En annerledes fødselshistorie

Jeg har lyst å skrive litt om hva som skjedde da Megan kom stille til verden. En litt annerledes fødselshistorie kan man vel si.

Jeg hadde jo noen skumle tanker i forkant av vekstkontrollen den 6. juni, men tenkte egentlig at jeg var hysterisk. Jeg kjente jo bevegelser selv om de var annerledes. Lite ante jeg om hvor sanntenkt jeg var da jeg skrev at det kanskje var livmoren som prøvde å kvitte seg med den lille der inne. Det er nesten guffent. Magefølelsen prøvde nok å fortelle meg noe.

Selv da jeg satt på venterommet på Ullevål, kjente jeg disse bevegelsene, smilte for meg selv og tenkte at det skulle bli fint å se henne på ultralyden. Men da jeg la meg på benken så vi alle hvor stille det var der inne. Og da legen spurte meg når jeg kjente liv sist kom den velkjente, synkende følelsen over meg. Ikke nå igjen! Ikke ! Ikke etter nesten 24 uker, når vi begynte å tro på at dette skulle gå bra. Jeg tror det eneste som kom ut av meg var: «Hun lever ikke mer, gjør hun vel?» eller noe i den retningen. Luften gikk fullstendig ut av meg. Selv legen, som jeg hadde vært hos før, var lei seg. Hun satte opp en time til oss på føden morgenen etter og klemte oss før vi gikk. Eller gikk, jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Fra en gang full av ventende gravide. Fra en del av sykehuset full av nyfødte og stolte nybakte foreldre. Jeg sprang omtrent ut derfra. Fortsatt med kulen på magen, men med vissheten om at jeg bar på død og ikke liv.

Jeg var gjennom mange følelser de neste timene. For ikke å snakke om hvor tungt det var å fortelle barna at lillesøsteren de gledet seg sånn til å få var borte for alltid. Det meste av denne dagen har allerede forsvunnet fra minnet mitt. Den var bare vond.

Så lenge Megan er i magen er minstemann fortsatt en beskyttende storebror.

Neste morgen var ikke akkurat noe bedre. Å troppe opp på Føde A på Ullevål, der alle barna våre er født, var fryktelig. En fødeavdeling full av fødende. Fedre som surret rundt i gangene mellom kiosk og fødeavdeling. Et par besteforeldre som forventingsfulle kom på besøk med blomster, et annet besteforeldrepar med et nybakt storesøsken. Og jeg med min lille kul, i en helt annen ende av skalaen. Ingen lykke eller forventning. Bare sorg.

Vi fikk en fødestue og en jordmor, og jeg ble etterhvert undersøkt av en lege. To leger faktisk, hvorav den ene var gravid. Fryktelig passende. Det ble tatt flere prøver, og det ble besluttet å sette i gang fødselen med tabletter. Jeg fikk en tablett som skulle gjøre kroppen, som overhode ikke var klar for fødsel i uke 24, litt mer klar. Den skulle virke i 24 timer før jeg skulle få andre tabletter for å sette i gang hele prosessen. Etter dette fikk jeg tilbud om å enten bli på sykehuset til alt var over eller dra hjem til neste dag. Det valget var rimelig greit, og vi dro hjem.

Lørdag 8. juni troppet vi nok en gang opp på Ullevål. Og nå visste vi at vi ikke skulle hjem før det var over. Vi visste også at det kunne ta lang tid, selv om flere fødsler talte til min fordel. Passende nok fikk vi fødestue med utsikt over gravlunden, samtidig som ambulansehelikopteret fløy i skytteltrafikk rett utenfor de åpne vinduene våre. Sistnevnte fremkalte definitivt noen tårer. Følte meg litt dum da jeg midt i en samtale med jordmor bare stoppet opp mens tårene begynte å trille da helikopteret kom inn for landing..

I løpet av timene den første tabletten hadde fått virke hadde formen min gått nedover, jeg klarte ikke å spise eller drikke, ble kvalm og kastet opp noen ganger. Så de begynte med å gi meg kvalmestillende intravenøst i håp om at jeg etterhvert ville få i meg litt mat og tabletter som måtte svelges. Her slo panikken meg litt og jeg fikk lyst til å rive ut kanylen i armen og flykte derfra. Heldigvis hadde jeg en fin jordmor som klarte å gi meg litt ro. Så fikk jeg første pille vaginalt sammen med en tablett Oxycontin rundt kl. 11. Sistnevnte funket som en kule for en som knapt tar noe sterkere enn Paracet, og den neste timen lå jeg i en slags behagelig døs.

Litt før kl. 12 begynte jeg å kjenne små sammentrekninger i livmoren. Ikke vonde, men merkbare likevel. De ble raskt regelmessige, og jeg ante fort at dette ville bli en relativt rask fødsel akkurat som de to siste. Klokken 14 fikk jeg nok en tablett, denne gangen kunne jeg heldigvis svelge den. På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg sannsynligvis ikke trengte den, for sammentrekningene ble stadig kraftigere og hyppigere. Vaktskifte var litt før klokken 15, og dette sammenfalt selvfølgelig med at sammentrekningene, eller riene, begynte å bli heftigere og heftigere. Nå måtte jeg konsentrere meg om å puste gjennom dem, og jeg kjente at mer smertestillende hadde vært på sin plass. Jeg fikk også krøket meg inn på do og kunne konstatere at jeg så smått hadde begynt å blø. Så da jordmoren som hadde hatt oss siden morgenen kom for å si hadet, ba mannen henne om å sende inn den nye jordmoren med noe for smertene.

Så ufattelig feil å måtte ta et siste magebilde med Megan i magen på denne måten. Kort tid etterpå kom hun stille ut til oss.

Hun kom ganske kjapt ilende til med et par Oxynorm til meg, men disse hjalp lite. Eventuelt rakk de ikke å virke noe særlig, for nå kjente jeg at dette ikke kom til å vare mye lenger, uten at jeg sa det høyt. Den herlige, nye jordmoren satte seg ned sammen med oss, og jeg konsentrerte meg om å ikke vise hvor vondt jeg faktisk hadde det under samtalen. Litt etter kl.15:30 kjente jeg plutselig et press nedentil, og måtte si fra til henne at nå skjer det noe. Hun var rimelig forundret over at hun ikke hadde merket at jeg hadde vondt, og enda mer forundret da hun undersøkte meg og kjente at her var det ganske så klart. Hun begynte å gjøre klart til fødsel, men rakk ikke å bli ferdig før jeg ga henne beskjed om at «nå kommer hun!». Og det gjorde hun! I en rasende fart. Jordmor rakk knapt bort til meg før Megan lå mellom beina mine, i en intakt fostersekk og med morkaka på slep. Klokken var blitt 15:48, og styrtfødsel nummer tre var et faktum.

Jeg følte umiddelbart en slags lettelse. Smerten forsvant som dugg for solen, samtidig som jeg hadde gruet meg fryktelig til fødselen. Nå skulle jeg endelig få se henne. En jordmor til kom inn, og de var begge opptatt av å få henne ut av fostersekken så skånsomt som mulig. Etterpå behandlet de henne akkurat som et levende barn, snakket med henne og om henne som om det skulle ha vært en vanlig fødsel. Og det føltes så veldig godt for mammahjertet. Og så fikk jeg henne opp til meg. En perfekt, men bitteliten jente. Hun skulle bare vokse i 2-3 måneder til. Jeg kunne ikke se meg mett på henne. De små, perfekte føttene og hendene. Det lille ansiktet med pappaens nese. De lyse dunene på hodet. Hun hadde sannsynligvis vært prikk lik minstemann.

I de påfølgende timene hadde vi henne hos oss på fødestuen hele tiden. Ingen pushet oss. Ingen maste om at vi måtte komme oss ut derfra. Tvert imot. Vi fikk all tid i verden alene med henne der inne. Jordmor hjalp oss å ta bilder. Jeg tok bilder. Jordmor tok hånd og fotavtrykk. Hun veide og målte. Megan fikk sin egen seng, akkurat som levende fødte babyer får, med helseteppe og dyne. Oppi alt det vonde, alt som var galt, så var det så fint. Da vi var klare fulgte den fantastiske jordmoren oss over på OBS-posten hvor et rom var klargjort til oss. Her kunne både mannen og jeg være om vi ville. Denne første kvelden valgte vi likevel å reise hjem til barna. Jordmødrene tok godt vare på den lille dukka vår, og vi kunne komme tilbake når som helst. Og jeg trengte å hvile ut i min egen seng, ikke en hard sykehusseng. Med vissheten om at vi ville se henne igjen dagen etter, var det helt OK.

Hva som skjedde de påfølgende dagene fortjener sitt eget innlegg og kommer derfor etterhvert.

6 kommentarer
    1. Igjen et gripende innlegg du deler med oss. Tenker på deg og dine. Det gjør meg godt å lese at deres døde datter ble tatt i mot og behandlet med verdighet. Det er ikke alle som får oppleve det. Ønsker deg og dine en fin ferie.❤️🌹💐

      1. Tusen takk!❤️
        Måten Megan og vi ble behandlet på under og etter fødselen betydde uendelig mye. Jeg vet dessverre at det ikke er en selvfølge, noe det egentlig burde være. Kanskje noe som er verdt å kjempe for etterhvert..

    2. Jeg leste og gråt litt for den vonde følelsen av maktesløshet kom tilbake. Jeg har jo opplevd å miste et barnebarn omtrent like langt inn i svangerskapet. Mats entret denne verden død for 14 år siden 1/6. En far vil jo gjerne beskytte sine barn. Jeg kunne ikke beskytte Isabelle mot å få et dødt barn. To ganger i livet har jeg følt at jeg har sviktet, det var da. Så var det samme følelsen når alzheimer begynte å ta taket i kona mi.
      Jeg har en tattoo av hånda og foten til lille Mats på armen så han er alltid med meg. Det sies at tiden leger alle sår. Der er ikke sant for det gjør den ikke, men man lærer seg etterhvert å leve med det på et vis.

      1. Så vondt å lese om barnebarnet og kona di. Jeg skjønner godt at du har følt på maktesløshet i disse situasjonene. Sviktet er jeg overbevist om at du ikke har, selv om jeg skjønner også den følelsen.
        Den som sa at tiden leger alle sår kan umulig ha opplevd mye i livet. Etter de siste årene har jeg definitivt lært at det blir varige arr som noen ganger til og med kan bli åpne sår igjen. Livet blir aldri det samme.
        Synes forøvrig det er veldig fint at du har valgt å tatovere hånd- og fotavtrykkene til Mats. Flott måte å minnes ham og ta ham med seg videre på. Er sikker på at det er godt for datteren din også. Da vet man liksom at han aldri blir glemt, en frykt jeg har i forhold til Megan. At andre skal glemme henne. Det planlegges en lignende tatovering her faktisk..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg