Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Ja, hva skal man si? Hei, bloggen? Husker du meg? Eller husker dere meg? Det er helt flaut å se at forrige innlegg var tidlig i september. Nå nærmer desember seg.. Men så er det en gang sånn at livet kommer først. Bloggen har vært nedprioritert så det holder. Og det har vært helt riktig. Derfor kommer det et lite innlegg om høstferien nå, selv om den var for ukesvis siden. Den er likevel verdt å dele litt fra. Ikke fordi den var så begivenhetsrik, men fordi den var så innmari god for sjelen.

For det er noe med det å komme hjem. Selv om Østlandet har vært hjemme i 16 år nå, selv om jeg endelig føler meg helt hjemme her (det tok lang tid, men det er en annen historie), så er Ålesund også fortsatt hjemme. Jeg kommer hjem når vi drar dit, og jeg kommer hjem når vi reiser tilbake til Østlandet. Føler meg egentlig ganske privilegert. I Ålesund blandes den gamle meg og den nye meg sammen i en relativt interessant miks. Og der finner jeg en helt annen slags fred. Sunnmørsfreden. Det er noe med de kjente gatene, minnene, menneskene og kanskje mest av alt, luften. Sunnmørsluften. Den er annerledes. Helt sant! Det må være noe med kombinasjonen fjell og sjø. Luften blir så frisk og god, kanskje iblandet litt salt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne høstferien brukte jeg mye tid til å lade batteriene på den magiske Blimsanden.

Større ro enn det jeg fikk av å rusle rundt eller bare sitte på svabergene her, har jeg ikke kjent på lenge. Det skjedde noe litt uforklarlig med meg der ute. Som om jeg fant tilbake til noen dype røtter.

Og energien jeg fikk var også helt utrolig. Den tidligere litt daffe meg, som faktisk har klart å holde ut med treningen som jeg hadde begynt med sist jeg skrev et innlegg, klatret, hoppet, spratt og småjogget rundt. Pur glede. Jeg lever på det enda.

Så enkelt kan det altså gjøres. Man skal aldri undervurdere en strand og frisk Sunnmørsluft. Det gjorde virkelig hele høstferien min!

Og så var det kjendisjeger-delen av høstferien da. Dette var på den tiden Tom Cruise var å finne i Romsdals-traktene. Vi spøkte om at vi skulle på Cruise-jakt da vi dro oppover, men det var altså mest spøk, selv om vi selvfølgelig tittet oss litt ekstra om, og ble litt flaut oppspilte av å se helikopteret hans. Vi følte oss egentlig ganske fornøyde over bare det. Men da vi skulle kjøre østover igjen, gikk det jammen litt troll i ord, og spøken vår ble plutselig alvor. For vi klarte på et eller annet merkelig vis å akkurat unngå en veisperring på siste innspillingsdag. Spenningen steg i bilen da vi så et tog. Jeg dro frem mobilen for å filme det da det plutselig satte seg i bevegelse. Og vips, der sto Tom Cruise oppå en av vognene og vinket til oss. Oppstandelsen var stor i bilen kan dere tro. Siden vi var alene på veien, vrengte mannen bilen om og vi fikk fulgt toget et lite stykke. Det kvalifiserer kanskje til kjendisjeger, jeg vet ikke.. Og her fikk jeg filmet en video som faktisk endte opp med å gå viralt.

Videoen som dette bildet er fra kan dere se på Instagram.

Kaosfamilien vår altså. Vi har det med å ende midt opp i små, tilfeldige eventyr. Og vi var alle enige om at det var en ganske kul avslutning på høstferien!

Og jeg, jeg tror jeg er enig med meg selv om at jeg ikke skal la det gå over to måneder før jeg skriver et nytt blogginnlegg..

Kanskje..

