Jeg har lagt merke til at mange bloggere stadig vekk kjører innlegg som lister opp mer eller mindre interessante ting om seg selv. Mest mindre. For hvem bryr seg egentlig om hva diverse bloggere liker å spise til frokost? Jeg foretrekker forøvrig to/tre knekkebrød med noe enkelt pålegg på.

Her er en liste med enda flere interessante ting som du ikke visste at du lurte på om meg.

Jeg er født i Oslo

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hele familien min er dog fra Ålesund, og jeg selv har vokst opp der etter at foreldrene mine flyttet hjem da jeg var rundt et år. Så selv om mannen min ikke er enig så ser jeg på meg selv som vaskeekte ålesunder. I barndommen var det «kult» å være født i Oslo, nå skulle jeg gjerne hatt det strøket som fødested.

Jeg drikker alt for mange kopper kaffe om dagen

Kaffekjerring sa du? Det er meg det! Etter Nespressomaskinens inntog i hjemmet er det alt for lett å lage seg litt for mange kopper kaffe. Og når jeg sitter foran PCen hjemme og jobber finner jeg litt kos i denne kaffekoppen. Det er for så vidt kos i sofakroken også. Også er det så godt å holde rundt en varm kopp når hendene er kalde.

Jeg ville bli journalist

Da jeg var yngre drømte jeg om å bli journalist. Etter en periode i barndommen da jeg enten skulle bli lege som morfar eller pilot som pappa var det journalist som var den store yrkesdrømmen. Helst krigsreporter. Jeg drømte meg til Vietnamkrigen, men akkurat den drømmen hadde vært vanskelig å realisere uten en tidsmaskin. Ut i verden skulle jeg i alle fall – for å rapportere om krig, elendighet og urett. Og jeg skulle vinne Pulizerprisen* for arbeidet mitt. Sånn ble det altså ikke. Men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk den veien. Journalistveien altså, jeg hadde neppe klart meg særlig godt som krigsreporter..

Jeg vasker håret annenhver dag

Går det mer enn en dag mellom hver hårvask føler jeg meg rett og slett skitten, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Før var jeg helt avhengig av å vaske håret hver eneste dag, men her har jeg altså forbedret meg.

Jeg er gjenganger på Europris

Jeg, eller rettere sagt vi, handler så mye på vår lokale Europris at betjeningen kjenner oss. Dette er egentlig litt flaut. Men jeg liker altså Europris. Alt av såpe, vaskemiddel etc. kjøpes der. Det er trist å si det, men jeg kaster meg over reklamebrosjyren deres hver mandag.

Jeg traff mannen min på nettet

Nå er det vel ganske vanlig, med Tinder og alt det der. Den gangen var det kanskje litt mer uvanlig. Utvalget av datingsider var i alle fall ikke like stort, og mobilapper fantes ikke. Nå var ikke jeg på utkikk etter noen date heller for den saks skyld. Jeg hadde nettopp kommet hjem til Norge etter et noe tøft brudd i USA, og var «på dateren» med noen i hjembyen Ålesund uten at det var noe seriøst. Så det var en ren tilfeldighet at jeg satt våken sent på kvelden og kjedet meg samtidig som mannen var på nattevakt og kjedet seg. Spray var det vel denne siden het når jeg tenker meg om. Mer en chatteside enn datingside kanskje. Han sendte meg i alle fall en melding, og selv om jeg vanligvis ikke svarte ukjente gjorde jeg det da. Bare for moro skyld. Og uten at det var intensjonen vokste det til lange telefonsamtaler og vennskap. Etter et par måneder klarte han å overtale meg til å komme på besøk til ham i Oslo, og selv om jeg brukte mesteparten av denne helgen til å være dårlig ble vennskapet bare sterkere. Det tok ikke lange tiden før jeg sluttet å date i Ålesund, og selv om jeg aldri skulle flytte derfra igjen var ringen etter bare noen få måneder sluttet da jeg flyttet tilbake til «fødebyen» Oslo. Resten er, som de sier, historie.

Jeg føler meg dum når jeg tar selfies

Her er jeg vel ikke den eneste? Det er jo egentlig sånn passe teit å ta opp mobilen og ta bilde av seg selv. Sitte og smile til seg selv i skjermen. Det ser så dumt ut! Likevel gjør jeg det. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg like dum når jeg faktisk deler disse bildene med omverden. På den andre siden, hadde jeg ikke tatt selfies så hadde det knapt finnes et eneste bilde av meg. Ikke at verden egentlig trenger bilder av meg da.

Det blir fort litt grimaser av hele seansen.

Nå regner jeg med at dere som har lest dette og dermed kastet bort noen minutter av livene deres på noe fullstendig uinteressant, har fått gode og utfyllende svar på disse tingene som dere ikke visste at dere trengte å vite om meg. Og skulle dere bli liggende søvnløse med flere spørsmål om meg og mitt uhorvelige interessante liv, så får dere heller bare spørre. Det er jo tross alt også veldig populært med spørsmålsrunder i denne bloggverdenen.

