JA TIL BEDRE KVINNEHELSE!

Torsdag er det 8. mars. Kvinnedagen. Ikke en dag jeg har vært så veldig engasjert i opp gjennom årene, men i år har jeg fått med meg at det pågår en Barselrevolusjon. Man har hørt en del om det i det siste, at det ønskes kortere liggetid på sykehuset etter fødsel. 6-8 timer er nevnt. Det er ikke mye. Dette hadde vært fullstendig uaktuelt etter min første fødsel. Jeg var vel knapt mobil i timene etter fødsel, og hadde klart meg relativt dårlig hjemme. I tillegg var selvfølgelig alt nytt og skummelt. Det er slettes ikke alle kvinner som bare faller helt naturlig inn i morsrollen. Ei heller er det alle som har en fødsel like enkel som en tur på do for nummer to.. En fødsel er tøff for kroppen uansett lengde, men jo mer den drar ut jo mer sliten blir man selvfølgelig. Min første tok et døgn. Den første dagen etterpå lå jeg stort sett i senga, helt utslitt. Jeg turte ikke å skifte bleie på den nyfødte i frykt for å skade ham. Det var nesten skummelt bare å holde ham. Og amming, det var en historie for seg selv. De færreste er vel proffer på dette i løpet av 6-8 timer etter fødselen. Melken har jo ikke kommet ordentlig i gang da heller. Tenk å bli sendt hjem etter en sånn fødsel, og med så mye usikkerhet, og i tillegg ikke få til amming. Det er jo hårreisende! Værsågod å bare inviter fødselsdepresjonen inn med en gang.

Selvfølgelig finnes det tilfeller da det er helt greit å komme til sykehuset, føde og dra hjem. Jeg kunne nok ha gjort det med nummer to. Styrtfødsel, høy på adrenalin og livet og ikke den største fan av sykehus. Men siden vi hadde mulighet til å få familierom på sykehushotellet, hvor mann og nybakt storebror kunne bo sammen med lillesøster og meg, valgte jeg å bli et par dager. Jeg trodde jo alt skulle bli like vanskelig som etter første fødsel, og ikke stikk motsatt som det faktisk ble. Derfor var det trygt å være i nærheten av ekspertise om det trengtes disse første par dagene. 

Så kom minstemann, og både han og jeg var syke etter fødselen. I dette tilfellet finnes det selvfølgelig ingen tvil. Med syk mamma og baby på nyfødtintensiven så stiller alt seg helt annerledes. I vårt tilfelle fikk kanskje jeg litt mindre oppfølgning enn jeg burde, da jeg fortsatt var syk da vi reiste hjem. Men dette er etterpåklokskap. Alt jeg ville var å komme hjem til jul. Jeg glemte min egen helse litt oppi alt kaoset.

I alle fall, svangerskap, fødsel og psykisk helse henger ganske godt sammen. Både svangerskap og fødsel/barseltid er mer enn bare det fysiske. Her bør også det psykiske og hver enkelt kvinnes behov tas vare på. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen vil hjem, noen vil bli. Dette bør rett og slett barselkvinnen få velge selv (selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser).

Og dette burde heller ikke bare være en Barselrevolusjon. Jeg skrev for få dager siden om omsorgen man får (eller heller ikke får) ved uønsket svangerskapsavbrudd. Dette henger like mye sammen med kvinnehelse og graviditet som resten. Det rammer mange, og det er mange som opplever at de ikke får den omsorgen de trenger. Når kroppen ikke ordner opp selv, blir man ofte sendt hjem med tabletter som skal hjelpe kroppen til og kvitte seg med det døde fosteret. Man må klare seg selv. Mange ønsker heller utskrapning på dette tidspunktet, men får det gjerne ikke på grunnlag av at det er bedre for kroppen å ordne det selv. Jeg har ikke hatt noe valg med mine missed abortions, de har skjedd så sent at fostrene har vært for store til utskrapning, og jeg har måttet være på sykehuset mens kroppen “ordner opp”. Dette har vært greit for meg, og jeg ville uansett ha valgt tabletter fremfor utskrapning. Jeg liker ikke tanken på at noen skal tukle med innsiden av meg, og jeg har noia for narkose. Dog var dette en veldig grei opplevelse da jeg ble syk og måtte ha utskrapning av morkake-rester etter første fødsel (nok en god grunn for bedre barselomsorg der), så jeg skjønner godt at mange heller vil gjøre det på denne måten. Og de som ønsker dette burde bli hørt og ikke overlatt til seg selv for en mye mer traumatisk opplevelse. Her burde man rett og slett få velge i de tilfeller det er mulig. 

Ufrivillig svangerskapsavbrudd er heller ikke en ren fysisk eller medisinsk tilstand. Det går minst like mye på psyken. Dette burde helsepersonellet ha kjennskap til og kunnskaper om. Mister man barn senere i svangerskapet eller tidlig i livet får man oppfølgning. Det finnes sorggrupper og flere ressurser. Mister man et barn i første eller andre trimester er det ingenting. Kun tilbud om en kort samtale med sosionom eller prest om du er heldig. Men sorgen kan ofte være like stor, og behovet for oppfølgning kan være like tilstede. Men her er du altså overlatt til deg selv. Noe å ta tak i kanskje?

Dette kunne jeg definitivt for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog for.

Ja til bedre og mer helhetlig kvinnehelse!

#kvinnehelse #svangerskap #graviditet #ufrivilligabort #fødsel #barsel #barselrevolusjon #frihettilåvelge #helhetlighelse #blisett #blihørt #omsorg #kvinnedagen

Hva med dem som aldri er på ferie?