Rundt 17. mai en gang erklærte jeg høyt og selvsikkert at til niesens konfirmasjon i september, da skulle bunaden på! Så kom sommeren. Jeg skal ikke si at jeg har fråtset meg gjennom den, men jeg har heller ikke tenkt særlig over hva jeg har puttet i meg. Og etter det siste halvannet året er det godt mulig at det ikke var det lureste for en som ville inn i en alt for trang bunad til høsten. For denne kroppen har virkelig forfalt siden i fjor. Og jeg har med viten og vilje latt den gjøre det også, livet har handlet mer om å «overleve», ikke fysisk helse. Og dermed har også en god del ekstra kilo lagt seg her og der på en allerede godt polstret kropp.

Takk til min kjære datter som tok dette fantastiske bildet under en hyggelig grillkveld på terrassen – grei illustrasjon på sommeren kanskje..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nå kan man vel si at jeg har overlevd og i tillegg kommet til en mye bedre plass i livet. Det kjennes i alle fall sånn ut. Og for en måned siden kjente jeg til og med at overskuddet og viljen var såpass at jeg tok grep og la om kostholdet betraktelig. Og for et par uker siden gikk jeg enda lenger og begynte rett og slett å trene. Og det er virkelig en big deal. Jeg har alltid hatet trening. Jeg har virkelig ikke skjønt alle disse som bare elsker en svett økt på et treningsstudio eller en lang joggetur. Og jeg tror neppe jeg noen gang blir en av dem. Jeg hater fortsatt å trene. I alle fall før økten og innimellom midt inni. Men jeg liker veldig godt følelsen både i kroppen og hodet etterpå, om du ser bort fra stølheten, svetten og den lette kvalmen som ofte legger seg over meg umiddelbart etter endt økt da.

Hurra, enda en økt over! Sannsynligvis det beste tidspunktet på dagen for tiden, og absolutt verdt et gapesmil..

Jeg kommer nok heller aldri til å sette mine ben på SATS eller tilsvarende. Jeg har funnet min plass hos den lokale fysioterapeuten. Så kom det faktisk noe godt ut av jentungens dumme fotballskade. For hos fysioterapauten finnes jo både ergometersykkel, tredemølle og diverse andre maskiner som jeg knapt skjønner bæra av. Og det er ikke overfylt av supertrente treningselskere. Noen ganger er det bare mannen min og jeg som er der (ja, for jeg har klart å få med meg ham på dette prosjektet også – det er jo så mye enklere å være to). Noen ganger er det for eksempel oss og et par eldre, hyggelige menn. Og innimellom svinger det innom et menneske som tripper så lett avgårde på tredemøllen at jeg skammer meg der jeg puster, peser og svetter som en gris i et mye lavere tempo på tredemøllen ved siden av.

Treningsfantomet (relativt tidlig i en økt)..

Men det er helt greit. For jeg gjør så godt jeg kan. Og etter et par uker der vi har vunnet over dørstokkmila og trofast har troppet opp for å trene tre ganger i uka, er jeg ganske stolt av oss. Og de dagene vi ikke trener der, så har jeg utrolig nok begynt å trene hjemme mens mannen setter seg på sykkelen og tar en lang tur på den. Vi er virkelig i gang, og nå gjelder det bare å holde på det!

Og nå skulle man jo tro at vekta mi bare raser nedover. Men neida. Den første uka med endret kosthold gikk jeg riktig nok ned litt, men etter det har vekten knapt rikket seg. Ikke har jeg merket det særlig på kroppsformen heller. Jeg har muligens kvittet meg med en bilring og en dobbelthake. Og sannsynligvis er anklene mine supertynne, for en eller annen plass må jo kroppen min reagere på dette supersunne treningskjøret. Men sånn ellers virker det som om jeg har forbrenningen til en mygg. Den relativt stillestående vekten har innimellom vært til stor frustrasjon. Men så er det følelsen i kroppen min da. For den føles friskere. Den føles sunnere. Og den føles gladere. Og det betyr kanskje mer enn vekten. Så jeg skal fortsette med treningen. Jeg skal fortsette å pushe meg selv. Jeg skal puste, pese og svette fra steder jeg ikke ante hadde svettekjertler. Jeg skal fortsette å ta meg ut til jeg ser ut som en overmoden tomat. Og jeg skal fortsette å glede meg over hvert eneste fremskritt i formen (her er kurven relativt bratt).

