Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.

Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.

To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?

Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.

“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)

Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.

Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.

En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.

Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!

Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.

Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!

#spontanabort #missedabortion #hjertesak #ansiktutad #kampsak #åpenhet #vg