg en seriøs blogger. Men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å spy ut 2-3 innlegg om dagen. Og det skal kanskje dere der ute være glade for. Hadde jeg skulle ha gjort det hadde det nok blitt både depressivt og av ytterst dårlig kvalitet akkurat nå.

Jeg visste at oktober ville bli en slitsom måned, men to uker inne kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ante at den ville ta så mye av energien min som den har gjort. Jeg jobber standhaftig med å dytte bort diverse følelser så godt jeg kan (joda, jeg vet at følelser ikke bør undertrykkes) og bare henge med på livet som naturlig nok fortsatt går sin vante gang rundt meg. Det funker sånn passe greit. To uker inne i denne spesielle måneden har jeg også innsett at for å kunne være best mulig mamma akkurat nå, må jeg ta vare på meg selv først. Jeg må lytte til hjertet og kroppen og prioritere hvilke gjøremål jeg ønsker å gjennomføre, hva som er godt for meg og hva som ikke er det, hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Og da kommer ikke det å sette seg ned for å blogge øverst på listen.

I dag gjør jeg likevel et unntak. I tillegg tar jeg et skritt langt utenfor min egen komfortsone. Men det er for en god sak. Det har seg nemlig sånn at bursdagen min nærmer seg med litt for raske skritt. En dag jeg aller helst vil hoppe over. Jeg er slettes ikke i noe feirings-modus. For bursdagen min i år skulle tilbringes med Megan min i armene og resten av flokken rundt meg. Sånn blir det ikke. Det nærmeste vi kommer den type «familieidyll» er en tur på gravstedet for hele gjengen. Ikke helt den samme kosen kanskje..

Nå har jeg egentlig kun et ønske for bursdagen min. Et ønske som Facebook hjalp meg å sette i gang. For når det nærmer seg bursdag får man muligheten til å starte en «bursdagsinnsamling» til et veldedig formål. Jeg har aldri gjort noe sånt før, men i år føltes det bare riktig, selv om det altså er et stykke utenfor den berømte komfortsonen min å «tigge» om penger. I alle fall offentlig si..   

Et forsøk på en symbolsk komfortsone.

Men nå gjør jeg det altså. Og selv om det finnes mange verdige organisasjoner og foreninger der ute, så er det én som står mitt hjerte aller nærmest. Det er Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg aldri hadde hørt om før vi i 2010 mistet Une i uke 17. Etter det har jeg hver oktober, i forbindelse med den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse, gitt en symbolsk sum til minne om de små som vi har mistet. Og da vi mistet Megan i sommer, tok jeg skrittet fullt ut og meldte meg inn i LUB. Denne gangen følte jeg at jeg trengte det, og jeg visste på forhånd at der finnes det hjelp og støtte fra andre som har mistet det umistelige. Der finnes en helt annen forståelse for hva man går gjennom, på alle mulige måter. Der finnes det ressurser og tilbud som man ikke nødvendigvis får andre plasser. Og selv om jeg foreløpig ikke har benyttet meg av de mange tilbudene, føler jeg likevel at jeg virkelig har fått valuta for den lille støtten jeg har gitt dem før. Bare telefonen jeg fikk etter at jeg meldte meg inn, hvor navnet til Megan ble brukt helt naturlig, hvor jeg fikk alle de «riktige» spørsmålene og fikk fortelle alt jeg ville, betydde enormt mye. Og jeg vet at de er der. Jeg vet at når jeg ber om hjelp, så får jeg det. Det er en trygghet i det.

Dette er nok ikke den organisasjonen som drar inn mest penger i sånne innsamlingsaksjoner. Ved siden av organisasjoner som for eksempel Kreftforeningen og Redd Barna er de ganske små. Men for oss som trenger dem, er de minst like viktige. Og nettopp derfor håper jeg at dere som leser her vil hjelpe meg med denne bursdagsinnsamlingen. Det er dessverre alt for mange der ute som trenger støtten LUB kan gi. For dem, for oss, er Landsforeningen uventet barnedød en trygg og sterk hånd i stormen. Denne innsamlingen er for meg også en måte å minnes og hedre Megan på. Det handler ikke om meg, det handler om henne. For hvert eneste bidrag som kommer inn, føler jeg at hun ikke er glemt. At hun er med. Det er mer Megans innsamling enn Fotokjerrings (ja, nå er denne bursdagsinnsamlingen i mitt egentlige navn, men dere skjønner tegninga).

Og siden denne bloggen kanskje rekker ut til andre enn dem som følger meg på Facebook, håper jeg at å skrive om det her vil føre til litt ekstra oppmerksomhet og givervilje til denne fantastiske foreningen som virkelig fortjener og trenger det.

For dem, for alle små som ikke fikk vokse opp, for alle foreldre med tomme armer og sår i hjertet, for dem som dessverre vil trenge LUB også i fremtiden og mest av alt for min Megan, håper jeg at du vil gi et lite bidrag.

Her kommer du direkte til min bursdagsinnsamling. Du kan også finne den via min side på Facebook.

Og til dere som allerede har bidratt: et stort TUSEN TAKK fra meg!