You say tomato..

I morgen er det konfirmasjon. Hva antrekket blir? Vel.. Til tross for innkjøp av større og mer dekkende sølje og undertøy med korsett-effekt, så blir det nok (om det ikke skjer et mirakel over natta) en kjole. Litt kjedelig, men den kommer i alle fall til å sitte på en litt fastere, sunnere og gladere kropp.

Og bunaden; den burde passe til 17. mai 2021. Og i alle fall til det er vår tur til å ha konfirmasjon neste høst!

PS: til legen min, om du skulle lese dette; jeg vet at du har mast på meg om dette en stund (nå høres det ut som om jeg renner ned dørene hos legen, men det gjør jeg altså ikke), og nå har jeg rett og slett vurdert å bestille en time bare for å informere om at jeg endelig er i gang med trening også. Men så er det kanskje litt dumt å bestille en time for sånn “ubetydelig” informasjon. Men jeg gjør det! Tro det eller ei. Se opp for flygende griser og alt sånt. JEG TRENER!

Jeg har vært stille i sommer. Veldig stille. Jeg har prioritert livet. Jeg har lært meg å nyte det. Det siste innlegget jeg skrev tydeliggjorde kanskje dette. Og dette innlegget var inspirert av et veldig spesielt menneske. Jeg kjente henne ikke, og jeg husker ikke engang hvor jeg hørte om henne først. Men de siste månedene har jeg fått et ærlig og sterkt innblikk i livet hennes. Rebecca. Den unge moren med tvillinggutter som hun så inderlig ønsket å følge til første skoledag om et år. Den vakre, unge moren som hadde fått en nedslående diagnose, men som ikke ga opp. Som lyste opp dagen med sine Snapchat-innlegg, selv om det var fra sykehussengen. Øynene som samme hvor sliten og dårlig hun var, fortsatt hadde et spesielt glimt i seg. Et glimt av livsvilje, pågangsmot, kampvilje og kjærlighet. Øynene som innimellom var redde og innimellom fulle av sorg. Øynene som traff meg, dypt og inderlig.

Jeg så hvilken vei det gikk. Det har vært stille en stund nå. Men jeg håpte i det lengste. Det var ingen stor overraskelse da dødsbudskapet kom i går. På den dagen barn over hele landet hadde sin første skoledag, sovnet hun inn, et år før hennes egne gutter skal ha sin første skoledag. Overraskelsen var hvor hardt det traff. For jeg kjente henne ikke. Jeg har bare fått lov å følge deler av kampen hennes for livet de siste månedene. Men det traff som et slag i magen. Og jeg fikk umiddelbart et behov for å kjenne gresset under bare føtter. Fordi hun fikk meg til å sette pris på det. Etterpå satte jeg meg tilbake i ute-sofaen og tittet opp på den fine kveldshimmelen. Løftet glasset og hvisket for meg selv: «Skål, Rebecca!»

Tusen takk, vakre sjel! Takk for at du åpnet øynene mine! Takk for at du lærte meg å sette pris på øyeblikkene. Du har lært meg å ikke alltid jage etter noe der fremme, men heller sette pris på det jeg har. Du har lært meg å leve her og nå. Stoppe opp og nyte livet. For ingen vet hva morgendagen bringer. Man må bare være takknemlig for hver dag man får og leve mens man kan.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min dypeste medfølelse til Rebeccas nære og kjære, ikke minst til hennes mann og deres små gutter. Jeg håper og tror dere vet at hun har satt dype spor i mange. For en dame! For en kjempe!

Hvil i fred, Rebecca!

Morgentimene tikker avgårde. Jeg ligger litt rastløs i senga, vet jeg burde stått opp og fått unna litt jobb. Men ved siden av meg ligger en liten, sovende gutt krøllet sammen i fosterstilling. Det slår meg at det begynner å bli noen år siden han lå akkurat sånn inne i magen min. Og at selv om han fortsatt elsker å kose med mammaen sin, vil han plutselig finne ut at han er for stor for sånt. Så jeg blir liggende og bare se på ham. Her og nå er viktigere enn alt annet. Han skifter stilling, og jeg trekker ham tett inntil meg. Kjenner den lille kroppen mot min. Legger nesen på pannen hans og snuser inn lukten av huden hans. Barnet mitt! Gutten min! Mammagutten! Jobbe kan jeg gjøre etterpå, sånne øyeblikk må bare nytes!

