Jeg våkner midt på natten, kjenner uroen i hjerte og mage. Klumpen i brystet. Jeg lytter etter lyder i huset. Håper at du sover. Håper at ingen kommer for å vekke meg. Fordi jeg vet hva det vil bety. Jeg hører deg hoste litt, og det føles betryggende og kjent. Du er der! Samtidig skyller en bølge av savn gjennom meg. For jeg savner alt som ikke er lenger. Jeg savner å høre lydene fra deg når jeg våkner om morgenen. Godsnakking og småkjefting når du mater hundene. Pipene i døren når du slipper dem ut og inn. Jeg savner å stå opp og finne deg på kjøkkenet med en avis eller i godstolen din foran TVen. Alltid med et smil og spørsmål om jeg har sovet godt. Alltid så glad for at jeg er her. Og jeg savner tiden da jeg som oftest fant deg ute, med en bok, avis eller til og med en røyk. Med sport på radioen. Da jeg fløt rundt i bassenget og kunne titte bort på deg der du satt fordypet i ditt. En virkelighet som var borte allerede i sommer, da du verken orket å røyke eller sitte ute lenger. Jeg savner alt som ikke lenger er. Og gruer meg til du er helt borte. Til jeg aldri får se eller høre deg igjen. Det går for fort nå. Du var så våken og glad da jeg kom for bare tre dager siden. Nå sover du så mye mer. Jeg føler du er så mye lenger borte fra meg. At du snart drar helt. Og jeg er ikke klar! Jeg trenger å være nær deg enda litt til. Høre stemmen din. Se teite gameshow, sport eller Storage wars på TV. Akkurat som så mange ganger før. Jeg savner deg så mye, enda du fortsatt er her. Og jeg gruer meg til tomheten og savnet som snart vil komme.
Vi våker alle over deg. Bli hos oss litt til, vær så snill..
Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.
Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.
Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.
Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.
Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.
Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?
Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.
Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».
Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.
Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.
Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.
Når noen spør deg hvordan det går, kommer du gjerne med standardfrasen «det går bra». Eller kanskje et «joda, det rusler og går» når ting egentlig ikke er så veldig bra. Og så lar man det være med det, går kanskje videre til en interessant samtale om været eller gårsdagens middag. Med mitt forrige blogginnlegg har jeg vel slått grundig fast en gang for alle at det ikke går så veldig bra med meg om dagen. I utgangspunktet en smule ukomfortabelt å være så ærlig, men så er det altså sånn livet er akkurat nå. Og jeg vil jo være en ærlig blogger. Så da føles det feil å late som om alt er fryd og gammen når noe i livet mitt påvirker meg så mye.
Jeg har også vært en smule ukomfortabel med å dele den hele, triste sannheten. Jeg vet jeg har kommet med små drypp helt siden i sommer, og mange har nok forstått hvem og hva det handler om. Men å skrive alt føltes så alt for personlig. Og det ville bli så alt for virkelig. Men å tie gjør det ikke mindre virkelig. Sannheten er at min elskede pappa i sommer ble diagnostisert med en krefttype som ikke levner mye håp om et langt liv. En krefttype hvor man snakker mer om måneder enn år. Sannheten er også at kroppen hans ikke har tålt behandlingen han begynte på i sommer. Nå står vi igjen med kun en mulighet for å kanskje kjøpe litt mer tid. Det er vondt og brutalt, og det gjør noe med alle oss som er glade i ham.
Det er ikke pent, men dette er virkeligheten. Når du prøver å jobbe, men tankene og de vonde følelsene overmanner deg.
Det er ikke vits i å skjule dette. Det tar for mye plass i livet mitt akkurat nå. Og hvorfor ikke skrive om det? Det forrige innlegget mitt var en liten lettelse å dele. Og jeg fikk så mye varme tilbake fra dere der ute. Nå skriver jeg på ingen måte for å få sympati. Jeg driver ikke og velter meg i selvmedlidenhet. Men det er likevel godt å dele. Mange har vært i mine sko før meg. Mange står i det samme akkurat nå. Og mange vil dessverre følge etter i fremtiden. Og selv om alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner, kan man alltid kjenne seg igjen i et eller annet.