Vinterferien er over for de fleste. Man har stått i kø fra fjellheimen eller fløyet hjem fra mer eksotiske strøk, og i morges var det ubønnhørlig hverdag igjen med vekkerklokke, trøtte tryner og tidlig avreise til barnehager, skoler og jobb. Skikkelig blåmandag. Sånn er det også hos oss. Bortsett fra at vi har vært hjemme hele vinterferieuken (om du ser bort fra en harrytur til Sverige). Barna våre kommer ikke til skolen fulle av historier fra fjellheimen eller sydens strender i dag. De har «bare» vært hjemme. Sett litt på OL, lekt litt ute, hatt litt besøk og vært litt på besøk og altså vært på denne aldri så lille turen til Sverige.

Men det er ikke synd på dem for det. De har en pappa som jobber skift, og som dermed ikke har mulighet til å ta seg fri i alle ferier. Ikke hadde vi hatt råd til å reise vekk i alle ferier heller. Derfor er vinterferien nedprioritert hos oss. Vi prioriterer heller lang påskeferie. Ikke på fjellet, men med bypåske og tid med familie og venner i mitt kjære Ålesund. Muligens med en innlagt dag i de vakreste Sunnmørsalpene, men altså først og fremst bypåske. Forhåpentligvis full av vårfølelse. Det er jammen ikke lenge igjen til denne høyst etterlengtede påskeferien heller. Bare noen bittesmå uker.

Vi prøver også å få høstferie i Ålesund hvert år. Annethvert år tilbringes også juleferien der. Og ikke minst, barna våre tilbringer en måned i USA hver sommer. Så de kan på ingen måte klage! De får definitivt sin dose med turer i løpet av året. De har bare godt av å være hjemme i vinterferien.

Men det finnes barn der ute som tilbringer alle ferier sånn som barna våre tilbringer vinterferien. Det finnes barn som aldri har noe å fortelle om når vennene legger ut om sine ferieopplevelser. Som kanskje gruer seg til å komme på skolen etter ferien på grunn av dette. Og det finnes foreldre der ute som gråter sine bitre tårer, som rives i stykker av dårlig samvittighet fordi de ikke kan gi barna sine ferieopplevelsene de drømmer om. Som prøver så godt de kan å gjøre hjemmeferiene så bra som mulig. Og for all del, de lykkes gjerne også. Man kan absolutt ha det fint hjemme. Vel så fint til og med. Men så er dagens virkelighet at folk gjerne reiser både oftere og lenger enn før. Og det er da disse barna uten den muligheten likevel faller utenfor. Når ferier skal gjøres opp og deles er det kanskje ikke like stas med skiturer i marka og badeturer i nærmiljøet når andre drar frem nedoverski i Alpene eller late dager på kritthvite Karibiske strender.

Det finnes barn som går slukøret hjem fra skolen i dag. Eller foreldre som går deprimerte hjem fra nok en dag på jobb, etter å ha fått ørene tutet fulle av fantastiske fjellturer, sydenturer og storbyferier. Turer de så gjerne skulle tatt sine egne barn med på, men som de av ulike grunner ikke har mulighet til.

I dag går tankene mine til disse barna og disse foreldrene. Jeg håper barna vet at foreldrene gjør så godt de kan, og at ferieturer ikke nødvendigvis er toppen av lykke. Og jeg håper foreldrene kan riste av seg den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke være bra nok. Selvfølgelig har dere lyst til å ta barna med på tur, gi dem enda flere opplevelser og bruke enda mer tid sammen. Men å ikke ha muligheten til det gjør dere ikke til dårlige foreldre. Barna deres er ikke mindre glade i dere for det. Den tiden dere har sammen hjemme er minst like viktig. Gi heller deg selv et ekstra klapp på skulderen for alt du faktisk gjør for barna. Og når kvelden kommer, gi barna dine en ekstra klem. Hold godt og lenge rundt dem. Snus inn lukten av dem og ta vare på følelsen av de små armene rundt halsen din. Disse øyeblikkene, sammen med alle hverdagsøyeblikkene, er de aller, aller viktigste!

#vinterferie #ferieslutt #barn #familie #foreldre #reiser #hjemmeferie

Halloween er over – nå er det jul

Før siste rest av tirsdagens Halloweengodteri er spist opp er julen på full fart inn. Mange butikker hadde juleutstillingen og juleproduktene fremme allerede tidlig i oktober. Nå har vi såvidt bikket november og julen er overalt. Til og med julemarkeder er i full sving allerede. Det blir litt overdose når man er lei av julen allerede før desember har kommet. Kanskje burde vi “stjele” nok en amerikansk tradisjon og få Thanksgiving inn på det norske markedet. Det kunne være forfriskende med litt kalkunpynt mellom gresskar og julenisser.

Jeg er kanskje en sær, gammel kjerring. Ikke bare kanskje heller forresten. Og nå skal jeg si noe som besteforeldrene mine i sin tid sa til meg, og som ofte fikk dem til å virke eldre enn de var. Nå er det visst min tur. For; da jeg var ung – da var alt så mye bedre. Da var jul ordentlig jul. Og den var forbeholdt til desember.

Jeg husker enda forventningen når vi nærmet oss 1. desember eller 1. søndag i advent. Første søndag i advent forvandlet byen min seg, plutselig var det snorkende nisser i butikkvinduer, lysende nisseskilt på husvegger (den henger der forøvrig fortsatt hver jul og varmer hjertet mitt), julevinduer og julelys her og der og selvfølgelig julegrantenning i sentrum.

Kanskje husker jeg dette litt feil, kanskje juleromantiserer jeg det for mye. Men det er ikke tvil om at opptakten til jul og til dels også selve julen har forandret seg siden jeg var barn. Og jeg liker det ikke. Det blir for mye. Det har blitt for materielt.