Jeg har blitt flinkere til det nå. Å roe ned og nyte. Hvis man åpner øynene er det så mange fine øyeblikk i løpet av en dag. Som sånne morgener. En mann som kommer med kaffe på senga og et kyss på panna før jeg står opp. Som sier at jeg er pen selv om jeg vet at jeg ser ut som et takras. Bare føtter på mykt gress. En blomstrende rhododendron. Markblomster. Duften av lavendel og syrin. Sommerkjole og sandaler. Å kjenne sola varme mot huden. Et deilig, svalende vindpust.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rolige stunder i utekroken med en god bok og kanskje noe godt i glasset. Lyden av barnelatter. Å se minstemann kose seg ute med vennene sine. Lyden av en jente som sparker en fotball, om og om igjen. Og lyden av en gutt som spiller gitar. Grønt gress og fuglekvitter. En liten hånd som sniker seg inn i min. Lukten av brownies bakt av to knisende tenåringsvenninner. Lukten av nyklippet gress og nytraktet kaffe. Lyden av lett sommerregn mot markisen. Regnbuer.

En helt ny og ubrukt dag. Et nyvasket hus. Nyoppredd seng. Nydusjet kropp og nyvasket hår. Nylakkede negler. En nybarbert mann. Den tilfredstillende følelsen når all jobb er unnagjort og du bare kan slappe av. Lukten og følelsen av en helt ny og ulest bok. En god samtale. Følelsen av å bety noe. Små betroelser fra datteren, at hun fortsatt vil dele litt med mamma selv om hun begynner å bli stor. Eldstemann som høylydt spiller dataspill med kompisene. Tryggheten og tilfredsheten jeg kan se hos minstemann. Vissheten om at mannen min og jeg tross alt fortsatt er et team. Lukten av solkrem og myggspray. Skille fra solen. En kveldstur på stranda. Pølser og marshmallows på grillen en sen sommerkveld. Kveldshimmelen. Fargerike solnedganger. Roen og den trygge følelsen av å høre til. Legge seg litt for sent i nyvasket sengetøy, med en kjølende vifte i taket og verandadøren på soverommet oppe.

Jeg kunne ha ramset opp i det uendelige. Disse små øyeblikkene er selve livet. Disse flyktige øyeblikkene av pur lykke. Enkle, men betydningsfulle. Ofte er det lett å overse dem. Jeg har gått glipp av alt for mange. Det akter jeg ikke å gjøre lenger. Når min tid er over, er det dette jeg ønsker å huske. At jeg tok meg tid til å stoppe opp litt og nyte alle disse små, hverdagslige gledene. Livet er for kort til å ikke ta vare på hvert eneste, fine, lille øyeblikk!

Så var vi altså i gang med det andre året uten Megan. Jeg sitter igjen med en litt rar følelse. En slags deilig lettelse over at alle de første merkedagene nå er bak oss. Og en sårhet fordi hun nå på en måte føles enda lenger unna. Eller, hun gjør jo ikke det heller, hun er høyst tilstede i hver eneste dag. Kanskje er det mer følelsen av at mange forventer at vi nå skal gå videre. Være over det. For sånn fungerer det ikke. Om du har mistet noen nære og kjære vet du det selv. Man lever jo videre hver dag. Og man lærer å leve uten den som er borte. Men komme over det, nei, det gjør man aldri! Den personen som er borte vil jo alltid mangle. Og det merkes. Men det som i begynnelsen føltes som et altoppslukende mørke, blir etterhvert lysere. Man lever etterhvert normalt igjen, kjenner glede igjen, kan smile og le. Men det betyr IKKE, aldri et sekund, at sorgen og savnet over den som er borte er glemt! Jeg blir rett og slett provosert over dem som måtte tro det.

