De siste ukene har jeg måttet ta stilling til en god del ting som jeg håpte jeg skulle slippe. Noe har jeg vært gjennom før. Som «skal barnet legges i anonym grav eller egen grav»? «Skal det kremeres eller ikke?»

De tre andre som vi har mistet et stykke ut i svangerskapet ble kremert og lagt i en familiegrav på mannens side, sammen med sine oldeforeldre. Enkelt og greit, og riktig for oss. Vi vet hvor vi har dem.

Da jeg oppdaget at jeg var gravid igjen i slutten av januar, vandret tankene raskt til hva vi skulle gjøre om vi måtte gravlegge også dette barnet. For familiegraven er full. Vi visste at om også dette svangerskapet skulle gå galt etter et visst tidspunkt, så måtte vi finne en annen løsning. Jeg håpte altså at vi skulle slippe, men sånn ble det ikke. Nok en gang måtte vi ta stilling til mange praktiske ting. Det var kanskje en fordel at vi hadde gjort det før, at vi visste gangen og rutinene i det. Men i og med at det denne gangen ble regnet som en dødfødsel og ikke en sen abort, ble det også litt annerledes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er glad vi hadde en viss peiling og at vi allerede hadde gjort oss opp noen tanker om temaet gravlegging, gravplass og lignende allerede før vi sto i kaoset. Jeg glemmer aldri sjokket for ni år siden, da vi plutselig fikk spørsmål om hva vi ville gjøre med den lille. Den gangen var alt ukjent. Det er kaotisk nok i en sånn situasjon. Så får man altså denne overraskelsen. Man må samtidig ta stilling til hva som skal skje videre. For noen som står i marerittet for første gang, oppleves det ekstra kaotisk.

For oss ble alt veldig naturlig denne gangen. Det sa seg selv at vi måtte ordne med en egen grav til henne. På forhånd hadde jeg tenkt at om vi måtte gjøre det, så skulle den være så nær søsknene hennes som mulig i Oslo. Men når det verste skjedde, ble det plutselig mer viktig å ha henne nærmest mulig oss. Og jeg er glad for at vi tok akkurat det valget. At hun bare er et par minutter med bil unna. At det faktisk er i gangavstand om man vil ta seg en litt lengre rusletur. Og at hun får hvile på en sånn rolig og fin plass.

Det første vi gjorde da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var å rusle en runde på den lokale kirkegården for å finne den beste plassen for henne. Noe av det rareste og mest surrealistiske jeg noen gang har gjort, men på samme tid helt riktig. Med litt hjelp fra gartneren fant vi plassen der og da. Jeg angrer ikke et sekund.

Vi måtte også ta stilling til om vi ønsket begravelsesseremoni. Full pakke med kirke og det hele var ikke riktig for oss. Dagen etter hun ble født, ble Megan velsignet av sykehuspresten med kun mannen og meg tilstede. Selve gravferden foregikk også helt i stillhet med kun noen av de nærmeste tilstede. Vi gjorde det meste selv, noe som for så vidt er skrevet om i et annet innlegg. Jeg la henne selv i kisten, vi fraktet henne selv til gravstedet og jeg bar henne til og senket henne selv i graven. Nok en gang hadde vi med en prest ved graven, som avholdt en helt enkel og kort seremoni. Det holdt for oss.

Nå sitter jeg igjen med det aller siste valget. Og det er kanskje det vanskeligste av dem alle. For dette har jeg aldri gjort før. Nemlig å plukke ut en gravstein. Jeg ante ikke for en jungel det var der ute. Hvordan finner man egentlig den rette? Jeg har vandret rundt på kirkegårder. Jeg har googlet. Jeg har gått gjennom side etter side med steiner fra forhandlere. Og jeg er like klok. Like usikker.

Skal hun ha en utpreget barnestein?

Bilde fra Eide Stein AS.

Skal vi gå for en litt mer «vanlig» type?

Bilde fra SA Steinskulptur.

Og den mest syke avgjørelsen av alle; siden det er plass til flere i graven, og i alle fall jeg allerede nå vet hvor min plass vil bli (selvfølgelig sammen med henne om noen skulle lure), burde vi velge en stein med plass til flere navn?

Det siste er jo egentlig ganske logisk. Men samtidig ønsker jeg en stein som pr. nå skal være bare hennes. Skjønner dere dilemmaet?

Det føles helt rart å sitte her og skulle ta disse avgjørelsene. Det er helt umulig å forklare følelsen om du ikke har gjort det selv.

Heldigvis haster det ikke like mye som avgjørelsene vi måtte ta i løpet av de første dagene. Vi har god tid til å finne den perfekte steinen, om den i det hele tatt finnes. Men jeg ønsker også å gjøre i stand for henne så fort som mulig. Dog aner det meg at det blir ufattelig vanskelig å bestemme seg, og at trehjertet som står der nå vil bli stående en god stund. Og for all del, det funker det også altså..

