Mini roadtrip

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Er det lov å si at man er litt lei?

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg

Dette!

Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!

Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #galveston #øyparadiset #sjelefred

Deilige Texas!

Nå har det snart gått en uke siden vi kom oss ned fra fjellene og over til lavlandet og den beste staten vi vet om. Texas selvfølgelig!

Når dette skiltet dukker opp og det føles som å komme hjem. Det er så deilig det!

Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.

44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..

Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.

Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!

Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.

Aaaah!

Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.

Life is sooooo hard..

Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.

Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.

Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.

Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.

Lykke!

Fyrverkeri og amerikanske farger.

4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.

Den siste her er nok muligens favoritten min..

Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!

Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!

Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.

Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!

Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.

Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #dallas #kaosfamilien #reiseblogg

Happily ever after!?

7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.

Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.

Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.

Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.

Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!

Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.

Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.

Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.

Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.

Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.

Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!

#ossto #bryllupsdag #godeogondedager

Et mangfold av opplevelser

Man kan si mye om USA, men de har virkelig et mangfold av naturopplevelser, eller opplevelser generelt. På vår to ukers roadtrip fra California til Texas har vi sett så mye forskjellig at det er vanskelig å prosessere inntrykkene. Vi har rett og slett blitt utslitte av alt sammen. Men på en fin måte. Det er ikke alle forunt å oppleve så mye, og det kjenner jeg meg så veldig takknemlig for.

Sist innlegg skrev jeg om Las Vegas. Etter dette har det gått en ukes tid, og vi har hatt enda flere høydepunkter. Fra gamblingens og lysenes by satte vi kurs for noe helt annet, nemlig Grand Canyon. På veien dit tok vi en sving innom Route 66, og en by som var som tatt ut av Cars-filmen. Det var ikke bare minsten som lot seg imponere av denne sjarmerende plassen og alle de gamle bilene.

Har du sett noe så sjarmerende da?

Og midt i denne lille byen, som egentlig bare var en liten gate in the middle of nowhere, dukket dette opp.

Norwegian owned, det må jo være et trekkplaster uti her. Ut fra alle dollarsedlene og til og med hundrelappene med hilsener som hang på veggen, har det vært en del nordmenn her før oss. Morsom liten kuriositet der.

Herfra kjørte vi videre til en liten fjellby rett utenfor Grand Canyon National Park hvor vi overnattet før vi dagen etter brukte noen timer på å kjøre gjennom en liten, men enorm del av denne fantastiske plassen. Vi kjørte inn i the South Rim, og ut i vest. Synet som møtte oss langs veien tok innimellom pusten fra meg.

Her var det bare å utfordre høydeskrekken!

Herfra gikk turen videre til enda en rar, liten kuriositet: Four Corners. Her møtes fire stater; Arizona, New Mexico, Colorado og Utah. Du kan faktisk stå i alle fire på en gang, og det kunne vi jo ikke gå glipp av!

Utrolig nok klarte til og med alle fem både å se på fotografen og smile samtidig.

Etter en overnatting i en liten by i New Mexico, kom det som skulle vise seg å bli roadtripens desiderte høydepunkt for undertegnede. White Sands National Monument. Med hvite, myke sanddyner så langt øyet kunne se. Minsten syntes det var stas å få leke i en så stor sandkasse. Og jeg var bare helt solgt. Det var så vakkert. Her kunne jeg ha blitt lenge! Definitivt en plass jeg vil tilbake til!

Her var det bare helt overveldende vakkert.

Dette var det siste planlagte stoppet på roadtripen vår, men avstanden til Dallas var fortsatt så stor at vi trengte en overnatting til. Denne tok vi et par timer fra White Sands, i Roswell, New Mexico. Noen som har hørt om denne byen? Eller Area 51? Dette er vel kanskje verdens UFO-hovedstad, og vi var sånn passe spente på om vi ville finne noen sånne flygende objekter. Eller kanskje et romvesen eller to?

Og det gjorde vi! På en måte..

Litt i overkant skummelt for minsten, noe mindre imponerende for oss andre. Men en litt småmorsom måte å avslutte to uker på veien på var det unektelig. Nå var vi som nevnt rimelig mette av inntrykk alle sammen, så det var godt å komme til gode, gamle Texas og til ro hos pappa og resten av familien vår her.

Feels like coming home.