Det siste året av livet mitt har vært tøft. Og mørkt. Selv om jeg har sett normal ut på utsiden, har det vært kaos på innsiden. Jeg har snublet og falt flere ganger enn jeg har telling på. Jeg har sørget, jeg har grått, jeg har vært sint på alt og alle – inkludert verden og livet. Og jeg har hatet meg selv. Hatet kroppen som sviktet, og psyken som har vært på bærtur. Jeg har prøvd å fortrenge. Jeg har prøvd å flykte. Og jeg har prøvd å føle. Til slutt ble jeg nummen og følelsesløs. Tom for alt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der det kanskje så normalt ut på utsiden, for jeg brukte mye energi på å opprettholde fasaden, var det en storm på innsiden. Jeg har prøvd så hardt å dytte følelsene mine til side, være den jeg følte verden forventet at jeg skulle være, at jeg til slutt ikke visste hvem jeg selv var lenger. Jeg glemte meg selv. Mistet meg selv. Jeg møtte veggen hardt og brutalt flere ganger. Jeg følte meg helt alene mens alt rundt meg raknet. Familien. Ekteskapet. Alt hang i en syltynn tråd. Helt til jeg traff veggen så hardt at jeg våknet. Helt til jeg ble redd for meg selv og min egen helse. Redd for å miste oppveksten til barna mine. Redd for at de skulle miste meg. Og redd for å ikke få leve mer. For livet er alt for fint til å kaste bort.

Da ba jeg endelig om hjelp. Det var nok det lureste jeg kunne ha gjort. Samtidig dukket et visst virus opp og tvang oss alle til å roe ned. Skifte fokus. Tvang oss til å være sammen. Og for min og vår del var det utelukkende positivt. Jeg fant endelig fred. Jeg begynte å sette pris på livet igjen. Jeg fant en balanse, og jeg skjønte etterhvert at jeg måtte ta vare på meg selv. Lytte til kroppen og roe ned når det trengtes. Ta en timeout. Min beste terapi er den enkleste i verden. Jeg sitter ute i godkroken på terrassen, omgitt av blomster og fuglekvitter og puster inn den friske lufta. Gjerne med en god bok. Så enkelt. Helt gratis. Og så godt for sjelen. En fin plass å sitte og skrive også..

Vil jeg møte veggen igjen? Kanskje. Jeg håper ikke. Jeg håper jeg har lært nok til å ikke falle så dypt som jeg har vært igjen. Men jeg vet også at det ikke finnes noen garantier. Jeg vet godt at selv om de første merkedagene er unnagjort, så er dette noe jeg skal leve med resten av livet. Sorgen og savnet vil alltid være en del av min livsvei. Og sånn skal det være. På den måten er dem jeg har elsket og mistet alltid med meg, ikke minst Megan og pappa. Det er rett og slett en del av det å elske.

Det gjør meg ikke skjør og sårbar. Det gjør meg ikke sprø. Det betyr ikke at jeg dyrker sorgen. Det betyr ikke at du trenger å være redd for å si noe «feil» til meg. Du trenger ikke å være redd for å minne meg på noe, for jeg glemmer uansett aldri. Og jeg setter pris på at også andre husker. Om noen husker, spør eller bare nevner navnet hennes, varmer det mer enn dere kan ane. Det er noe av det fineste som finnes. Alt er bedre enn stillhet.

I går feiret vi Megan på vår måte. Vi satt ikke hjemme og sørget. Dagen var stort sett helt normal, bare litt ekstra fin. Noen øyeblikk har virkelig festet seg og kommer til å bli med meg videre. Som da sangen som var Megans sang dukket opp på radioen og jeg tittet opp og så sola bryte gjennom skydekket. Da vi endte opp med å ankomme kirkegården på nøyaktig samme tidspunkt som hun ble født i fjor. Det føltes nesten litt surrealistisk, for det var på ingen måte planlagt. Vi var faktisk et par timer for sent ute på grunn av noen ærender vi måtte gjøre. Minuttene vi alle tilbragte sammen ved graven hennes var også veldig fine. Ingen tårer, bare smil. Og litt galgenhumor. Takk og lov for galgenhumoren! Etter en god middag og fråtsing i pavlova laget til ære for Megan, satte mannen og jeg oss ned for å se på New Amsterdam (forøvrig en serie verdt å se), og havnet rett inn i en episode som tok for seg dødfødsel på en utrolig fin og gjenkjennende måte. Selvfølgelig kom vi til den episoden akkurat på bursdagen til Megan. Akkurat et år etter jeg selv var oppe i det samme. Det var nesten en mening med det. Og det var fint. Veldig fint! Det føltes nesten som om hun var med oss, kanskje sa fra at hun var der. Disse øyeblikkene var nok mest tilfeldigheter, men likevel, en fin tanke..