Avslutter rett og slett dette innlegget med noen av mine favoritter så langt. Kanskje noen der ute har noen ideèr til meg? Eller noen favoritter blant dem jeg deler. Hadde vært interessant å høre i hvert fall, selv om valget til syvende og sist blir vårt.

Alle bilder over fra SA Steinskulptur.

Bilder fra Jølstad Gravstein.

Bilder fra Oslo Monument.

Bilder fra Eide Stein AS.

Bilder fra Steinriket Norge.

De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.

I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.

Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.

Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.

Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..

I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.

På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.

Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.

Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.

Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..

Dagene etter at vi kom hjem har egentlig gått ganske greit. Joda, det går opp og ned både med humør og energi, men sånn etter forholdene har jeg i alle fall følt at det har gått ganske bra. Før vi dro på ferie orket jeg sånn ca. null og nix, jeg ville helst ligge i fosterstilling i senga og bare sove bort alt. At vi kom oss på ferie i det hele tatt er et under. Så også at jeg kom meg på barneskoleavslutningen til eldstemann og møte med læreren han skal ha på ungdomsskolen. Alt dette står nå for meg som en tykk tåke. Sannsynligvis ikke så rart siden dette var i løpet av de første, kaotiske dagene uten Megan. Når jeg ser tilbake nå er jeg faktisk overrasket over meg selv og hvor mye jeg tross alt klarte midt oppi dette marerittet.

Etter at vi kom hjem har jeg naturlig nok klart litt mer enn før vi dro. Jeg kan treffe andre mennesker uten å kjenne på en følelse av panikk, noe som også betyr at jeg kan gå i butikken uten store problemer (annet enn at jeg fortsatt kan glemme hva som trengs å kjøpes). Jeg kunne gå rett på etter hjemkomst og pakke ut 5 stappfulle kofferter. Jeg kunne vaske huset og vaske alt av klær i skittentøyskurvene. Alt som ble forsømt da formen var dårlig, da svangerskapet ble prioritert og da det aller verste skjedde. Jeg har klart meg greit gjennom to dager hvor mannen har vært tilbake på jobb, noe jeg gruet meg veldig til. Jeg har følt meg ganske grei rett og slett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Superkvinnen” som takler hverdagen, samtidig som hun tar seg tid til å sminke seg og gir seg selv tid til litt ro og velvære i utekroken.

Men så kommer det plutselig små, uventede triggere. Sånne som man egentlig ikke tenker over. Som da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en leke i går kveld. Jeg skulle ha slitt med å bøye meg ned sånn nå. Og da det ved leggetid plutselig slo meg at jeg lå på magen. Det skulle ha vært klin umulig nå. Jeg skulle ha vært 30 uker på vei. Magen skulle ha vært mye større enn den var for seks uker siden (ikke at jeg kunne ligge på den da heller). Og da kommer alt veltende. Alle tankene. Alt savnet. Jeg skulle ha vært 10 små uker fra termin nå. Egentlig kunne hun ha kommet når som helst. Kanskje hadde jeg lagt på observasjonsposten på grunn av blodtrykket? Vi skulle ha begynt å gjøre klart alt. Funnet frem de små babyklærne etter storesøster. Funnet vuggen etter minstemann på loftet og plassert den på stua. Jeg tar stadig meg selv i å titte bort på den tomme plassen der den skulle ha stått. Jeg skulle ha kost meg med bevegelsene hennes. Vært stor og tung og i dårlig form. Men ingenting er som det skulle ha vært.

Helg pleide å bety ny graviditetsuke og nytt magebilde. I dag var det dette som møtte meg da jeg tittet i speilet. Jeg er tom. Og jeg hater, virkelig hater, magen min!

Og når disse uventede triggerne tar over, da blir alt tungt. Energien forsvinner. Humøret blir dårlig og lunta kort. Hjertet verker. Å, som det verker. Og jeg føler meg nok en gang ubrukelig og nytteløs. Mislykket til og med. Alt jeg orker er å sitte på sofaen. Fikle med mobilen. Scrolle meg gjennom Facebook. Og så dukker dette minnet opp.

Selvfølgelig! Det er jo også ni år siden vi for første gang fikk se en liten kropp uten hjerteslag på en ultralydskjerm. Så får jeg i tillegg litt dårlig samvittighet for å ha glemt denne datoen. Jeg husker definitivt fortsatt datoen den lille kom stille til verden, 23.07.2010. Starten på marerittet som viste seg å være uten ende (men også med et veldig fint hjerteplaster i minstemann så klart). Jeg vet godt at en tur til gravstedet i Oslo er på sin plass på tirsdag. Til de tre som ligger der. De tre som ikke har blitt like flittig besøkt i det siste. Eller, kanskje ikke på en veldig god stund. Det blir mest til merkedager. Og nå, med Megan, føler jeg at de blir enda mer forsømt. Ikke glemt, bare veldig i bakgrunnen. Det er annerledes nå, med Megan. Hun overskygger det som har vært. Det er til å bli svimmel av når jeg tenker på alt og alle samtidig. Når jeg tenker på hele historien. På alt vi har opplevd. På at vi har barn på to gravsteder, de tre små i Oslo og Megan på hjemstedet vårt. Og på at dette har blitt naturlig for oss, en del av livet. For når jeg virkelig setter meg ned og tenker på det, ser det litt fra utsiden, så er det nesten både surrealistisk og overveldende.

