Søndag var vi i Charleston og tittet på den første ubåten som ble brukt i krig, allerede under borgerkrigen faktisk. The Hunley heter den, og ble funnet utenfor kysten av South Carolina for noen år siden. Den ble funnet med mannskapet ombord, og frem til de ble begravet i 2004 var også kistene deres på dette stedet. Den gangen sto civil war re-enactors æresvakt ved kistene, og dette var jeg med på i 2003. I full sørstatskvinnedrakt.

Den gang følte jeg spøkelsene fra besetningen. Det var noe uhyggelig og samtidig ærefullt over hele settingen. Jeg har dette dårlige bildet på mobilen min fra den gangen, mest på grunn av det som enten er en orb eller mest sannsynlig rusk på linsen..

Dette er forresten the Hunley. Bitteliten og trang, og besetningen måtte sveive på noen greier for å komme seg fremover. Helt utrolig og fascinerende egentlig. Verdt å se om du noen gang er i Charleston.

På søndag følte jeg spøkelsene fra tiden min her. Og mest av alt et helt spesielt. En ung, blond bamse av en fotballspiller. Joshua. Så snill og god. Vi hadde en spesiell kontakt, han og jeg. Han var noen år yngre enn meg, bare tenåring den gangen. Men han var vis utover sine år. Denne spesielle helgen i Charleston, sommeren 2003, hang vi sammen vi to. Det er mulig han plukket opp at jeg hadde det litt vanskelig i forhold til ham jeg egentlig var der med. Eller kanskje han bare syntes det var spennende at jeg var norsk. I alle fall fant vi hverandre på et eller annet plan den helgen. Jeg husker fortsatt så godt hvordan vi satt på pauserommet og snakket. Om alt mellom himmel og jord. Aller mest husker jeg den ungdommelige iveren hans da han snakket om fremtiden. Det lyste av ham da han snakket om å bli med i marinen. Han ville reise ut i verden. Han ville oppleve og se. Han håpte å bli stasjonert i Europa. Han var full av drømmer. Og full av godhet.

Våre veier skiltes etter den helgen, annet enn noen få telefonsamtaler. Noen måneder senere var han i marinen. Og han fikk drømmen oppfylt. Han fikk reise ut i verden. Til Irak. Dit og ikke lenger. I mars 2005 kom han hjem til South Carolina i en kiste, bare 20 år gammel. Så brutal er verden. En ung, flott gutt med hele livet foran seg. Full av drømmer. Revet vekk i et fremmed land.

Selv om jeg bare kjente ham en kort stund, gjorde denne gutten et sterkt inntrykk på meg. Han krøp inn i hjertet mitt og ble der. Han var akkurat det jeg trengte den helgen i Charleston. Fine Josh. Snille, gode eventyrlystne Josh med de beste bamseklemmene. Den eneste jeg fortsatt savner etter tiden min her. Den eneste jeg hadde hatt lyst å møte igjen. Siden vi befant oss i området han var fra i morges, kjørte vi innom gravstedet han ligger på. Jeg gikk ikke lenger enn til gjerdet, men det var nok. Jeg skulle så mye heller sittet sammen med ham igjen. Klemt ham en gang til. Evigunge Josh. Han som ofret livet for landet sitt. Takk for den korte tiden du var i livet mitt.

#sommer #ferie #roadtrip #usa #southcarolina #minner #nostalgi #savn