I dag er det nøyaktig en måned siden jeg fikk den vondeste beskjeden noensinne. Det er også nøyaktig fire uker siden Megan kom stille til verden. Selv om hun er borte, er hun likevel med meg hele tiden, både på godt og vondt. Her borte, hvor navnet hennes er ganske vanlig, har jeg og barna gjort det til en slags sport å finne ting med navnet hennes på. Vi har etterhvert en ganske grei samling. Siden vi ikke får bruke navnet hennes noe særlig, er det godt å ha disse tingene. De blir på en måte håndfaste ting på hennes eksistens. Samtidig har jeg også desperat knipset bilder av en bil med Megan på bilskiltet, og mistet pusten og fått tårer i øynene av at en ansatt på favoritt-dineren introduserte seg som Megan.

Å se og høre navnet hennes er både glede og såre stikk på samme tid. Jeg er redd vår Megan vil bli glemt. Og jeg er så lei meg for at vi aldri får bruke navnet hennes i hverdagen. Et navn jeg gledet meg så veldig til å bruke. Et navn hun har hatt siden den første indikasjonen på at hun faktisk var en jente tilbake i april. Et navn jeg gledet meg til å dele med verden, og ikke minst dele historien bak.

Megan Lykke. Eller egentlig bare Megan. Mellomnavnet la jeg mest til i tilfelle hun etterhvert heller ville bruke det. Det kunne jo hende hun ikke ville like det mer uvanlige fornavnet sitt. Dessuten var hun en Lykke. Et navn jeg la merke til da minsten ble døpt, og tenkte at det kunne jeg lett ha kalt ham om han hadde vært jente. Enkelt, fint og symbolsk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så var det Megan da. Da en gammel historie dukket opp samtidig som vi fikk første indikasjon på at hun var jente, var det egentlig ingen tvil. Selv om ytterst få har dette navnet i Norge, måtte det bli det. Faktisk er hun oppkalt etter pappa. Og det er en litt morsom historie. For da han flyttet til USA for mange herrens år siden, fikk han også utstedt et såkalt green card. Det var bare et problem – de stavet navnet hans feil. Magne ble Megan. Samme bokstavene, bare stokket om. Og når barnebarnet hans skulle komme til verden ca. 11 måneder etter hans bortgang, så fantes det ikke et mer passende navn i verden enn akkurat Megan. Han hadde elsket det (og fått seg en god latter samtidig). Jeg elsker det, og er som nevnt fryktelig lei meg for at jeg ikke får brukt det i hverdagen. Det var ikke sånn det skulle bli..

Men nå, en måned etter at verden raste, har jeg i alle fall sikret meg at Megans navn og fotavtrykk virkelig er med meg hele tiden for resten av mitt liv. En mager trøst, men likevel veldig fint.