Ikke lenger en superkvinne. Bare en tung kropp som sitter i sofaen med verkende hjerte. Hva er vitsen med å sminke seg når man kan både bøye seg og ligge på magen? Små triggere kan velte store lass..

Da er vi tilbake i atskillig kjøligere Norge etter en rar, men deilig måned i varme Texas. Det tok meg halve ferien å komme inn i en slags feriemodus, så de Texas-abstinensene jeg pleier å få når vi kommer hjem er om mulig enda sterkere denne gangen. Jeg er sur og gretten. Forbanner bukser, sokker og sko. Forbanner egentlig det meste.

Den eneste positiviteten jeg klarer å finne akkurat nå er at reisingen er over og at vi overlevde alle flyturene. De tåredryppende avisoverskriftene dukker opp under hver flight. Vi er liksom den tragiske familien som blir utslettet etter all sorgen. Er glad verden ble spart for disse overskriftene altså!

Den siste ferieuken forsvant jeg visst også helt fra bloggen. En kombinasjon av å være opptatt med livet og å ikke orke når jeg faktisk hadde mulighet. Og det er vel egentlig helt greit. Vi gjorde egentlig ikke noe veldig spesielt heller, vi har stort sett bare vært på kjente plasser og gjort kjente ting hele ferien. Lite stress, mest avslapping.

Den siste helgen hadde vi også selskap av datteren til tatovøren «vår», som etterhvert har blitt en god venn. I år møttes jentene våre for første gang takket være en felles lidenskap for fotball, og de fant virkelig tonen.

Moro å få med seg en fotballkamp når man selv har ferie.

Det var en sann fornøyelse å ha med seg den flotte jenta rundt omkring hele helgen, og å se vennskapet mellom dem vokse. Vi fikk gleden av å ta henne med til plasser rundt om i Dallas som hun aldri hadde vært før. Og vi dro til Stockyards hvor alle ungene etter tur fikk sitte på en sånn skapning.

Og et av feriens beste øyeblikk var faktisk da en gutt og to jenter sang “Whiskey glasses” av full hals fra baksetet. Skal ikke så mye til, si. Og nå er det plutselig ikke bare familien der borte jeg savner. Hjelper ikke på det dårlige abstinens-humøret..

Men nå er vi altså hjemme igjen. Tilbake i hverdagen. Eller den nye hverdagen. Tilbake til et liv som på en måte stoppet opp for 6 uker siden..

Mange tror kanskje vi er tilbake til normalen nå etter den lange ferien. Nå som mannen etter sykemelding og ferie begynner å jobbe igjen. Nå som det har gått litt tid. Men sånn er det altså ikke. Seks uker er aldeles ikke lenge. Alt føles fortsatt veldig nært. Sorgen henger fortsatt over oss, selv om vi kanskje virker tilsynelatende normale. Det er uansett sånn den nye normalen er.

Dette var det eneste jeg så frem til å komme hjem til. Nå skal det plantes og gjøres fint her.

Det føles sårt når man føler forventningen om at man skal være ferdige med den verste sorgen nå. Det gjør vondt når man føler at den eneste trygge plassen å dele følelsene sine, å dele Megan, er her på bloggen. Når man føler at å snakke om henne vil støte andre. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen om de spør hvordan det går. Mange ønsker å beskytte seg selv for de følelsene som måtte dukke opp rundt dette temaet. Vi kan ikke det. Vi lever med dette hver dag. Vi kan ikke beskytte oss selv, dette er vår realitet. Ingen kan rippe opp i noe, vi glemmer uansett ikke. Tvert imot gjør det godt å snakke om henne. Det gleder meg veldig når noen spør om henne og om det som har skjedd. Vi ønsker jo på ingen måte at hun skal glemmes, hun vil alltid være en viktig og naturlig del av vår familie. Derfor deler jeg. Og derfor har jeg med utallige gjenstander med navnet hennes på fra USA.

Hun er, og vil alltid være med meg og oss i alt vi gjør.

Noen vil kanskje synes at jeg overdriver. At jeg dyrker sorgen. Men sånn er det overhode ikke. Jeg har vært gjennom lignende ting før og gått videre. Uten å glemme, men i en ny normal. Nå famler vi oss nok en gang frem, litt i blinde, i jakten på nok en ny normal. En som passer for oss. Det er en slags balansegang, spesielt for meg. Jeg vet ikke helt fra dag til dag, eller fra time til time, hvordan jeg vil fungere. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til en slags stabilitet. Sorg er krevende, og jeg blir fort sliten. Det er vanskelig å legge planer, for plutselig låser det seg helt. Det går opp og det går ned, humøret og energien veksler stadig. Men jeg pusher meg selv så godt jeg kan, aller mest for at barna skal ha det best mulig. Dessverre føler jeg ofte at jeg feiler. At jeg svikter. Det er lite supermamma over meg, om det i det hele tatt noen gang har vært det. Jeg kan bare håpe at jeg er bra nok som jeg er.