Og nå har vi begynt på år to. Hun er fortsatt med oss. Som jeg har skrevet før, ikke en dag går forbi uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Og det er jeg glad for. Kjærlighet kjenner virkelig ingen grenser, og hun er elsket inn i evigheten. Og det er innmari godt å kunne kjenne på denne kjærligheten hver dag, samtidig som smilet som i månedsvis var en maske, igjen når øynene.

Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..

Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.

Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.

“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”

Gratulerer med dagen, elskede Megan min! 

Du var der. Høyst levende. Men du var syk. Veldig syk. Og tynn. Jeg kjente igjen angsten. Maktesløsheten. Sorgen. Jeg tryglet deg om å ikke dra fra meg. Ikke dø. Du sa at du skulle prøve så godt du kunne. Gjøre alt i din makt. For du ville ikke dø. Du var ikke klar for det. Du ville være hos oss mye lenger.

Jeg våknet, og plutselig var alt tilbake. Alt jeg har prøvd å fortrenge. Jeg er plutselig halvannet år tilbake i tid. Og du er borte.

I dag bare savner jeg deg.

Pappa.❤️

Jeg har allerede fastslått at i denne annerledes-tiden som vi har vært og fortsatt er inne i, så har vi definitivt vært blant de heldige. Og den står jeg fortsatt for. Livet vårt har ikke hatt store forandringer, i alle fall ikke i negativ retning. Vi har tvert imot hatt godt av å roe ned og skifte fokus. Livet har kanskje blitt bedre. Vi trengte bare en liten pandemi..

Men selvfølgelig ofrer også vi ting. Vi går glipp av opplevelser vi hadde gledet oss til. Kanskje mest av alt jentungen, som fortsatt ikke får spille ordentlig fotball (men snart, jenta mi), og som i skrivende stund skulle ha vært i Danmark på cup. Den var vond. Og så er det årets høydepunkt for oss andre da. Vi har planlagt siden i fjor sommer og telt ned i månedsvis. Og nå nærmet det seg.

Vi har ventet og håpet på et mirakel. Men vi har også egentlig visst siden i mars at denne sommerens eventyr utgår. At denne sommeren får vi verken se eller klemme på våre nære og kjære i Texas. Om under en måned skulle vi ha sittet på flyet til Miami. Der skulle vi ha møtt venner fra Texas og sammen kjørt «hjemover». Vi skulle besøke flotte og langstrakte strender. Vi skulle innom Disney World, hvor minstemann ikke har vært enda. Og ikke minst, vi skulle ha tilbragt noen deilige uker «hjemme» i Texas.

Sånn blir det altså ikke. Nok en sommer blir annerledes etter fjorårets katastrofe-sommer. Visst var vi i Texas i fjor, men med den sinnsstemningen jeg var i etter å ha mistet Megan, fikk jeg ikke så mye ut av det. I år skulle det bli bedre. I år skulle vi etter et opphold i fjor ta en skikkelig roadtrip igjen. Og jeg skulle nyte hver dag og hver opplevelse. Det blir et savn.