* Pulitzerprisen er en amerikansk pris som deles ut årlig og som regnes som den viktigste utmerkelsen en journalist i et trykt medium kan få. Wikipedia.

#fotokjerring #interessant #fakta #ommeg

Vi har kommet ni dager inn i 2018, og jeg føler at jeg har fått en god start på noen av målene jeg satte meg for dette året.

Alle spor av jul, foruten noen juleplanter som jeg ved et mirakel fortsatt ikke har tatt livet av, forsvant på lørdag da også treet og gardinene måtte gi tapt for et anfall av tiltakslyst hos undertegnede. Det føltes først litt tomt, mørkt og trist, men det tok ikke alt for lang tid før jeg syntes det var OK å være tilbake til normalen. Nye kjøkkengardiner hjalp. Det hjelper jo alltid på humøret med noe nytt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Grønne gardiner der altså – vågalt..

Og under dette anfallet av tiltakslyst gikk jeg også til angrep på roteskuffen min på badet. Her var det et herlig kaos..

Det er nesten litt flaut å vise frem dette rotet, men jeg skal jo tross alt være mer vågal i år. Her er det altså et salig sammensurium av sminke, neglelakk, diverse salver, nesespray og Gud vet hva. Til og med graviditetstestene fra svangerskapet med minsten lå pent buntet sammen nedi denne skuffen. For sånt tar man jo vare på..!?!

Mye gikk i søpla (ikke testene faktisk), jentungen la beslag på sminken jeg tenkte å kaste og en god del endte opp tilbake i skuffen. Litt bedre ble det i alle fall.

Babysteps..

Skuffen under ble forøvrig også ryddet (litt). Og siden jeg innser at jeg har uhorvelig mye neglelakk skal jeg gå gjennom disse og kaste dem jeg ikke bruker (inn på rommet til jentungen).

Vektreduksjonsplanen er også i startfasen. Dette kan best illustreres sånn:

Jeg skal jo ikke kaste julekakene. Kransekakestengene gikk dog likevel i søpla, men alt annet skal altså spises opp. Hvordan er dette en del av en vekstreduksjonsplan spør du? Jo, jeg fyller fatet med en haug av julemenn og pepperkaker, som så blir spist av barna (og dessverre en del også av mannen og meg). Det som ikke blir spist blir etterhvert hardt, og kan dermed kastes. Sånn tømmes kakeboksene sakte, men sikkert. Innen januar er omme er de nok helt tomme. Og da blir det et hardere regime på hva man putter i munnen, i alle fall på hverdagene. Dette høres sikkert rart og muligens også patetisk ut for deg, men i mitt merkelige, lille hode er dette helt fornuftig..

Jeg tømmer huset for fristelser og blir samtidig lei av søtsaker..

Litt ekstra trim har det også blitt. Mannen hadde nemlig den geniale ideen å kjøpe en kjelke som nesten veier mer enn minsten selv i bursdagsgave til ham. Populært selvfølgelig. Problemet er at det er jeg som må dra denne tunge kjelken opp alle bakkene til barnehagen om morgenen. Her snakker vi blodsmak i munnen, svette og tårer. Virkelig!

Tøff, men tung – her får blodpumpa kjørt seg.

Jeg er så svak på akkurat dette punktet at jeg gjerne jukser på veien til barnehagen, og heller bruker det adskillig lettere akebrettet. Ikke fullt så populært hos minsten. Men jeg er tross alt over førti, og den gamle kroppen min kan rett og slett gå i sjokk av sånne påkjenninger. Helse foran kjelke der altså! Jeg skal tross alt overleve dette året også!

Og sånn går altså disse første, litt kjedelige dagene og ukene av 2018 i kaoshjemmet. Babysteps til en bedre og ryddigere hverdag..

#kaosfamilien #hverdagsliv #mål #planer #babysteps

Deler av dette innlegget har vært publisert før, men etter Idrettsgallaen i går kveld føler jeg at det passer å dra det opp igjen. Prestasjonen er like stor enda.

Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.

Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Unnskyld, Karsten!

Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!

Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: “han vinner jo..!”

For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.

Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?

Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?

Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.

Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!

Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester – det er stort det!

Nå har det gått noen måneder, og i går var det altså tid for nevnte Idrettsgalla. Og det viser seg at jeg muligens er synsk..

For i går vant du igjen, Karsten. Ikke årets idrettsøyeblikk, for det ble det visst ikke delt ut pris for. Men hadde det blitt det, så hadde du helt sikkert vunnet der også! For du vant det meste; årets mannlige utøver, utøvernes pris og folket stemte deg frem som årets navn. Treneren din vant også. Og spør du meg så skulle du vel også ha vunnet årets gjennombrudd, men det er jo greit å dele på godene. En ting er sikkert, du er ikke ukjent lenger. Årets navn sier vel det meste, ingen glemmer Karsten Warholm med det første. Ikke jeg heller. Og hadde jeg glemt det er jeg helt sikker på at familien på Sunnmøre på et eller annet tidspunkt hadde minnet meg på det, for de snakker om deg som om de kjenner deg. Og nå har eldstemann i huset begynt med friidrett. Av alle ting. Tenk det! Han håper alltid at du skal dukke opp når han er på trening, for han har hørt rykter om at du er observert i samme treningshall som han er i hver uke. Det hadde vært stas!