Det har surret mange tanker i hodet mitt de siste ukene. Mye om hvordan livet skal bli fremover. Om hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg har som nevnt vært redd for å støte folk. Jeg har vært usikker på hvor tydelig Megan skal være i hverdagen, livet og hjemmet vårt. På disse seks ukene er det ved siden av mannen og jeg, kun barna som har sett bildene vi har av Megan. Og i frykt for å bli sett på som sprø, eller for å støte noen, var jeg i starten ganske bastant på at om vi skulle ha noe bilde av henne hjemme, så måtte vi få det tegnet. Men veien blir som kjent til mens man går. Og jeg vil ikke gjemme vekk den, i alle fall for oss, vakre jenta vår. Og definitivt ikke i vårt eget hjem. Om noen skulle føle seg støtt av dette, så får de heller la vær å komme på besøk. For Megan er en del av oss, og nå er det ikke lenger et trekløver på rote-reolen vår (full av ting, men betydningsfull fordi alt representerer oss og livet vårt), nå er det et firkløver. Og for oss føles det både riktig og naturlig!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

Vi møttes for 15 år siden. Noen få måneder senere bodde vi sammen. Et år senere var vi forlovet. Halvannet år senere ble vi foreldre for første gang. Tre år senere giftet vi oss samtidig som vi døpte barn nummer to.

Det ser idyllisk ut, men bak kulissene skjulte det seg en gutt på 1 1/2 år og en jente på knappe to måneder. Puppene mine var fulle av melk og trengte pumping. Og bryllupet var i stor grad planlagt og arrangert av mannen mens jeg gikk gravid og i barselbobla. Det var lite hvetebrødsdager og mange hverdager. Tidlig på høsten reiste vi dog på bryllupsreise – med to smårollinger på slep. 12 år senere har vi fortsatt en bryllupsreise på egenhånd til gode. Kanskje når minsten blir 18?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag har det altså gått 12 år siden dette bildet ble tatt. Og som dere forstår, de første årene våre sammen gikk det fort i svingene. Høydepunktene sto i kø. Svangerskap, fødsler, forlovelse og bryllup. Så kom hverdagene. Mange, mange hverdager. Mange gode, og etterhvert mange dårlige. Vi har fått mange utfordringer på veien, vi to. Ikke minst da vi ønsket oss tredjemann. Det ble fryktelig tøffe år. Jeg trenger neppe å utdype mer, det er allerede behørig dokumentert. Jeg skjønner hvorfor mange ekteskap ikke overlever sånne utfordringer. Vi er ulike, og vi reagerer like ulikt på både motgang og medgang. Sånt kan fort skape gnisninger.

Men en ting er ikke å komme utenom. Oppi alle de tøffe tidene vi har vært gjennom, har han alltid vært min klippe. Stått fjellstøtt ved min side gjennom hvert tap. Vært den sterke når jeg har vært svak. Løftet meg opp når jeg har vært lenger nede enn jeg trodde var mulig. Ikke minst den siste måneden. Jeg hadde ikke klart meg gjennom denne tiden uten ham. Jeg har muligens aldri trengt ham mer. Og han har vært der. Hele tiden. Tatt mye av ansvaret på sine skuldre. Det meste kanskje. Ordnet det praktiske etter at vi mistet Megan. Tatt seg av barna. Tatt seg av meg. Samtidig som han selv også sørger, bare på en annen måte enn meg. Han mistet også en datter for en måned siden. Selvfølgelig påvirker det også ham. Likevel har han altså stått fjellstøtt, denne klippen min. Og han aner ikke hvor viktig det har vært for meg. Aner ikke hvor stor forskjell det faktisk har gjort. Uten styrken hans, hadde jeg sannsynligvis gått helt under og druknet.

Jeg er ikke flink verken til å si eller vise hvor viktig han er for meg og oss i hverdagen. Og jeg vet rett og slett ikke om jeg fortjener ham. Han fortjener nok mye bedre enn meg. Og jeg vet ikke lenger hva som venter rundt neste sving. Eller, det har jeg egentlig aldri gjort. Det vil nok fortsatt være flere hverdager enn festdager. For sånn er jo livet. Og vi skal nok fortsatt få flere slag i trynet. Vi skal nok gjennom flere stormer, men forhåpentligvis også mange solskinnsdager. Men jeg vet at med ham ved min side er jeg trygg. Og det er en ganske fin følelse å ha.

Gratulerer med å ha overlevd, eller kanskje heller holdt ut, i 12 år! Når jeg tenker meg om, så er faktisk takk mer passende enn gratulerer. Jeg håper vi klarer å stå relativt støtt også i fremtidige stormer og at vi har mange, gode år foran oss! Selv om det ikke alltid virker sånn, så elsker jeg deg og kan ikke se for meg et liv uten deg!

Dessuten orker jeg ikke å begynne helt på nytt med noen andre.. 😉

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg fikk den vondeste beskjeden noensinne. Det er også nøyaktig fire uker siden Megan kom stille til verden. Selv om hun er borte, er hun likevel med meg hele tiden, både på godt og vondt. Her borte, hvor navnet hennes er ganske vanlig, har jeg og barna gjort det til en slags sport å finne ting med navnet hennes på. Vi har etterhvert en ganske grei samling. Siden vi ikke får bruke navnet hennes noe særlig, er det godt å ha disse tingene. De blir på en måte håndfaste ting på hennes eksistens. Samtidig har jeg også desperat knipset bilder av en bil med Megan på bilskiltet, og mistet pusten og fått tårer i øynene av at en ansatt på favoritt-dineren introduserte seg som Megan.

Å se og høre navnet hennes er både glede og såre stikk på samme tid. Jeg er redd vår Megan vil bli glemt. Og jeg er så lei meg for at vi aldri får bruke navnet hennes i hverdagen. Et navn jeg gledet meg så veldig til å bruke. Et navn hun har hatt siden den første indikasjonen på at hun faktisk var en jente tilbake i april. Et navn jeg gledet meg til å dele med verden, og ikke minst dele historien bak.

Megan Lykke. Eller egentlig bare Megan. Mellomnavnet la jeg mest til i tilfelle hun etterhvert heller ville bruke det. Det kunne jo hende hun ikke ville like det mer uvanlige fornavnet sitt. Dessuten var hun en Lykke. Et navn jeg la merke til da minsten ble døpt, og tenkte at det kunne jeg lett ha kalt ham om han hadde vært jente. Enkelt, fint og symbolsk.

Så var det Megan da. Da en gammel historie dukket opp samtidig som vi fikk første indikasjon på at hun var jente, var det egentlig ingen tvil. Selv om ytterst få har dette navnet i Norge, måtte det bli det. Faktisk er hun oppkalt etter pappa. Og det er en litt morsom historie. For da han flyttet til USA for mange herrens år siden, fikk han også utstedt et såkalt green card. Det var bare et problem – de stavet navnet hans feil. Magne ble Megan. Samme bokstavene, bare stokket om. Og når barnebarnet hans skulle komme til verden ca. 11 måneder etter hans bortgang, så fantes det ikke et mer passende navn i verden enn akkurat Megan. Han hadde elsket det (og fått seg en god latter samtidig). Jeg elsker det, og er som nevnt fryktelig lei meg for at jeg ikke får brukt det i hverdagen. Det var ikke sånn det skulle bli..

Men nå, en måned etter at verden raste, har jeg i alle fall sikret meg at Megans navn og fotavtrykk virkelig er med meg hele tiden for resten av mitt liv. En mager trøst, men likevel veldig fint.

Nå er det strengt tatt allerede 6. juli i Norge, men her jeg sitter på et tatoveringsstudio i en Dallas-forstad er det fortsatt 5. juli. Og på denne dagen flyr tankene stadig tilbake til samme dato for et år siden. Dagen som skulle vise seg å forandre livet mitt for alltid. Dagen jeg skjønte at jeg innen kort tid ville miste pappa. En dag hvor ordene «we need to talk to you» forandret en fantastisk og lykkelig sommerferie til usikkerhet og sorg.

5. juli 2018, tydeligvis litt sliten men fortsatt lykkelig uvitende om beskjeden som venter meg hjemme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne dagen kom vi utpå kvelden hjem etter en dag full av shopping, klare for å slappe av med litt sushi og en flaske av favorittvinen. Den samme flasken som fortsatt står øverst oppe på kjøkkenskapet hos bonusmamma, fordi vin på ingen måte fristet etter beskjeden vi fikk denne kvelden.

For pappa var syk – igjen. Han hadde allerede prostatakreft som krevde behandling resten av livet på grunn av tilbakefall. Men dette var under kontroll, og han levde fint med det. Nå mistenkte de bukspyttkjertelkreft, muligens med spredning til leveren. De hadde visst om dette en liten stund, men ville ikke ødelegge første halvdel av ferien vår som besto av roadtrip fra California til Texas. Nå skulle pappa inn til biopsi dagen etter, og vi måtte få vite det. Både pappa, bonusmamma og mannen så på, eller prøvde å se på situasjonen med en viss optimisme. Dette skulle gå bra. Men akkurat som den gangen jeg som pur ung jente gikk i sirkler på stuegulvet og ba til høyere makter om at jeg ikke skulle miste min første kjærlighet, mens instinktet allerede visste hvilken beskjed som ville komme når telefonen ringte, visste jeg allerede at denne kampen ville bli for tøff selv for pappa.

Litt forvirring var det i starten, for pappa omtalte det stadig som skjoldbruskkjertelkreft. Håpet mitt var derfor at bonusmamma var den som sa feil ord, for dr. Google ga mye større håp når det gjaldt skjoldbruskkjertel enn bukspyttkjertel. Dessverre var det pappa som brukte feil norsk ord. Og denne historien er godt dokumentert på bloggen.

