Jeg skulle ha vært hjemme nå. Jeg så sånn frem til det. Å endelig være hos mine igjen. Ha helgen med dem. Istedenfor våkner jeg nok en gang langt borte og foran meg ligger etterhvert den fjerde helgen uten dem. Og jeg angrer plutselig på valget jeg tok. For jeg har ikke mer å gi. Jeg skulle reist hjem.

Jeg er nå på den 22 dagen her. Og jeg er tom for det meste. I tre uker har jeg så og si sittet innestengt med en døende som av en eller annen grunn ikke vil gi slipp. To korte turer ut av huset er alt jeg har hatt på tre uker. Og det merkes. For alle andre her fortsetter litt av det normale livet ved siden av dette. Mitt liv har stått på vent i disse tre ukene. Jeg er langt borte fra alt og alle. Og kropp og sjel klarer ikke mer. Jeg er redd mann og barn får hjem et knekt menneske som ikke orker noe. Sånn føles det i alle fall nå. Jeg har vært gjennom mye vondt før, og jeg trodde at det å miste mine ufødte barn var det verste jeg skulle gå gjennom i livet, men jeg tror faktisk disse siste dagene er de tøffeste jeg har hatt noensinne.

Og i går knakk jeg. Jeg klarte ikke mer. Da vår faste sykepleier sa at det nok kom til å bli slutt på 24-timers pleie i løpet av denne dagen, klarte jeg ikke mer. For det betyr at jeg i morgen blir sittende alene hele dagen. Med en pappa jeg ikke føler jeg kjenner lenger. En pappa som jeg føler ikke kjenner meg lenger. Om det er sykdommen eller morfinen som gjør det vet jeg ikke, men han er ikke der lenger. Og så skal jeg plutselig ha ansvaret alene. For en som er urolig og forvirret. Nesten aggressiv når han er litt bevisst. Som trenger pleie og morfin. Og jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Jeg vil helst flykte, for dette er mer enn jeg takler.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet at jeg kan dra hjem nå. Stemoren min sa det også da jeg knakk i går. Hun skjønner at jeg savner dem der hjemme. Og pappa bryr seg neppe nevneverdig om jeg er her eller ikke nå likevel. Det er jeg som holder igjen. Det er jeg som er redd for å måtte leve med at jeg ikke var her helt på slutten. Men jeg vet også at jeg skal fortsette et liv etter dette, og det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal klare akkurat nå. Jeg har brukt opp alt, og nesten utslettet meg selv på veien. Uansett hva som skjer har jeg bestemt meg for at neste uke må jeg dra. Jeg kan ikke mer nå. Jeg klarer ikke utsette flere ganger. Jeg har gjort og gitt det jeg kan. Nå bare håper jeg på at dette skal være over før jeg drar, så jeg slipper å leve med den ekstra belastningen. (Og gjerne også at han blir verre i dag så de fortsetter 24-timers pleie og jeg slipper å være fullstendig alene i morgen.)

For å spare omverden for det stygge grinetrynet mitt, tyr jeg til filter akkurat nå..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #knekt #ventesorg #fuckcancer