I helgen har vi hatt besøk av familien og en familievenn fra USA. Sistnevnte har aldri vært i Norge før, og var dermed også for første gang på besøk i et norsk hjem. Hun ble både overrasket og imponert av å se hvordan barna våre hadde det hjemme. For barna våre leker selvfølgelig fritt ute, og i løpet av ettermiddagen ble hagen vår full av lekende barn. En vane for oss, men dette var nytt for amerikanerne. Eller, egentlig ikke. For de var veldig opptatt av at dette var jo akkurat som det var da de vokste opp. De var ute og lekte i nabolaget hele dagen, sånn som også vi norske voksne gjorde, og våre barn altså fortsatt gjør. Og dette fikk meg selvfølgelig å tenke på hvor fint det faktisk er å vokse opp her i trygge, lille Norge. Jeg husker jo selv hvor deilig og fritt det var å fly rundt i nabolaget sammen med en hel haug med andre barn da jeg vokste opp. Vi var jo bare inne for å spise middag, ellers var vi over alle hauger. I dag klages det over at barn har blitt så inaktive og så opptatt av innesitting, mobiler og TV-spill. Og ja, det er nok mer av det enn før. Men her hos oss, og jeg tror også i de fleste andre norske hjem, er det også fortsatt rom for lek, og mye utelek. I mye større grad enn for eksempel i USA. Nå er vi mye i Texas, og på sommeren er det rett og slett for varmt å leke ute der. Vi ser knapt mennesker i gatene i nabolaget. Men vi har også reist en del rundt i landet, og det slår meg at jeg aldri egentlig har sett nabolag med lekende barn. Det finnes nok, for all del, men det er definitivt en forskjell på å være barn i Norge og i USA.

Det virker for meg som om det er mye mer akseptert at man sitter med nesen i mobil og TV-spill der borte. Jeg ser muligens ganske ekstreme tilfeller av sånt, der å sitte inne og spille er alt man gjør, også med venner på besøk. Men inntrykket mitt ut fra hva også andre sier er at dette er ganske vanlig nå for tiden. Og jeg er så glad for at barna mine vokser opp mer som meg, til tross for at man nå har alle disse andre teknologiske mulighetene. 

For all del, våre barn kan godt sitte med nesen i mobilen de også. Men spesielt nå på sommerstid, men også resten av året, kan de like godt forsvinne ut døra på morgenen og være ute til langt på kveld. Vi ser dem knapt. Vi hører bare lyden av dem innimellom når de springer eller sykler rundt i området vi bor i, leende og hoiende. Og det slår meg at dette er jo akkurat sånn det skal være. Dette er sunt! Dette er barndomslykke og barndomsminner. Det er sånn man skal vokse opp, i trygghet og frihet. Ikke alene foran en skjerm i et mørkt rom. Og jeg blir så innmari takknemlig for at mine barn får vokse opp akkurat her. Her som man fortsatt går til og fra skolen og ikke blir kjørt overalt. Her hvor utelek fortsatt er vanlig og nabolagene er fulle av barn. Her hvor vi ikke trenger å være redde for å la barna våre løpe fritt. Her hvor barndommen ikke har forandret seg så mye som mange kanskje vil ha det til.

For all del, jeg er veldig glad i USA. Og jeg simpelthen elsker det som ferieland. Men jeg er usikker på om jeg hadde ønsket å la barna mine vokse opp der, noe jeg fikk mye tid til å reflektere over de dagene vi var i South Carolina i sommer. Livet kunne fort vært veldig annerledes. Konklusjonen er helt klart at jeg er glad for at jeg kom tilbake hit før jeg fikk barn.

Lille Norge, du er sannsynligvis det aller beste landet å vokse opp i!

#barn #lek #utelek #barndom #oppvekst #norge #refleksjoner