Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly – og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok