Still hanging on

I går trodde jeg vi skulle miste deg. Alt gikk nedover, og det virket som om både du og kroppen din hadde fått nok. Vi sa det vi trodde ville bli våre siste ord til deg. Ingenting er lenger usagt.

Jeg trodde jeg skulle våkne til et liv uten deg i dag. Men du er enda mer sta enn jeg trodde. For i dag var du mer våken igjen. Du slo til og med til med et glass melk med vodka og isbiter nå på kvelden. Aner jeg en ny trend-drink?

Og jeg, jeg er fortsatt like ambivalent i følelsene mine. Og det får meg til å føle meg som tidenes verste datter. Denne dagen har vært ekstra tøff. Jeg var så forberedt på at det var over. Og på en måte føltes det riktig, både for deg og oss. For det kan ikke føles bra for deg å ha det som nå. Og vi rundt deg er slitne av å våke og vente på det uunngåelige (i tillegg til en god dose hjemlengsel for meg). Vi har gitt deg «tillatelse» til å dra, men du er fortsatt ikke klar.

Så vi fortsetter å sitte her, både tobeinte og firbeinte. Ja, selv de utstoppede våker over deg. Vi vil alle savne deg, men vi er klare når du er klar.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg kommer til å angre

Nå har der gått over to uker siden jeg i hui og hast forlot alt og alle hjemme og fløy halve verden rundt for å være ved pappas side i hans siste dager. Lange dager som har blitt mange flere enn vi regnet med. Jeg skulle ha vært hjemme igjen nå, men isteden er returen utsatt. Pappa har åpenbart et mye sterkere hjerte enn de fleste regnet med, så selv om resten av kroppen er relativt utkjørt, tikker det fortsatt trofast i vei. En yngre og mer uerfaren versjon av meg ville nok ha sett dette som noe veldig positivt. Håp. Kanskje til og med et slags mirakel. Han har overlevd legenes forventninger, kanskje kan han overleve. Bli frisk.

Den snart 42 år gamle meg, som har vært med på en og annen rodeo før (er man Texwegian så bruker man sånne metaforer), vet at det ikke fungerer sånn. Jeg vet at det ikke finnes håp. En sliten kropp full av kreft kan ikke leve evig. Selv om både han og vi skulle ønske det var mye tid og mye liv igjen. Og det er så vanskelig. Jeg tenker tanker som umiddelbart gir meg dårlig samvittighet, men som jeg har skjønt er nokså normale likevel. For å sitte her og se pappa visne litt mer dag for dag er litt som å dra av et plaster veldig, veldig sakte. Innimellom tenker jeg at det hadde vært bedre å bare rive det rett av. Bli ferdig med det. Også hater jeg meg selv for disse tankene, og vet at jeg vil angre bittert på at jeg tenkte dem i veldig nær fremtid.

For jeg ønsker jo å ha pappa her. Jeg vil jo ikke miste ham. Han er en av de mest umistelige i hele verden. Men dette er realiteten nå. Det er ingen vei utenom. Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan sitte ved siden av ham, men det er vondt å se ham lide. For det gjør han. Selv om han er heldig og ikke har noe særlig med smerter, så ser jeg at dette er vanskelig og vondt for ham. En mann som en gang var sterk, livskraftig og nesten uovervinnelig. Som reiste verden rundt som pilot, virkelig levde. Nå ligger han her svak og nesten hjelpeløs. Det er nesten litt uverdig. Det er pappa, men det er likevel ikke ham. Ikke den pappaen jeg kjenner. Han er rett og slett redusert til nesten ingenting. Han fortjener bedre enn dette. Aller mest hadde han fortjent å være frisk, men når situasjonen er som den er så fortjener han å slippe. Han fortjener å få hvile, selv om jeg vet så inderlig godt at han ikke vil dra fra oss.

Dagene er lange nå, timene går sakte. Vi er alle slitne. Jeg kjenner ikke helt igjen meg selv når jeg titter i speilet. De mørke ringene under øynene blir større for hver dag. Innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer. Jeg vil hjem til mann og barn. Jeg har vært borte for lenge. Men så vet jeg at det er her jeg må være akkurat nå. I hvert sekund, minutt, time, dag og døgn jeg får sammen med pappa. For snart vil jeg savne det. Snart vil alt bare være tomt og jeg vil ønske meg tilbake til disse dagene. For akkurat nå, samme hvor slitsomt og vondt det er, så er jeg akkurat der jeg trenger å være.

To the bitter end..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #tanker #fuckcancer

Kampene ingen kan se

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. Skolevegring kalte de det. Og det var det i aller høyeste grad. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly – og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok

Min supermann

Det finnes en ukjent helt i denne tunge tiden. En som fortjener all heder og ære han kan få. En superhelt. Min supermann!

Han her!

Jeg gruet meg fælt til å reise hjemmefra og overlate ham alene med tre barn. Hvordan skulle det gå? Ville de i det hele tatt overleve? Nå har det gått 11 dager siden jeg dro fra dem, og ikke bare lever alle enda, de klarer seg tilsynelatende overraskende bra uten meg. Jeg ante ikke at jeg er gift med en superhelt, men sånn er det visst. OK, det blir kanskje mye pølse og pizza der hjemme, men det tar ikke livet av noen. Klesvask tror jeg ikke han har våget seg på enda. Og det er greit, for jeg er litt usikker på hvordan det vil gå. Men han står på der hjemme. Barna har hatt høstferie, og han plasserte alle i bilen og kjørte hele veien til Ålesund for at de skulle få den vante høstferien hos mormoren sin. Tenk det! Det er ikke alle menn som hadde reist så langt for å være sammen med svigermor mens kjerringa er vekke. Min mann gjorde det!

Vel hjemme har han stått på i huset. Vi begynte jo så smått med litt oppussing før jeg dro. Nå fortsetter han uten meg, selv om han er alene med de tre små (eller, to av dem begynner jo å bli ganske så store). Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ser ut hjemme lenger, det blir en overraskelse når jeg kommer hjem. Men jeg stoler på at det blir bra! Flinke mannen min!

Jeg føler meg faktisk litt dum her jeg sitter langt unna, fordi jeg trodde at han ikke kunne være Mr. Mom. Men det kan han altså, på et eller annet vis! Han klarer seg mye bedre enn jeg ville ha gjort uten ham. Og jeg føler meg dum for alle gangene jeg har sagt at vi kanskje hadde hatt godt av litt tid borte fra hverandre. Dette er såvidt jeg kan huske det lengste vi har vært borte fra hverandre siden vi flyttet sammen i januar 2005. Snart 14 år der altså. Og jeg hater det! Jeg hater å være borte fra ham og barna. Jeg savner dem så det gjør vondt i hele kroppen. Jeg vil bare være hos dem, ha dem rundt meg. Og jeg hater at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg må være borte fra dem. Her er mannen min også helt fantastisk, og pusher meg til å holde ut. Ber meg bli så lenge jeg trenger å være her. Og det er godt å føle seg trygg på at de klarer seg der hjemme, takket være ham. Men jeg gleder meg enormt til å være hos dem igjen, i alt bråk og kaos som hverdagen gjerne bringer. Og jeg vet at jeg aldri vil være så lenge borte fra supermannen min igjen!

Tusen takk, Supermann! Du er helten min akkurat nå! Jeg elsker deg!

#familie #ekteskap #supermann #heltenmin #minmannkan #savn #kjærlighet

Uroen i hjertet

I dag var det ekstra tungt å våkne. Ekstra tungt å stå opp. Jeg sitter her alene og hører på at pappa puster. I dyp søvn akkurat nå, men han er her hos oss i dag også. Gårsdagen var litt ekstra fin, spesielt da han ba om å få avisen og lå og leste den. Pappa har alltid kjørt ut og kjøpt «Dallas morning news» hver dag og lest den nesten fra perm til perm. Nå har han ikke orket sånt, før i går. Og det gjorde meg så glad. Der var pappaen min, liksom. Likevel er denne dagen tyngre enn de forrige. I dag sitter jeg med en ekstra uro i hjertet, en jeg ikke helt klarer å plassere.

Dette er definitivt en sånn derre filterdag..

Kanskje vet hjertet noe som hjernen ikke vet enda. Kanskje er det det faktum at tidsestimatet til legen snart er ute, selv om sånt selvfølgelig aldri kan forutsies. Kanskje er det en slags brakkefeber, tatt i betraktning at jeg ikke har vært ute av huset siden jeg kom hit forrige onsdag, bortsett fra en times trening i bassenget hver dag. Svømming har blitt min terapi og avkobling disse dagene. I går slo jeg til med 100 runder, sånn ca. 2,5 km svømming. Litt selvskryt der, men dette må dokumenteres da det neppe skjer igjen. Aldri har det føltes bedre å bevege seg, være utendørs og bare telle runder. Kickstart på en sunnere livsstil håper jeg..

Når en anti-treningsperson plutselig trener.

Eller kanskje er det savnet etter dem der hjemme. Akkurat nå kunne jeg ha hoppet på første fly for å dra hjem til dem. Det er tøft å være så langt unna, og det blir bare verre for hver dag. Jeg trenger dem rundt meg. Jeg trenger å bli tatt litt vare på. For jeg klarer ikke helt å ta vare på meg selv her, bortsett fra timen i bassenget. All fokus og energi går til pappa. Bare natten når jeg trekker meg tilbake til rommet mitt er et slags fristed. Men så sover jeg dårlig, fordi jeg er redd for å bli vekket i løpet av natten. Og jeg føler meg innimellom veldig alene, selv om det er andre her stort sett hele tiden, både søster, stemor og ofte fetter også. Men alle har på en måte nok med situasjonen og seg selv, selv om vi prøver å ta vare på hverandre også. Det meste faller på stemor og meg. Og jeg er veldig glad for at vi er sammen om dette. Jeg setter så pris på tiden vår sammen og samtalene vi har. Hun har vært i livet mitt i over 21 år nå, og selv om det ikke alltid har vært lett, så er hun på en måte en bonusmamma. Og definitivt grandma for barna. Og å gå gjennom dette sammen fører oss enda nærmere hverandre, i alle fall akkurat nå. Jeg håper det holder seg også når limet (pappa) er borte. Og selv om jeg gleder meg til å reise hjem, gruer jeg meg til å reise fra dem her. De vil tross alt merke den største forandringen når pappa er borte. Jeg kan dra hjem til mitt vante liv, dog med et ekstra savn. De vil være en mindre i huset.

Nei, denne dagen er bare tung, urolig og full av tanker og følelser. Hjertet er så slitent, så slitent. Likevel vil jeg gjerne ha flere sånne dager. For jeg har i alle fall fortsatt pappaen min, enn så lenge..

#sykdom #kreft #pårørende #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

Jeg skjønner det ikke

Jeg vet det så godt, men jeg skjønner det likevel ikke. Jeg sitter og ser på at du puster, og vet at snart vil du ikke gjøre det lenger. Snart vil du være borte. For alltid. Alt jeg kan håpe på da er at vi en dag møtes igjen, når min tid er inne. Og det føles så uvirkelig. Du skulle levd i mange år til. Du skulle levd evig. Du er jo den sterke, uovervinnelige pappaen min. Nå sitter jeg her og ser for det meste en som er veldig syk. En som er sliten og snart ikke orker mer. Men innimellom ser jeg glimt av den pappaen jeg kjenner. Den du alltid har vært. Og jeg suger disse øyeblikkene til meg. De skal gjemmes og huskes.

Jeg vet at du gjør deg klar. Jeg vet at du snart drar fra oss. Og jeg vet at du egentlig ikke vil. Og det gjør så vondt. For jeg vil jo ha deg her. Alltid! Nå vet jeg aldri hvilken dag eller natt som blir den siste, jeg vet bare at vi kommer nærmere og nærmere det uunngåelige øyeblikket. Frem til det kommer tar jeg vare på hver dag vi får. Og jeg prøver å være sterk. For deg. Hva som vil skje når du ikke puster mer, når du ikke er mer, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg gruer meg så inderlig til å leve resten av livet uten deg.

En gang pappajente, alltid pappajente.

#sykdom #kreft #familie #pårørende #pappa #pappajente #sorg #ventesorg #fuckcancer

Er dette dagen?

Nok en morgen har kommet, og nok en lang dag står foran oss. Hva vil den bringe? Er dette dagen du skal dra fra oss?

Disse tankene er det første som farer gjennom hodet mitt hver morgen. Sammen med en lettelse over at jeg ikke har blitt vekket i løpet av natten. Da har det i alle fall ikke skjedd noe uvanlig. Likevel gruer jeg meg til å stå opp og gå ut i stua. Redd for hva som vil møte meg. Vil du sove enda mer i dag? Vil du i det hele tatt våkne? Kommer du til å snakke med meg? Eller forsvinner du bare enda lenger bort fra meg?

Noen ganger føler jeg at nå er det rett før. Rett før du drar. Pusten din virker annerledes. Jeg sitter bare og følger med på brystet ditt. Lytter. Venter. Men så går alt tilbake til normalen. Innimellom kommer noen lyspunkt. Du kvikner litt til. Smiler litt til meg. Glimtet i øyet sveiper innom, som da jeg tok noen runder i bassenget i går. Jeg tror du likte det. Ikke sommervarmt vann lenger, men med fortsatt 25 grader i vannet og 30 grader i lufta viste datteren din seg som en ekte «viking».. Jeg lever for disse øyeblikkene når jeg ser at du fortsatt er der. Som når du satt oppe i senga og spiste noen skjeer tomatsuppe i går. Og når du ber om whiskey. Alt er lov nå!

Men så er det noe skummelt med disse øyeblikkene også. Er det et oppsving før du krasjer? Jeg vet godt at man kan virke litt kvikkere rett før livet tar slutt. Så jeg tar ekstra godt vare på dem. Suger dem inn og låser dem inn i hjertet.

Det føles uvirkelig å sitte og se på deg. Jeg vet hva som snart kommer, men jeg kan likevel ikke fatte det. Jeg sitter faktisk og ser pappaen min dø. Han som alltid har vært der. Han som betyr alt. Snart er han borte for godt. Jeg skjønner, men skjønner ikke. Og jeg vil ikke! Vil bare sitte her for evig, samme hvor slitsomt det er. Holde deg tilbake.

Likevel sank hjertet da hospice-sykepleieren var her og snakket om at det kunne ta noen uker. Jeg både håper og ikke håper at det blir sånn. Samme med legens estimering, som ikke var like lang. Jeg håper, men håper ikke. For det tærer å sitte her og se på pappa. Se ham bli svakere og svakere. Det gjør så hinsides vondt. Enhver som har vært i samme situasjon skjønner hva jeg mener.

Det tærer også på å være så langt borte fra resten av familien. Og lenge. Om noen timer er det en uke siden jeg dro fra mann og barn. Det er lenge for en som er vant til å være der hele tiden. Det lengste jeg har vært borte fra dem før er vel de fire dagene jeg var på sykehuset da minstemann ble født. Men da kom de jo på besøk. Det er verre med sånt når man er halve verden unna. Jeg gleder meg til hver gang de FaceTimer, samtidig gjør det vondt. For jeg savner dem sånn. Jeg vil klemme på barna. Og jeg trenger de trygge armene til mannen min. Og hodet mitt begynner å leke med meg. De savner meg ikke. De trenger meg ikke. Men så er det også betryggende at de klarer seg så bra uten meg. Bare mannen min ikke finner ut at han klarer dette bedre alene.. (Jeg er ikke så fryktelig redd for det altså.)

Jeg har vært gjennom tøffe tak før. Jeg skal komme meg gjennom dette også. Men dagene er definitivt lange og slitsomme. Usikkerheten river i meg. Og jeg frykter og gruer meg til det som skal komme.

Vi har hatt besøk av flere hospice-engler, og vet at både sykepleier, sosialarbeider og prest står parat når vi måtte trenge dem. Det er så fint og betryggende. Noen ting funker definitivt bra i USA også.

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer