Nå føler jeg at jeg klager veldig, men dette har vært en tøff dag. Pappa er fortsatt sterk og klorer seg fast til livet, men i dag måtte morfin tas i bruk for første gang. Det som virkelig river og sliter i meg om dagen er valget jeg må ta innen tirsdag morgen. Det samme valget som jeg sto overfor forrige mandag. Skal jeg nok en gang utsette hjemreisen eller skal jeg dra herfra om noen dager?
Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Jeg har sittet her i atten dager, nesten uten pause. Bare natten er «fri», men da sover jeg dårlig. Enten fordi jeg er redd for at noe skal skje med pappa, eller fordi jeg drømmer. Mye. De siste dagene har drømmene handlet mest om å komme hjem. Det er ikke noe jeg vil mer enn å lande på Gardermoen før helgen og møtes av trygge armer og myke barnekinn. Jeg orker virkelig ikke å være borte fra mann og barn lenger. Hadde de vært i nærheten kunne jeg sittet dag ut og dag inn, men dette er uutholdelig. To uker var for lenge, tre uker enda verre og tanken på at det kan bli en måned gjør meg nesten fysisk syk.
Jeg vet at jeg har forståelse uansett hva jeg velger, både hjemmefra og herfra. Og selv om savnet etter dem der hjemme er større enn ord kan beskrive, så vet jeg heller ikke hvordan jeg skal klare å reise herfra før dette er over. Aller helst vil jeg at naturen og pappa skal ta dette valget for meg. Men tiden renner ut, og det er mest sannsynlig opp til meg. Og det er så vondt, så vondt. De første par ukene jeg var her ba jeg hver kveld om en til dag med pappa. En fin dag til. De siste dagene har jeg ikke visst hva jeg skal be eventuelle høyere makter om. Så jeg ber om fred. Styrke. Og ikke mer lidelse for pappa.
Jeg har hele tiden sagt at pappa sannsynligvis ville prøve å holde ut til minst den 15. Det er i morgen. Eller rettere sagt i dag norsk tid (når dette skrives). Selv om legen for tre uker siden sa at om noen skulle komme så måtte det være nå, han ville neppe overleve mer enn fjorten dager. Jeg fikk rett. Hvor mye lenger vil han klare å holde seg i live? Han forbløffer allerede alle. Har han tenkt å holde fast til bursdagen min om et par uker? I så fall tror jeg neppe at jeg holder ut her, for hjerte, sjel og hele kroppen til denne kjerringa trenger å komme hjem til sine snart.
Jeg trenger dette!
#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer #savn #hjemlengsel
Du kommer til å angre bittert om du drar. På den andre siden så kommer han til å forsvinne i morfinrusen. Dette er ikke enkelt.
Kan skjønne at detta river og røsker, det herligste av alt ville vel vært om de kunne komme til deg <3 Du har min støtte også, uansett hva du velger. Det er ikke lett dette her <3 God klem til deg.
Jernbanefrua..: Ja, det er akkurat det. Disse dagene hadde ikke vært fullt så vonde og vanskelige om resten av familien var i nærheten. Men det går ikke. Og snart tre uker borte fra dem er mye.. Jeg har et døgn igjen å tenke på. Klem tilbake.
Deveny: Ja, jeg tror nok jeg vil angre. Å utsette hjemreisen nå vil kanskje være mer for meg enn for ham. Jeg har hele tiden sagt jeg ville bli til det er over. Men det er veldig lenge å være borte fra mann og spesielt barn også..
Jeg kom tilfeldigvis over bloggen din i facebookloggen, og har lest igjennom mange av dine innlegg. Jeg får så fryktelig fryktelig vondt i meg, men samtidig en trygghet i å lese innleggene dine. Jeg mistet min far i kreft da jeg var 22 år, og han døde i en alder av 52 år. Du setter ord på alt jeg følte, og tar meg tilbake til denne vonde tiden.. Vit at jeg føler sterkt med deg og dine følelser i denne forferdelige situasjonen 🙁 jeg satt selv ved sengekanten til min far i nesten 1 måned, før han var klar for å slippe taket.. Jeg forstår deg så godt når du forteller om savnet etter mann, barn og hjemmet ditt, og at du gremmes over at du får tanker om at det er bedre at han dør fort.. Jeg husker jeg skammet meg over disse tankene. Jeg var nyforelsket og hadde reist fra hjemmet mitt for å være sammen med min far. Jeg savnet kjæresten og livet mitt, samtidig som jeg ikke hadde hjertet til å forlate min far. Jeg ville han skulle puste i evig tid, men ville samtidig at han skulle slutte å puste slik at han slapp å lide mer, og jeg kunne reise hjem til livet mitt igjen. Vit kjære deg, at det ikke er unaturlig å føle det slik.. det føles som tortur å se et menneske som man elsker så mye, bare forsvinne litt etter litt, mens verden utenfor bare fortsetter livet sitt, som om ingenting har skjedd.. det er rett og slett en surrealistisk situasjon.. noe i ettertid jeg har vært utrolig glad for, er at jeg var med han til siste stund. Jeg husker enda hans betryggende øyne som forsikret seg om at jeg fortsatt satt ved siden av han, men du må også tenke på deg selv.. hvis din far lever mye lengre, og du sliter deg ut psykisk med å bli for lenge, så gagner det ingen. Jeg er sikker på at du allerede har gitt din far nok kjærlighet, gode ord og bekreftelse på at han har betydd mye for deg i livet, til at han tillatter deg å dra, om det er det du bestemmer deg for ❤ Beklager lang kommentar, men hjertet mitt følte for å gi deg noen ord i denne vanskelige tiden din. Sender deg en stor styrkeklem ❤
Stine: Tusen takk for denne kommentaren! Akkurat det jeg trengte akkurat nå faktisk. For jeg føler meg som en dritt som både ønsker å reise hjem og på en måte ønsker at pappa skal dø. Og da er det godt å vite at jeg ikke er helt unormal. Veldig trist å høre at du mistet din pappa så alt for tidlig. En stor klem tilbake til deg! <3
Så godt å høre at ordene mine hjalp noe. Du er sterk, og din far er nok takknemlig for hvert minutt du har vært sammen med han 🙂 ikke alle foreldre som er så heldige å ha så gode barn ❤
Stine: Tusen takk!