Her har vi fortsatt en god del ferietid igjen, og late dager skal nytes. Det plaskes i bassenget hver morgen, og ellers så stresser vi så lite som mulig. Tradisjonen tro har vi også rukket å feire 4. juli på vår helt egen måte. Mer om det ved neste korsvei. Nå skal det soves!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #arizona #route66 #grandcanyon #fourcorners #utah #colorado #newmexico #whitesands #roswell #texas #dallas #kaosfamilien #imål #reiseblogg

Romantikk i fabelaktige Las Vegas

Var det en by jeg ikke trodde jeg kom til å like på denne roadtripen, så var det Las Vegas. Jeg har alltid tenkt at dette har vært en glorete og ufyselig by. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Las Vegas tok meg nesten umiddelbart med storm, og jeg skjønte fort at en natt her ikke var nok. Vi skulle egentlig bare dure gjennom og se på lysene vi.. Det passet veldig fint at vi alle var slitne etter mye kjøring, så vi tok en ekstra natt og fikk en hel dags «ro» i Vegas. Og ro var det lett å finne i de omgivelsene vi booket oss inn på. Vi slo nemlig til med en suite på the Venetian. Herregud, for en plass!

Å bo i disse omgivelsene var helt fantastisk. Og ganske ubeskrivelig. Bare størrelsen på resortet. Vi trengte kart for å finne frem til rommet. I tillegg bodde vi lengst inne i en eventyrlig lang gang.

Lang tur fra heisen..

Hotellet hadde selvfølgelig et digert casino, som vi ikke benyttet oss av. OK, mannen brukte 6 dollar – og vant ingenting. Det hadde eget kjøpesenter. Og det var stort altså. Og toppen av kransekaken, det hadde sitt eget Venezia med kanaler, gondoler og full pakke. Jeg gikk nesten bare og måpte den første kvelden. Det var lett å føle seg som en million dollar på denne plassen. Så lett at mannen spanderte en times limotur på oss opp og ned the Strip. Høydaren for barna tror jeg.

Jeg var mest imponert over alle lysene og byggene langs veien. Det er så mektig!

Dag to i Las Vegas tok vi det ganske rolig. Det var godt å få sove litt lenge, og siden bare tusle litt rundt. Varmen begrenset utetiden litt på dagen, isteden lot vi ungene få bade litt.

På kvelden var det endelig levelig å gå ute, så vi gikk opp og så det kjente vannshowet foran the Bellagio. Et flott skue. Vi var også innom flere av de andre casino/resortene. Alle flotte og gjennomførte etter sitt tema. Men ingen slo the Venetian. Jeg hadde virkelig ikke lyst å dra derfra.

Før vi dro fra Las Vegas på fredagen, gjorde vi noe som mange kjente og ukjente mennesker har gjort før oss. En ide formet seg nemlig på veien oppover mot Las Vegas, og vi booket tid på det kjente A Little White Wedding Chapel for å fornye ekteskapsløftene vi ga hverandre 10 år og 357 dager tidligere.

Nok en sånn ting som jeg syntes var tacky og corny, men så likte jeg likevel ideen da mannen slengte den ut i luften. Så vi troppet opp med matchende t-skjorter og barna på slep. Ingen overdreven pynting med andre ord. Og selv om dette er en plass med «samlebåndbryllup», så ble det faktisk en utrolig fin og personlig opplevelse. Og det var visst en mening med det da det viste seg at han som sto for seremonien var fra Texas. Selvfølgelig var han det!

Dobbelt så gift som før.

Det ble den perfekte slutten på oppholdet vårt i denne fantastiske byen. Den store overraskelsen, den plassen jeg virkelig håper å komme tilbake til. Kanskje vi må fornye bryllupsløftene igjen etterhvert? Kan jo ikke risikere at de går ut på dato..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #nevada #lasvegas #kaosfamilien #reiseblogg

Vi overlevde Death Valley

Etter en overnatting i smalltown USA, var vi alle rimelig spente på turen gjennom Death Valley. Hvordan ville ørkenlandskapet være? Og hva med temperaturen? Verdensrekorden for varme ble satt her tilbake i 1913, med 56,7C. Vi hadde bilen full av vann, sånn i tilfelle. Jeg var også veldig spent på hvor skumle veiene ville være. Heldigvis ble det ingen Yosemite-repeat. Litt høyde og svinger var det, og et strekk uten aircondition for å unngå motoroverheting, men det gikk greit. Litt interessant å oppleve den sterke fønvinden fra utsiden da vi måtte kjøre med vinduene åpne. Jeg er godt vant til varmen i Texas, men dette slo alt jeg noen gang har opplevd.

Klar for ørken og ekstremhete.

Spesielt landskap allerede fra starten.

Litt av noen svinger innimellom.

Ned på den ene siden, opp på den andre.

Sand, sand, sand.

Når du finner denne på do..

Sånn passe kokt.

Etterhvert kom vi under havnivå, og kunne skimte saltsletter i det fjerne. Utrolig fascinerende.

Ved besøkssenteret nede i dalen fikk vi den offisielle temperaturen denne dagen.

128F – 53 grader der altså. Ikke rart man kokte.

Herfra gikk ferden til hovedmålet, Badwater Basin.

Saltsletten her hadde jeg så utrolig lyst til å ta noen kule bilder på, men det var rett og slett for varmt. Tærne brant i flip-flopsene da jeg trakket ut på saltet, så det ble med noen raske knips. Minsten syntes han var tapper som i det hele tatt gikk ut av bilen. Og det er jeg egentlig enig i, maken til hete har jeg aldri opplevd!

Jeg observerte faktisk en person som gikk langt ute på saltsletten. Galskap! Men et flott syn, det var det.

Med denne opplevelsen fant vi veien ut av Death Valley, og av California. Nå var tiden inne for Nevada og Las Vegas, noe som skulle vise seg å bli en skikkelig høydare.

To be continued..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #deathvalley #kaosfamilien #reiseblogg

Skumle og fantastiske Yosemite

Etter et par dager i San Francisco, satte vi kursen mot Las Vegas. Etter litt debatt for og mot, valgte vi å droppe den «raske» og kjedelige veien på 9 timer og heller ta the scenic route gjennom Yosemite nasjonalpark og Death Valley nasjonalpark. Og her røk roadtrip-tidsplanen vår.. Jeg hadde beregnet å være i Texas om et par dager. Vi er fortsatt i Las Vegas og har noen stopp til på veien. Men det får man bare leve med når man opplever så mye fantastisk.

Nå skal det sies at jeg noen ganger langs veien angret på at vi ikke tok den kjedelige ruten. Jeg var rett og slett livredd noen ganger, på bratte, svingete veier mot over 3000 meters høyde. Det var langt ned.. I tillegg var det varmt, og vi måtte skru av aircondition i bilen de bratteste strekkene for å unngå kokt motor. Ikke kult å bli stående langs veien der.

Flotte syn på veien opp.

Inne i Yosemite var det heldigvis mye folk, så jeg følte meg relativt trygg og kunne nyte omgivelsene.

Møtte ingen bjørner, og det var kanskje like greit.

Disse veiene er verre enn alle berg- og dalbaner i verden. Her var det mye skrekkblandet fryd.

Men de vakre øyeblikkene sto også i kø.

Vakkert men skummelt.

Og da vi kom ned i Yosemite Valley fikk jeg den virkelig store opplevelsen da vi stoppet ved Tenaya Lake. Så vakkert og så fredelig. Her kunne jeg blitt!

Etter anspente timer langs skumle veier var dette balsam for sjelen.

Men videre måtte vi, til nye skumle veier.

Høyt oppe..

Se, snø!

Sånne skilt vekker angsten i meg.

Her var det så langt ned at jeg blir kvalm bare jeg ser på bildet..

Hjelp!

Her trodde jeg vi var nede og senket skuldrene. Jeg tok feil..

Etter lange strekk på helt øde veier og solnedgangen rett rundt hjørnet, var det nok for mor. Mens mannen ville fortsette helt til Las Vegas, sa jeg STOPP. Dermed ble det overnatting i den første siviliserte byen vi fant, en liten plass som het Bishop. Her ble det litt hvile, mat og bowling før vi dagen etter tok fatt på Death Valley. Og siden dette ble langt og med mye bilder, tar vi den turen ved en annen anledning.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #yosemite #kaosfamilien #roadtrip

San Francisco

Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.

Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.

Golden Gate Bridge selvfølgelig!

Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!

Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.

Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.

I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».

Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.

Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.

Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.

Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.

Alcatraz

Pier 39

Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.

Lombard Street

Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.

Noen som husker Full House?

Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.

Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.

Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.

Et fattigere og skitnere område av byen.

Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.

San Francisco, lett å like!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #sanfrancisco #kaosfamilien #reiseblogg