Jeg skal virkelig ikke gjøre dette til en sutreblogg. Eller en pårørendeblogg. Men nå som jeg står i denne situasjonen kan jeg like gjerne gjøre den til noe konstruktivt, og kanskje være til hjelp både for meg selv og andre. Det er mye å forholde seg til som pårørende til en som er alvorlig syk. Det er mange følelser. Mange tanker. Og man gjør plutselig ting som virker helt sære, som å ta screenshot hver gang man snakker med sin kjære på FaceTime. Ja, for noen av oss er ikke så heldige at vi kan være sammen med den som vi er så glad i. Noen av oss får ikke vært der og hjulpet, gitt omsorg og holdt vår kjære i hånden når slutten nærmer seg. Og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere. Å ta farvel med pappa i sommer er nok det vondeste og vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan leve med at det var den siste avskjeden. Jeg tenker mer og mer på å hive meg på et fly for å være hos ham og resten av familien over dammen. Og det er også rart. Bare det å sitte og se på enveis flybillett for en person, jeg som pleier å bestille turer til hele familien. Nå er det plutselig bare “1 voksen”. Like snålt var det å fornye ESTAen, skrive inn pappa som kontaktperson i USA som jeg alltid har gjort, for så å tenke at det nesten blir feil. For han vil jo ikke være der så mye lenger, og ESTAen er gyldig i to år. Og så er det neste gang vi må søke om ESTA da. Da finnes sannsynligvis ikke pappa mer. Dette ble nok siste gang jeg oppga ham som kontaktperson. Og så spinner tankene..
Ikke er det enkelt å eventuelt reise fra familien min her på ubestemt tid heller. Ikke lett å reise i det hele tatt. Jeg har tross alt tre barn som er vant til at mamma er her hele tiden. Og i tillegg en mann som jobber skift. Det skaper mye usikkerhet hos oss alle. Og når vi snakker om barna; de er fullstendig klar over situasjonen. Vi skjulte realiteten for dem lenge, hele tiden mens vi var der borte og en god stund etter vi kom hjem. Men for et par-tre uker siden måtte vi bare være ærlige. Det var hjerteskjærende vondt, men likevel riktig. Noe av det som er verst oppi dette er at minstemann bare er fire år. En velsignelse på en måte, fordi han ikke helt forstår. Senest på vei til barnehagen i dag kommer det muntert: “jeg har en morfar i Texas som snart dør..” Javel, og takk for påminnelsen liksom! Det som gjør aller mest vondt er at han vil huske ytterst lite av morfaren sin, om noe i det hele tatt. De har jo bare hatt noen få sommere sammen, og hele den tiden har pappa/morfar vært redusert. Ja, for det hører med til historien at han før minsten ble født fikk en annen type kreft. Den gangen ble han behandlet, ble tilsynelatende frisk, for så å få tilbakefall for et par år siden. Etterpå har denne kreften vært kronisk, men fullstendig under kontroll. Alt dette gjør at det føles ekstra urettferdig at han nå har fått en ny og mye verre kreftdiagnose. Akkurat når skuldrene, i alle fall mine, ble senket bittelitt. Denne nye diagnosen kom og kjørte over meg og oss som et godstog. Det er ikke lenger noe håp om et langt liv. Tiden renner ut. Dagene tikker avgårde, og for hver dag er vi en dag nærmere det uunngåelige. Og selvfølgelig vet man aldri hva som venter rundt neste sving i livet. Og at alle skal dø en dag, det er helt sikkert. Men det er en umenneskelig følelse å vite at dagene til en av dine aller, aller kjæreste snart er talte. Og du kan ikke gjøre annet enn å sitte hjelpeløs og se på. Man tenker ikke på så mye annet da. All energi går til tankene som surrer i hodet, og man blir så ufattelig sliten. Men likevel ikke like sliten som den som er syk.
Når man står midt oppi dette vonde, må man bare nyte de gode og vakre øyeblikk man får. Enten det er sammen med den som er syk, sammen med noen helt andre eller alene. Dette er noe jeg prøver hardt å gjøre om dagen, selv om jeg ikke nødvendigvis får det helt til. Jeg hadde rett og slett glemt hvor altoppslukende sorg kan være. Men hverdagen stopper selvfølgelig ikke opp, selv om det kunne ha vært deilig innimellom. Og kanskje er det en liten velsignelse i det også, at man må opp og ut. Man må leve. Akkurat nå ser jeg veldig frem til høstferie om noen få dager. Stable oss alle i bilen og kjøre hjem til mamma i Ålesund. Det tror jeg blir godt akkurat nå. Tankene vil fortsatt kverne, verken i hjertet vil fortsatt være der og pappa vil fortsatt være like syk. Men kanskje kan jeg likevel finne noen fine pusterom der oppe. Noen ekstra fine øyeblikk før avgjørelser om hvordan tiden fremover skal bli må tas.
Vakre øyeblikk finnes heldigvis også i vanskelige tider.
I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.
Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.
Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.
Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.
Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.
«My mind’s heavy and I can’t sleep, not even a memory
Is good enough to get me through the night,
I’m longing for the real thing, people who know the real me
And all the ways to love me back to life
Yeah I know it’s only one call away but it’s not the same
The place that I know where they all know me
I gotta get back now to the ones who love me
Wrap myself around you, never let you go
There’s nothin’ in the world that feels like
Coming home
I’m feeling lost in all the madness
I need somewhere to ease my mind
Coming home»
Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.
Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!
Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..
Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.
Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.
Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.
Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.
Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..
I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.
«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»
Alene ute i den behagelige kveldsluften overmanner de meg. Tankene. Følelsene. Frykten. Sorgen. Sinnet. Følelsen av urettferdighet. Hodet fylles med bilder av et menneske som en gang var sterkt og fullt av liv. Et av de viktigste menneskene i livet mitt. Et av forbildene. Den uovervinnelige. Helten. Ferskere bilder overtar. Et så uhorvelig kjært menneske som nå bare er en skygge av seg selv. Savnet stikker og hjertet brister. Avstanden er så stor. Jeg vil være der. Være nær. Bare sitte ved siden av uten å si stort. For jeg ser at du er sliten. At du egentlig ikke orker å snakke. Likevel er mobilen og FaceTime livslinjen. Så kjærkomment. Og så vondt. For jeg ser at du sliter. Jeg ser at du har det vondt. Jeg ser deg visne der på den andre siden, hjertet verker. Og jeg vet at du ikke vil at jeg skal bekymre meg for deg. «Unnskyld!» sa du til meg før vi dro. «Unnskyld for at jeg gjør det så vondt for deg å dra!» Men dette er på ingen måte din feil!
«Det er bare et liv!» Nok en gang dine ord. Men det er ikke bare. Og for meg er du så mye mer enn et liv. Du er så og si hele mitt. Uten deg hadde det ikke vært noe meg. Joda, mann og barn har kommet til, men du er fortsatt en av de aller viktigste. Og joda, jeg har visst blitt voksen og vel så det. Men jeg trenger deg fortsatt! Jeg trenger deg i livet mitt! Livene våre!
Jeg frykter den dagen du ikke er der mer. Gruer meg. Jeg prøver å se det for meg, men det er fortsatt like utenkelig som før. Du har alltid vært der. Avstand eller ei. Tanken på å aldri se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, er uutholdelig.
Og jeg er sint. Ikke på deg. På sykdommen. På alt du har vært gjennom de siste årene. Og på denne skruballen som kom når alt så så bra ut. Når skuldrene var litt lavere. Jeg føler at du sakte men sikkert forsvinner foran øynene mine. Og jeg vil holde igjen!
Avstanden er fortvilende. Tanken på at du kanskje er borte før jeg rekker å komme tilbake dit. At den siste gangen jeg klemte deg var foran inngangsdøren da vi dro i sommer. Jeg vet det også var i dine tanker da vi kjørte bort derfra. At ikke alle kamper kan vinnes. Og at neste sommer er langt unna. Jeg hater at jeg ikke er der. Og jeg hater tanken på å ikke kunne være tilstede i de kanskje viktigste stundene. Jeg kan ikke, bare kan ikke, aldri være nær deg igjen!
Sykdom sparer ingen. Jeg har sett det før. Jeg har sett besteforeldre «visne bort», og det har vært vondt men likevel på en måte naturlig. Jeg har sett en kjær venn forsvinne sakte men sikkert så alt for tidlig. Og det har vært helt hinsides vondt. Ikke minst har jeg lidd mine egne tap, ni små som ikke fikk leve. Jeg trodde det var bunnen, men jeg har reist meg igjen. Livet har gått videre. Jeg har sett venner miste sine kjæreste lenge før de burde, og jeg har følt på smerten deres. Samtidig har jeg følt meg heldig som har vært spart for akkurat denne sorgen. Nå er det min tur. Nå er det jeg som står i det. Det måtte komme, dette uunngåelige. Og nok en gang rives jeg i fillebiter, som da vi sto i marerittet i kampen for å få minstemann. Ikke på samme måte, men like fullt i fillebiter. «Same, same but different.»
Jeg vil ikke dette! Jeg vil hoppe av! Det er så urettferdig, samtidig som jeg vet at det finnes enda større urettferdigheter der ute. Jeg burde ikke sutre og klage. Og jeg prøver så godt jeg kan å nyte livet. Jeg har blitt flinkere til det i det siste. Om jeg har lært noe denne sommeren så er det at livet er for kort og dyrebart til å kastes vekk på tull. Det bør nytes. Drømmer bør følges. Man bør glede seg over selv den minste ting. Se det positive i det negative. Men hjerne og hjerte murrer hele tiden. Usikkerheten gnager. Frykten for det som måtte komme. Sorgen over å ikke være tilstede. Og savnet etter bare en klem til.
I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.
Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.
De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.
De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.
Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.
Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.
Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.
Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.
Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.
To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?
Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.
“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)
Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.
Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.
En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.
Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!
Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.
Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!
7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.
Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.
Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.
Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.
Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!
Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.
Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.
Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.
Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.
Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.
Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!
Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.
Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.
Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.
Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.
Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent – fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!
Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!
I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag – uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.
Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem – at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.
Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.
Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.
Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.
