Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!
Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).
Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.
44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..
Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.
Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!
Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.
Aaaah!
Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.
Life is sooooo hard..
Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.
Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.
Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.
Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.
Lykke!
Fyrverkeri og amerikanske farger.
4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.
Den siste her er nok muligens favoritten min..
Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!
Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!
Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.
Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!
Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.
Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!
7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.
Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.
Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.
Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.
Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!
Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.
Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.
Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.
Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.
Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.
Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!
Man kan si mye om USA, men de har virkelig et mangfold av naturopplevelser, eller opplevelser generelt. På vår to ukers roadtrip fra California til Texas har vi sett så mye forskjellig at det er vanskelig å prosessere inntrykkene. Vi har rett og slett blitt utslitte av alt sammen. Men på en fin måte. Det er ikke alle forunt å oppleve så mye, og det kjenner jeg meg så veldig takknemlig for.
Sist innlegg skrev jeg om Las Vegas. Etter dette har det gått en ukes tid, og vi har hatt enda flere høydepunkter. Fra gamblingens og lysenes by satte vi kurs for noe helt annet, nemlig Grand Canyon. På veien dit tok vi en sving innom Route 66, og en by som var som tatt ut av Cars-filmen. Det var ikke bare minsten som lot seg imponere av denne sjarmerende plassen og alle de gamle bilene.
Og midt i denne lille byen, som egentlig bare var en liten gate in the middle of nowhere, dukket dette opp.
Norwegian owned, det må jo være et trekkplaster uti her. Ut fra alle dollarsedlene og til og med hundrelappene med hilsener som hang på veggen, har det vært en del nordmenn her før oss. Morsom liten kuriositet der.
Herfra kjørte vi videre til en liten fjellby rett utenfor Grand Canyon National Park hvor vi overnattet før vi dagen etter brukte noen timer på å kjøre gjennom en liten, men enorm del av denne fantastiske plassen. Vi kjørte inn i the South Rim, og ut i vest. Synet som møtte oss langs veien tok innimellom pusten fra meg.
Her var det bare å utfordre høydeskrekken!
Herfra gikk turen videre til enda en rar, liten kuriositet: Four Corners. Her møtes fire stater; Arizona, New Mexico, Colorado og Utah. Du kan faktisk stå i alle fire på en gang, og det kunne vi jo ikke gå glipp av!
Utrolig nok klarte til og med alle fem både å se på fotografen og smile samtidig.
Etter en overnatting i en liten by i New Mexico, kom det som skulle vise seg å bli roadtripens desiderte høydepunkt for undertegnede. White Sands National Monument. Med hvite, myke sanddyner så langt øyet kunne se. Minsten syntes det var stas å få leke i en så stor sandkasse. Og jeg var bare helt solgt. Det var så vakkert. Her kunne jeg ha blitt lenge! Definitivt en plass jeg vil tilbake til!
Her var det bare helt overveldende vakkert.
Dette var det siste planlagte stoppet på roadtripen vår, men avstanden til Dallas var fortsatt så stor at vi trengte en overnatting til. Denne tok vi et par timer fra White Sands, i Roswell, New Mexico. Noen som har hørt om denne byen? Eller Area 51? Dette er vel kanskje verdens UFO-hovedstad, og vi var sånn passe spente på om vi ville finne noen sånne flygende objekter. Eller kanskje et romvesen eller to?
Og det gjorde vi! På en måte..
Litt i overkant skummelt for minsten, noe mindre imponerende for oss andre. Men en litt småmorsom måte å avslutte to uker på veien på var det unektelig. Nå var vi som nevnt rimelig mette av inntrykk alle sammen, så det var godt å komme til gode, gamle Texas og til ro hos pappa og resten av familien vår her.
Feels like coming home.
Her har vi fortsatt en god del ferietid igjen, og late dager skal nytes. Det plaskes i bassenget hver morgen, og ellers så stresser vi så lite som mulig. Tradisjonen tro har vi også rukket å feire 4. juli på vår helt egen måte. Mer om det ved neste korsvei. Nå skal det soves!
Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!
Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.
Lang tur fra heisen..
Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar – og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.
Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!
Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.
På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.
Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.
Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!
Dobbelt så gift som før.
Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..