Det ble tøffe måneder for oss alle frem mot høsten. I oktober var han borte. Og i januar ble livet snudd på hodet igjen. Også relativt godt dokumentert. Den lille hemmeligheten som skjulte seg under kjolen min da vi begravde pappa i mars, gjorde sorgen lettere å bære. Megan var det lille lyset i mørket. Og så smalt det igjen. For fire uker siden sto vi, og ikke minst jeg, nok en gang midt i stormen. Og vinden har på ingen måte løyet enda. Dermed har savnet etter pappa kommet i andre rekke, egentlig helt siden det første tegnet til nytt liv kom i januar.

5. juli 2019, et år eldre (selv om det noen ganger føles som mye mer), utallige tårer fattigere og et par dype sår og arr rikere.

Først nå reflekterer jeg litt igjen. Det har jo vært ganske tydelig at han ikke er i huset her borte som han pleier. Jeg er ikke lenger den første som står opp og går ut i bassenget, jeg lar mann og barn gå først. For disse morgenstundene pleide det bare å være pappa og jeg som var oppe. Han med avisa si og jeg flytende på en bademadrass. Jeg orker ikke tanken på å stå opp og gå ut til ensomhet. Da vil fraværet bli ekstra tydelig. Det merkes godt at han ikke sitter i stolen sin foran TV. Vi har fortsatt ikke sett en Texas Rangers-kamp, noe som kanskje er like greit. Nå har mannen kontroll på fjernkontrollen. Ikke at det nødvendigvis er så mye bedre..

Og noen ganger, når vi sitter på TV-stua, slår det meg. Akkurat her døde han. Jeg vet nøyaktig, på flekken, hvor sykesenga hans sto. Og i går satt jeg akkurat der, i hans stol, og brøt plutselig ut i latter da jeg av en eller annen grunn fikk en episode fra tiden jeg var her i høst i hodet. Og jeg trengte ikke si mye før bonusmamma skjønte nøyaktig hva jeg tenkte på og vi begge lo så vi gråt. Og det var faktisk fint. Fint å kunne le av minnene, selv om det er minner fra deler av den tøffeste tiden jeg har opplevd. Nå som jeg er her, får jeg stadig sånne små glimt, eller flashbacks om du vil. Som i går på 4. juli, da vi alle satt rundt middagsbordet som hvert år på denne dagen. Og jeg husket at pappa satt der sammen med oss i fjor. I år manglet han. Isteden fikk jeg en av de fineste gavene jeg noensinne har fått, laget spesielt til meg av en familievenn som hadde et ekstra nært forhold til pappa. Laget med masse kjærlighet og sannsynligvis druknet i en haug av tårer langs veien. En gave så fin og spesiell at den fortjener sitt eget innlegg når jeg har fått fraktet den trygt hjem til Norge.

Selv om savnet etter pappa alltid vil være der, kjenner jeg at det begynner å bli en ny normal uten ham. Sorgen er ikke rå lenger, og savnet ikke konstant. Og de gode minnene går de såre og vonde en høy gang, noe som er godt å føle på. Når jeg tenker meg om, er det og det siste året verdt en liten skål eller tre fra flaska på toppen av skapet i kveld, et år senere. En skål for pappa, livet hans og den tapre kampen han kjempet, en for Megan – en smerte og et savn som fortsatt er rått og brutalt og en for evnen til å overleve selv den sterkeste stormen og den mest voldsomme berg- og dalbane.

For bare noen få uker siden elsket jeg kroppen min. Kroppen som hadde en ekstra passasjer inni seg. Kroppen som var i forandring. Magen som vokste, den fine kulen jeg etterhvert fikk. Selv puppene som este ut, ble fulle av tydelige blodårer og gjorde seg klare til amming, elsket jeg. Nettopp fordi de gjorde seg klare for å gi næring til Megan på utsiden.

Nå hater jeg kroppen min. Virkelig hater. Mer enn jeg noensinne har gjort. Kroppen som ikke strutter stolt lenger, som ikke lenger viser at den bærer på et lite liv. Kroppen som nå bare føles som et tomt og slapt skall. Ikke minst magen. Mitt aller mest sårbare punkt nå. Jeg vil helst gjemme den bort i store telt. For der kulen jeg var så glad i var for noen få uker siden, er det nå bare en slags bolledeig igjen. En bolledeig som håner meg hver gang jeg ser i speilet. Fortsatt med blåmerker etter alle de blodfortynnende sprøytene jeg satte i løpet av svangerskapet. Og med en tom, verkende følelse på innsiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Barselkroppen uten baby er virkelig et helvete. Fysisk og psykisk. Jeg har lyst til å gråte om mannen eller barna er borti magen min. Alle klærne mine er for stramme. Mammaklærne er pakket bort. Jeg går i amerikanske butikker som bugner av fine klær, men jeg orker ikke å kjøpe meg noe nytt. Jeg orker knapt å prøve på meg noe, for de gangene jeg har gjort det har det blitt helt feil. Det ser bare ikke bra ut på meg. Dessuten var det mammaklær og babytøy jeg skulle handle nå.

