God morgen fra sørstatene og fra vakre South Carolina! Jeg kan fortsatt ikke fatte at jeg er tilbake her. Det er rart og fint på en gang.
Gårsdagen gikk med til ca. 5 timers kjøring over to State lines. Først fra Virginia til North Carolina.
Her stoppet vi et par timer i vakre Wilmington som ligger ved Cape Fear River. Husker dere Cape Fear mon tro? I alle fall en fin plass å stoppe for en liten stund.
Jeg har en forkjærlighet for sånne små, amerikanske byer. Sånne med “historic downtowns”. Og ikke minst, her i sørstatene, jeg elsker de koslige “Southern houses”. Sånne flotte hus med søyler og veranda med gyngestol. Min gamle drøm var et sånt et. Her i området faktisk.
Og her i området er akkurat her. I går ettermiddag krysset vi grensen til South Carolina og kjørte inn i Myrtle Beach. 14 år etter jeg dro herfra. Det var nesten litt overvelde å se skiltene.
En gang hjemme, nå tilbake som turist. Det er både kjent og fremmed på samme tid. Tilhørigheten er der enda. Jeg får nesten tårer i øynene av å høre folk snakke med “southern twang”. Hyggeligheten og høfligheten. Så mye er forandret, både her og i meg. Men noen ting er fortsatt det samme. Det er virkelig godt å være her. Ringen er sluttet.
Nå nyter jeg en stille kaffestund før disse begynner å våkne. Disse som er her fordi jeg dro.
Det føles riktig det også. No regrets. Livet mitt er bedre fordi jeg forlot det som var her. Fordi jeg lot det gå. Jeg ville ikke ha byttet bort disse for alt i verden. Og i dag skal jeg ta dem med rundt på alle de plassene som en gang betydde så mye for meg.
Dag 2 i Washington DC var minst like imponerende som den første. Vi begynte med en metro/taxi-tur til det hvite hus hvor mannen byttet patch med en Secret Service-vakt. Moro for gutta.. Og moro for alle at da vi gikk nedover fra det hvite hus var det plutselig masse sirener før hele kortesjen til presidenten kjørte forbi. Mor selv ble så forfjamset at alt jeg klarte å ta bilde av i farten var en parkeringsplass. Så bar det nok en gang i taxi opp til the Capitol building. Store avstander, og føttene våre orket ikke mer. Vi spiste lunsj i the Capitol, og sånt gjør man ikke hver dag. Gøy å ha på repertoaret det. Hadde vi hatt mer tid ville jeg nok sett mer av innsiden, men vi nøyde oss med utsiden. Både dette bygget og Supreme Court over gaten er vakre og imponerende bygg, og sånne finnes det mange av i Washington. Jeg er rett og slett litt forelsket..
Jeg kunne virkelig pøst på med bilder her. Det er så vakkert! Må oppleves! Og mens vi var her kom også visepresidenten..
Etter dette hoppet vi i nok en taxi og hentet bilen vår på hotellet. Vi orket rett og slett ikke å gå til metroen. Men den er suveren, og fortjener et bilde her den også.
Fra hotellet gikk turen gjennom ambassadestrøket, hvor vi fikk sett den norske ambassaden.
Utrolig mange fine nabolag i denne byen forøvrig. Og så Washington National Cathedral da! Herregud! For et bygg!
Vi avsluttet oppholdet i Washington DC med et besøk på Arlington National Cemetary og en svipp innom Pentagon. Og så startet moroa med roadtrip. Vi kjørte kun et par timer ut av hovedstaden i går, og befinner oss i skrivende stund på et hotellrom i Petersburg, VA. Med de høyeste sengene jeg har sett og såre føtter.. Nå skal vi få oss litt frokost på Denny’s, en favoritt for barna. Så går ferden gjennom North Carolina og til min gamle hjemby Myrtle Beach i South Carolina. 5 timer unna. 14 år senere.. Det kribler i magen!!! #sommer #ferie #roadtrip #usa #washingtondc #arlington #virginia
For en dag vi hadde i går! Føttene er såre og hodet fullt av fine inntrykk. Washington DC altså dere! Reis hit! Bare gjør det! Jeg har falt pladask. Det er så fint her! NYC kan ha skyskraperne sine for seg selv, dette er plassen å besøke om man skal ta en langweekend på østkysten.
Vi begynte dagen med frokost på en koselig liten plass i området vi bor i. Forøvrig et veldig OK område. Litt bohemaktig. Foruten en Starbucks har jeg ikke sett en eneste kjederestaurant eller kjedebutikk her. Sånt liker jeg. Man skal kunne gå til The Mall på 15-20 minutter herfra, men vi valgte Metroen. Og med tanke på hvor mye vi endte opp med å gå i løpet av dagen var det et veldig lurt valg! Vi knotet litt før vi skjønte billettsystemet på Metroen, men med litt hjelp fra en hyggelig ansatt gikk det greit. Dette var en veldig enkel og grei måte å reise på. Og kjapp; vi bor to stopp fra The Mall. Og jaggu rakk vi å se alt det viktige i de timene vi vandret rundt der. Vi startet sånn ca. på midten, ved the National Archives som er på bildene over. Så trasket vi ned mot the Washington Monument.
Og selvfølgelig måtte vi gå langs the Reflecting Pool og ned til the Lincoln Memorial. Og for dere som har sett Forrest Gump; her måtte jeg kjempe hardt med meg selv for å ikke løpe ut i vannet og rope: “Forrest! Foooorrest!”
Så tok vi en liten avstikker for å se etter Donald Trump. Tenkte vi skulle ta en liten alvorsprat om politikk, tupeér og selvbruningskrem. Men vi fikk bare sett Marine 1 fly forbi, også huset hans da.. Kanskje kan vi få tatt den praten med ham i dag, for vi må visst tilbake hit. Mannen og eldstemann har en liten hobby når vi er i USA, å samle på police patches fra stedene vi har vært. De har en rimelig fin samling allerede. Og i dag blir den beriket med en patch fra en vakt utenfor det hvite hus. For å si det sånn; jeg har en mann med talegavene i orden, uten frykt for å snakke med fremmede og med en bakgrunn og jobb som treffer mennesker i sikkerhetsyrker..
Etter all traskingen i varmen, var vi alle slitne og sultne. Spesielt minstemann var litt lei og tom for energi, til tross for at han satt mye i vogn. Men å finne spiseplasser i dette området var ikke lett. Vi måtte traske tilbake til The Mall, blidgjøre minsten med en karuselltur og så gå inn på the National Air & Space Museum der vi fant en food court. Vi rakk akkurat inn der før regnet kom. Og da snakker jeg regn i strie strømmer altså. Og etter litt mat og hvile var alle fit for fight igjen. Minstemann var i himmelriket og sprang rundt som en gærning. Her var det virkelig mye å se for både liten og stor. Og ikke minst; det var gratis! De fleste museene her er visst det. Og det er mange av dem. Her trengs det flere dager om man skal få med seg alt.
Siden det regnet hadde vi tenkt å gi oss her, men så var vi egentlig ganske nær the US Capitol. Så da kjøpte vi regnponchoer og fikk like godt med oss den også. Litt amputert ble det, så jeg må nok tilbake i dag for å ta flere bilder. Dette er et imponerende og vakkert bygg!
Og her kom regnet igjen, så vi trasket tilbake til metroen og dro slitne hjem til hotellet hvor vi tok en rolig kveld med middag i lobbbyen.
Jeg kan faktisk ikke fatte og begripe at vi gikk rundt hele The Mall. Det hadde jeg ikke trodd vi skulle klare. Og jeg er imponert over at barna orket dette uten mye klaging. Det er store avstander. Og det var varmt før regnet kom – og så ble det jo vått.. Om vi skulle gjort noe annerledes hadde vi kanskje spart oss litt såre føtter ved å ta en hop on-hop off buss. Gjør det i dag! Og så skulle vi kanskje tatt med litt proviant. Og så var det litt skuffende at det var mye anleggsarbeid langs the Mall, men oppgraderinger må vel til. Også burde vi kanskje vært litt flinkere med solkrem..
Dagens planer er altså en retur til det hvite hus og the Capitol, også vil jeg også se the National Cathedral før vi forlater denne fantastiske byen. Så planlegger vi stopp på Arlington National Cemetary og Pentagon før vi setter kursen videre nedover østkysten mot min gamle hjemby Myrtle Beach. Det kribler i magen..
