Jeg har litt dårlig samvittighet etter det forrige innlegget mitt. Jeg høres ikke ut som en mamma som har mye sympati og medlidenhet overfor mitt syke barn. Men det har jeg altså! Det blir bare litt i overkant mye innetid og nærkontakt innimellom. Sånt gjør noe med psyken din.
Når det lille mennesket stikker seg frem overalt..
Men tro meg, den lille mannen har fått mye omsorg de siste dagene. Og mye nærhet. Så mye at nå som han er bedre pågår det isteden en aldri så liten atomkrig i mine øvre regioner. Det smeller og eksploderer til stadighet, og akkurat nå virker det som det er den onde siden i denne krigen som dominerer. Jeg har rett og slett tatt over forkjølelsen til min kjære yngstesønn. Mer oppofrende enn det kan man vel ikke bli.
Men psyken til mor ble i alle fall litt bedre da jeg i går fikk på meg sminke og fikk trekke frisk luft for første gang på nesten en uke. Helt himmelsk, selv på glatta!
Og da jeg tillegg fikk meg en tur til Plantasjen og Europris (!) var lykken fullkommen. Er ikke så storkrevende denne Fotokjerringa.
Og med litt frisk luft i nesa og nye impulser i hjernen, så slo det meg at jeg en dag kommer til å savne dette. Tror jeg. For jeg merker jo at de to store barna ikke trenger meg på samme måte lenger. De er for store til å sitte på fanget – de vokser meg faktisk snart over hodet. Det er ikke mye nærhet og kos lenger. De kan til nød strekke seg til en klem i ny og ne. Og det er selvfølgelig naturlig, men også vemodig. Det stikker litt i hjertet når jeg ser bilder av dem fra da de var små. Små og kosete.
Så selv om det har blitt litt for mye av det gode med minstemann denne uken, så kjenner jeg meg langt der inne likevel heldig fordi han fortsatt er så liten at han vil ha mammakos. Masse mammakos. Og jeg ser hvor fort også han vokser, og vet at dagen kommer da han heller vil være for seg selv. Ja, her om dagen ville han ikke ha mammasuss på kinnet, og jeg fikk nesten et aldri så lite meltdown. Jeg er ikke klar for koseslutt!
Når du ligger i senga til langt på dagen med en liten, varm, sovekropp ved siden av deg og du vurderer å gnage av deg armen.. Jeg kommer til å savne dette, ikke sant?
Nei du, lille mann! Fortsett å være den lille gutten min en god stund til du! Sett deg inntil meg for å kose! Sitt gjerne litt på fanget mitt! La meg stryke på de myke kinnene dine! Legg armene dine rundt meg og gi meg de deiligste kosene lenge enda! For jeg kommer til å savne det den dagen du ikke trenger meg lenger.
Dag tre på sofaen er herved et faktum, og brakkefeberen melder seg for fullt. Det blir ekstra ille når det ikke er pga. meg selv tiden tilbringes krøllet sammen i sofahjørnet. For jeg er frisk og rask og kunne godt tenke meg å gjøre alt annet enn å sitte her. Jeg vil ut! Jeg vil bevege meg! Jeg vil kjenne den grå, regnfulle luften utenfor og kanskje skli på isen og brekke lårhalsen. Akkurat nå virker det faktisk mer forlokkende enn å sitte her. Sånn blir det når man takket være kakebaking, bursdagsfeiring og så sykdom er innendørs på femte dagen. Jeg blir sprø!
Det hadde vært lettere om det var jeg selv som var redusert. Men nå er det altså minstemann som sliter med hoste, snørr og feber. Og på dag tre tærer det altså på omsorgslysten hos mamma. Jeg trenger å gjøre mine egne ting! Jeg trenger å jobbe uten å bli mast på! Jeg trenger fred! Jeg er så lei av Disney at øyne og ører blør. Jeg er lei av å være tjener og kosekrok. Jeg er lei av å lese barnebøker. Jeg er lei av å høre hvor mye den syke kjeder seg. For han vil helst i barnehagen.
Jeg begynner å føle meg som Jack i Ondskapens hotell! Jeg skjønner ham! Å sitte her begynner å tære på humøret. Jeg kan kjenne hjernen tikke som en bombe. Det må være sånn han hadde det. Tålmodigheten er heller ikke til å skryte av. Jeg snerrer til den stakkars mannen som kan stikke avgårde til jobb. Livet er urettferdig gitt!
Denne ukens høydepunkt så langt må ha vært da jentungen hadde med seg en venninne hjem fra skolen på mandag. Hurra, nye impulser! Et ansikt jeg ikke ser hver dag! Eller kanskje var det absolutte høydepunktet dusjen jeg omsider fikk tatt i dag. Et høydepunkt for hele familien vil jeg tro..
«Sofakos» med minstemann under armen.. Uken ganske greit oppsummert i et bilde der.
Jammen er det flaks at mannen har arbeidshelg kommende helg også, sånn at utfoldelsesmulighetene til mor blir enda mer begrensede. Og det er vel gjerne da resten av familien blir syke også..
Når man prøver å ta selfie med all snøen i bakgrunnen men alt blir bare hvitt.
Dette bildet oppsummerer denne dagen ganske greit. Hvitt så langt øyet kan se. Snø, snø og mere snø. Og kaos! Jeg har ikke sett på maken. Nå var jeg så heldig at jeg kunne betrakte kaoset utendørs fra sofakroken, og da kan man ikke klage.
Og når man er god og varm og ikke står og måker og spar for harde livet, da kan man faktisk sette pris på og la seg fascinere av de enorme snømengdene som dumpet ned fra himmelen i løpet av kort tid. Naturen er en mektig ting!
Sånn så det ut da vi våknet i morges..
