I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.
Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.
De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.
De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.
Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.
Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.
Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.
Nok en gang må jeg klype meg selv litt i armen. Nok en gang slår det meg hvor langt jeg har kommet. For åtte år siden hadde jeg ristet så hardt på hodet at jeg hadde fått nakkesleng om noen hadde fortalt meg at jeg noen år senere skulle klare å snakke åpent om det å miste barn under svangerskapet. Det var tryggest å holde det for seg selv. Men tid og mye bearbeiding gjør noe med deg.
Denne gangen følte jeg bare overraskelse og glede da henvendelsen kom. Overrasket over at noen gidder å lese det jeg skriver og finner det verdt å formidle til et større publikum. Og glede for akkurat det samme. For at jeg får lov til å dele min historie, eller i alle fall deler av den. At jeg får lov til å snakke om de barna som aldri fikk komme til oss, og på en måte bekrefte at de har eksistert. At de har satt varige spor. Og håp om at noen kan finne hjelp eller trøst i mine opplevelser.
To dager etter hjemkomst fra USA og på dagen åtte år etter en av de verste dagene i mitt liv, dagen da jeg for første gang sjokkert satt og så på et perfekt, men livløst og bittelite barn på et grelt sykehusrom, fikk jeg nok en gang dele historien min. En hyggelig journalist og en behagelig fotograf satt i sofaen vår og lyttet til det jeg hadde å fortelle, tittet tålmodig på lekene til minstemann og takket meg til og med for åpenheten min. Og der det før føltes vanskelig å snakke om, renner det nå helt naturlig ut av munnen min. Det finnes ikke lenger ukomfortabelt å dele. Jeg gjør det med glede og et lite gram stolthet. For de bittesmå barna våre betydde noe. De betyr noe! De gir livet mitt en ekstra mening, og de har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg skulle bli. Samme hvor introvert jeg måtte være, er det overraskende enkelt å snakke med hvem som helst om dette temaet. Og det føles egentlig ganske godt! Er det en dag du skal lese VG, så er det i dag! Ja, for litt egenreklame må vel være lov?
Så får det heller være at jeg er desto mer ukomfortabel foran kamera. Der har jeg litt å lære. Selfies er en ting, men når en profesjonell fotograf plutselig står foran deg og du vet at hvem som helst i hele Norge potensielt kan se trynet ditt i avisa, da låser det seg litt. Stakkars mann, han hadde litt av en jobb. Og hvis bildet som åpner dagens artikkel er det beste som ble tatt, så bør jeg seriøst begynne å vurdere noen ansiktsløft og leksjoner i ansiktsuttrykk.
“Hjelp! Skal jeg smile? Være alvorlig? En mellomting? Å, hjeeelp! Jeg stivner!” (Foto: Brian Cliff Olguin)
Selv den dyktigste fotograf får problemer med dette trynet. Det er liksom ikke skapt for å være et ansikt utad. Men når temaet er å viktig så får man bruke det ansiktet man har og la det stå til.
Og jeg er så takknemlig for at VG skriver om dette temaet! Alle vet vel nå at dette er et tema jeg brenner for å få frem i lyset. Det angår mange, og fortjener mer oppmerksomhet. Det burde ikke være en så ensom sorg som det ofte er. Og for dem som opplever dette, spesielt om det skjer flere ganger, burde det være et mye bedre støttesystem.
En jordmor uttaler seg veldig positivt om hjelp og støtte underveis i denne artikkelen. Og det er fint. Forhåpentligvis er det sånn der hun jobber. Jeg registrerer at hun er ansatt på et sykehus langt unna meg. Min opplevelse er dessverre helt annerledes. Jeg har opplevd å måtte kjempe for både utredning og oppfølging under svangerskap. Og i en så sårbar situasjon er det ikke nødvendigvis så mye krefter til overs for sånne kamper. Jeg hadde heldigvis en mann som i stor grad tok kampene for meg. Det hjalp, men jeg følte likevel ofte at vi ikke fikk tilstrekkelig med hjelp og støtte. Jeg følte ofte at jeg ikke ble hørt, og at mine bønner om hjelp ofte nærmest ble latterliggjort. For jeg var jo ingen fagperson.