Men det går likevel overraskende bra. Ja, det er kjipt. Men vi overlever et år uten heten i sommer-Texas. Og vi overlever en sommer uten våre der borte, selv om det er det absolutt tyngste å gå glipp av. Og vi skal likevel nyte sommeren her hjemme. Det er jammen lenge siden vi har tilbragt den aller fineste tiden av året i Norge. Det er kanskje på tide. Nyte late dager i godkroken på en nybeiset terrasse. Lage en liten oase i hagen. Lese masse bøker. Se serier jeg lenge har planlagt å se. Ta små turer i nærområdet. Kanskje ta en roadtrip til venner på Sørlandet og til mamma og andre nære og kjære i Ålesund. Sommer i Ålesund! Det er årevis siden vi var der på den årstiden. Jeg kjenner at det kribler litt i magen når jeg tenker på det.

Dessuten slipper jeg å fly. Jeg gruer meg alltid til den lange flyturen frem og tilbake til USA. Nå kan jeg gå sommeren i møte uten sånne nerver. Og vi sparer definitivt mye penger på å tilbringe sommeren på denne siden av dammen. Kanskje kan jeg til og med gå litt ned i vekt denne sommeren istedenfor å legge på meg x antall kilo etter ukritisk inntak av sukkerholdige drinker, queso og sweet tea.

Og roen som har vært så god å kjenne på de siste ukene, den kan fortsette. Ikke noe stress, bare deilig ro.

Joda, sommeren blir kanskje annerledes. Men jeg tror den blir fin likevel. Vi går kanskje glipp av noen opplevelser dette året. Men vi kan også begynne å glede oss til å prøve igjen neste år. Og tenk så gode klemmene blir når vi endelig treffer familie og venner der borte igjen!

Jeg hører dem skråle og le. Fem jenter stuet sammen på jentungens lille rom. Jeg er litt usikker på hvordan 1-metersregelen praktiseres der oppe, men de er vel uansett det som kan kalles korona-venner. Det får gå. For i dag fyller hun 13 magiske år, og venninnene har strømmet til. Jeg smiler for meg selv. Blir varm om hjertet. Jenta mi er lykkelig.

Så stikker det til. Minnene om alt som har vært. For jeg har selv vært ung, akkurat som henne. Jeg var på langt nær like kul, men jeg kjenner meg likevel igjen. Og jeg tenker på alt hun skal gjennom. Alt hun skal oppleve, både på godt og vondt. Akkurat som jeg selv har gjort. Hun har akkurat begynt på livet. Høydepunktene står i kø foran henne. Sikkert nedturene også, men det er gjerne høydepunktene vi husker aller best.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tankene drar meg tilbake til min egen ungdom. Da livet var fullt av herlig kaos og vennene var det viktigste i verden. Og jeg tas 13 år tilbake i tid, til et rom på barselhotellet på Ullevål, mannen og jeg sammen med en ettåring og en helt fersk verdensborger. Jeg kan fortsatt kjenne på lykkerusen, skyhøy på adrenalin etter en litt for kjapp fødsel. Kanskje den beste tiden i livet, selv om det var komplett kaos med to små på rappen, oppussing av rekkehus og bryllupsplanlegging på toppen av det hele. Nå fatter jeg ikke at jeg orket, men jeg er likevel glad for å ha opplevd det. Høydepunkt på høydepunkt. Og nedturer. Mange nedturer. Men dem vil jeg ikke tenke på i dag. Bare det gode. Der hun er et av de desidert største høydepunktene.

Jeg ser på henne i dag, og kjenner et stikk av vemod bak gleden. For hun har blitt så stor. Og jeg har blitt…eldre.. Mine aller største høydepunkt ligger bak meg, hennes ligger foran henne. Og jeg må bare prøve og henge med så godt jeg kan. Støtte henne når livet butter mot og glede meg med henne når solen skinner. Og jeg kjenner at jeg både gleder og gruer meg til å se hva fremtiden har i vente for henne. Men jeg gleder meg mest. For jeg vet at hun vil klare seg helt fint. For hun er sterk, tøff og modig. Godhjerta og omsorgsfull. Viljesterk og høylydt. Morsom, sosial, vimsete og vakker. Og sporty. Fotballen er fortsatt på førsteplass i livet hennes. Hun er en perfekt miks av det ene og det andre. Og om jeg skal si det selv, og det gjør jeg jo, hun er bare veldig, veldig fin.