Og noen av oss måtte jo ut. Barna trasket til skolen med snø nesten til knærne. Og minstemann kom seg ikke i barnehagen før klokken 11 takket være dårlig måking, han kunne strengt tatt like godt blitt hjemme. Men det var jo stas med all denne snøen da.
Og mannen i huset, han har jobbet som en helt. Det er ikke få timer som har gått med til måking i dag – når han egentlig skulle ha slappet av etter og før nattevakt.
Er nok mange som har brent en del kalorier i dag..
Og selv om det er morsomt for meg som innesitter med dette snøfallet, så er det helt greit at værgudene har roet seg nå. Men jeg håper at alt dette hvite blir liggende en stund. Jeg må innrømme at det frister veldig å kle godt på seg og stupe ut i snøen i hagen..
Etter innlegget mitt i går vurderte jeg noen sekunder å gå på juletrefest uten sminke. I ettertid har jeg aldri vært så glad for at jeg var svak og både sminket meg og fønet håret (det bølger seg nemlig veldig om jeg lufttørker det). For jeg endte opp med å, bokstavelig talt, spise middag sammen med han her.
Til deg som måtte lure, dette er altså Hans-Erik Dyvik Husby aka Hank von Helvete – og han lever på ingen måte opp til akkurat det kallenavnet. Og for the record: jeg var ikke på noen måte så geeky, starstruck som jeg ser ut. Det du ser er mitt «oppstilt bilde fra feil vinkel med dobbelthake-ansikt».
Sånn kan det altså gå når man er på juletrefest med veteraner. Det dukker gjerne opp en stridsvogn som barna kan få boltre seg i.
Og med disse følger det gjerne staute militærkarer i uniform.. Noe for enhver der altså.
Dessuten kan det godt slentre innom en minister eller to. I fjor tok mannen og yngstemann selfie sammen med daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, og i går kapret eldstemann en tilsvarende selfie med nåværende forsvarsminister, som jeg rett og slett verken kjente igjen eller visste navnet på (beklager til deg). Men likefullt er det hyggelig at politikerne stiller opp. Og viktig, ikke minst. Det er mange veteraner som trenger å bli sett og anerkjent. Og det gjør noe med en når man ser forsvarsministeren tenne lys under bildene av falne soldater.
Og i går altså, da fikk juletrefesten en ny dimensjon da Hank eller Hans-Erik og hans trivelige, gitarspillende kamerat kom slentrende og spurte om de kunne slå seg ned sammen med oss. Ja, jøss! Mens politikerne befant seg på VIP-bordet, valgte han altså å sitte sammen med oss «vanlige dødelige». Det ble noen hyggelige timer som gikk rivende fort. Her var det ingen primadonnanykker, og det var lett å føle seg komfortabel.
Og da disse to bordkameratene våre dro fram gitaren og avslutningsvis stemte i med Cornelis Wreesvijks «Turistens klagan» (den med barna på Karl Johan, vet dere) ble det allsang og gåsehud. Nei, veteranjuletrefester er definitivt ikke som andre juletrefester!
Den meget observante vil forresten kanskje merke seg blusen min. Rettere sagt at dette er blusen jeg også hadde på meg på God morgen Norge. Jeg syntes dette var litt festlig, siden jeg som ikke har for vane å be om bilde når jeg treffer kjente ansikt (for det skjer innimellom) også tok bilde sammen med Vår Staude og John Arne Riise ikledd akkurat denne blusen. Den vil heretter bli omtalt som kjendisblusen. En billig bluse fra Cubus som knapt blir brukt tiltrekker seg altså tydeligvis kjente mennesker. Nå er jeg veldig spent på hvem jeg treffer neste gang jeg tar den på. Den må nok bli med i bagasjen når vi skal innom LA til sommeren..
Ny hobby, kjendisbilder med kjendisblusen?
Sånn avslutningsvis vil jeg bare berømme dem som står bak denne årlige juletrefesten. Og enormt mye annet. Familien vår har vært med siden oppstarten av dette forbundet som heter Veteran møter Veteran. Her er det et sterkt fokus på det positive, på samhold, og mye av fokuset er også rettet mot de pårørende, ikke minst barna. Vi har vært på mange familiedager arrangert i deres lokaler, som etterhvert har gått fra en til to etasjer som vanligvis er et verksted/garasje. Vi har også hatt gleden av å være med på flere andre familiearrangementer. Disse ildsjelene gjør så mye for veteraner og veteranfamilier, men jeg visste ikke hvor enormt mye de gjør før jeg så en oppsummering av fjorårets aktiviteter i går. Det er helt utrolig som de står på! Rett og slett beundringsverdig. Her har det gått med mange dugnadstimer. Budsjettet til Veteran møter Veteran er dog begrenset, og nå står de i fare for å miste den ene etasjen av lokalene sine (som sårt trengs til disse familiearrangementene da det kommer så mange at den opprinnelige etasjen rett og slett ikke holder) samt å måtte kutte ned på en del aktiviteter. Arbeidet de gjør er utrolig viktig ikke minst for de mange veteranene som har gitt så mye av seg selv, men også for familiene deres. Jeg ser det så godt selv, både på mannen min og barna våre. Mannen blomstrer alltid litt ekstra når han er der «blant likesinnede», og barna synes det er stas å få et lite innblikk i pappas gamle liv. Jeg selv sitter ofte dypt imponert og full av respekt for historiene jeg får høre og menneskene bak dem. Det er kanskje vanskelig for utenforstående å forstå, men jeg tror det betyr enormt mye for disse veteranene å komme til en plass der de føler seg hjemme, der de kan komme som de er og dele ting de kanskje ikke kan dele andre plasser. Her er Veteran møter Veteran og arbeidet deres så ufattelig viktig.
