Så var vi her igjen. I akkurat samme situasjon som i juni, minus alt dramaet. Men med tre legebesøk på et døgn. For kloen kom raskt tilbake rundt mammahjertet etter innlegget mitt i går. Plutselig føk temperaturen til minsten i været. Og mannen som ikke var helt villig til å høre på meg da sykdommen kom tilbake på søndag, tok strake veien til legevakten. Gutten var jo syk! Og legevakten dro frem alle mulige kort, eller i alle fall diverse prøver og røntgen. De har ikke glemt det som skjedde i fjor, og gikk muligens grundigere til verks enn de ellers ville ha gjort. De brukte noen timer, men fant ikke noe annet enn forhøyet CRP. Ingen bombe der, dette visste jeg jo. Jeg hadde håpet at de skulle finne grunnen og eventuelt gi behandling, men det er ikke alltid så lett. Så far og sønn kom hjem med beskjed om å ta ny CRP hos fastlege på onsdag. Mammahjertet tenkte at det var litt lenge til, men kanskje ville kroppen ordne opp selv?
På kvelden føk temperaturen enda mer i været, og det ble ny tur til legevakten. Nok en gang gikk de grundig til verks, fikk til og med noen fra laboratoriet til å komme sent på kvelden. Fortsatt ingen svar, annet enn enda høyere CRP. Nå fikk vi beskjed om å sjekke den på nytt allerede i dag isteden.
Som sagt, så gjort. I dag gikk turen til mannens fastlege. Nå skulle vi selvfølgelig ha reist til min og ungenes, men takket være visse grønne politikere i Oslo er det ikke mulig å få parkert i nærheten av kontoret til min fastlege. Og man kan ikke dra med seg en ganske så syk gutt gjennom bygatene heller. Takk til bystyret i Oslo der altså!
For å gjøre en lang historie kort. Fastlege tok CRP. Fastlege så gutt. Fastlege fikk svar på CRP (som var enda høyere). Fastlege fastslo at gutten skulle på sykehuset for videre utredning og behandling. Enkelt og greit.
Så da er vi der igjen, bare litt over et halvt år etter forrige gang. Mannen og minsten er innlosjert på barneavdelingen. De store barna og jeg holder fortet hjemme. Og vi venter. Venter på svar. Venter på den største og den minste.
Og kloen setter seg godt fast i mammahjertet. Nå igjen. Jeg trodde virkelig ikke vi skulle gjennom dette nok en gang. Og frykten for universets skitne spill melder seg for fullt. Tenk om jeg har rett? Tenk om minstemann virkelig bare er til låns? Og jeg vet at det er irrasjonelt. Jeg vet at dette sannsynligvis er helt udramatisk og at han snart er frisk igjen. Men hva om? Tanken er uutholdelig.
Og så var det den magefølelsen da. Mammaintuisjonen. Jeg visste allerede på søndag at dette ikke var helt vanlig og ukomplisert sykdom. At han ville trenge mer hjelp. Faktisk visste minsten det selv også, for han har faktisk bedt om å få dra på sykehuset. Sprøtt, men sant. Intuisjon er en merkelig ting. Men den bør absolutt tas på alvor!
Jeg fryktet dette, og nå er det altså igjen en realitet. Huset er så stille, så stille. Alt er rent (for når jeg blir stressa vasker jeg). Ingen leker ligger strødd utover gulvet. Det er plutselig så tydelig hvor stor plass den aller minste faktisk har i denne familien. Det er bare ikke det samme uten ham her. Han gjør familien komplett. Han bringer så mye liv og glede inn i huset. Nå er alt bare feil. Det er tomt, selv om vi er tre stykker her hjemme. Så vi venter. Og venter. Og håper at minstemann snart er hjemme hos oss igjen!
#familie #barn #sykdom #mammalivet #mammahjertet #magefølelse #intuisjon #savn