Nå virker jeg som en skikkelig stalker, Karsten. Men jeg er ikke det altså. Jeg er ikke en gammel kjerring som løper etter unge idrettsgutter. Jeg er bare en gammel kjerring som ble veldig imponert den gangen i august. Også er jeg som nevnt tidligere sunnmøring. Og du er liksom litt allemannseie blant sunnmøringer du nå. Det er bare sånn det er. En for alle og alle for en. Vi blir jo så stolte når en annen sunnmøring gjør det bra. Og det håper jeg at du fortsetter å gjøre, Karsten!

Nå vet vi jo litt mer om deg også. Eller, egentlig ikke. Men måten du fremstår på gjør en sunnmøring enda mer stolt. Jeg kan selvfølgelig ta helt feil, men du fremstår som veldig sympatisk og jordnær. Med humor (selv om den hattrick-spøken var litt blaut) og selvironi. Fortsett sånn!

Jeg har bare et lite tips. Og dette er på ingen måte kritikk, for jeg syntes du var kjempeflink i går. Hvis jeg mer eller mindre uforberedt skulle opp på en scene og snakke til en fullsatt sal og store deler av det norske folk hadde jeg sannsynligvis frosset helt. Jeg hadde vært stiv som en stokk. Og om jeg i det hele tatt hadde kommet meg opp på nevnte scene så hadde jeg ikke fått ut et eneste ord. Du snakket  mye og bra. Det ble bare litt for mye “ummmm”. Eller var det “emmmm” eller “ømmmm”. Det er mulig at dette er et sunnmørsfenomen. Jeg gjør alltid det samme når jeg blir nervøs. Da jeg skulle på God morgen Norge måtte jeg fokusere hardt for å ikke gjøre dette. Om jeg klarte å unngå det vet jeg faktisk ikke. Jeg har i alle fall full forståelse for at du måtte lete litt etter ordene. Bare tenk litt over det neste gang, Karsten. 

Nok en gang takk for idrettsøyeblikket i fjor, jeg kårer det definitivt til årets idrettsøyeblikk. Værsågod for folkets pris (jeg stemte ikke, men om jeg hadde gjort det så hadde min stemme gått til deg), både den og de andre prisene var veldig fortjente! Og lykke til i årets sesong! Jeg heier på deg!

#idrett #idrettsåret #idrettsprestasjoner #idrettsgalla #friidrett #hekkeløp #warholm

«Jeg står i vinduet og ser den fullpakkede bilen kjøre avgårde. I baksetet sitter datteren min glad og forventningsfull, klar for en helg på fjellet. Jeg derimot kjenner allerede klumpen i halsen og savnet i hjertet.»

Er det mulig å være så teit? For jeg føler meg sånn passe dum. Jenta er 10 år. Hun er sammen med tante, onkel og kusiner. Det er ikke første gangen hun er på tur uten meg eller oss. Jeg vet at hun er trygg og at hun kommer til å ha det kjempefint. Og hun er hjemme igjen allerede på søndag. Det er ikke snakk om noen lang Kinareise.

Likevel river denne separasjonsangsten i meg. Eller er det kanskje bare angst?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hønemoren i meg har lyst til å holde ungene nært hele tiden. Men det går naturlig nok ikke. De vokser og blir eldre. Jeg må la dem få friere tøyler, la dem få utfolde seg og etterhvert la dem gå. Det er sant som det sies, at man bare har dem til låns. De blir mer og mer uavhengige. Snart er de tenåringer med alt det medfølger av bekymringer for en nevrotisk mor. De skal lære å kjøre bil, og det er fali det! Og hvordan jeg skal komme meg gjennom det den dagen de flytter ut er for meg et mysterium. Skal det virkelig komme en dag da de ikke trenger meg lenger?

Visst ønsker jeg dem langt pokker i vold innimellom. La meg være i fred! Gi meg alenetid! Men innerst inne trenger jeg dem, kanskje mer enn de trenger meg. Og det blir så tomt med en gang en av dem er borte. Det føles så feil.

Og tilbake til angsten. Alle foreldre har den, angsten for at noe skal skje med de mest dyrebare og umistelige man har. Etter opplevelsene våre de siste årene har denne angsten blitt forsterket sånn ca. 100 ganger hos meg. Spesielt når jeg som nå ikke har kontroll. Datteren min er tre timer unna. Hun er absolutt i trygge hender, det tviler jeg ikke et sekund på. Men angsten ligger der og gnager. Hva om det skjer noe på veien? Hva om hun skader seg der oppe på fjellet? Brekker foten på skitur eller aker inn i et tre. Tanken gjør fysisk vondt. Det vrenger seg i meg. Akkurat som det gjør når jeg tenker på å sende eldstemann på leirskole. Eller når de er på svømming eller andre potensielle «farlige» ting. Jeg er rett og slett unaturlig redd for at noe skal skje med barna våre. Lettere hysterisk. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Styrken min er oppbrukt. Jeg kan ikke gå gjennom mer og har absolutt ikke fler å miste. Denne angsten er nok den sterkeste ettervirkningen etter de ufødte barna vi har mistet.