Fem jenter forsvinner ut døra. Ut på eventyr. Og jeg sitter smilende igjen. Jeg føler meg plutselig både rik og heldig som får lov til å følge med den ferske tenåringsjenta mi fra sidelinja. Som får kjenne meg igjen, mimre tilbake og nikke gjenkjennende. Som får se små glimt av den gamle meg gjennom hennes ungdom. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

En måned har gått siden sist jeg satte meg ned for å skrive noen ord. En annerledes måned. Med en annerledes påske og en annerledes hverdag. Og nå har vi kommet til en annerledes vår. Fortsatt like deilig som alltid, god og varm akkurat nå, men mye roligere enn normalen. Og her jeg sitter i godkroken min på terrassen og vifter med mine bare tær, kjenner jeg at det er helt OK.

Da unntakstilstanden tok oss, var jeg engstelig for hvordan det ville bli. Men det tok ikke lang tid før roen senket seg over meg. Jeg kjente at dette hadde jeg faktisk godt av. Å stoppe opp en stund. Ikke ha forpliktelser noen andre plasser enn innenfor husets fire vegger. Bare være mamma og hjelpelærer i tillegg til å gjemme meg vekk bak min egen skjerm og jobbe selv. Og å være litt kone også selvfølgelig. Mest mamma, litt kone. Og sist, men ikke minst, være meg. Kanskje finne igjen noe i meg selv som har vært borte en stund.

Her jeg sitter nå, tror jeg at jeg har funnet det. I alle fall litt av det. Muligens med litt medisinsk hjelp, men jeg har funnet roen. Ting har falt litt på plass. Kloen om hjertet er borte. Den evige anspentheten er borte. Jeg kjenner at livet kan være veldig fint igjen. Jo visst kjenner jeg fortsatt på vemod. Men det går bra. Livet er helt OK. Kanskje til og med bedre enn OK innimellom.

Jeg tror vi har hatt godt av denne tiden alle sammen. Det føles i alle fall sånn. Ingen av oss lider noen nød, i alle fall ikke etter at jentungen fikk begynne med organisert trening og litt mer sosialisering igjen. For det var henne dette ble tøffest for. Nå går også det fint. Jeg synes kanskje at vi som familie funker bedre sammen nå enn før, selv om jeg i utgangspunktet trodde dette ville bli komplett kaos. Av og til er det helt greit å ta feil.

Jeg kan nok fortsette sånn som dette en god stund til. Som sagt, vi lider virkelig ingen nød. Nesten tvert imot. Vi er så absolutt blant de heldige i denne situasjonen, både økonomisk og ellers. Jeg er fullstendig klar over at mange andre sliter på flere plan. Ikke minst går tankene til dem som har mistet kjære til dette viruset og dem som plutselig står uten jobb. Selv om denne perioden for vår familie har fremstått som en liten velsignelse i forkledning, så vet jeg så alt for godt at det for mange andre er helt annerledes.

Jeg skjønner at mange er fryktelig lei nå. Jeg skjønner at mange vil gå tilbake til normalen. Jeg skjønner at mange er glade for at samfunnet begynner å åpne opp igjen. Jeg er nok blant dem som helst hadde sett at skoler og barnehager var stengt en stund til. Jeg gleder meg ikke til å sende avgårde førsteklassingen neste uke. Det føles helt feil å sende den i familien som har dårligst immunforsvar, den som gjerne blir sykest, tilbake til skolen mens de to eldste fortsatt er hjemme. Jeg føler meg fryktelig usikker, og vil helst holde ham hjemme. Samtidig føler jeg at han må tilbake. Hjemmeskole fungerer fint for ham, men nå vil det jo ikke være noe sånt opplegg mer. Og sosialt så har han godt av å treffe klassekameratene og være på skolen igjen, være en del av fellesskapet. Men det er ikke med lett hjerte jeg slipper ham løs. Det er ikke lett å vite hva som er det riktige å gjøre. Jeg håper det går bra. Jeg håper jeg ikke vil angre. Og jeg håper at denne rare tiden vi er inne i vil fortsette å være en “blessing in disguise” for vår familie.