Dette er ikke et tiggeinnlegg, men fordi jeg synes det er viktig, støtt dem gjerne via VIPPS nr. 13577!
Og sitter det en veteran eller pårørende der ute og leser dette: Veteran møter Veteran har en egen gruppe på Facebook der det legges ut informasjon om diverse arrangementer. Meld deg inn der, og bli med på neste familiearrangement. Jeg lover at du vil føle deg både velkommen og inkludert!
Tykke lag med sminke. Diverse filter. Det er mye som kan gjøres for å se bra ut på bilder og i virkeligheten, selv om sannheten kanskje er en helt annen. Filter bruker jeg ikke så mye, men det finnes vel knapt et bilde av meg uten sminke. Ikke mye sminke vel og merke, men litt må jeg ha. Jeg føler meg naken om jeg går ut eller blir sett uten at jeg har «tatt på meg fjeset mitt». Det som består av øyeskygge, eyeliner og mascara. Ikke mye, men det utgjør altså en stor forskjell både på utseende og hvordan jeg selv føler meg. Eyeliner har jeg forøvrig nettopp begynt å bruke, etter at den fantastiske sminkøren på TV2 sminket meg og jeg så hvilken forskjell dette gjorde. Takk for det du! Nå er jeg avhengig..
Og det har fått meg til å tenke en del på dette med sminke. For jeg synes egentlig det er veldig dumt å bli avhengig av noe så trivielt som eyeliner i en alder av 41 år. Jeg har tross alt klart meg fint uten det i mange år. Men ikke nå lenger altså.
Og hvorfor skal man egentlig sminke seg i det hele tatt? De fleste menn gjør det jo ikke. Hvorfor skal da vi damer gjøre det? Joda, man føler seg bedre med litt fremheving og skjuling. Men det er også veldig deilig med dager da man ikke sminker seg i det hele tatt. Dager da man ikke bruker disse ekstra minuttene på morgenen. Dager da man slipper å vaske av seg denne ansiktsmalingen før man legger seg. Jeg hadde en sånn dag i går. Hodepinen tok meg, og alle lørdagsplanene forsvant. Dermed var jeg også fri for sminke siden jeg oppholdt meg utelukkende innenfor husets vegger. Bortsett fra en liten tur til parkeringsplassen for å se minsten gå på ski. Det var også litt sånn herlig befriende. Sminkeløs selv om naboene kunne se meg. Sånt skjer innimellom nå, men det hadde vært uaktuelt for noen år siden.
Men er det egentlig så farlig da? Hvorfor føler jeg meg egentlig naken og ukomfortabel uten denne sminken på øynene? Det er jo dette ansiktet jeg er født med. Det er dette som er meg!
Usminket og usikker
Sminket og litt mer fornøyd med meg selv.
Jo visst, denne sminken gjør en forskjell. Til tider også en stor forskjell. Det ser man jo tydelig på disse bildene. Men dette behovet for å «forandre på» ansiktet er også litt trist. Egentlig burde det holde med det naturen ga oss, det burde være bra nok!
Likevel, jeg er ikke klar for å kvitte meg med den lille sminken jeg faktisk bruker. Jeg sier meg heller fornøyd med at jeg ikke pøser på med concealer, foundation og alt det andre man kan stæsje seg opp med – selv om det for all del får en til å se enda bedre ut. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en aldri så liten utfordring denne uken. En sminkeløs levering i barnehagen og en sminkeløs tur i butikken. Mange gjør nok dette uten å tenke over det, men for meg koster det litt. Eller mye. Det er nesten som å gå hjemmefra uten klær. Men så skulle jeg jo bli mer vågal i år..
Jeg har lagt merke til at mange bloggere stadig vekk kjører innlegg som lister opp mer eller mindre interessante ting om seg selv. Mest mindre. For hvem bryr seg egentlig om hva diverse bloggere liker å spise til frokost? Jeg foretrekker forøvrig to/tre knekkebrød med noe enkelt pålegg på.
Her er en liste med enda flere interessante ting som du ikke visste at du lurte på om meg.
Hele familien min er dog fra Ålesund, og jeg selv har vokst opp der etter at foreldrene mine flyttet hjem da jeg var rundt et år. Så selv om mannen min ikke er enig så ser jeg på meg selv som vaskeekte ålesunder. I barndommen var det «kult» å være født i Oslo, nå skulle jeg gjerne hatt det strøket som fødested.
Jeg drikker alt for mange kopper kaffe om dagen
Kaffekjerring sa du? Det er meg det! Etter Nespressomaskinens inntog i hjemmet er det alt for lett å lage seg litt for mange kopper kaffe. Og når jeg sitter foran PCen hjemme og jobber finner jeg litt kos i denne kaffekoppen. Det er for så vidt kos i sofakroken også. Også er det så godt å holde rundt en varm kopp når hendene er kalde.
Jeg ville bli journalist
Da jeg var yngre drømte jeg om å bli journalist. Etter en periode i barndommen da jeg enten skulle bli lege som morfar eller pilot som pappa var det journalist som var den store yrkesdrømmen. Helst krigsreporter. Jeg drømte meg til Vietnamkrigen, men akkurat den drømmen hadde vært vanskelig å realisere uten en tidsmaskin. Ut i verden skulle jeg i alle fall – for å rapportere om krig, elendighet og urett. Og jeg skulle vinne Pulizerprisen* for arbeidet mitt. Sånn ble det altså ikke. Men jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gikk den veien. Journalistveien altså, jeg hadde neppe klart meg særlig godt som krigsreporter..
Jeg vasker håret annenhver dag
Går det mer enn en dag mellom hver hårvask føler jeg meg rett og slett skitten, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Før var jeg helt avhengig av å vaske håret hver eneste dag, men her har jeg altså forbedret meg.
Jeg er gjenganger på Europris
Jeg, eller rettere sagt vi, handler så mye på vår lokale Europris at betjeningen kjenner oss. Dette er egentlig litt flaut. Men jeg liker altså Europris. Alt av såpe, vaskemiddel etc. kjøpes der. Det er trist å si det, men jeg kaster meg over reklamebrosjyren deres hver mandag.
Jeg traff mannen min på nettet
Nå er det vel ganske vanlig, med Tinder og alt det der. Den gangen var det kanskje litt mer uvanlig. Utvalget av datingsider var i alle fall ikke like stort, og mobilapper fantes ikke. Nå var ikke jeg på utkikk etter noen date heller for den saks skyld. Jeg hadde nettopp kommet hjem til Norge etter et noe tøft brudd i USA, og var «på dateren» med noen i hjembyen Ålesund uten at det var noe seriøst. Så det var en ren tilfeldighet at jeg satt våken sent på kvelden og kjedet meg samtidig som mannen var på nattevakt og kjedet seg. Spray var det vel denne siden het når jeg tenker meg om. Mer en chatteside enn datingside kanskje. Han sendte meg i alle fall en melding, og selv om jeg vanligvis ikke svarte ukjente gjorde jeg det da. Bare for moro skyld. Og uten at det var intensjonen vokste det til lange telefonsamtaler og vennskap. Etter et par måneder klarte han å overtale meg til å komme på besøk til ham i Oslo, og selv om jeg brukte mesteparten av denne helgen til å være dårlig ble vennskapet bare sterkere. Det tok ikke lange tiden før jeg sluttet å date i Ålesund, og selv om jeg aldri skulle flytte derfra igjen var ringen etter bare noen få måneder sluttet da jeg flyttet tilbake til «fødebyen» Oslo. Resten er, som de sier, historie.
Jeg føler meg dum når jeg tar selfies
Her er jeg vel ikke den eneste? Det er jo egentlig sånn passe teit å ta opp mobilen og ta bilde av seg selv. Sitte og smile til seg selv i skjermen. Det ser så dumt ut! Likevel gjør jeg det. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg like dum når jeg faktisk deler disse bildene med omverden. På den andre siden, hadde jeg ikke tatt selfies så hadde det knapt finnes et eneste bilde av meg. Ikke at verden egentlig trenger bilder av meg da.
Det blir fort litt grimaser av hele seansen.
Nå regner jeg med at dere som har lest dette og dermed kastet bort noen minutter av livene deres på noe fullstendig uinteressant, har fått gode og utfyllende svar på disse tingene som dere ikke visste at dere trengte å vite om meg. Og skulle dere bli liggende søvnløse med flere spørsmål om meg og mitt uhorvelige interessante liv, så får dere heller bare spørre. Det er jo tross alt også veldig populært med spørsmålsrunder i denne bloggverdenen.
* Pulitzerprisen er en amerikansk pris som deles ut årlig og som regnes som den viktigste utmerkelsen en journalist i et trykt medium kan få. Wikipedia.
Vi har kommet ni dager inn i 2018, og jeg føler at jeg har fått en god start på noen av målene jeg satte meg for dette året.
Alle spor av jul, foruten noen juleplanter som jeg ved et mirakel fortsatt ikke har tatt livet av, forsvant på lørdag da også treet og gardinene måtte gi tapt for et anfall av tiltakslyst hos undertegnede. Det føltes først litt tomt, mørkt og trist, men det tok ikke alt for lang tid før jeg syntes det var OK å være tilbake til normalen. Nye kjøkkengardiner hjalp. Det hjelper jo alltid på humøret med noe nytt.
Og under dette anfallet av tiltakslyst gikk jeg også til angrep på roteskuffen min på badet. Her var det et herlig kaos..
Det er nesten litt flaut å vise frem dette rotet, men jeg skal jo tross alt være mer vågal i år. Her er det altså et salig sammensurium av sminke, neglelakk, diverse salver, nesespray og Gud vet hva. Til og med graviditetstestene fra svangerskapet med minsten lå pent buntet sammen nedi denne skuffen. For sånt tar man jo vare på..!?!
Mye gikk i søpla (ikke testene faktisk), jentungen la beslag på sminken jeg tenkte å kaste og en god del endte opp tilbake i skuffen. Litt bedre ble det i alle fall.
Babysteps..
Skuffen under ble forøvrig også ryddet (litt). Og siden jeg innser at jeg har uhorvelig mye neglelakk skal jeg gå gjennom disse og kaste dem jeg ikke bruker (inn på rommet til jentungen).
Vektreduksjonsplanen er også i startfasen. Dette kan best illustreres sånn:
Jeg skal jo ikke kaste julekakene. Kransekakestengene gikk dog likevel i søpla, men alt annet skal altså spises opp. Hvordan er dette en del av en vekstreduksjonsplan spør du? Jo, jeg fyller fatet med en haug av julemenn og pepperkaker, som så blir spist av barna (og dessverre en del også av mannen og meg). Det som ikke blir spist blir etterhvert hardt, og kan dermed kastes. Sånn tømmes kakeboksene sakte, men sikkert. Innen januar er omme er de nok helt tomme. Og da blir det et hardere regime på hva man putter i munnen, i alle fall på hverdagene. Dette høres sikkert rart og muligens også patetisk ut for deg, men i mitt merkelige, lille hode er dette helt fornuftig..
Jeg tømmer huset for fristelser og blir samtidig lei av søtsaker..
Litt ekstra trim har det også blitt. Mannen hadde nemlig den geniale ideen å kjøpe en kjelke som nesten veier mer enn minsten selv i bursdagsgave til ham. Populært selvfølgelig. Problemet er at det er jeg som må dra denne tunge kjelken opp alle bakkene til barnehagen om morgenen. Her snakker vi blodsmak i munnen, svette og tårer. Virkelig!
Tøff, men tung – her får blodpumpa kjørt seg.
Jeg er så svak på akkurat dette punktet at jeg gjerne jukser på veien til barnehagen, og heller bruker det adskillig lettere akebrettet. Ikke fullt så populært hos minsten. Men jeg er tross alt over førti, og den gamle kroppen min kan rett og slett gå i sjokk av sånne påkjenninger. Helse foran kjelke der altså! Jeg skal tross alt overleve dette året også!
Og sånn går altså disse første, litt kjedelige dagene og ukene av 2018 i kaoshjemmet. Babysteps til en bedre og ryddigere hverdag..
Deler av dette innlegget har vært publisert før, men etter Idrettsgallaen i går kveld føler jeg at det passer å dra det opp igjen. Prestasjonen er like stor enda.
Det er litt rart å sette seg ned og skrive om idrett og en person jeg ikke vet noe om. I dag må jeg det likevel.
Først av alt har jeg en innrømmelse og en unnskyldning å komme med. For jeg følger absolutt ikke med på friidrett. Og Karsten Warholm var et totalt ukjent navn for meg før jeg så ham på sportsnyhetene for noen få dager siden, etter han hadde tatt seg til finalen i 400 meter hekk.
Selv om jeg som sagt ikke følger med på friidrett, skjønte jeg at å ta seg til finalen var en stor prestasjon. Og jeg tenkte med meg selv at den finalen må jeg se. Spesielt etter at jeg hørte dialekten din. For du er jo sunnmøring, Karsten. Og det er jeg også. Du vet nok hvordan det er, vi sunnmøringer er jo et helt eget, lite folkeslag. Og vi sunnmøringer må jo støtte hverandre!
Så i går kveld satte jeg meg ned for å se deg løpe. Og jeg så deg løpe i nøyaktig 48,35 sekunder. Og her må jeg unnskylde igjen, Karsten. For jeg hadde ingen tro på at du faktisk skulle vinne. Men jeg vet som sagt ingenting om friidrett og hekkeløp. Jeg vet ikke hvem som er favoritt eller underdog. Jeg satt der og så deg løpe i under et minutt. Jeg så deg lede. Og jeg regnet med at det skulle komme noen bakfra og ta over ledelsen på oppløpet. I disse små sekundene rakk jeg å tenke disse tankene, og mot slutten at det kanskje kunne holde til medalje. Før jeg etter siste hekk mumlet for meg selv: “han vinner jo..!”
For jammen krysset du mållinjen først, Karsten! Og det som skjedde etterpå var egentlig et vel så stort høydepunkt. For det så ut som du var like overrasket som meg. Reaksjonen din var virkelig priceless. Dette bildet oppsummerer alt, og sier mer enn tusen ord.
Foto: Tim Ireland/AP
Jeg liker å ta bilder, og misunner fotografen som tok dette. For om ikke dette er årets blinkskudd, så vet ikke jeg. Ansiktet ditt ser omtrent ut som mitt har gjort de to gangene AaFK har vunnet cupfinalen. Vantro, sjokk, overraskelse og etterhvert pur glede. Du som er fra Ulsteinvik kjente kanskje på noe av det samme da Hødd vant, Karsten?
Og han i bakgrunnen, han ser ut som moldenserne, bergenserne og tromsøværingene gjorde i henholdsvis 2009, 2011 og 2012. Jeg vet ikke, men det var muligens han bak der som var favoritten..?
Jeg tror kanskje det var mange som meg i går, Karsten. Mange som knapt hadde hørt om deg. Mange som likevel satte seg ned for å følge med på deg. Mange som kanskje ante konturene av noe stort. Som håpte men ikke helt trodde. Og som ble like overrasket og imponert som meg.
Jeg kan navnet ditt nå, Karsten Warholm! Og det idrettsøyeblikket du ga meg i går kommer jeg til å huske. Det forundrer meg ikke om dette blir årets idrettsprestasjon eller noe i den duren på neste Idrettsgalla. Og bildet over, det burde du printe ut, forstørre, ramme inn og henge på stueveggen!
Fra en sunnmøring til en annen, takk for øyeblikket, Karsten! Og gratulerer som verdensmester – det er stort det!
Nå har det gått noen måneder, og i går var det altså tid for nevnte Idrettsgalla. Og det viser seg at jeg muligens er synsk..
For i går vant du igjen, Karsten. Ikke årets idrettsøyeblikk, for det ble det visst ikke delt ut pris for. Men hadde det blitt det, så hadde du helt sikkert vunnet der også! For du vant det meste; årets mannlige utøver, utøvernes pris og folket stemte deg frem som årets navn. Treneren din vant også. Og spør du meg så skulle du vel også ha vunnet årets gjennombrudd, men det er jo greit å dele på godene. En ting er sikkert, du er ikke ukjent lenger. Årets navn sier vel det meste, ingen glemmer Karsten Warholm med det første. Ikke jeg heller. Og hadde jeg glemt det er jeg helt sikker på at familien på Sunnmøre på et eller annet tidspunkt hadde minnet meg på det, for de snakker om deg som om de kjenner deg. Og nå har eldstemann i huset begynt med friidrett. Av alle ting. Tenk det! Han håper alltid at du skal dukke opp når han er på trening, for han har hørt rykter om at du er observert i samme treningshall som han er i hver uke. Det hadde vært stas!
Nå virker jeg som en skikkelig stalker, Karsten. Men jeg er ikke det altså. Jeg er ikke en gammel kjerring som løper etter unge idrettsgutter. Jeg er bare en gammel kjerring som ble veldig imponert den gangen i august. Også er jeg som nevnt tidligere sunnmøring. Og du er liksom litt allemannseie blant sunnmøringer du nå. Det er bare sånn det er. En for alle og alle for en. Vi blir jo så stolte når en annen sunnmøring gjør det bra. Og det håper jeg at du fortsetter å gjøre, Karsten!
Nå vet vi jo litt mer om deg også. Eller, egentlig ikke. Men måten du fremstår på gjør en sunnmøring enda mer stolt. Jeg kan selvfølgelig ta helt feil, men du fremstår som veldig sympatisk og jordnær. Med humor (selv om den hattrick-spøken var litt blaut) og selvironi. Fortsett sånn!
Jeg har bare et lite tips. Og dette er på ingen måte kritikk, for jeg syntes du var kjempeflink i går. Hvis jeg mer eller mindre uforberedt skulle opp på en scene og snakke til en fullsatt sal og store deler av det norske folk hadde jeg sannsynligvis frosset helt. Jeg hadde vært stiv som en stokk. Og om jeg i det hele tatt hadde kommet meg opp på nevnte scene så hadde jeg ikke fått ut et eneste ord. Du snakket mye og bra. Det ble bare litt for mye “ummmm”. Eller var det “emmmm” eller “ømmmm”. Det er mulig at dette er et sunnmørsfenomen. Jeg gjør alltid det samme når jeg blir nervøs. Da jeg skulle på God morgen Norge måtte jeg fokusere hardt for å ikke gjøre dette. Om jeg klarte å unngå det vet jeg faktisk ikke. Jeg har i alle fall full forståelse for at du måtte lete litt etter ordene. Bare tenk litt over det neste gang, Karsten.
Nok en gang takk for idrettsøyeblikket i fjor, jeg kårer det definitivt til årets idrettsøyeblikk. Værsågod for folkets pris (jeg stemte ikke, men om jeg hadde gjort det så hadde min stemme gått til deg), både den og de andre prisene var veldig fortjente! Og lykke til i årets sesong! Jeg heier på deg!
I dag skulle jeg egentlig skrive et lite, smågrettent innlegg om is under snø. Sånn speilglatt is som du ikke ser. Sånn is som gjør at ei kjerring på over 40 år plutselig ligger i veikanten og kaver foran unger og bilister. Full av snø og med såret stolthet. Du kjenner kanskje følelsen? Du hopper opp (i mitt tilfelle var det vel ikke fullt så elegant som hopping) og ler litt: «Det går bra, det går bra!» Alt julefettet på rumpa tok det verste fallet. Men i og med at du er over førti, så kjenner du etterhvert den begynnende stivheten i kroppen, og nevnte rumpe begynner etterhvert å verke.
Men så, midt i denne gremmelsen over fallet og begynnende alderdom, skjer det noe som får deg til å glemme det. I alle fall nesten. Noe som setter mer fart i den verkende rumpa enn du noen gang har hatt.
Du er alene hjemme med tre barn, hvorav en er i pysjen allerede. Du kommer fra kjøkkenet med en brødskive til sistnevnte, da en mannsperson plutselig dukker opp fra intet og dundrer på vinduet i terrassedøren.Du skjønner først ingenting, det tar noen nanosekund før du klarer å fokusere på mennesket som plutselig står der ute og til å oppfatte at han nettopp dundret på vinduet i døren. Og i noen nye nanosekund lurer du på hvorfor dette mennesket står der ute i mørket? Trenger han hjelp? Er noen syke? Har noe skjedd? Det eneste som ikke slo meg var at dette mennesket som jeg på grunn av manglende lys ikke dro kjensel på der og da kunne ha onde hensikter. Kanskje er jeg naiv. Eller kanskje forsto jeg bare alvoret! For før jeg når de få meterne til terrassedøren roper han: «Det brenner hos naboen, dere må ut nå!!!»
Jeg er alltid litt usikker på hvordan jeg vil reagere i krisesituasjoner, men i går så jeg at når det virkelig gjelder så handler jeg. For det gikk nesten automatisk. På autopilot. Jeg ropte på barna i andre etasje, kanskje ikke helt rolig, men de kom i alle fall med en gang. Jeg tullet et pledd rundt den pysjkledde minsten. Og jeg virret i noen sekunder rundt etter fjernkontrollen, for TVen måtte jo selvfølgelig slås av. Telysene som sto og brant glemte jeg derimot. Jeg er litt usikker på om brannmennene som etterhvert dukket opp hadde vært så veldig imponerte over akkurat det.. Jeg sørget for at de to store tok på seg jakker, for jeg vurderte situasjonen sånn at det ville være greit å bruke noen sekunder på det. Eldstemann fikk også med seg utebuksa si av en eller annen grunn, og begge de to eldste tok med seg pengene sine. Det var altså det de tenkte på. Redde det som reddes kan..
Jeg fikk på min egen jakke og fikk låst døren, og så sto jeg lettere forvirret utenfor huset og så flammene komme ut av pipa til naboen vegg i vegg. Og mens jeg sto der med minsten i armene fikk jeg altså tatt «blinkskuddet» over. Noe uklart etter litt klipping av bildet, men man ser såvidt flammen der oppe på taket. Jeg følte meg passe dum der jeg sto med mobilen, men jeg måtte jo ha bevis for at dette virkelig skjedde.
Det gikk noen tanker gjennom hodet der ute, om spredning og skader også hos oss. Spesielt med tanke på at naboens pipe er inntil vår stuevegg – heldigvis med et godt lag betong mellom. Jeg fikk på det rene at brannvesenet var varslet, og da satset jeg på at de var rett rund hjørnet og kunne ordne opp. Her måtte jeg uansett tenke på barna først. Dermed fulgte jeg og minsten etter de to eldste som allerede hadde funnet veien opp til onkelen sin. Aldri har jeg vært mer lykkelig for at svigerinne og svoger bor i den andre enden av rekken vår. Og ikke minst, at noen var hjemme så vi fikk komme inn i varmen. Takk, takk og takk!
Eldstemann og jeg beveget oss etterhvert ut og sto sammen med andre naboer og så brannvesen og politi gjøre jobben sin. Heldigvis var det ikke store jobben, og det tok ikke alt for lang tid før vi kunne gå hjem og fortsette kvelden vår, noe høye på adrenalin.
Og sånn så hagen vår ut etterpå:
Så har vi altså opplevd det også. Litt dramatikk i hverdagen skal man vel ha innimellom. Også nådde vi Twitter også gitt.
Men kun røyk? Jeg har da vitterligen bilde av oransje flammer og gnister.
Ikke at det på noen måte spiller noen rolle. Det eneste som betyr noe er at det gikk bra. Ingen ble skadet, og ingen materielle skader hos oss i alle fall. Jeg håper det går greit inne hos naboen også.
Da alt roet seg var det bare en ting å gjøre, synke ned i sofaen med et lite glass vin. Og samtidig tenke på hvor takknemlig jeg er for at det gikk så bra. Tenk om det hadde skjedd på natten. Eller om ingen hadde oppdaget det. Det er en skummel tanke!
Brannalarmen vår er herved testet. Mor vurderer installering av flere samt andre tiltak. Heretter blir det mer forsiktighet! Og kanskje en runde eller to av brannleken.
Gjør det samme du også, man vet aldri når man plutselig får bruk for det!
Og velkommen tilbake til hverdagen! Omsider var den her! Det er koselig med juleferie, men veldig deilig å sende småkranglete barn som har vært litt for mye sammen tilbake til skole og barnehage også.
Nå gjenstår det bare å kaste jula ut for alvor. Det har jeg ikke klart enda. Det er like vanskelig og vemodig hvert år. Og nå som vi har et sånt tre som ikke drysser, kan det jo egentlig stå i det uendelige. Det er nemlig det som sitter lengst inne å fjerne, selv om det egentlig er fullstendig ulogisk å ha et tre ned diverse merkelig pynt stående i stua. Annen julepynt har blitt plukket vekk sånn litt etter litt. Men dette treet virker uoverkommelig. Og gardinene. Mulig det har sammenheng med alt arbeidet dette medfører.. Også blir det jo så tomt og blast når alt det røde forsvinner. På den andre siden så er jeg klar for å bli ferdig med det. Det er med andre ord store diskusjoner og drakamper i hodet til denne kjerringa akkurat nå.
Nå som jul og nyttårsfeiring er vel overstått tenkte jeg at jeg skulle se litt på dette med nyttårsforsetter. Eller kanskje heller mål for det nye året.
Det var nok som alltid mange der ute som startet 2018 med store eller mindre nyttårsforsetter. Man skal jo liksom det. Nytt år – bedre liv. Men det tar gjerne ikke lange tiden før man angrende er tilbake i samme tralten som før. Mange forsetter er vel allerede brutt nå på den tredje dagen vil jeg tro. I alle fall om dere der ute har samme viljestyrke som meg.
Av den grunnen ga jeg opp dette med nyttårsforsetter for lenge siden. Jeg klarte aldri å holde dem. Det er ikke selvdisiplin nok i denne kroppen for sånt. Å sette seg treningsmål eller vektmål er ikke noe for meg. Det tar ikke lange tiden før jeg ryker på en alvorlig smell.
Men noen tanker og ønsker om hva som skal/burde skje i 2018 har jeg.
Vekt
Dette med vekt kommer jo alltid opp. Dette er nok noe de fleste tenker på. Spesielt nå på nyåret, etter et par uker med inntak av mye feit og søt mat. Ja, generelt store mengder av mat. Jul er av en eller annen grunn synonymt med å spise. Eller kanskje helst fråtse. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg er matlei. Halsen brenner. Jeg føler meg som en stappet rullepølse. Hakket før jeg triller istedenfor å gå. Oppblåst og jævlig, med fett rennende i blodårene. Og dette (pluss litt til) må jo vekk. Jeg vil passe i bunaden til 17. mai. På den andre siden, vi skal være med å arrangere 17. mai i bygda vår i år også. Hurra for å ha barn i 5. trinn. Så bunad er kanskje ikke det beste antrekket den dagen likevel. Men jeg vil i alle fall ned i vekt til sommerferien. Jeg skal snart ta meg selv i nakken. Må bare spise opp alle julekakene først, for de skal søren ikke havne i søpla i år også! Sunnmøring, vet du..
Orden
En annen ting jeg ønsker å gjøre er å få mer orden rundt meg. Jeg har en tendens til å samle på for mye. Kan jo plutselig få bruk for det. «Horder», sier mannen min. Jeg er nok ikke like ille som disse du ser på TV, som bor i søppel og skrot. Men kanskje litt borderline horder? Nå har jeg lyst å få ryddet unna litt. Tømme roteskuffer og skap. Kaste, brenne, gi vekk, selge. I 2018 ønsker jeg rett og slett å få litt orden i sysakene! Om jeg finner tiltakslysten til det da.
Våge
I 2018 har jeg lyst å gi mer faen. Tørre mer rett og slett. Ikke bry meg så mye om hva andre måtte tenke eller ikke tenke. Hva andre måtte mene om meg. Tørre å leve litt mer. Rope litt høyere.