For jeg burde gledet meg over denne helgen. Egentlig passet det perfekt med et barn mindre i hjemmet akkurat nå, siden kroppen min kjemper en hard kamp mot forkjølelse og kranglende bihuler. På den andre siden så oppholder datteren vår seg som oftest enten ute eller på rommet likevel, så det følger ikke akkurat mye mas med henne. Og selvfølgelig gleder jeg meg på hennes vegne. Hun synes dette er stas! Hun elsker turer og overnattinger og jeg mistenker henne litt for å like alle andre familier bedre enn oss. Neida. Eller kanskje..

Men jeg klarer overhode ikke å glede meg over at hun ikke er her. Det er stille. Det er tomt. Å, som jeg hater å se rommet hennes mørkt og tomt! Hun skal jo være der! Jeg savner nattaklemmene. Jeg savner smilet og latteren. Humørsvingningene dog – not so much..

Det jeg gleder meg til er at hun skal komme hjem og fylle huset med det ekstra livet som bare hun kan fylle det med. Frem til det må jeg bare leve med denne kloen som har tatt tak om hjertet mitt. For jeg vet at det er patetisk og irrasjonelt. Jeg vet at jeg må la henne leve. Jeg vet at barna må få prøve og feile, teste grenser og prøve å fly med sine egne vinger. Og jeg kan bare håpe at de fortsatt vil komme tilbake til mor i redet i mange år til.

Jenta mi! Det føles feil å dekke det vakre ansiktet hennes med «solbriller», men sånn får det bare være. Bare så det er sagt; det er ikke noe galt med ansiktet hennes, jeg vil bare ikke plastre det over hele nettet.

#hverdagsliv #kaosfamilien #familie #barn #mammalivet #mammahjertet #separasjonsangst

I dag skulle jeg egentlig skrive et lite, smågrettent innlegg om is under snø. Sånn speilglatt is som du ikke ser. Sånn is som gjør at ei kjerring på over 40 år plutselig ligger i veikanten og kaver foran unger og bilister. Full av snø og med såret stolthet. Du kjenner kanskje følelsen? Du hopper opp (i mitt tilfelle var det vel ikke fullt så elegant som hopping) og ler litt: «Det går bra, det går bra!» Alt julefettet på rumpa tok det verste fallet. Men i og med at du er over førti, så kjenner du etterhvert den begynnende stivheten i kroppen, og nevnte rumpe begynner etterhvert å verke.

Men så, midt i denne gremmelsen over fallet og begynnende alderdom, skjer det noe som får deg til å glemme det. I alle fall nesten. Noe som setter mer fart i den verkende rumpa enn du noen gang har hatt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nemlig dette.

Du er alene hjemme med tre barn, hvorav en er i pysjen allerede. Du kommer fra kjøkkenet med en brødskive til sistnevnte, da en mannsperson plutselig dukker opp fra intet og dundrer på vinduet i terrassedøren. Du skjønner først ingenting, det tar noen nanosekund før du klarer å fokusere på mennesket som plutselig står der ute og til å oppfatte at han nettopp dundret på vinduet i døren. Og i noen nye nanosekund lurer du på hvorfor dette mennesket står der ute i mørket? Trenger han hjelp? Er noen syke? Har noe skjedd? Det eneste som ikke slo meg var at dette mennesket som jeg på grunn av manglende lys ikke dro kjensel på der og da kunne ha onde hensikter. Kanskje er jeg naiv. Eller kanskje forsto jeg bare alvoret! For før jeg når de få meterne til terrassedøren roper han: «Det brenner hos naboen, dere må ut nå!!!»

Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg vil reagere i krisesituasjoner, men i går så jeg at når det virkelig gjelder så handler jeg. For det gikk nesten automatisk. På autopilot. Jeg ropte på barna i andre etasje, kanskje ikke helt rolig, men de kom i alle fall med en gang. Jeg tullet et pledd rundt den pysjkledde minsten. Og jeg virret i noen sekunder rundt etter fjernkontrollen, for TVen måtte jo selvfølgelig slås av. Telysene som sto og brant glemte jeg derimot. Jeg er litt usikker på om brannmennene som etterhvert dukket opp hadde vært så veldig imponerte over akkurat det.. Jeg sørget for at de to store tok på seg jakker, for jeg vurderte situasjonen sånn at det ville være greit å bruke noen sekunder på det. Eldstemann fikk også med seg utebuksa si av en eller annen grunn, og begge de to eldste tok med seg pengene sine. Det var altså det de tenkte på. Redde det som reddes kan..

Jeg fikk på min egen jakke og fikk låst døren, og så sto jeg lettere forvirret utenfor huset og så flammene komme ut av pipa til naboen vegg i vegg. Og mens jeg sto der med minsten i armene fikk jeg altså tatt «blinkskuddet» over. Noe uklart etter litt klipping av bildet, men man ser såvidt flammen der oppe på taket. Jeg følte meg passe dum der jeg sto med mobilen, men jeg måtte jo ha bevis for at dette virkelig skjedde.

Det gikk noen tanker gjennom hodet der ute, om spredning og skader også hos oss. Spesielt med tanke på at naboens pipe er inntil vår stuevegg – heldigvis med et godt lag betong mellom. Jeg fikk på det rene at brannvesenet var varslet, og da satset jeg på at de var rett rund hjørnet og kunne ordne opp. Her måtte jeg uansett tenke på barna først. Dermed fulgte jeg og minsten etter de to eldste som allerede hadde funnet veien opp til onkelen sin. Aldri har jeg vært mer lykkelig for at svigerinne og svoger bor i den andre enden av rekken vår. Og ikke minst, at noen var hjemme så vi fikk komme inn i varmen. Takk, takk og takk!

Eldstemann og jeg beveget oss etterhvert ut og sto sammen med andre naboer og så brannvesen og politi gjøre jobben sin. Heldigvis var det ikke store jobben, og det tok ikke alt for lang tid før vi kunne gå hjem og fortsette kvelden vår, noe høye på adrenalin.

Og sånn så hagen vår ut etterpå:

Så har vi altså opplevd det også. Litt dramatikk i hverdagen skal man vel ha innimellom. Også nådde vi Twitter også gitt.

Men kun røyk? Jeg har da vitterligen bilde av oransje flammer og gnister.

Ikke at det på noen måte spiller noen rolle. Det eneste som betyr noe er at det gikk bra. Ingen ble skadet, og ingen materielle skader hos oss i alle fall. Jeg håper det går greit inne hos naboen også.

Da alt roet seg var det bare en ting å gjøre, synke ned i sofaen med et lite glass vin. Og samtidig tenke på hvor takknemlig jeg er for at det gikk så bra. Tenk om det hadde skjedd på natten. Eller om ingen hadde oppdaget det. Det er en skummel tanke!

Brannalarmen vår er herved testet. Mor vurderer installering av flere samt andre tiltak. Heretter blir det mer forsiktighet! Og kanskje en runde eller to av brannleken.

Gjør det samme du også, man vet aldri når man plutselig får bruk for det!

#brann #brannvern #kaosfamilien #hverdagsliv #ikkehelthverdagslig

God dag, godtfolk!

Og velkommen tilbake til hverdagen! Omsider var den her! Det er koselig med juleferie, men veldig deilig å sende småkranglete barn som har vært litt for mye sammen tilbake til skole og barnehage også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå gjenstår det bare å kaste jula ut for alvor. Det har jeg ikke klart enda. Det er like vanskelig og vemodig hvert år. Og nå som vi har et sånt tre som ikke drysser, kan det jo egentlig stå i det uendelige. Det er nemlig det som sitter lengst inne å fjerne, selv om det egentlig er fullstendig ulogisk å ha et tre ned diverse merkelig pynt stående i stua. Annen julepynt har blitt plukket vekk sånn litt etter litt. Men dette treet virker uoverkommelig. Og gardinene. Mulig det har sammenheng med alt arbeidet dette medfører.. Også blir det jo så tomt og blast når alt det røde forsvinner. På den andre siden så er jeg klar for å bli ferdig med det. Det er med andre ord store diskusjoner og drakamper i hodet til denne kjerringa akkurat nå.

Nå som jul og nyttårsfeiring er vel overstått tenkte jeg at jeg skulle se litt på dette med nyttårsforsetter. Eller kanskje heller mål for det nye året.

Det var nok som alltid mange der ute som startet 2018 med store eller mindre nyttårsforsetter. Man skal jo liksom det. Nytt år – bedre liv. Men det tar gjerne ikke lange tiden før man angrende er tilbake i samme tralten som før. Mange forsetter er vel allerede brutt nå på den tredje dagen vil jeg tro. I alle fall om dere der ute har samme viljestyrke som meg.

Av den grunnen ga jeg opp dette med nyttårsforsetter for lenge siden. Jeg klarte aldri å holde dem. Det er ikke selvdisiplin nok i denne kroppen for sånt. Å sette seg treningsmål eller vektmål er ikke noe for meg. Det tar ikke lange tiden før jeg ryker på en alvorlig smell.

Men noen tanker og ønsker om hva som skal/burde skje i 2018 har jeg.

Vekt

Dette med vekt kommer jo alltid opp. Dette er nok noe de fleste tenker på. Spesielt nå på nyåret, etter et par uker med inntak av mye feit og søt mat. Ja, generelt store mengder av mat. Jul er av en eller annen grunn synonymt med å spise. Eller kanskje helst fråtse. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg er matlei. Halsen brenner. Jeg føler meg som en stappet rullepølse. Hakket før jeg triller istedenfor å gå. Oppblåst og jævlig, med fett rennende i blodårene. Og dette (pluss litt til) må jo vekk. Jeg vil passe i bunaden til 17. mai. På den andre siden, vi skal være med å arrangere 17. mai i bygda vår i år også. Hurra for å ha barn i 5. trinn. Så bunad er kanskje ikke det beste antrekket den dagen likevel. Men jeg vil i alle fall ned i vekt til sommerferien. Jeg skal snart ta meg selv i nakken. Må bare spise opp alle julekakene først, for de skal søren ikke havne i søpla i år også! Sunnmøring, vet du..

Orden

En annen ting jeg ønsker å gjøre er å få mer orden rundt meg. Jeg har en tendens til å samle på for mye. Kan jo plutselig få bruk for det. «Horder», sier mannen min. Jeg er nok ikke like ille som disse du ser på TV, som bor i søppel og skrot. Men kanskje litt borderline horder? Nå har jeg lyst å få ryddet unna litt. Tømme roteskuffer og skap. Kaste, brenne, gi vekk, selge. I 2018 ønsker jeg rett og slett å få litt orden i sysakene! Om jeg finner tiltakslysten til det da.

Våge

I 2018 har jeg lyst å gi mer faen. Tørre mer rett og slett. Ikke bry meg så mye om hva andre måtte tenke eller ikke tenke. Hva andre måtte mene om meg. Tørre å leve litt mer. Rope litt høyere.

Jeg er ikke den som har høyest selvtillit, den har vel stort sett vært ikke-eksisterende de siste årene. Men jeg håper å snu på dette i år. Jeg har allerede fått mer tro på meg selv, mine evner og min verdi. Dette ønsker jeg å utvikle videre dette året. Jeg har også noen prosjekter jeg ønsker å satse på i året som kommer. Ting jeg ønsker å realisere. Det er skummelt og overveldende, og det vil kreve mye av meg. Mest av alt krever det mot. Jeg må rett og slett bli mer vågal.

Og kanskje var det også derfor jeg valgte å gå inn i det nye året med knall røde negler, noe som ellers bare er forbeholdt tærne.

Vågalt altså..

Reise

Jeg håper på i alle fall tre turer til hjembyen Ålesund i år; påskeferie, høstferie og jul. I første omgang ser jeg frem til påskeferie og til å treffe alle dem jeg er så glad i der oppe.

Og jeg ser frem til sommerferien, som blir helt annerledes enn planlagt. For i år skulle vi fly rett til Dallas. Bare holde oss i Texas, med mindre vi tok en liten roadtrip til Colorado. Men så har flybillettene dit blitt så dyre. Og vi begynte å se på andre alternativer, billigere plasser å fly til. I fjor kjørte vi fra østkysten, og når vi nå tittet på flypriser ble en tanke født. Jeg har aldri hatt noen drøm om vestkysten, sørstatsjente som jeg er. Men av en eller annen grunn var det billigere å fly dit. Og så slo det meg. De har Disneyland! De to store barna har vært i Disney World, men lillebror som da befant seg på innsiden fikk ikke oppleve det. Så gøy det hadde vært om han fikk oppleve litt Disneymagi også. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer riktig ble det. Så da ble dette julegaven til barna fra oss:

Foreløpig er tanken å fly til San Fransisco, kjøre langs kysten til LA, ta en dag eller to i Disneyland og så dure avgårde til Texas og Dallas, forhåpentligvis via Galveston og Houston. Men kanskje finner vi også andre spennende ting langs veien. Reisebøkene er i alle fall innkjøpt, så får vi se.

Etter sommerferien har vi dekket store deler av USA, østkyst, vestkyst og sørstater. Men det er fortsatt mye igjen for fremtiden..

I tillegg håper jeg på minst en tur til gode venner på Sørlandet og diverse småturer i Østlandsområdet.

Oppussing

Dette er et ønske hele familien har. Vi trenger mer plass, og ønsker å bygge ut. Og fremfor alt ønsker vi å bygge ut og pusse opp et falleferdig kjøkken som nesten ikke rommer oss alle fem.

Ekstra kaotisk nå i juleoppryddingstiden, men dere ser sikkert poenget både når det gjelder plass og generell oppussing – og rydding. Nesten så jeg vurderer å kontakte Sinnasnekker’n..

Jobb

For at vi skal få muligheten til å realisere dette, trenger jeg (om jeg ikke blir lottomillionær) en jobb! Dette er nok et av de største ønskene for 2018. Jeg har min lille frilansjobb og mine egne prosjekter, men jeg er lei av å gå hjemme hele tiden. Jeg ønsker meg noe å gå til utenfor hjemmet. Jeg ønsker å føle at jeg bidrar, både i samfunnet og i hjemmet. Jeg hadde et sterkt håp om at dette skulle realiseres på tampen av 2017, men jeg ble bare en god nummer to. Hurra! Nest best der altså – og det hjelper jo ikke en dritt når nummer en sier ja. Men det ga meg om ikke annet litt mer troen på at kanskje 2018 er mitt år, og at noen snart vil se hvilken ressurs jeg er og dermed velge å satse på meg. Jeg har i alle fall veldig mye å gi!

Og inntil det skjer får jeg bare nyte rolige morgener med minstemann så godt jeg kan.

Mindre stress og mer familiekos

Jeg har en tendens til å stresse. Selv når det ikke er noe å stresse med, så stresser jeg. Mest fordi jeg så gjerne vil at alt skal bli perfekt. Også blir det jo aldri det. Livet er ikke en rosablogg. I år håper jeg å kunne legge fra meg litt av dette. Bare puste og gi litt faen som jeg skrev om lenger oppe. Bursdager blir feiret selv om kaken ikke er perfekt og gulvet ikke er så rent at man kan spise fra det (hvem ønsker vel akkurat det uansett). Det blir helg selv om det ikke lukter rent. Og det blir ferie selv om du ikke drar fra et rent og ryddig hus.

Jeg tror at om jeg klarer å legge fra meg litt av alt dette «perfekt-stresset» så vil det faktisk gagne familielivet. For mann og barn er ikke på noen måte på samme plass som meg der. Det spiller ingen rolle om det flyter over av rot og støv, de klarer å kose seg likevel. Det er fullt mulig at de ikke ser alle lekene på gulvet og tallerknene på bordet eller at de regner med at ting rydder og vasker seg selv. Eller kanskje tenker de at man kan rydde etterpå istedenfor akkurat nå. Hvis jeg kan senke skuldrene, kanskje lukke øynene litt og heller kose meg sammen med dem, er nok mye gjort. Ikke dermed sagt at jeg skal la husarbeidet fare i 2018 (selv om det hadde vært deilig). Bare litt mindre stress og litt mer avslapping – om jeg klarer det.

Egentlig er det jo ganske ironisk at en borderline horder er så opptatt av å ha det rent og relativt ryddig rundt seg. Men akkurat dette er jeg såpass «manisk» på at det sannsynligvis vil være det vanskeligste målet å gjennomføre.

Så får vi se da, ved slutten av 2018, hvor mye av dette og alle andre lyse ideer som finnes i hodet mitt nå ved starten av det nye året som ble med bare tanken..

#nyttår #2018 #nyttårsforsetter #mål #håp #ønsker #drømmer

GODT NYTT ÅR!

Hvordan føler du deg i dag? Frisk og rask og klar for blanke ark i et nytt år? Eller lett angrende med hodepine og uggen form?

For oss starter det nye året med bursdag. Rett på der altså. Sånn har det vært i 12 år nå. Nyttårsaften er ikke lenger bare en eneste lang nedtelling til et nytt år, men også nytt tall når det gjelder alder. Når klokka bikker midnatt og rakettene eksploderer på himmelen er det mange rare tanker som går gjennom dette mammahodet. Det er ikke fritt for at tankene vandrer tilbake til den nyttårsaften jeg hørte smellene fra rakettene fra en fødestue på Ullevål, midt i min aller første fødsel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ironisk nok var dette også den første nyttårsaften jeg tilbragte sammen med mannen min. Det gikk fort i svingene hos oss. Vi hadde bare vært sammen i litt over et år før eldstemann kom til verden. Og nyttårsaften før denne tilbragte mannen på jobb i Oslo og jeg hjemme i Ålesund. Fullstendig uvitende om hvor vi skulle være et år etterpå. Hvor mange har en sånn historie om sin aller første nyttårsaften sammen?

Det var nesten 2 uker igjen til termin da jeg våknet med noen rare murringer natt til nytttårsaften i 2005. Vi hadde vært på sykehuset dagen før, for det var svangerskapsforgiftning på gang og dermed ekstra oppfølging. Vi hadde da blitt satt opp til igangsetting 2. januar, men jordmor hadde også røsket godt oppi systemet. Så sånn sett var det egentlig ikke noen bombe at riene plutselig satte igang med et brak der jeg satt og så på CNN midt på natta. Det tok ikke lange tiden før det var så vondt at jeg måtte vekke mannen. Dette var heftige saker, store smerter og lite pause fra første stund. Og kvalme. Fryktelig kvalme som stadig sendte meg til doskåla. Og mens jeg hang rundt den, var badegulvet plutselig vått. Der gikk vannet! Her var det bare å komme seg til sykehuset og føde i en fei!

Så feil kan man altså ta. Dumme førstegangsfødende! Visst var det såpass heftig at de beholdt meg på sykehuset da vi kom dit. Men jeg var fortsatt milevis unna fødsel. Og vannet, det var ikke fostervann akkurat..

