Jeg vokste opp som enebarn og kunne ofte se med litt misunnelse på dem som hadde søsken å dele livet med. Innimellom hadde jeg sånne jeg også, men kun imaginære. I leken hadde jeg alltid mange søsken, eller mange barn om rollefiguren min var mor. Ellers var livet ofte litt ensomt. Huset vårt var ikke like fullt av liv som det kanskje burde ha vært. Men for all del, livet som enebarn hadde mange fordeler også. Jeg klager ikke!

Da foreldrene mine ble skilt og pappa giftet seg på nytt da jeg var 20, var jeg strengt tatt litt bekymret for at det skulle komme et søsken eller to. Sannsynligvis mest fordi jeg nok følte meg litt forlatt og nedprioritert da pappa flyttet helt til USA. Det var ikke alltid like lett, selv om jeg strengt tatt var voksen. Men likevel, da pappa og bonusmamma noen år senere startet en adopsjonsprosess, snakket jeg med adopsjonskontoret og «gikk god» for dem. Og i april 2003 kom telefonen. I en alder av 26 år hadde fått en lillesøster!

Litt rart var det nok. Men da jeg holdt henne i armene mine for første gang et par måneder senere, var jeg solgt. Dette var lillesøsteren min, og henne skulle jeg passe på og beskytte.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dessverre har avstanden stått i veien for oss. Først avstanden Texas – South Carolina, noe som for så vidt var overkommelig med noen få timers flytur. Verre ble det da avstanden ble så stor som Texas – Norge. De første årene kom de ofte til Norge, og i senere år har vi vært i Texas hver sommer, men i en periode da våre eldste var små gikk det flere år uten at vi kunne være sammen. Det er ikke så lett å bygge bånd da. Dårlig med hverdager sammen, mer ferie og begivenheter. Hun var for eksempel hjertelig tilstede under forlovelsesmiddagen vår sommeren 2005..

Men søsteren min er hun like fullt, selv om det er annerledes en mange andre søskenforhold. For 2 1/2 år siden mistet vi pappa – sammen. Den ettermiddagen jeg kom til Texas for å være sammen med pappa i hans siste uker i livet, satt vi begge to i sengen sammen med ham. Det var et sånt fint øyeblikk. Pappa og de to jentene hans. Jeg fikk ha pappa i nesten 42 år. Søsteren min fikk bare ha ham i 15 1/2. Til gjengjeld hadde hun ham hele tiden de årene, han hadde all tid i verden da hun ble født og var Mr. Mom for henne mens bonusmamma reiste mye i jobben sin. Da jeg vokste opp var han mer fraværende. Til tider en sorg den gangen, jeg ønsket ofte at han var mer tilstede da jeg var barn, men sånn var det. Og jeg er glad hun fikk den andre siden av ham. Det gjør litt vondt i hjertet å vite at han ikke er der sammen med henne i dag, den dagen hun fyller 18. Vondt er det også at vi ikke har sett hverandre på snart to år, og at det sannsynligvis vil gå enda et år takket være denne fordømte koronaen.

Men i tankene er jeg likevel litt i Texas i dag. Gratulerer med dagen, lillesøster! Jeg er glad du kom inn i livet mitt!