Hjelper det å si at det går fint? Selv om man er knust på innsiden, kan det bli bedre av å si at alt går bra? Hvis man sier det om og om igjen, vil det etterhvert bli en sannhet da? Jeg bare lurer.
Om jeg drikker et glass vin, eller kanskje flere, forsvinner den verste smerten da? Vil det være litt selskap i glasset? Vil jeg føle meg mindre ensom med det i hånden?
Jeg tror ikke det. Dessuten er det en farlig vei å ta. Men det hadde vært behagelig – en liten stund.
Eller hva med en skikkelig, lang ugly cry. Kan alt det vonde og såre der inne renne ut sammen med tårene? Kan alt bare bli bra igjen etterpå? Etter at alt er ute.
Jeg tror ikke det heller, men det hadde vært fint om det var så enkelt.
Hva om jeg flykter? Bort fra det som gjør aller mest vondt akkurat nå. Bort fra sinne. Bort fra fortvilelse. Bort fra frustrasjon. Bort fra desperasjon. Bort fra følelsen av svik og håpløshet. Bort fra alt man egentlig noen gang ønsket. Blir det bedre da? Letter det byrden for dem som betyr mest? Får de det bedre uten meg?
Finnes det egentlig lys i det mørkeste mørket?
Jeg bare lurer. Og jeg vet ikke svaret.