Men det verste er egentlig ikke at jeg føler meg feit og ekkel. Det aller verste er følelsen av at kroppen min nok en gang har sviktet. Sviktet meg, og ikke minst sviktet Megan. Alle leger og jordmødre sier at dette ikke er min feil. At jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Og innerst inne vet jeg at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne for at svangerskapet skulle gå bra. Likevel føler jeg at jeg og den fordømte kroppen min sviktet henne. Jeg føler fortsatt på en slags skyldfølelse for at jeg ikke klarte å holde liv i henne. Hvis det var morkaken som sviktet og hun ikke fikk nok næring, så var det jo på en måte kroppen min sin feil likevel. Og jeg hater den for det!

Jeg klarer virkelig ikke å riste av meg disse vonde følelsene. Og det gjør hver dag til en kamp. Nå har vi vært på ferie i to uker, og foreløpig føler jeg at disse to ukene har vært rimelig bortkastet. Alle de tingene jeg vanligvis elsker å gjøre her, stedene jeg liker å dra til, frister ikke i det hele tatt. Jeg som vanligvis shopper både klær, vesker og solbriller, ofte til mannens store fortvilelse, har ikke lyst på noen ting. For ikke å snakke om de faste plassene jeg alltid gleder meg til å spise på. Nå frister ikke mat i det hele tatt. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi det smaker godt. Og jeg virkelig hater at jeg kan drikke alle disse søte drinkene som jeg vanligvis elsker her borte. Men jeg drikker dem! Ja, ikke massevis altså. Det begrenser seg til en sammen med middagen. Vi er tross alt på ferie med barn.

Søtt og godt, men likevel helt feil.

Vi har fortsatt to uker med ferie igjen, og jeg håper at jeg kan klare å få litt mer ut av dem enn de to første. Jeg er i alle fall endelig ferdig med den festlige renselsen etter fødselen (noe man egentlig burde vært spart for når man ikke får en levende baby i armene) og har endelig klart å bli med resten av gjengen i bassenget, en aldri så liten seier. Og med det klarte jeg også å komme i gang med svømmingen fra i høst. Dog har det ikke den samme terapeutiske effekten nå.

Men selv dette, som jeg ellers elsker, var en kamp. Hver dag er rett og slett en kamp. Å våkne er nesten en skuffelse. Og hvert glimt av meg selv i speilet er fylt av negative følelser. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde nyte livet og like meg selv akkurat som jeg er. Og ikke minst sette pris på at kroppen min har gitt liv til tre fine barn. Men akkurat nå er det dessverre ikke sånn livet er..

Hvordan skviser man en livstid av kjærlighet, kyss og bilder inn i tre små dager? Denne pinsen lærte jeg at det rett og slett er umulig.

Etter at Megan kom stille til verden pinseaften, fikk vi som tidligere nevnt et rom som sto disponibelt for oss 24 timer i døgnet på OBS-posten til Ullevål. Her kunne vi komme og gå som vi ville, når som helst på døgnet. Og her fikk vi også ha Megan hos oss så mye vi ønsket. Det var kanskje flaks at hun ble født akkurat i pinsen, dermed fikk vi helt frem til tirsdag før hun måtte til obduksjon. Disse dagene var surrealistiske og vonde, men samtidig gull verdt. Og omsorgen vi fikk på sykehuset var helt enestående.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen timer etter fødselen på lørdag, dro vi hjem for å være sammen med barna og sove i vår egen seng. Søndag formiddag dro vi tilbake til sykehuset, mannen og jeg. Her fikk vi gode samtaler med jordmor og prest, og vi fikk være sammen med Megan. Det var ikke så mye hun lå i den lille, dog alt for store, sengen sin. Mesteparten av tiden var hun trygt plassert i armene mine. Hun hadde fått på seg en søt prematur-lue som var alt for stor for det lille hodet hennes, og rundt seg hadde hun fått et hjemmestrikket, rosa teppe.

Hun var så fin og fredelig. Det var nå vi oppdaget hvor lik hun var minstemann (og pappaen sin). Jeg kunne ikke se meg mett på henne. I timesvis satt jeg og så, som for å memorere hver detalj av henne. Øynene, som vi aldri fikk se åpne. Nesen. Den søte, lille munnen. De lyse dunene på hodet. Øyenbrynene. Et eller annet instinkt tok over, og jeg snuste og kysset på henne hele tiden. Som for å skvise inn en hel livstid av kjærlighet på den korte tiden vi fikk med henne.

Også denne kvelden dro vi hjem for å være sammen med barna og sove. Mandag dro vi nok en gang til Ullevål, denne ganger med to gutter i baksetet som gjerne ville se lillesøsteren sin. Storesøster var mer usikker på om hun klarte det, så hun ble hjemme. Gutta taklet møtet kjempefint. De brukte lang tid på å se og stryke på. Det var liksom helt naturlig, samtidig som det var så fryktelig feil. Det var ikke sånn dette første møtet skulle være. Megan skulle lagt der fullvokst og levende. Det skulle vært glede i rommet, ikke sorg.