Det ble en lang nyttårsaften på sykehuset. Alt gikk så sakte, både tiden og fødselen. Denne dagen var grunnen til at lillesøster nesten kom til verden i bilen året etter. Kroppen min fødte jo ikke akkurat fort. Ikke denne første gangen i alle fall. Timene gikk og gikk. Smertene var intense, og rundt klokken 18 hadde jeg endelig kommet såpass ut i fødselen at jeg kunne få epidural. Etter 12 timer på sykehuset. Anestesilegen måtte bare ta seg av noen øyeskader først. Jeg har aldri forbannet folk som leker med fyrverkeri mer. Tenk å prioritere dem foran meg som lå der og holdt på å revne i sømmene!

Med epiduralen kom en ny ro. Vi hadde det riktig så koselig der på fødestuen. Svigerfar hadde vært innom med en liten reise-TV, så vi så på årskavalkader og nyttårstale mens vi ventet og ventet. Da midnatt nærmet seg ble jeg beordret opp for å få fortgang på fødselen. Mulig Ullevål ønsket seg nyttårsbarnet. Vi var redde for at det ville føre til fødsel i 2005 isteden for 2006, så jeg la meg ned igjen med en gang jordmoren var ute av syne. Vårt barn skulle ikke være yngst i klassen ved skolestart! Dermed fikk jeg med meg smellene fra rakettene ved midnatt med baby fortsatt ombord.

Og etter dette ga jeg blaffen. Nå var det fritt frem. Og derfra tok det ikke lange stunden før fyrverkeriet startet også innendørs. Og en time og et kvarter inn i det nye året startet vårt nye liv som foreldre. En perfekt, liten gutt kom til verden, og en fortumlet og utslitt førstegangsmamma visste knapt hva hun skulle føle. Glede, skrekk, lettelse, angst.. Skulle jeg holde liv i dette lille mennesket, sørge for at han fikk alt han trengte, være hovedomsorgspersonen hans? Være mamma. Hjelp!

De første, forvirrende øyeblikkene var det også en del snakk om at dette var årets nyttårsbarn. Nå var det heldigvis et par stykker som var tidligere ute, men han var i alle fall først på Ullevål og i Oslo. Og det holdt for oss. Nyttårsbarn får besøk av media. Og etter et døgns fødsel var jeg alt annet enn egnet for avisforsider og nyhetssendinger. I årene etter har jeg med stor interesse fulgt med på dette med nyttårsbarn. Og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor freshe disse nyttårsmødrene ser ut få timer etter fødsel.

Her er jeg knipset i et relativt heldig øyeblikk, der håret mitt faktisk ikke står rett til værs. Og siden alle bildene fra denne tiden er lagret på en ekstern harddisk en veldig lur plass, lurere enn meg, så er det kun de mer presentable bildene som har fått plass i fotobok som kan deles. Og det skal dere nesten være litt glade for..

Så det ble ikke gratis bleier (eller får man egentlig det?) og publisitet på oss. Men det holdt i massevis å få med seg verdens fineste gutt hjem.

Og hver første nyttårsdag siden har det vært han som har stått i fokus. Det har vært få ugne første nyttårsdager for meg siden han kom til verden, om du ser bort fra ettårsdagen hans da jeg var gravid på ny og en uheldig nyttårsdag noen år senere.

Nå er nok første nyttårsdag en litt uheldig dag å ha bursdag på. Det er ikke dagen da folk har lyst til å gå i selskap og stappe i seg kake. Vi er visst generelt dårlig på timing av bursdager på barna her i huset, med minstemann fire dager før jul og altså eldstemann 1. januar. Og frøkna i midten har sin dag rett før 17. mai, sånn for sikkerhets skyld. Vi burde egentlig fortsette å få barn bare for å se hvilke andre merkedager eller helligdager vi kan klare å treffe.

Men vi gjør det beste utav denne litt kjeitete bursdagen. Og nyttårsgutten synes foreløpig det er stas. Og feiring av vår flotte førstefødte er absolutt en fin måte å starte året på. Det var den beste starten på året i 2006, og sånn har det vært hvert år siden. For når den fortumlede, nybakte moren hadde kommet seg litt, var denne fine gutten verdens største lykke!

Og nå er han hele ti fingre og to storetær gammel! 12 år altså! Så fort den tiden har gått. Tenåring neste år, voksen før jeg vet ordet av det. Det er sprøtt, og går litt for fort for mammahjertet.

Verdens beste nyttårsgave! Verdens fineste! Flinke, smarte, gode, omsorgsfulle og snille gutten vår. Verdens beste storebror! Vi er på vei inn i en ny epoke med nye utfordringer. Det er ikke lett å være på vei inn i ungdomsårene og prøve å finne sin plass. Finne seg selv. Og det er ikke lett å venne seg til å være nesten-ungdomsforeldre. Det kan gå en kule varmt på begge sider. Det blir gjerne litt prøving og feiling. Men vi gjør så godt vi kan. Og vi vil alltid være her og støtte deg – uansett. Og en annen ting du alltid kan være sikker på, selv om du kanskje har dine tvil iblant, vi vil alltid elske deg høyere enn du aner!

Nyttårsgutten vår – DU er uten tvil den aller beste starten på hvert eneste nye år!

#nyttår #nyttårsbarn #familie #barn #bursdag