På fredag var vi en tur inne i Oslo og så på Norsk Militær Tattoo Parade, hvor alle som deltar i helgens Tattoo og flere tusen UNIFIL-veteraner (United Nations Interim Force in Lebanon) deltok. Det var et flott skue som gikk nedover Karl Johan denne ettermiddagen. Jeg er litt svak for sånne staselige, uniformerte og sirlig masjerende korps. De vekker noe i meg. Og med alle disse norske veteranene som også deltok, så ble det intet annet enn rørende. Jeg er selv gift med en veteran (ikke så gammel som det kan høres ut altså), og har dermed litt kjennskap til hva disse modige menneskene har opplevd, ofret og hvordan livet etterpå kan være. Bare gjennom historier selvfølgelig, så noen ekspert på temaet er jeg ikke. Også ser jeg selvfølgelig hvordan det han har opplevd ute i verden påvirker livet til min mann. Nå er det heldigvis ikke noe han sliter spesielt med, men noen særegenheter som kan tilskrives denne fortiden finnes. Som det faktum at han er verdens tøffeste og takler det meste, men å se morkaken etter fødslene til barna våre var fullstendig uaktuelt. Han har vært heldig der, mannen min. For det er mange som sliter mye mer. Veldig mye mer.

Min egen, staute veteran.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Derfor var det med tårer i øynene og klump i halsen jeg så alle disse kvinnene og mennene med beret og medaljer gå forbi. Det var rett og slett rørende. Og de var overveldende mange. Og dette var altså bare Libanon-veteraner. Norge har bidratt med styrker flere andre plasser også, så det finnes mange flere der ute. Samtidig følte jeg også på en slags skuffelse. Fordi disse modige menneskene stort sett ble møtt med stillhet der de gikk nedover Karl Johan. Her har nordmenn noe å lære av amerikanerne. For man kan si mye om USA og amerikanere, og det er nok også mange amerikanske veteraner som sliter og blir sviktet av systemet. Men amerikanere har også en helt annen respekt for sine veteraner. I parader møtes de med applaus og jubel. Og det er så fint og så fortjent. Og når man har opplevd dette, så blir den forsøksvis sporadiske applausen langs Karl Johan rimelig stusselig. Noen prøvde, for all del. Vi gjorde også et helhjertet forsøk. Men til slutt var det bare eldstemann som standhaftig sto og klappet dem frem.

Mamma- og veteranfamiliehjertet bugner av stolthet!

Skjerpings, nordmenn! Neste gang veteraner deltar i en parade eller lignende, klapp dem frem! Hei dem frem! Det fortjener de!

Nå har jeg i et sinnsykt øyeblikk av kjærlighet og godhet sendt mann og eldstemann avgårde til siste forestilling av Norsk Militær Tattoo, og der føler jeg meg trygg på at det blir både applaus og jubel om veteraner og deres oppdrag rundt i verden blir dratt frem.

Og jeg vet jeg har sagt det før, men til alle dere veteraner der ute, uansett hvor i verden dere har vært eller hva dere har gjort; dere har min ytterste respekt. Det er ingen jeg føler meg mer trygg sammen med enn dere, dere som er villige til å ofre alt for folk og fedreland. Takk for innsatsen!

#veteraner #parade #applaus #respekt #oppfordring