Siden dette var den siste dagen og natten før hun skulle til obduksjon, bestemte jeg meg for å bli på sykehuset hos henne over natta. Så da kvelden kom var det hun og jeg, for første og siste gang. Jeg satt pal i stolen jeg allerede hadde tilbragt så mange timer i. Holdt, vugget, snakket, så og kysset. Storesøster FaceTimet oss og ville gjerne se lillesøster likevel. Og det fikk hun, først gjennom mobilen denne kvelden, og siden på begravelsesdagen. Det gledet meg enormt at hun skiftet mening. Jeg tror det var godt for henne. Og jeg tror det var greit at vi ikke pushet, at hun fikk avgjøre selv.

Tilbake til kvelden på sykehuset. Den eneste virkelige mor/datter-tiden jeg fikk med Megan min. Tøft, men fint. Jeg hadde en fantastisk jordmor som tok seg tid til å snakke med meg. Til å beundre den fine datteren vår sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en stolt, nybakt mor der jeg satt. Om det bare ikke var for sorgen..

Denne kvelden fikk jeg være med og stelle Megan sammen med jordmor. Og selv om jeg helst hadde lyst å sitte med henne i armene hele natten, seiret fornuften etterhvert. Jordmor hadde puttet en kjølebag oppi sengen hennes, og der fikk Megan hvile sammen med smykket som inneholder litt av asken til morfaren hennes, tett inntil sengen min. Den eneste natten vi fikk sammen, hun og jeg. Å si at jeg sov mye, vil være å overdrive. Jeg våknet stadig i den ukomfortable sykesengen og tittet bort på bagen ved siden av meg. Det var så inderlig feil.

Jeg sto opp grytidlig og satte meg nok en gang i stolen med Megan i armene mine, vel vitende om at dette var våre aller siste timer sammen. Jeg turte knapt å blunke i frykt for å miste et eneste sekund. Vi skulle hatt en livstid sammen, hun og jeg. Jeg skulle være ved hennes side gjennom hele oppveksten. Oppleve alle førster med henne, første latter, første skritt, første jul, første bursdag, første tann, første barnehagedag, første skoledag, første alt. Jeg skulle trøste, tørke tårer, tørke nese, skifte bleie, tørke rumpe. Isteden var den eneste omsorgen jeg noen gang fikk gitt henne å tørke blod som innimellom rant fra nesen hennes. Tørket med mer kjærlighet enn jeg ante det gikk an å føle over neseblod.

Så kom øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Jordmor kom inn og spurte om jeg var klar. Klar til å sende jenta mi avgårde til obduksjon. Kroppen skrek nei, men jeg hørte munnen gråtkvalt svare ja. Jeg tviholdt, så og kysset litt til før jeg motvillig la henne i bagen. Dette var virkelig den vanskelige delen. Å se jordmoren trille avgårde med henne rev hjertet mitt i fillebiter. Aldri har jeg følt meg mer tom og alene. Noe den fine jordmoren selvfølgelig skjønte. Hun var raskt tilbake hos meg, og med seg hadde hun en boks til å putte de små fysiske minnene vi har etter Megan i, samt luen og teppet hennes. Sånne ting som er godt å ha, selv om det der og da fikk tomheten til å virke enda større. Megan var borte, dette var det vi satt igjen med.

Og nå var vår tid på sykehuset over. Ikke at de kastet oss ut. Ikke på noen måte. Men siden Megan nå var fraktet til obduksjon, følte både mannen og jeg at tiden var inne til å dra. Vi fikk først en samtale med sosionom for å eventuelt finne ut hvilke rettigheter og muligheter til hjelp vi hadde i tiden fremover, noe som egentlig var rimelig bortkastet siden jeg selv hadde mer kontroll på dette enn henne. Så kom den fantastiske jordmoren tilbake sammen med den samme legen som jeg gikk til før og i starten av svangerskapet med minstemann. Dette ble en smule følelsesladet da selv legen, som vi alltid har sett på som veldig fagfokusert, viste en ytterst menneskelig side og brøt ut i gråt. Noe som varmet utrolig mye. Jeg kan gjenta det til det kjedsommelige, medfølelsen og omsorgen vi fikk på sykehuset var intet mindre enn enestående.

Så forlot vi rommet vårt. Mannen og jeg. Med tunge hjerter og for min del skrikende tom mage. Med en liten eske som inneholdt minnene av tre dager på sykehuset med vår høyt elskede datter. Da vi gikk mot bilen tenkte jeg at dette er de tyngste skrittene jeg noen gang har tatt. Føttene føltes som bly. Og tårene trillet da jeg i neste sekund innså at de skrittene jeg skulle ta noen dager senere ville bli enda tyngre. At livet aldri vil bli det samme igjen. Og at tre dager ikke er i nærheten av å gjøre opp for en livstid som ikke ble.