Ta adventskalenderen for eksempel. Det meste av barndommen min var jeg mer enn fornøyd med en kalender med små plastfigurer eller en sjokoladekalender. I dag er det pakkekalenderen som gjelder. Barn forventer nesten en pakke hver dag frem til julaften. Det er mange mødre som i disse dager går hvileløse rundt i diverse butikker på jakt etter 24, 48, 72 eller for de ekstra modige enda flere ting som kan panikkinnpakkes kvelden før 1. desember. Og det skal helst være gjennomtenkt, individuelt tilpasset og selvfølgelig pakkes og danderes så pent som mulig. Jeg er dessverre en av disse mødrene. 72 pakker. Det er mye det. Det er et helvete. Takk og lov for kalenderposer fra Nille og vareutvalget til Søstrene Grene. Jeg prøver å gjøre det så billig og enkelt som mulig, og håper barna likevel vil glede seg over innholdet i posen hver morgen. Nå jubler de ikke akkurat over et par sokker eller en truse, men noen dager er det greit å pakke inn noe de likevel trenger. Og kanskje hadde de uansett vært vel så fornøyd med en sjokoladekalender? 

Den kalenderen jeg har vært mest fornøyd med, 24 lapper med fine ord til mannen. Det enkle er ofte det beste..

Men det er dette presset da. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. For skal det ikke helst være flotte kalendergaver og enda flottere og dyrere julegaver? Og opptakten til jul skal gjerne være konsertopplevelser, teater, julefilmer og julemusikk. Det skal koses til det tyter ut av øra. Det skal pyntes så fint og så flott, og julebaksten skal være spektakulær. Den ene sorten etter den andre. Jeg blir stresset og kvalm av hele greia. Jeg som en gang var den mest julete av dem alle, ender opp med å grue meg til jul.

For jeg er ikke en sånn perfekt mamma som har alt på stell. Pakkekalenderen er et sånt eksempel. Og pynting av hus til jul. Vel, jeg pynter selvfølgelig til jul. Henger opp julegardiner og drar ned esker med pynt fra loftet. Men noe utstillingshjem får jeg aldri. Ikke vasker jeg ned skap, tak og vegger heller. Det får holde at hybelkaninene holder seg under sofaen og at det lukter rent.

Og baking. Huff. Jeg baker. På trass. Fordi mammaer skal jo bake til jul. Ferdig pepperkakedeig er genialt. Dekorering gidder jeg ikke, det får barna ta seg av. Det samme med julemenn, skal de males må barna gjøre det. Jeg finner de enkleste oppskriftene og lager det mest lettvinte julegodteriet. Er jeg heldig blir det 7 sorter. Og det blir overflod. Noen måneder senere går innholdet av kakeboksene i søpla..

Og så kommer selve julaften. Alt skal være på stell. Og pakkeberget under juletreet. Skrekk og gru. Er dette hva julen handler om? Gaver? Joda, det var vel høydepunktet for meg også som barn. Spenningen over hva som skjulte seg under alt det fargerike papiret. Men vet dere hva som betydde vel så mye på min barndoms julaftener? Hva som sitter klarest igjen i hukommelsen min? Det var ikke hva jeg fikk. Det var å være med farmoren min som leste for beboerne på et av hjembyens gamlehjem på formiddagen. Og det var å være med pappa på gravstedet for å tenne lys før julemiddagen. Det var julestemning det. Jeg husker enda så godt følelsen jeg pleide å få på gravstedet. Når jeg tittet utover og så havet av levende lys i mørket, lys som folk hadde tent for sine kjære. Jeg husker grøssingen i kroppen og tårene som sto i øynene mine. Jeg husker roen. Julefreden.

Den som jeg jager etter nå. Det er den jeg vil ha. Den helt gratis julefreden. Den roen og gode følelsen som brer seg gjennom kroppen. Men den er borte. For alltid. De yngre generasjonene, opplever de noen gang den følelsen? Eller er fokuset nå på helt andre ting? Er julen om det materielle, eller er det ro, familie og venner? Hva er det egentlig som teller?

Jeg ønsker noen ganger bare å flykte fra alt. Drite i advent, julepynt, julebakst og julegaver man egentlig ikke trenger. Bare ta med familien vekk og finne ro. For når alt kommer til alt så er det tiden man får sammen som er den største gaven..

Den julen vi kom hjem med en helt fersk minstemann, den mest kaotiske men likevel mest fredelige og betydningsfulle julen noensinne..

 

#jul #forventninger #juleoverdose #julekaos #julestress #prematurjul

Halloween – en viktig oppfordring

Nå bugner butikkene over av Halloweeneffekter og forventningene stiger hos de små. Kanskje hos noen store også..

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om Halloween, sånn egentlig. Jeg pleide å elske det, før det i det hele tatt ble en big deal her i Norge. Det var noe jeg dro med meg fra USA. Jeg syntes det var gøy å pynte litt, gjøre litt ut av det. Med bursdag rundt Halloween-tider feiret jeg rett og slett Halloweenbursdag da de to eldste barna våre var små. Inviterte familien til kake og masse godteri, og barna fikk kle seg ut. Når jeg tenker tilbake på det nå så var det skikkelig koselig.

Så ble barna større, og det samme ble Halloween. Da de kom opp i skolealder var det plutselig veldig viktig med riktig kostyme og “trick or treat” rundt i nabolaget. Plutselig føltes hele Halloween som mas, stress og press. Det ble for mye. Og sjarmen med det hele ble på en måte borte for meg. Men det er jo moro for barna, så vi markerer det selvfølgelig. Det er vel knapt et barn som ikke kler seg ut i mer eller mindre skumle kostymer og går på tiggejakt etter godteri nå.

Så jeg kjøper inn godteri og åpner døra når det ringer på i ett kjør på Halloweenkvelden. Og jeg innrømmer gjerne at jeg smelter av de små, søte heksene, spøkelsene og andre små vesener som står på trappa vår. Men på den andre siden, jeg kan godt styre meg for de maskekledde, store som ofte kommer alt for sent. På et eller annet tidspunkt er det ikke søtt lenger. Langt fra alle er like høflige heller.