Å møte kvinner eller par i vår situasjon var kanskje dagligdags for de ansatte på poliklinikken, men for oss var det hele en stor livskrise. I tillegg til å føle at vi måtte kjempe for å bli hørt til enhver tid, måtte vi ofte også forholde oss til nye personer hver gang vi var innom sykehuset. Det hjalp litt i den perioden vi faktisk hadde én gynekolog å forholde oss til, hvor vi i alle fall ikke trengte å forklare hele situasjonen for hvert møte. Å ha et menneske å forholde seg til var betryggende, og burde kanskje være standard i sånne situasjoner. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var en kvinnelig gynekolog som tok oss under vingene sine og kjempet noen små kamper for oss, før hun henviste oss videre til et sykehus og avdeling med mer ekspertise. Her var de en smule forundret over en del av behandlingen jeg hadde fått tidligere, og var også mye mer opptatt av TLC (tender, loving care). De ga meg en viss trygghet de første ukene med minstemann i magen, men så var jeg igjen overlatt til meg selv. Selv med min forhistorie var jeg ganske så på egenhånd fra uke 12 og til jeg begynte å få fysiske problemer på slutten av svangerskapet. Og selv her måtte vi kjempe for å bli tatt på alvor. Trygle om en ekstra ultralyd og vente på time. Dette svangerskapet kunne fort endt i en enda større katastrofe, da jeg rett og slett følte meg overhysterisk og lot være å si fra da minsten ble roligere og roligere i magen. Noe jeg selvfølgelig tar selvkritikk for, for jeg vet så inderlig godt at sånt skal tas på alvor. Men jeg hadde følt meg stemplet som hysterisk gravid over så lang tid, i alle disse svangerskapene som gikk galt, at jeg begynte å tro på det selv. Heldigvis ble det likevel etterhvert fanget opp at det ikke bare var jeg som slet fysisk i svangerskapet, at lillemann faktisk var i ferd med å gi opp der inne. Dermed endte det bra!
Det psykiske aspektet ved å miste barn under svangerskapet og i påfølgende svangerskap har det vært enda mindre fokus på. Mister du sent virker det som om der er et system som fanger deg opp, både for det sorgmessige og ved nye svangerskap. Mister du som meg i første og andre trimester så finnes det lite av sånt. Der er du mer prisgitt rutiner ved det sykehuset du får hjelp hos eller de menneskene du møter der. Jeg har ofte følt at jeg har vært på et samlebånd, selv når jeg har kommet inn for å føde barn som har dødd i magen. Jeg kaller det en fødsel. Fagpersonell ser det nok ikke sånn, men det oppleves sånn for de fleste. Kroppen får rier og støter ut foster og morkake. Det er en minifødsel, rett og slett. Igjen sikkert ganske så hverdagslig for dem som jobber på en gynekologisk avdeling, alt annet enn hverdagslig for dem som opplever det. Litt mer omsorg hadde ofte vært fint her. Jeg har opplevd begge deler, fra å bli overlatt til meg selv vegg i vegg og med deling av toalett med en nybakt familie, til trøst og omsorg av verdens nydeligste sykepleier. Sistnevnte er absolutt å foretrekke. Vi har møtt sykepleiere som rynker på nesen av at vi ønsker å se det lille barnet som vi allerede har knyttet oss til, og vi har heldigvis møtt dem som synes det er helt naturlig og har gitt oss all tid og ro i verden til akkurat dette. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var den gangen vi fikk besøk av sykehuspresten på rommet. Da følte jeg at det vi gikk gjennom virkelig betydde noe, at det ikke var “bare en spontanabort” men et virkelig tap på lik linje med andre dødsfall. Muligens noe å ta lærdom av. Det er liksom ikke helt det samme å gå fra avdelingen med tunge skritt, tom mage, et standard skriv om abort og muligens et telefonnummer til sosionom om du skulle trenge det. Og selvfølgelig den obligatoriske graviditetstesten som du skal ta om noen uker for å sjekke at alle rester av graviditeten er ute. Overlatt til deg selv der altså, ingen ekstra oppfølging.
