I dag tar vi en liten tidsreise igjen. Bli med tilbake til februar, og inn i det skrudde hodet til en mamma som har opplevd alt for mange ufrivillige aborter.

Dagene går sakte men sikkert fremover, selv om det føles som om de står stille. Magen vokser fort, og plutselig passer ingen av buksene mine lenger. Sånn flaks at alle mammabuksene mine gikk til Fretex for ikke lenge siden. Det føles litt feil, men jeg må nødt til å kjøpe et par nye. Jeg føler meg fullstendig malplassert i gravidavdelingen på HM. Jeg hører da ikke til her! Og dette er bortkastede penger, jeg kommer til å trenge dem toppen en uke til før dette er over.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilfeldigvis (eller kanskje ikke så tilfeldig egentlig) er babyavdelingen rett ved siden av mammaklærne, og jeg må jo titte litt når jeg først er der. Og i et anfall av optimisme, eller kanskje galskap, havner en liten body opp i samme handlepose som mammabuksen. Jeg vet jo veldig godt at vi ikke får bruk for den, og krøller den sammen i en skuff når jeg kommer hjem (der ligger den faktisk enda). Men tenk om.. Om ikke annet, så får det være et minne om det som ikke ble.

Hjernen leker med meg konstant. Jeg er overbevist om at dette snart er over. Snart kommer blødningen. Det er nok ikke liv der inne lenger. For selv om jeg har sett liv på tidlig ultralyd, betyr ikke det at hjertet fortsatt slår nå, halvannen uke etterpå. Til slutt klarer jeg ikke mer av usikkerheten, og finner den gamle doppleren min på loftet. Takk og lov for at jeg ikke har kvittet meg med den i alle fall! Nervene ligger tykt utenpå kroppen. Vil det være stille? Vil jeg høre noe annet enn svosjet fra tarmene og min egen puls? Jeg vet det er tidlig. Jeg forventer ikke å finne deg. Men så er du der med en gang. Dunkdunkdunkdunkdunkdunk! Verdens vakreste lyd! Et bittelite hjerte i en liten kropp som kun har eksistert i litt over 7 uker. Tenk det! Det er nesten uvirkelig.

Lykken og lettelsen sprer seg i kroppen min. Du lever enda! Jeg vet at veien fortsatt er lang å gå, men akkurat nå lever du inne i magen min. Lille hjertet mitt!

Follow my blog with Bloglovin

De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..

Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.

Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.

Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.

Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.

Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!

Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..

Follow my blog with Bloglovin

Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..

Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.

Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.

Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?

Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.

Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.

De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..

Follow my blog with Bloglovin

Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.

Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.

Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.

Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.

Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..

Til høsten begynner jakten på sommerkroppen 2020!

Follow my blog with Bloglovin