Dere får tilgi meg om det blir litt dårlig kvalitet på innleggene mine, som nevnt er det litt knotete med mobilen og jeg sliter litt med avsnitt og bilder som kanskje blir liggende feil vei. Jeg får heller rette opp i det etterhvert.
Pilotdatteren med flyskrekk overlevde nok en flytur i går. To faktisk. Og det gikk endatil overraskende bra! Selv under turbulensen når vi kom inn mot kysten av nord-Amerika var levelig. Måtte bare puste litt ekstra og be til høyere makter én gang. Og jeg så nesten ikke på klokke eller flyinformasjon. Jeg fikk med meg en hel film (sånn til dels), og en haug med episoder av the Big Bang Theory. Jaggu ikke dårlig for meg og være. Dog opplevde jeg øyeblikk av total angst da jeg duppet av under filmen og våknet av en hylende alarm. Jeg bråvåknet og var overbevist om at alarmen var i flyet, og skjønte ikke hvordan mannen kunne sove gjennom det. Dyttet til ham i panikk før jeg flau innså at lyden kun var i mine øretelefoner. For en lettelse!
Nå er vi installert på et digert hotellrom i Washington DC. Kan ikke klage. I skrivende stund er klokken 07:35 lokal tid, og bare resten av gjengen våkner skal vi ut å utforske byens severdigheter. Planen er å reise videre i morgen, så vi har dårlig tid.. Jeg innså allerede da vi kjørte inn i byen i går kveld at vi ikke har satt av i nærheten av nok tid her. Jeg elsker det jeg har sett av denne plassen allerede, og tror ikke det blir dårligere i dag. Der New York bare er en storby og turisthavn, har Washington en helt annen sjarm med koselige gater, fine bygninger og townhouses som jeg bare faller helt for. Jeg tror nok dette er en plass jeg må tilbake til.
Håper jeg får delt litt mer bilder etterhvert. Må skrive fra mobilen nå som vi er på veien, så jeg knoter litt. Litt lettere å legge ut sånt på Instagram og Facebook, så det er mulig jeg prøver på det. Følg meg gjerne, linker finnes i forrige innlegg. Da skal jeg drikke opp morgenkaffen min (elsker hotellrom med kaffemaskin på rommet), og etterhvert begi meg ut i Washingtons gater, til the Mall og det hvite hus. Donald Trump, du er herved advart..
Du vet at ferien nærmer seg når det plutselig blir fint vær, alle pene og passende shortser er pakket ned og du må finne frem en som er hakket for liten..
Du vet at ferien nærmer seg når det er dugnader og avslutninger i øst og vest..
Du vet at ferien nærmer seg når huset flyter over av kofferter..
Jeg innrømmer det først som sist. Jeg har flyskrekk. Tiltagende flyskrekk. Sånn som blir verre for hver gang man er ute og flyr. Det er håpløst. Det er irrasjonelt. Eller er det egentlig det? Er det egentlig naturlig at en doning på flerfoldige tonn skal seile gjennom luften? Høyt oppe. Og langt avgårde.
Det er litt flaut å innrømme at jeg er redd. Jeg av alle skal ikke være redd for sånt! For jeg har fløyet mye. Veldig mye. Jeg er pilotdatteren som elsket å være med pappa på jobb. Helikopterpiloten. Jeg elsket å være med å fly, til og med få prøve meg selv. Jeg elsket å være på flyplassen, se flyene ta av og lande. Jeg har vokst opp med dette. Og jeg har fløyet frem og tilbake til USA gang på gang. Uten å være redd. Jeg har vært ombord på et fly som måtte snu over Atlanteren pga. elektrisk brann, og likevel gått ombord på et nytt fly neste dag. Jeg har bodd sammen med en pilot. Luftfart har alltid vært en stor del av livet mitt. En positiv del.
Helt til jeg fikk barn. Da var det stopp. Da begynte frykten å komme. De siste 11 årene har det altså blitt verre for hver flytur. Men så kan man ikke la frykten stoppe seg. Så jeg reiser. Jeg flyr. Men det er et helvete. Lenge i forveien. Jeg begynner å grue meg så snart flyturen er bestilt. Jeg dytter det unna så godt jeg kan. For jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for å dø i en bilulykke. Men så er det den lille stemmen i hodet. Den som sier at jeg har fløyet så mye uten at det har gått galt. Snart er det min tur til å være på feil side av statistikken. For ulykker skjer jo innimellom. Som oftest rett før jeg selv skal ut å fly..
I dagene før vi skal ut og reise setter angsten seg mer og mer. Jeg har rett og slett lyst å droppe hele turen. Men vi må jo. Sunnmøringen i meg kan ikke kaste bort så mye penger.. Jeg sover ikke natten før vi skal reise. Bare gruer meg. Kvalm av skrekk. Hele kroppen knytter seg, jeg er helt i spenn. Aller helst har jeg lyst å dope meg ned, eller i alle fall drikke noen glass vin. Men jeg gjør det jo ikke. Jeg må være klar i hodet om noe skjer (som om det hadde hjulpet..). Og jeg er den ansvarlige voksne. Jeg skal passe på barna. Det blir alkoholfritt. Også må jeg jo prøve så godt jeg kan å skjule for barna hvor redd jeg er også. Lett..
Jeg er helt skjelven når vi er på flyplassen. Og med en gang vi er ombord på flyet får jeg helt klaus. Jeg hater det! Det blir mye pusting og stille bønner til høyere makter. Og en del irritasjon og misunnelse over at mannen bare kan sette seg i flysetet og sovne. Så avslappet. For en luksus! Tenker han virkelig ikke på alt som kan skje? Og alle andre glade og avslappede mennesker rundt meg. Tenker de ikke over at de sitter i en blikkboks høyt oppe i lufta? Det er jo galskap! Jeg må sitte der jeg kan se ut av vinduet, må ha kontroll på hva som er under oss. Helt logisk det. Jeg gransker kabinbesetningens ansikter hver gang de går forbi. Er det noe tegn til at noe ikke er som det skal? Og så blir det turbulens. La oss droppe å snakke om turbulens. Jeg vil helst ikke tenke på det. Jeg vet jo at det er helt normalt. Men, huff.. Og det hjelper lite å holde fast i armlenene på flysetet til knokene blir hvite. Hjelper ikke det grann faktisk. Tårene spretter ut i øynene mine og jeg sender stille blikk med bønn om hjelp og beroligelse fra mannen. Men han sover jo søtt..
Jeg kan godt sitte og se på kartet over hvor flyet befinner seg hele veien. Og på klokka. Det er en liten seier når man har kommet halvveis. Og det er verdens beste følelse å se målet nærme seg. Nei, nest beste. Det aller beste er når hjulene på flyet endelig tar bakken. Jeg får lyst å klappe. Da kan ferien begynne! Og så er det bare å prøve og dytte tanken på hjemreise langt bort..
Noen som kjenner seg igjen? Og er det noen som har helt suverene tips for å komme over eller i alle fall døyve den verste flyskrekken? Jeg trenger dem, fort..!
Denne helgen ble tilbragt på bøljan blå, tur/retur Oslo-Kiel. En tur jeg ikke har tatt siden jeg var tenåring. Standarden på båtene har hevet seg en del hakk siden den gang gitt. Er ikke så ulike cruiseskip disse båtene nå, dog mangler enda noen hakk på standard og service før man når helt dit. Men nå er vel ikke dette målet heller, det er jo også en bilferge. Men som minicruise; tipp topp der altså!
Fine lugarer var det, og nydelig mat. Spesielt gourmetmåltidet vi hadde som en avslutning på turen og ekstra feiring av svigerfars 70-årsdag. Laks som smeltet på tunga, nydelig kalvekjøtt og rikelig med vin. Toppet med solnedgang og senere blodrød måne. Og glade barn som fikk slå seg løs i spillehallen. Ja, jeg tror vi voksne ble litt barn igjen vi også.. Også var det veldig hyggelig med en helg sammen med hele storfamilien! Er så takknemlig for at svigerforeldrene mine tok oss med på denne turen!
Heldigvis var også minstemann frisk nok til å bli med, selv om han fortsatt er preget av sykdommen og penicillinkuren han går på. Blir litt ekstra sliten og sutrete innimellom. Nå håper jeg han kommer seg helt før turen går over den store dammen om noen dager.
Også satser jeg på bedre sikkerhet når vi skal ut å fly. Jeg har åpenbart blitt miljøskadet av mannens jobb, og reagerte litt på mangelen på sikkerhet på et sånt stort passasjerskip. Nå i disse terrortider liksom. Her burde det finnes rom for forbedring. Man kan faktisk ta med seg hva som helst ombord. Sånt skremmer meg. Jeg har vært på cruise et par ganger, og vet at sikkerheten der er en helt annen. Typ flyplass. Og det burde det faktisk være, man vet ikke hva som gjemmer seg i alle koffertene som trilles ombord. Men så var det alle bilene også da. Kan ikke være lett å holde kontroll. Men kanskje er der usynlig sikkerhet som jeg ikke legger merke til. Jeg håper det! Hvis ikke er det faktisk både skummelt og kritikkverdig.
Men nok om det. Som sagt; miljøskadet. Beina er i alle fall tilbake på fastland etter en flott helg på havet. Og selv om det ikke var mye sjø å snakke om så gynger jeg litt enda. Dere kjenner kanskje den følelsen? Litt sånn småsvimmel. Sofaen gynger. Og deilig sliten etter mange inntrykk.
Og nå er det faktisk bare å pakke om koffertene. Fylle på med sommerklær og forberede seg på en måned i Unaiten. Jetset-liv der altså. Og jeg håper fortsatt at jeg får mulighet til å skrive litt mens vi er der borte. Vi starter med et par dager i Washington DC, en plass ingen av oss har vært før. Er veldig spent på det, og tror at det blir en fin by å utforske. Om vi i det hele tatt kommer oss dit da. For det skjer ting i kulissene få dager før avreise. Litt kaos må man ha. Mer om det senere.
Da fortsetter jeg med den lille reiseskildringen min fra vår roadtrip i 2015. Dere husker kanskje at den så sånn ut:
Sist avsluttet jeg med at vi vendte tilbake til Texas etter noen dager i New Orleans, LA. Vi kjørte strake vegen derfra og til Kemah utenfor Houston, en tur på 5-6 timer. Heldigvis har vi barn som er ekstremt tålmodige når det kommer til bilkjøring. Kemah er også en sånn plass som vi ofte kommer tilbake til. Ikke bare ligger det nært Space Center, her finnes også Kemah Boardwalk, et koselig område ved vannet med butikker, restauranter og ikke minst et fornøyelsesparkområde. Sistnevnte er jo det viktigste for barna. Er du i Houston-området anbefaler jeg virkelig en tur hit. Og skal du hit, spis for all del på Bubba Gump. Vi har en forkjærlighet for denne restauranten, et morsomt konsept med god mat og festlige drinker. Vi har vært på flere av disse restaurantene, og den som ligger på Kemah Boardwalk er foreløpig den vi liker aller best. Pass forøvrig også på å få sitte ute, rett ved vannet. Det er ferielykke det!
Og det var snikreklamen for Bubba Gump. Nå noen bilder fra Kemah Boardwalk.
Kemah er altså en av mange forstader til millionbyen Houston, en by jeg en gang kjente veldig godt. Den er en av to amerikanske byer som for meg en gang har vært hjemme. Nå kjører vi stort sett bare gjennom den, en gang iblant overnatter vi eller tar en svingom innom det gamle nabolaget. Men mitt tips til deg som skal til dette området, og om du skal overnatte, er å heller finne en plass utenfor byen. Webster, ikke langt fra både Kemah og Space Center, er en fin og mye billigere plass for eksempel. Og skal du til dette området, så er altså et besøk på nevnte Space Center et must, både med og uten barn. Du har vel hørt de kjente ordene “Houston, we have a problem”? Og du har sett bildene fra “mission control”. Det er her. Man kan faktisk oppleve den historiske mission control.
Man kan oppleve forskjellige romfartøy.
Man kan ta på en helt ekte månestein.
Og her er mange spennende utstillinger, filmer, foredrag og interaktive opplevelser.
Sett gjerne av en hel dag her. Og skal du på en av turene de tilbyr rundt omkring på området, spesielt på sommeren som gjerne er både varm og fuktig, ta med vann!