Etter en overnatting i smalltown USA, var vi alle rimelig spente på turen gjennom Death Valley. Hvordan ville ørkenlandskapet være? Og hva med temperaturen? Verdensrekorden for varme ble satt her tilbake i 1913, med 56,7C. Vi hadde bilen full av vann, sånn i tilfelle. Jeg var også veldig spent på hvor skumle veiene ville være. Heldigvis ble det ingen Yosemite-repeat. Litt høyde og svinger var det, og et strekk uten aircondition for å unngå motoroverheting, men det gikk greit. Litt interessant å oppleve den sterke fønvinden fra utsiden da vi måtte kjøre med vinduene åpne. Jeg er godt vant til varmen i Texas, men dette slo alt jeg noen gang har opplevd.
Etterhvert kom vi under havnivå, og kunne skimte saltsletter i det fjerne. Utrolig fascinerende.
Ved besøkssenteret nede i dalen fikk vi den offisielle temperaturen denne dagen.
128F – 53 grader der altså. Ikke rart man kokte.
Herfra gikk ferden til hovedmålet, Badwater Basin.
Saltsletten her hadde jeg så utrolig lyst til å ta noen kule bilder på, men det var rett og slett for varmt. Tærne brant i flip-flopsene da jeg trakket ut på saltet, så det ble med noen raske knips. Minsten syntes han var tapper som i det hele tatt gikk ut av bilen. Og det er jeg egentlig enig i, maken til hete har jeg aldri opplevd!
Jeg observerte faktisk en person som gikk langt ute på saltsletten. Galskap! Men et flott syn, det var det.
Med denne opplevelsen fant vi veien ut av Death Valley, og av California. Nå var tiden inne for Nevada og Las Vegas, noe som skulle vise seg å bli en skikkelig høydare.
Etter et par dager i San Francisco, satte vi kursen mot Las Vegas. Etter litt debatt for og mot, valgte vi å droppe den «raske» og kjedelige veien på 9 timer og heller ta the scenic route gjennom Yosemite nasjonalpark og Death Valley nasjonalpark. Og her røk roadtrip-tidsplanen vår.. Jeg hadde beregnet å være i Texas om et par dager. Vi er fortsatt i Las Vegas og har noen stopp til på veien. Men det får man bare leve med når man opplever så mye fantastisk.
Nå skal det sies at jeg noen ganger langs veien angret på at vi ikke tok den kjedelige ruten. Jeg var rett og slett livredd noen ganger, på bratte, svingete veier mot over 3000 meters høyde. Det var langt ned.. I tillegg var det varmt, og vi måtte skru av aircondition i bilen de bratteste strekkene for å unngå kokt motor. Ikke kult å bli stående langs veien der.
Flotte syn på veien opp.
Inne i Yosemite var det heldigvis mye folk, så jeg følte meg relativt trygg og kunne nyte omgivelsene.
Møtte ingen bjørner, og det var kanskje like greit.
Disse veiene er verre enn alle berg- og dalbaner i verden. Her var det mye skrekkblandet fryd.
Men de vakre øyeblikkene sto også i kø.
Vakkert men skummelt.
Og da vi kom ned i Yosemite Valley fikk jeg den virkelig store opplevelsen da vi stoppet ved Tenaya Lake. Så vakkert og så fredelig. Her kunne jeg blitt!
Etter anspente timer langs skumle veier var dette balsam for sjelen.
Men videre måtte vi, til nye skumle veier.
Høyt oppe..
Se, snø!
Sånne skilt vekker angsten i meg.
Her var det så langt ned at jeg blir kvalm bare jeg ser på bildet..
Hjelp!
Her trodde jeg vi var nede og senket skuldrene. Jeg tok feil..
Etter lange strekk på helt øde veier og solnedgangen rett rundt hjørnet, var det nok for mor. Mens mannen ville fortsette helt til Las Vegas, sa jeg STOPP. Dermed ble det overnatting i den første siviliserte byen vi fant, en liten plass som het Bishop. Her ble det litt hvile, mat og bowling før vi dagen etter tok fatt på Death Valley. Og siden dette ble langt og med mye bilder, tar vi den turen ved en annen anledning.
Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.
Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.
Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!
Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.
Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.
I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».
Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.
Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.
Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.
Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.
Alcatraz
Pier 39
Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.
Lombard Street
Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.
Noen som husker Full House?
Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.
Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.
Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.
Et fattigere og skitnere område av byen.
Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.
Hallo fra in the middle of nowhere – America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!
Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.
Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!
Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..
Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.
Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!
Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!
På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.
Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.
Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!
Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.
Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.
Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.
Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.
Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket – appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!
I think I died and went to heaven!
Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.
Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!
Eldstemann la igjen litt spor.
Muscle Beach – not impressed.
Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.
Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.
Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!
Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.
Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).
Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.
Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.
Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.
Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..
Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.
Det ble ikke noe leking for minsten..
Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.
Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.
Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..