Også er det dette da, at det gjerne er sånn at ikke alle får være med. Det er lett å sette igjen et hjerte. Vi har opplevd det selv her i huset, at noen har vært overlatt til seg selv mens resten av gjengen har gått glade rundt fra dør til dør. Å se barnet sitt sitte igjen alene og ikke ha noen å gå med, det er en følelse jeg ikke unner noen. Det er så sårt, hjertet blør og du føler deg fullstendig utilstrekkelig. Og det er bare mammahjertet. Tenk på hva det lille barnehjertet føler.

Nå er det mange som er flinke til å inkludere. Her har de store barna allerede vært på Halloweenfest med sine respektive klassetrinn, noe jeg synes er et flott tiltak. Og våre barn er neppe alene selve Halloweenkvelden heller. Heldigvis. Men for noen blir dette bare en trist kveld. Min oppfordring til dere som foreldre er å prøve og passe på at alle er med. Ikke lett når barna er så store at de avtaler seg imellom kanskje, men prøv likevel så godt som dere kan. Hold øyne og ører åpne. Og arrangerer dere noe, pass for all del på at alle er invitert, at det ikke sitter igjen en eller to stakkars sjeler. La alle barna få muligheten for en fin Halloweenfeiring i år!

#halloween #barn #mammalivet #mammahjertet #inkludering

Barndom i Norge

I helgen har vi hatt besøk av familien og en familievenn fra USA. Sistnevnte har aldri vært i Norge før, og var dermed også for første gang på besøk i et norsk hjem. Hun ble både overrasket og imponert av å se hvordan barna våre hadde det hjemme. For barna våre leker selvfølgelig fritt ute, og i løpet av ettermiddagen ble hagen vår full av lekende barn. En vane for oss, men dette var nytt for amerikanerne. Eller, egentlig ikke. For de var veldig opptatt av at dette var jo akkurat som det var da de vokste opp. De var ute og lekte i nabolaget hele dagen, sånn som også vi norske voksne gjorde, og våre barn altså fortsatt gjør. Og dette fikk meg selvfølgelig å tenke på hvor fint det faktisk er å vokse opp her i trygge, lille Norge. Jeg husker jo selv hvor deilig og fritt det var å fly rundt i nabolaget sammen med en hel haug med andre barn da jeg vokste opp. Vi var jo bare inne for å spise middag, ellers var vi over alle hauger. I dag klages det over at barn har blitt så inaktive og så opptatt av innesitting, mobiler og TV-spill. Og ja, det er nok mer av det enn før. Men her hos oss, og jeg tror også i de fleste andre norske hjem, er det også fortsatt rom for lek, og mye utelek. I mye større grad enn for eksempel i USA. Nå er vi mye i Texas, og på sommeren er det rett og slett for varmt å leke ute der. Vi ser knapt mennesker i gatene i nabolaget. Men vi har også reist en del rundt i landet, og det slår meg at jeg aldri egentlig har sett nabolag med lekende barn. Det finnes nok, for all del, men det er definitivt en forskjell på å være barn i Norge og i USA.

Det virker for meg som om det er mye mer akseptert at man sitter med nesen i mobil og TV-spill der borte. Jeg ser muligens ganske ekstreme tilfeller av sånt, der å sitte inne og spille er alt man gjør, også med venner på besøk. Men inntrykket mitt ut fra hva også andre sier er at dette er ganske vanlig nå for tiden. Og jeg er så glad for at barna mine vokser opp mer som meg, til tross for at man nå har alle disse andre teknologiske mulighetene. 

For all del, våre barn kan godt sitte med nesen i mobilen de også. Men spesielt nå på sommerstid, men også resten av året, kan de like godt forsvinne ut døra på morgenen og være ute til langt på kveld. Vi ser dem knapt. Vi hører bare lyden av dem innimellom når de springer eller sykler rundt i området vi bor i, leende og hoiende. Og det slår meg at dette er jo akkurat sånn det skal være. Dette er sunt! Dette er barndomslykke og barndomsminner. Det er sånn man skal vokse opp, i trygghet og frihet. Ikke alene foran en skjerm i et mørkt rom. Og jeg blir så innmari takknemlig for at mine barn får vokse opp akkurat her. Her som man fortsatt går til og fra skolen og ikke blir kjørt overalt. Her hvor utelek fortsatt er vanlig og nabolagene er fulle av barn. Her hvor vi ikke trenger å være redde for å la barna våre løpe fritt. Her hvor barndommen ikke har forandret seg så mye som mange kanskje vil ha det til.

For all del, jeg er veldig glad i USA. Og jeg simpelthen elsker det som ferieland. Men jeg er usikker på om jeg hadde ønsket å la barna mine vokse opp der, noe jeg fikk mye tid til å reflektere over de dagene vi var i South Carolina i sommer. Livet kunne fort vært veldig annerledes. Konklusjonen er helt klart at jeg er glad for at jeg kom tilbake hit før jeg fikk barn.

Lille Norge, du er sannsynligvis det aller beste landet å vokse opp i!

#barn #lek #utelek #barndom #oppvekst #norge #refleksjoner

The thin blue line


7. juli hadde vi 10 års bryllupsdag. Jubileum. Vi hadde barnevakt for anledningen, og skulle vel egentlig gjort noe “romantisk”, bare vi to. Gått ut og spist helt alene. Eller som i fjor, dratt ut på min favorittbro i Dallas, med utsikt mot skylinen. En kveld som sitter fast i minnet mitt, både på godt og vondt. Det var en så fin kveld, Dallas viste seg fra sin vakreste side. Den heftigste varmen begynte å avta da solen gikk ned over Trinity River og mørket begynte å senke seg. På broen var det glede, musikk og dans. Byen lyste opp bak oss, byen som jeg er så glad i. Det var ro og lykke over å være akkurat der. Men med mørket ble litt av roen brutt. Lyden av helikopter som svirret i lufta og ble hengende over sentrum overdøvet musikken. Det ble flere og flere av dem. Etterfulgt av sirener. Mye sirener. Blinkende lys flerret gjennom mørket på bilbroen tvers ovenfor gangbroen jeg liker så godt å være på. Det var mye hastverk, både ut og inn av sentrum. Vi skjønte at noe hadde skjedd, men ante ikke omfanget der ute i den fine atmosfæren på broen. Ikke før vi fikk melding med spørsmål om hvor vi var, og en oppfordring om å holde oss unna sentrum. For der inne bak skylinen jeg er så glad i befant det seg en aktiv skytter. Der inne, bak alle glade bildene fra broen, var det kaos. En rolig og fredelig demonstrasjon hadde snudd seg til et skrekkscenario. En mann fylt av hat bestemte seg for å angripe politiet denne kvelden. De som beskytter andre var målet for kulene hans. Da vi kjørte ut av byen, raste den ene politibilen etter den andre inn mot sentrum. Mot kaoset. Mot kulene. Der alle andre sprang ut, sprang de inn. Inn for å hjelpe. For å gjøre jobben sin. Sannsynligvis det bildet som har brent seg sterkest inn på netthinnen min fra denne kvelden. Alle disse som dro rett inn i et område der de visste at akkurat de var målet. Det er dedikasjon og mot det!

Downtown Dallas, 7/7-16, 8:58 PM
Disse to bildene er tatt nøyaktig da første beskjed om officer down kom på politiradioen (og samme hvor mye jeg prøver å snu det ene bildet riktig vei, så skjer det ikke..). Kontrastene mellom idyllen på broen og marerittet som var i ferd med å utspille seg i byen bak er enorm.
Mens jeg lykkelig og uvitende fortsatte å knipse bilder av min favorittskyline, var det kaos og panikk i gatene bak det høye, grønne bygget..

 

Fem politimenn betalte den ultimate prisen den kvelden. Mens de beskyttet demonstrantene ble de truffet av en gal manns kuler. Ironisk nok mens de beskyttet mennesker som demonstrerte mot politiet. De kom aldri hjem til sine kjære. Isteden ble de brutalt revet bort. Sønner, brødre, ektemenn og fedre. Borte for alltid.

Dallas var i sjokk og sorg. Det traff også oss. Ikke bare fordi vi var i nærheten da det skjedde, og den uvirkelige følelsen av at dette kunne foregå så kort vei unna oss, når vi selv hadde det så fint. Ikke bare fordi vi er enormt glade i Dallas. Også fordi vi, eller rettere sagt mann og barn, har som hobby å samle på politipatcher fra de forskjellige byene vi er i når vi er i USA. På denne måten har vi truffet politifolk både her og der, og det har vært en uforbeholden positiv opplevelse. Vi har blitt møtt med så mye godhet og velvilje. Jeg har ikke annet enn gode ord å si. Det krever en spesiell type menneske for å ha en sånn jobb. Og dette gjelder ikke bare i USA, men for politifolk over hele verden. Det må være en av de tøffeste jobbene man kan ha. Det krever autoritet, mot, medmenneskelighet og en god dose tålmodighet. Du drar på jobb og vet ikke hva du vil møte i løpet av skiftet ditt. Fra småtteri som ungdomsfyll til drap. Fra banaliteter til fare. Dette gjelder både i lille Norge, og i enda større grad her borte. Og 7/7-2016 var det altså disse som var målet. Disse som ble angrepet. Disse menneskene som lever av å beskytte andre. Som løper mot faren der andre løper vekk. Sånt gjør inntrykk. Dallas flommet over av følelser og støtte til politiet i fjor.


 

Fredag var det altså et år siden fem tapre menn ble drept. Dette ble behørig markert hele uken, og på selve kvelden et år etter angrepet, ble det markert med en minnesamling og minnemarsj i Dallas sentrum. I gatene der det skjedde. Det føltes riktig for oss å ta del i dette istedenfor å markere vår egen dag. Og det ble en fin kveld. En spesiell kveld. Hvor ofte kan man gå rundt midt i gatene i Dallas – med politieskorte. Litt varmt var det å gå denne runden, men med en vannstasjon underveis og sakte tempo var det helt greit. Og når solen gikk ned og klokken viste 8:58 pm, akkurat da de første meldingene om “officer down” kom for et år siden, lyste både bygninger og mennesker med blå lys opp Dallas sentrum til tonene av Amazing Grace. Det var fint, det var rørende, det var ettertanke og det var gåsehud.



Det var fint å kunne være med og hedre minnet til disse fem politimennene. Dallas har vært flinke til å komme sammen, til å støtte sine blåkledde. Det skulle egentlig bare mangle. Disse som går på jobb hver dag for å beskytte oss andre fortjener all mulig respekt. At de som sørger for andres sikkerhet skal være målet for et sånt angrep var og er ufattelig. Og for all del, disse fem er ikke de eneste politifolkene som har blitt drept “in the line of duty”. Det finnes mange av dem. Jeg drar frem dette først og fremst fordi det traff oss så veldig personlig, og også fordi det er det største angrepet rettet mot politiet i USA. Det fine som har kommet ut av dette er hvor mye mer menneskene i Dallas setter pris på sine blåkledde etter dette angrepet. Det har vært mye takk, håndtrykk og klemmer. Flere restauranter tilbyr rabatt til uniformerte politifolk, enkelte plasser spiser de til og med gratis. Jeg har sett privatpersoner betale for lunsjen til politifolk. Og igjen, denne minneuken, har det flommet over av støtte. Det har vært tøffe dager for politiet her. Jeg har sett tøffe politimenn gråte og klemme hverandre. Det skjærer litt i hjertet hver gang. Men så er det fint også. Fint at de som er borte minnes, og at de som fortsatt risikerer livet for andres trygghet får oppleve fortjent takknemlighet og respekt.

Og jeg vet at de setter pris på det. Jeg vet at det betyr mye for dem å få et håndtrykk og en takk. Det er så lite, så enkelt. Og så betydningsfullt. Nok en ting som er universelt. Selv om det er lenge siden en politi har falt i tjeneste i Norge, så betyr det ikke at det ikke kan skje. Det gjør ikke jobben til dem som passer på oss nordmenn noe mindre betydningsfull. De opplever sannsynligvis mer enn nok dritt. Og usikkerhet. Spesielt også i disse terrortider. Hvem er det som kommer til å løpe mot strømmen om noe skjer? Mot faren. Min oppfordring til deg er; ved neste anledning, takk en politimann eller politikvinne. Takk dem for innsatsen, for jobben de gjør for oss.

Jeg sier det med dette innlegget, både til politiet i USA og i Norge; TAKK!

#politi #markering #meninger #backtheblue

Hva er galt med legevakten?

Dette er et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisen vår forrige uke. Et lite leserinnlegg som ble en stor sak, med både forsideoppslag og en hel side i avisen. Og som førte til at leder for legevakten både beklaget offentlig og kontaktet meg personlig. Vår sak ble visstnok gjennomgått, og jeg fikk etterhvert en telefon fra en overlege som jeg egentlig skjønte lite av, og som jeg oppfattet som noe ubehagelig. Konklusjonen var visst at det eneste kritikkverdige med vår historie var at det ikke ble svart på telefonen hos legevakten. Det er flere ting som skurrer hos oss, men jeg er bare en liten stemme og kan lite gjøre med situasjonen. Og jeg er heller ikke ute etter å henge noen med vår historie, selv om jeg føler at vi ikke ble tatt helt på alvor da vi med rette mente at vår sønn var veldig syk. Uansett om feil ble gjort eller ikke, så mener jeg fortsatt at det trengs forandringer hos legevakten. Mest sannsynlig trengs det flere ansatte, uten at jeg helt kjenner til situasjonen. Og selv om vår sak nå er ute av verden, vi ønsker ikke å forfølge dette noe videre, så velger jeg likevel å dele dette innlegget her. For dette gjelder ikke bare vår lokale legevakt, men legevakter over hele landet. Jeg er overbevist om at noe må forandres i hele systemet. Og neste gang vi trenger legehjelp utenfor fastlegens åpningstider, så velger vi nok dessverre Volvat..
I pinsehelgen ble treåringen vår syk. Veldig syk. På et veldig uheldig tidspunkt når det gjelder å få legehjelp. Ingen fastlege på jobb, og legevakten har som vanlig fullt opp. Kanskje enda fullere enn vanlig. Eller er det kanskje sånn hele tiden? Er de konstant underbemannet og overarbeidet? For man hører jo om det hele tiden. Om timevis med venting. Om mennesker som blir sendt hjem når de ikke burde bli det. I verste fall med fatal utgang.

Vår historie begynte lørdag morgen, med en gutt som plutselig våknet med en feber vakende rundt 40 og magesmerter som vi trodde kunne komme fra blindtarmen. Og når barnet ditt er mye mer sykt enn normalt, så ringer man jo legevakten. Man må jo få råd fra kompetente mennesker. Men så svarer de jo ikke på telefonen samme hvor lenge man ringer.. Mannen min vet heldigvis råd. Han har bakgrunn fra førstehjelp og er ikke den som blir mest stressa i sånne situasjoner. Han er ofte oppi sånt med andre. Men allikevel blir det annerledes når det er ditt eget barn som ligger der, apatisk og i fosterstilling. Her føler han at han ikke strekker til, så når han ikke får tak i legevakten ringer han rett og slett 113. Han må vite hvordan vi skal håndtere situasjonen, og om gutten vår bør ha legetilsyn. AMK er fantastiske, selv om dette ikke er en umiddelbar nødssituasjon. De skjønner at gutten er virkelig syk, og de sender en ambulanse til oss. Disse røde englene ser også at noe ikke stemmer, og tar med gutten og pappaen til legevakten. Dermed slipper de å sitte og vente, men kommer rett inn. Nå er dette neppe noen løsning for å slippe køen altså, du skal nok være litt mer enn forkjølet før de sender en bil hjem til deg. Så for all del, ring ikke 113 uten god grunn!

På legevakten blir de forsåvidt tatt på alvor. Han får et eget rom og en seng, det blir tatt prøver og blindtarmbetennelse utelukkes. CRP er litt forhøyet, men ikke alarmerende. Mor sitter hjemme og tenker i sitt stille sinn at den godt kan være på vei oppover. At gutten har hostet en del i det siste, og at løsningen kan ligge i luftveiene. Men legene vet nå engang best. De vil derimot ikke sende ham hjem før den seige feberen hans har gått ned. Det tar noen timer og en vidundermikstur. Og han er i fin form i mange timer her hjemme. Helt til kvelden. Da er det full kollaps med en feber oppimot 40 igjen. Selvsagt ikke uvanlig for små barn, men uvanlig for vår gutt. Igjen ringer mannen legevakten for å få råd. Igjen er det ingen som svarer i andre enden. Og nok engang må han ringe 113 for å få råd. Og nok en gang får han det. De har jo allerede en del info etter ambulanseturen tidligere på dagen, og konfererer på vegne av oss med legevakten som ber oss om å ta med gutten inn for ny CRP sent på kvelden. Vel inne har paraceten gutten fikk da feberen steg omsider virket, men CRP har triplet seg i løpet av få timer. Alarmene går av i hodet til mor, og sikkert hos far også. Men legevakten kan ikke gjøre noe siden laboratoriet er stengt og de dermed ikke kan finne ut hvor en eventuell betennelse sitter. Midt på natten sender de gutten hjem med en ibux stikkpille og beskjed om at dette kanskje hjelper! Og det er her de svikter. Det er her de skulle sendt gutten videre til noen som faktisk kunne ha funnet årsaken til at gutten er så syk og fått startet behandling. Nå sier legevakten at dette er rutine, at CRP ofte blir høy hos små barn og at dette ikke nødvendigvis trenger behandling. Vi som foreldre mener fortsatt at vi kjenner vår egen sønn best, og når vi ser at allmenntilstanden hans er mye dårligere enn ved normal sykdom (selv om legevakten mener den var god..) og CRP øker så mye i løpet av få timer, så er vi overbevist om at han trenger medisinsk behandling utover ibux. Vi får være enige om å være uenige her..

Søndagen våkner gutten med litt lavere temperatur enn lørdagen, men i løpet av formiddagen stiger den selv med paracet innabords. Vi bestemmer oss for at pappaen skal ta med gutten til legevakten for å få målt ny CRP, kanskje er laboratoriet åpent nå. Kanskje er det endelig svar å få. For noe er riv ruskende galt, og vi er overbeviste om at nevnte CRP har steget enda mer siden kvelden før. Denne gangen ringer vi ikke på forhånd.. I bilen på vei til legevakten blir gutten brått verre. Han kaster opp og pappaen mister kontakten med ham. Og pappa ringer for tredje gang på et døgn 113 (dette er ikke en vane vi har altså, vi er fullstendig klar over at dette er en nødtelefon og ikke en medisinsk rådgivningstelefon som overlegen ga meg en lekse i. I de to andre tilfellene hadde vi ikke ringt hit om legevakten faktisk hadde svart på telefonen eller om fastlegekontoret hadde vært åpent. I dette siste tilfellet følte pappaen at det virkelig var nød). De ber ham stoppe på en parkeringsplass ved E18 og en ambulanse kommer dem i møte. De samme røde englene som dagen før. Og de ser at gutten er mye verre. Pappaen spør om det er mulig for dem å frakte gutten vår rett til nærmeste sykehus med barneavdeling, men får beskjed om at dette har blitt gjort i sånne situasjoner før og ikke blitt tatt godt imot. Av hvem er litt usikkert. Uansett føler vi at svikt nummer to i situasjonen er et faktum her. Han kommer inn på legevakten med en temperatur på bortimot 41 (igjen, med paracet innabords) og en CRP som har steget enda mye mer. Og nå ser de alvoret også på legevakten. De skjønner at noe er helt galt, og de innser at de ikke klarer å finne ut av det selv. Og det blir det nok en ambulansetur på en syk, redd og sliten, liten mann. Til sykehus med barneavdeling. Og her klarer de etter flere undersøkelser, blodprøver og røntgen omsider å finne lungebetennelsen som jeg mistenkte. Og endelig kan han få behandlingen han trenger for å bli frisk. Behandlingen han skulle ha begynt på dagen før. Da hadde han kanskje sluppet innleggelse i det hele tatt. Sluppet to døgn på sykehus med intravenøs næring og antibiotika.

Vår historie er dessverre ikke unik. Og vår historie endte også mye bedre enn mange andre. Det finnes grovere tilfeller av svikt der ute. Man hører historier fra legevakter over hele landet. Debatten om legevakten har vært oppe mange ganger. Og den bør opp igjen. For her må noe forandre seg. Jeg opplever at de ansatte der ofte er overarbeidet, de har kanskje for få ansatte i forhold til arbeidsmengden. For de som jobber der er overhode ikke dårlige, de fleste er både flinke og omsorgsfulle mennesker. Men en eller annen plass i systemet, et system jeg ikke kjenner til, er det en svikt. Her må det tas tak!

#sykdom #legevakt #meninger #barn #familie

Englene i rødt

De kommer når du trenger dem mest. Når sekundene teller. Når minuttene føles som evigheter og angsten raser i kroppen, haster de mot deg. Ingenting er mer betryggende enn å høre ulingen av sirener og se blinkende blå lys på en stor gul bil. Tryggheten er der. Kompetansen er der. Det spiller ingen rolle at de tramper inn på dine nyvaskede gulv med skitne sko. Akkurat de får lov til det! De som kommer med kunnskap. De som kommer med ro. De som tar over der du ikke strekker til og tar seg av det kjæreste du har.

Det er litt av en jobb de har, disse rødkledde. Det handler ikke bare om å kjøre fort med en gul bil. Noe som forsåvidt er utfordrende nok i seg selv. De sendes ut i øst og i vest hver dag. De vet aldri hva som møter dem, eller hva arbeidsdagen bringer. Eller arbeidsnatten. For de står på døgnet rundt. Folk blir syke og ulykker skjer også om natten. De ser forferdelige ting. De ser tragedier. De ser død. Alltid like profesjonelle. Noen ganger utsetter de også seg selv for fare. For å redde andres liv. Og dette er hverdagen deres!

To ganger har vi måttet ringe 113 fra huset vårt. Og de har kommet, disse rødkledde englene. Hverdagsheltene. De har trøstet, beroliget og hjulpet. De har imponert. Og etter jeg begynte å skrive dette da treåringen vår ble hentet av ambulanse hjemme hos oss, har det blitt to ambulanseturer til for vår minstemann, alt i løpet av et døgn. Først kom de snille englene som også var i huset vårt ham og pappaen hans i møte langs E18 da minstemann ble akutt verre i bilen. De tok seg av ham og ga ham trygghet. De så ham. Og senere samme dag fikk jeg selv være med ham i en sånn gul bil. Jeg rakk akkurat transporten til annet sykehus, og synet av den store ambulansen med den lille gutten i kombinert med en plass med mange vonde minner knakk den tøffe mammafasaden. Og da var de der, disse omsorgsfulle rødkledde. De ga meg nok en gang tryggheten jeg trengte. Mens jeg satt der med en slapp, liten hånd i min og kjente roen fra den rødkledde som stilte akkurat riktig og nok spørsmål og samtidig ga meg rom til å bare sitte der med ham som betyr alt. Som så og skjønte, som innimellom klappet meg beroligende på kneet. Han som lyste omsorg og godhet. Jeg takket ydmykt da de dro, men aller mest ville jeg klemme dem. Fortelle dem hvor viktige de er for dem som trenger dem. For samfunnet.