Ellers så har også Houston mye å tilby, både av museer, attraksjoner og shopping. Men her er jeg rett og slett litt “out of the loop”. Når det gjelder shopping, så har man det store kjøpesenteret Galleria. Og når det gjelder museer, så likte jeg for 20 år siden å besøke sommerfuglsenteret på Houston Museum of Natural Science. Om du som meg liker sånt, så anbefales i alle fall det. Og skal du være lenge i området og etterhvert savner gamlelandet; Sjømannskirken i Pasadena! Nå har jeg ikke hatt behovet de siste årene, det tar mer enn en måned å savne Norge. Men før har dette vært en fin plass å komme til. Markere høytider som jul (med full norsk julemiddag) og 17. mai, lese norske aviser, treffe nordmenn og kjøpe med seg litt norsk mat. Å få med seg melkesjokolade derfra var alltid en høydare..
Den nest siste etappen vår i 2015 gikk fra Houston og til delstatshovedstaden Austin, en tur på ca. 3 timer. Austin er en spennende by, som jeg dessverre ikke har fått utforsket nok enda. Den har et stort studentmiljø, og er ganske “hip”. Den har visstnok et rikt uteliv, og tilsvarende musikkliv. Og food trucks. Austin er food trucks. Og så er den i tillegg ikke hel overveldende stor, men relativt oversiktlig. Og som hovedstad i Texas har den selvsagt Texas State Capitol. Og den er fin altså! Man kan komme inn og titte, men vi hadde egentlig mer enn nok med å vandre rundt og se den fra utsiden.
Og i 2015 var dette aller siste stopp før vi satte kursen “hjem” til Dallas, en tur på ca. 3 timer. Og Dallas er også en by som fortjener et helt eget innlegg. I tillegg har jeg andre plasser som også kan anbefales, da i nordlige Texas. For eksempel har jo Texas sitt helt eget canyon, landet nest største etter Grand Canyon. Dette tar jeg også i et annet innlegg etterhvert.
Og en ting jeg har glemt å nevne; skal dere stoppe for å spise på veien – se etter Cracker Barrel. En favoritt hos oss, med homestyle southern food. Og i tillegg en morsom, liten butikk. Og må du på do så er Buc-ee’s himmelriket.. Virkelig, det er “roadtrip restroom heaven”! I tillegg har de også her både mat og annet som man gjerne bare “må” ha. Også må dere ikke glemme da, at jeg her bare drar frem de “viktigste” stoppene på veien. Det er fullt av små og store severdigheter også på veien, og en hel masse sjarm..
Da er det på tide å starte på min egen, lille reiseguide. Jeg tar turen tilbake til 2015, hvor vår etterhvert årlige roadtrip i Texas også ble utvidet til Louisiana.
Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor lang tid vi brukte på denne turen, men det var nok rundt to uker en plass. Et par av disse stedene er så nær mitt hjerte at de fortjener et eget innlegg. Resten tar jeg for meg her.
Roadtrip i Texas er helt eventyrlig. Du kan kjøre i endeløse strekk rett frem, uten bebyggelse eller noe rundt. Innimellom dukker det opp en ranch eller noen oljepumper. Du kjører gjennom sjarmerende småbyer og innimellom større byer. Med litt passende countrymusikk på radioen er kjøreturen et høydepunkt i seg selv.
Første etappe dette året var fra Dallas til San Antonio, en tur på 4-5 timer, litt avhengig av trafikken. San Antonio er en av mine absolutte favoritter, jeg forelsket meg hodestups i denne byen som er USAs svar på Venezia for 20 år siden. Hit kommer jeg alltid tilbake. Dette er en av de plassene som uten tvil fortjener sitt helt eget innlegg.
Neste etappe var fra San Antonio til kystbyen Corpus Christi, en kjøretur på 2-3 timer. Her bodde vi rett på stranden North Beach og bare en kort spasertur fra hangarskipet USS Lexington, som nå er et museum.
For å være helt ærlig lot vi oss ikke imponere så veldig av denne byen. Selve byen virket litt shabby, den utforsket vi ikke noe av. For oss holdt det med en dag der nede, med litt tid på stranda og besøk på hangarskipet. Det var forøvrig greit å få med seg. Mye spennende å se for både små og store med masse fly etc. Texas State Aquarium holder også til i dette området, men det besøkte vi ikke. Den beste plassen å besøke om man skal til dette området er nok heller Padre Island. Dette er et finere turistområde med bedre strender, og etter sigende er det veldig fint der. Men det tok vi oss ikke tid til, vi dro heller avgårde til min neste favorittplass, som også har fine strender rett ut mot Mexicogulfen, – øya Galveston. Her har jeg vært så mye de siste 20 årene at jeg er nesten lommekjent. Mitt øyparadis. Som også fortjener sitt helt eget innlegg.