Neglene mine var i alle fall fotogene denne dagen.. (Foto: Brian Cliff Olguin)
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: her er det store rom for forbedring! Det er neppe bare meg som sitter med følelsen av å ikke ha fått tilstrekkelig hjelp og omsorg. Min historie, eller mine historier, er langt fra unike. Jeg er kanskje bare en dråpe i havet, en bitteliten stemme, men jeg har et håp og et ønske om å kunne bidra til i alle fall noen små forandringer. Sånn at noen der ute kanskje vil føle seg bedre ivaretatt enn jeg ofte har gjort i en veldig sårbar og vond situasjon. Dette dere, dette er en kamp verdt å kjempe for! Og det skal jeg fortsette med!
Et lykkelig svangerskap ble brått snudd til tragedie da legen et par dager tidligere ikke fant hjertelyd. En rutinekontroll før sommerferien ble til vårt aller største mareritt da vi for første gang fikk se ultralydbilder av et barn som lå så alt for stille i magen min. Sammenkrøllet og uten hjerteslag. 17 uker fikk vi kjenne på gleden av å vente vårt tredje barn før alt ble brutalt revet bort fra oss. Alle drømmer, alle planer. Lite ante vi den gangen, da verden vår raste sammen, at det bare var starten på et uendelig langt mareritt. At det bare var første gang av mange vi skulle gå gjennom dette.
Vi har kommet langt på disse åtte årene som har gått. Vi har kjempet. Vi har tapt. Vi har vunnet. Vi har blitt forandret for alltid. Og vi har blitt sterkere enn noensinne. Jeg har kommet til en plass jeg på ingen måte kunne se for meg for åtte år siden. Da all energi ble brukt til å holde hodet over vannet. Da jeg holdt det vonde mest for meg selv. Det siste året har jeg gjort ting jeg knapt kunne drømme om den gangen. Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har blitt et ansikt og en stemme for alle oss som opplever å miste barn i svangerskapet. Og akkurat i dag, åtte år etter at vi første gang opplevde det utenkelige, føler jeg at ringen ble sluttet. Det slo meg ikke umiddelbart da jeg i løpet av ferien ble kontaktet av en hyggelig journalist som ønsket å snakke med meg om dette temaet og vi avtalte å møtes på akkurat denne datoen. Først for et par uker siden datt det ned i hodet mitt. 23. juli! Det er jo Unes dato! Uansett om det var en tilfeldighet eller en mening med det, ingen dag i verden kunne vel passet bedre enn akkurat denne til å nok en gang dele historien min. Til å kaste lys på dette vonde, men viktige temaet. Til å forhåpentligvis kunne hjelpe noen der ute. Og ikke minst, til å ære de barna vi ikke fikk beholde. De som bare fikk leve en kort stund under hjertet, men for alltid inni det!
Et hjerteplaster og en grav med tre små storesøsken. Historien min er delt før, men jeg ønsker likevel å dele den igjen (og igjen).
Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.
I disse dager har det gått åtte år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.
Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.
Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.
Tre bluebonnets og ni forglemmegei, alle mine små er alltid med meg.
Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.
En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..
Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.
“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.
Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.
Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.
Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.
Dette er dessverre ikke en unik opplevelse. Det er nok mange der ute som har opplevd noe av det samme. Som midt i en ekstremt sårbar tid opplever å ikke få hjelp og forståelse der man tror man skal få det. Dette er noe som bør frem i lyset, og som bør forbedres. Dette er rett og slett en av de tingene jeg ønsker å kjempe litt (eller mye) for, sammen med min allerede oppstartede kamp om større åpenhet rundt det å miste barn under svangerskapet.