Tenk over det neste gang du ser en ambulanse suse forbi. For en arbeidsinnsats de faktisk gjør. Usynlige helter. Røde helter. Jeg håper jeg slipper å noen gang slå tallene 1-1-3 på telefonen igjen, men om jeg må gjøre det er jeg trygg på at jeg blir møtt av en rolig og vennlig stemme på den andre siden, og at røde engler dukker opp og gjør alt de kan for å hjelpe.

Til alle dere ambulansearbeidere der ute. Takk, takk, takk og takk! Jeg bøyer meg i støvet for dere og jobben dere gjør!

#hverdagshelter #ambulanse #ambulansearbeider #meninger #takknemlig

Feighetens og ondskapens ansikt

Så ruller bildene over TV-skjermen nok en gang. Nok et terrorangrep. Denne gangen orker jeg knapt å se på bildene. Små barn, unge mennesker. I hovedsak jenter. Noen kanskje på sin aller første konsert. En konsert de har gledet seg til lenge. De koser seg, synger og danser. De har kanskje den beste kvelden i sitt liv. En vellykket konsert. Så smeller det. Det er bare for ille. Jeg blir kvalm. 

Det er under 2 uker siden jenta mi og jeg var på tilsvarende konsert i Telenor Arena. Jeg tenkte på det da, at noe kunne skje. Det er nesten skremmende å se hva jeg skrev for bare noen få dager siden:

“Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.”

Og så skjer det. Akkurat det jeg selv var redd for. Det blir for nært. Kvalmende nært. Disse menneskene hadde en kveld akkurat som vår. Nå er de alle forandret for alltid. Minst 22 mennesker kommer aldri hjem, mange av dem barn og unge. Foreldre leter desperat etter sine, vel vitende om at grunnen til at deres barn ikke har tatt kontakt kanskje er den aller verste grunnen. Jeg kan tenke meg desperasjonen og smerten, men alikevel ikke. Og jeg håper at jeg aldri vil kunne forstå.

Midt oppi dette stiller jeg meg spørsmål om sikkerheten ved sånne arrangement. Jeg stusset litt på det da vi var på konsert. Vi kunne så og si gå rett inn. Purunge vektere, om de var det og ikke bare frivillige satt til jobben, tittet såvidt nedi vesker og kjente lett på lommer. Man kunne alt for enkelt smuglet med seg hva som helst inn i konsertlokalet. Noe mer sikkerhet enn det var det ikke, ikke som jeg så i alle fall, om du ser bort fra dem som var på gulvet og bar vekk ungjenter som fikk problemer. Nå vet jeg ikke hvordan sikkerheten var i Manchester, men om det var som her i Norge så er det absolutt kritikkverdig. Jeg vet at på lignende arrangementer i f.eks. USA er det full veskesjekk, gjerne metalldetektor og røntgenmaskin, og manuell kroppssjekk om det trengs. Nå er det ille at det skal gå så langt at man må ha så mye sikkerhetskontroll på konserter og andre arrangement, men en mellomting burde man i det minste ha i disse terrortider. I dette tilfellet hadde det kanskje ikke hjulpet, om det er sånn at det skjedde utenfor lokalet, men det er alikevel et tankekors.

Og igjen, så er det dette med at man skal fortsette å leve som før. Hvis ikke vinner terroristene. Og jeg er enig. Men det er jammen ikke lett. Jeg innrømmer at jeg blir skremt. Jeg er glad vi ikke skal på noen konsert i nærmeste fremtid. Jeg sliter nok med flyreisen vi skal ut på om noen uker. Flytur mellom Tyskland og Washington DC er ikke akkurat fristende for en litt småparanoid mamma. Men der er i alle fall sikkerhetsnivået et helt annet.

Det er så jævlig det som skjer, både i Manchester og ellers rundt i verden. Verden har rett og slett blitt gal. Og det er så mange feige mennesker der ute. Jeg blir trist. Jeg blir sint. Og jeg føler så inderlig med alle disse menneskene som bare skulle på konsert og kose seg. Og alle foreldrene på sin fortvilede jakt, og ikke minst dem som allerede har fått det aller verste svaret man kan få. Hjertet mitt blør for dem alle.

Også en ung artist er rammet oppi dette, og jeg syntes denne lille videosnutten fra Telenor Arena var passende her. “One last time”.. En hjerteskjærende tittel med tanke på gårsdagens hendelser. Og med det var jeg tom for ord. Bare full av medfølelse.
#terror #terrorhverdagen #sikkerhet

 

Den nye terrorhverdagen

Vi har sett det før. Etterhvert mange ganger. I kveld ser vi bildene igjen. En bil har pløyd ned en menneskemengde. Denne gangen i hjertet av New York, Times Square. Det er mange av oss som har vandret akkurat der.

Nå ser det heldigvis ut som dagens hendelse “bare” var en ulykke. Men denne hendelsen viser nok en gang hvordan verden har blitt. Bil treffer menneskemengde = terror. Alle tenker nok det samme. Er vi egentlig trygge på gaten lenger? Er vi trygge noen plass?

I går var Norges paradegate Karl Johan fylt av feststemte mennesker som feiret nasjonaldagen. Mange hadde hendelser som dette i tankene. Noen holdt seg vekke i går, men enda fler trosset frykten.

Vi er ofte i Oslo sentrum, men jeg skal innrømme at jeg etter terroren i Stockholm har holdt meg mer unna, jeg liker ikke å være der lenger. Det ligger i bakhodet. Jeg tenkte meg om to ganger før jeg sendte barna i toget rundt Skaugum i går. Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.

Det er så trist at det har blitt sånn. Og jeg blir så sint. Både på terroristene og meg selv. For man skal jo ikke leve i frykt. Da vinner de. Vi skal leve livet som vi alltid har gjort. Vi skal reise. Vi skal oppleve. 

Og det gjør vi. Men jeg gjør det litt med hjertet i halsen..

Gjør du?


#terror #terrorhverdagen