Etter noen dager i øyparadiset, vendte vi nesen i en retning vi ikke hadde vært før, og dro mot Louisiana og New Orleans. Første stopp i dette området, foruten en overnatting i Lafayette, var den gamle plantasjen Oak Alley. Bildene taler egentlig for seg her. Vakkert og verdt å få med seg.
Så tok vi turen gjennom et litt skummelt område..
Vi unnlot å plukke opp haikere og kom oss helskinnet til New Orleans, en by som kanskje ikke trenger så mye introduksjon. Jazz, fest og moro. Eller som vi gjorde, en tur på Audubon Aquarium of the Americas hvor barna fikk nærkontakt med både hai og alligatorer. Og det var nok det mest barnevennlige vi gjorde der. For New Orleans er, selv om den har mye å tilby, kanskje ikke plassen å ta med barn. Vi opplevde flere plasser at barn ikke var velkomne, vi voksne måtte gjerne komme inn om de små ventet utenfor.. Vi gikk videre da altså, sånn i tilfelle du lurte.
Men sånn ellers, så er New Orleans en vakker og livlig by. Lar bildene tale litt for seg igjen.
Vi oppholdt oss stort sett i the French Quarter, et vakkert område med fabelaktig arkitektur og koselige restauranter. Her bør du definitivt bestille gumbo, jambalaya og andre lokale spesialiteter. Du bør også oppsøke partygata Bourbon Street, om ikke annet så bare for å ha vært der. Ta for all del en Hurricane på Pat O’Briens. Og ellers er rådet mitt å bare gå rundt og nyte atmosfæren og inntrykkene i denne spesielle byen.
Høydepunktet mitt i New Orleans var uten tvil den vakre katedralen, St. Louis Cathedral.
Sånne plasser er jeg ytterst svak for.
Også verdt et besøk er de gamle gravplassene rundt i denne byen. Vi besøkte Lafayette Cemetary, og det var en spesiell men helt fantastisk opplevelse å vandre rundt her.
Etter noen dager i Louisiana var vi klare for å vende snutene “hjem” mot Texas igjen. Det er nå engang der mitt og nå også våre hjerter ligger.
Og siden jeg ser at dette blir veldig langt, så jeg tar rett og slett en liten fortsettelse følger..
Texas er mitt amerikanske hjem. Her har jeg vært i kortere og lengre perioder i 20 år. Her har jeg deler av familien min. Her ligger deler av hjertet mitt rett og slett.
Og Texas har mye å by på! Vil du reise en annen plass enn de tradisjonelle turiststedene i USA, anbefales denne staten på det sterkeste. Den er ufattelig stor, større enn flere europeiske land til sammen. Du skal ha ekstremt god tid om du skal oppleve alt, fra nord til sør og øst til vest. Vi har kjørt mye rundt, men har fortsatt bare opplevd en brøkdel.
Sør-Texas byr på tropisk klima og kystlinje mot Mexico-gulfen. Her kan du finne milevis med sandstrender og lunket badevann. Her finner du også millionbyen Houston med alle sine severdigheter, ikke minst NASA. I sør-øst finner du den mektige nasjonalparken Big Bend, som dessverre fortsatt bare står på min bucket list. Her finner du mektige fjellkjeder og ørkenlandskap, alt i ett. I nord finner du “the panhandles”, med evigvarende sletter og imponerende canyons. Overalt i staten finnes det store og små perler, fra sjarmerende småbyer til interessante storbyer.
Texas er en sørstat, og hvis du har vært i sørstatene så vet du hva jeg mener. Dette er USA på sitt beste. Autentisk, høflig, åpent og vennlig. Klimaet er behagelig, selv om sommeren har en tendens til å bli veldig varm. Jeg liker sånt. Vil du unngå den verste heten så velger du ikke Texas i juli og august. Da er våren og høsten bedre.
Jeg er i reisemodus om dagen og har rett og slett lyst å vise frem litt av denne allsidige staten til deg som leser i tiden fremover. Kanskje skal du selv reise dit og trenger noen tips. Kanskje har du vært der selv og synes det er gøy å lese om mine erfaringer. Og kanskje får du lyst å reise dit selv etter å ha lest om alle de fine plassene som finnes der. Bli med da!
