Etter den høsten jeg har hatt, og rett før jul, har mannen altså gått hen og funnet seg en ny kjærlighet.
Jeg har egentlig skjønt det helt siden jeg satt i USA, at det var noe som foregikk. At noe ville skje. Og jeg hadde rett. Jeg er nå erstattet av en mye yngre modell. Det blir jo gjerne sånn når den midtlivskrisen kommer. Ikke bare er hun yngre, hun har også mye smekrere og lekrere former enn undertegnede. Eller skal jeg kanskje si han?
Jepp, jeg har rett og slett blitt utkonkurrert av en flunkende ny bil. Drømmedama (?) er erstattet av drømmebilen. Han måtte kanskje jobbe en liten stund for å få meg på kroken, men denne har han sannsynligvis ventet enda lenger og jobbet enda hardere for. Og han trodde vel egentlig at det aldri skulle skje. At vi skulle fortsette å kjøre vår falleferdige, gamle Volvo på langturer og bruke den lille Leafen med rekkevidden til en mygg i hverdagen. For all del, de har vært både fine og trofaste, og det blir vondt å kvitte seg med dem. Spesielt Volvoen som vi har hatt siden eldstemann var baby (og han er ganske snart tenåring). Men det var på tide nå, å finne noe som kunne få oss trygt hele veien til Ålesund for eksempel. Noe som ikke må repareres for flere tusenlapper både før og etter langtur. Noe som ikke gir oss mageknip når det nærmer seg EU-kontroll. Mannen har tenkt og regnet, regnet og tenkt og regnet litt til, og drømmebilen ble faktisk det mest fornuftige alternativet for oss. Mitt kriterie var god plass og 7 seter. Jeg kunne godt hatt en sånn stor minivan som vi kjører rundt med i USA hver sommer. Men med dagens drivstoffpriser og alle bomringene inn til Oslo hvor mannen jobber, hadde det vært ytterst lite økonomisk (det er her alle regnestykkene kommer inn). Etter tre år med vår søte Nissan Leaf, ser vi rett og slett at el-bil er det mest fornuftige for oss. Ikke fordi vi er så himla miljøvennlige, men fordi det lønner seg i lengden. Og sånn endte altså mannens drømmebil på parkeringsplassen vår. Litt dyrere enn den burde være, men familievennlig og definitivt mer økonomisk i lengden.
Et bilbilde til, fordi jeg faktisk synes den er bittelitt lekker jeg også..
Jeg har altså ønsket denne nye kjærligheten i mannens liv velkommen, og nå skal vi forhåpentligvis leve videre sammen i mange år. Det er altså dette vi har drevet med i det siste, når jeg har sagt A men ikke B. Bilen er b’en. Med stor B til og med. Ytterst få visste hva som var på gang. Barna ante ingenting før vi kom hjem med den på fredag ettermiddag etter en aldri så liten heisatur til Kristiansand. For vi måtte hente den der. Minsten ble levert sovende i barnehagen ved åpningstid før vi hastet til flytoget, spurtet til gaten og kom oss på flyet sørover. Aldri har en reise gått mer knirkefritt. Har muligens noe med ingen barn og 0 bagasje å gjøre. Og vel fremme på det blide sørland sto altså gliset og ventet på oss. Skinnende og ny, med den deilige nybil-lukten. Klar til å kjøre hjem til Østlandet, med et lite pit-stop for vaffel-lunsj og et par klemmer hos min gode venninne der sørpå og en bitteliten ekstralading. En mer behagelig biltur tror jeg faktisk at jeg aldri har hatt. Og overraskelsen til barna da de kom ut døra hjemme og fikk se bilen. Priceless! Det var definitivt verdt hemmelighetskremmeriet.
Happy camper på veien hjem. Tenk at nå kan man faktisk glede seg til å kjøre sånn ca. 60 mil hver vei for å feire ekte sunnmørsjul! Og i tillegg bruke bilen der oppe uten å være redd for at den ikke tåler det.
Det eneste skåret i gleden er at pappa ikke får oppleve dette. Ingen har vært mer opptatt av at vi burde finne oss en ny bil enn akkurat han. Faktisk så snakket han om det helt til det siste. Vi trengte noe nyere. Noe tryggere. Noe bedre. Amerikansk som han etterhvert ble var nok ikke el-bil øverst på den listen, men han hadde nok likevel både likt og gledet seg over denne bilen. Og det gjør vondt å ikke få dele det med ham. Skikkelig vondt. Men forhåpentligvis ser han oss der oppefra. Kanskje hadde han til og med en finger med i spillet og gjorde det mulig for oss å kjøpe akkurat denne bilen. For i og med at det ikke kommer penger ut der bak når vi sitter på do, så var det ingen selvfølge at vi i det hele tatt fikk muligheten til å kjøpe ny bil, til og med kliss ny, akkurat nå. Det har som nevnt vært jobbet for og veloverveid, og i tillegg kom det en god porsjon flaks. Så får det heller være at noen kanskje synes el-bil ikke er bra nok, at den er for «flashy», kanskje litt kaksete, at den er for dyr og at vi er gærne. Tro meg, jeg har tenkt tanken opptil flere ganger selv, at denne bilen er alt for fin for oss. Men vi er overlykkelige for at vi har fått muligheten til dette. Dette var det vi trengte aller mest, og det er godt å vite at vi nå kan dra på juleferie uten å bekymre oss for om bilen holder. Og etter de siste månedene så er det utrolig godt å avslutte året med en liten opptur, og vite at vi går inn i det nye året med et litt mer komfortabelt liv enn da vi gikk inn i 2018.
Så får det heller være at undertegnede har sunket litt på rangstigen. Bilen kan nok gjøre mye finurlig, men det finnes fortsatt ting som jeg gjør bedre (håper jeg)!
Til slutt, sånn helt urelatert, jeg tror jeg har krøllet med linken om du ønsker å følge bloggen min på Bloglovin’. Det har plutselig gått opp for meg at jeg av en eller annen grunn har en link for person og en for blogg. Forstå det den som kan eller vil. Men jeg tror i alle fall at om du følger profilen som er linket under her, så vil mine blogginnlegg komme opp.