Jeg er ikke den som har høyest selvtillit, den har vel stort sett vært ikke-eksisterende de siste årene. Men jeg håper å snu på dette i år. Jeg har allerede fått mer tro på meg selv, mine evner og min verdi. Dette ønsker jeg å utvikle videre dette året. Jeg har også noen prosjekter jeg ønsker å satse på i året som kommer. Ting jeg ønsker å realisere. Det er skummelt og overveldende, og det vil kreve mye av meg. Mest av alt krever det mot. Jeg må rett og slett bli mer vågal.
Og kanskje var det også derfor jeg valgte å gå inn i det nye året med knall røde negler, noe som ellers bare er forbeholdt tærne.
Vågalt altså..
Reise
Jeg håper på i alle fall tre turer til hjembyen Ålesund i år; påskeferie, høstferie og jul. I første omgang ser jeg frem til påskeferie og til å treffe alle dem jeg er så glad i der oppe.
Og jeg ser frem til sommerferien, som blir helt annerledes enn planlagt. For i år skulle vi fly rett til Dallas. Bare holde oss i Texas, med mindre vi tok en liten roadtrip til Colorado. Men så har flybillettene dit blitt så dyre. Og vi begynte å se på andre alternativer, billigere plasser å fly til. I fjor kjørte vi fra østkysten, og når vi nå tittet på flypriser ble en tanke født. Jeg har aldri hatt noen drøm om vestkysten, sørstatsjente som jeg er. Men av en eller annen grunn var det billigere å fly dit. Og så slo det meg. De har Disneyland! De to store barna har vært i Disney World, men lillebror som da befant seg på innsiden fikk ikke oppleve det. Så gøy det hadde vært om han fikk oppleve litt Disneymagi også. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer riktig ble det. Så da ble dette julegaven til barna fra oss:
Foreløpig er tanken å fly til San Fransisco, kjøre langs kysten til LA, ta en dag eller to i Disneyland og så dure avgårde til Texas og Dallas, forhåpentligvis via Galveston og Houston. Men kanskje finner vi også andre spennende ting langs veien. Reisebøkene er i alle fall innkjøpt, så får vi se.
Etter sommerferien har vi dekket store deler av USA, østkyst, vestkyst og sørstater. Men det er fortsatt mye igjen for fremtiden..
I tillegg håper jeg på minst en tur til gode venner på Sørlandet og diverse småturer i Østlandsområdet.
Oppussing
Dette er et ønske hele familien har. Vi trenger mer plass, og ønsker å bygge ut. Og fremfor alt ønsker vi å bygge ut og pusse opp et falleferdig kjøkken som nesten ikke rommer oss alle fem.
Ekstra kaotisk nå i juleoppryddingstiden, men dere ser sikkert poenget både når det gjelder plass og generell oppussing – og rydding. Nesten så jeg vurderer å kontakte Sinnasnekker’n..
Jobb
For at vi skal få muligheten til å realisere dette, trenger jeg (om jeg ikke blir lottomillionær) en jobb! Dette er nok et av de største ønskene for 2018. Jeg har min lille frilansjobb og mine egne prosjekter, men jeg er lei av å gå hjemme hele tiden. Jeg ønsker meg noe å gå til utenfor hjemmet. Jeg ønsker å føle at jeg bidrar, både i samfunnet og i hjemmet. Jeg hadde et sterkt håp om at dette skulle realiseres på tampen av 2017, men jeg ble bare en god nummer to. Hurra! Nest best der altså – og det hjelper jo ikke en dritt når nummer en sier ja. Men det ga meg om ikke annet litt mer troen på at kanskje 2018 er mitt år, og at noen snart vil se hvilken ressurs jeg er og dermed velge å satse på meg. Jeg har i alle fall veldig mye å gi!
Og inntil det skjer får jeg bare nyte rolige morgener med minstemann så godt jeg kan.
Mindre stress og mer familiekos
Jeg har en tendens til å stresse. Selv når det ikke er noe å stresse med, så stresser jeg. Mest fordi jeg så gjerne vil at alt skal bli perfekt. Også blir det jo aldri det. Livet er ikke en rosablogg. I år håper jeg å kunne legge fra meg litt av dette. Bare puste og gi litt faen som jeg skrev om lenger oppe. Bursdager blir feiret selv om kaken ikke er perfekt og gulvet ikke er så rent at man kan spise fra det (hvem ønsker vel akkurat det uansett). Det blir helg selv om det ikke lukter rent. Og det blir ferie selv om du ikke drar fra et rent og ryddig hus.
Jeg tror at om jeg klarer å legge fra meg litt av alt dette «perfekt-stresset» så vil det faktisk gagne familielivet. For mann og barn er ikke på noen måte på samme plass som meg der. Det spiller ingen rolle om det flyter over av rot og støv, de klarer å kose seg likevel. Det er fullt mulig at de ikke ser alle lekene på gulvet og tallerknene på bordet eller at de regner med at ting rydder og vasker seg selv. Eller kanskje tenker de at man kan rydde etterpå istedenfor akkurat nå. Hvis jeg kan senke skuldrene, kanskje lukke øynene litt og heller kose meg sammen med dem, er nok mye gjort. Ikke dermed sagt at jeg skal la husarbeidet fare i 2018 (selv om det hadde vært deilig). Bare litt mindre stress og litt mer avslapping – om jeg klarer det.
Egentlig er det jo ganske ironisk at en borderline horder er så opptatt av å ha det rent og relativt ryddig rundt seg. Men akkurat dette er jeg såpass «manisk» på at det sannsynligvis vil være det vanskeligste målet å gjennomføre.
Så får vi se da, ved slutten av 2018, hvor mye av dette og alle andre lyse ideer som finnes i hodet mitt nå ved starten av det nye året som ble med bare tanken..