Jeg sitter selv naturlig nok inne med veldig mange erfaringer rundt dette temaet, både gode og dårlige. Kanskje aller mest dårlige når jeg tenker meg om. Min historie om å miste barn under svangerskapet er lang og omfattende. Den begynte relativt uskyldig med en helt “ukomplisert og naturlig” spontanabort i uke 7, våren 2010. 8 år siden nå i mars faktisk. Dette var ille nok der og da, men viste seg å bare være toppen av isfjellet. Jeg gikk videre til å miste et barn i uke 17 samme sommer, og i de påfølgende 3 årene ble det flere spontanaborter og missed abortions (der fosteret dør men ikke støtes ut av livmoren) både i første og andre trimester. 9 ganger til sammen. 4 som måtte “fødes” på sykehuset. Jeg skriver det i anførselstegn, for det regnes ikke som dødfødsel før i uke 22. Før det kalles det senabort, men det er like fullt en fødsel av et dødt barn. Muligens en light-versjon, men fortsatt både smertefull og vanskelig på alle mulige måter. Når du kommer over i andre trimester er det et fullt utviklet lite barn som kommer ut. Ja, faktisk ser det ut som et lite menneske allerede før det. Tro meg, jeg vet..
Å gå gjennom dette er en stor sorg, uansett når i svangerskapet det skjer. Du mister et barn, ditt barn, gjerne høyt ønsket. Om du ikke har vært gjennom det før er det et enormt sjokk, og du aner ikke hva du går til. Da trenger du omsorg. Du trenger å bli sett og hørt. Du trenger tid, grundig informasjon og ordentlig oppfølging fra dem du møter i helsevesenet. Ofte skjer ikke det. Ofte føles det som om du er på et samlebånd. En ultralyd, et beklager, noen piller og et ark med informasjon. Akkurat som denne modige damen beskriver i sitt debattinnlegg.
Jeg har vært der. Jeg har møtt mange leger, gynekologer og sykepleiere med lite empati. Eller eventuelt lite tid til empati. Jeg har følt meg enda verre i en allerede umenneskelig situasjon. Jeg har fått mange unødvendige kommentarer og ovenfra-og ned-holdninger. Leger som ikke hører på det jeg har å si. Leger som selvfølgelig vet best. Men noen ganger vet kanskje mamma-intuisjonen best likevel. Og den har en tendens til å dukke opp med en gang spiren er på plass i magen. Du er umiddelbart i mammamodus. Før du plutselig, kanskje uten forvarsel, sitter igjen som en mamma uten barn. Med knust hjerte og tom mage. Jeg har grått mine modige tårer på foran mang en lege på stort sett alle rom på sykehusets gynekologiske poliklinikk. Jeg har prøvd å være sterk, men ofte knekt sammen i sorg og frustrasjon. Bare for å bli skysset ut med et hardt papirlommetørkle. Heldigvis har jeg også i noen få tilfeller grått av ren takknemlighet. For når noen plutselig ser deg oppi dette, tar seg tid til deg og kjemper for deg, så blir man så uendelig takknemlig. Og det i seg selv sier kanskje noe om hvordan det ligger an på sykehus der ute.
Jeg vil gjerne dele noen få av mine erfaringer gjennom mine år med habituell abort (som det kalles når du har mistet tre ganger eller mer).
Som kommentaren fra en gynekolog, som etter jeg hadde mistet noen ganger, midt i en veldig tøff tid hvor jeg tryglet om hjelp, rett og slett sa at jeg kanskje bare burde gi opp. Jeg gikk aldri tilbake til ham. Jeg mistet noen ganger til, men til slutt kom jo minstemann. Fordi vi aldri ga helt opp (bare nesten). Men den kommentaren sitter fortsatt ufattelig godt i minnet mitt.
Etter å ha mistet flere ganger fikk vi etterhvert utredning for habituell abort, uten at vi fikk noe svar på hvorfor det gikk galt gang på gang. Jeg har hele tiden hatt en teori, som jeg etter å ha delt min historie føler har blitt styrket enda mer. Jeg ba gjentatte ganger om å få den type undersøkelse som kunne avklare dette, men dette ble avvist gang på gang. Legene visste alltid bedre (og det er mulig de gjør det, jeg har ikke noen utdannelse innen dette, bare en magefølelse). Men i og med at de ikke fant noen åpenbar årsak og aldri brydde seg med å undersøke det jeg ba om, er frustrasjonen min den dag i dag stor over dette. Av og til burde kanskje leger lytte litt mer til pasientene. Heldigvis gikk det for oss bra den ene gangen i 2013, og dermed var tiden med jakt på årsak over. Likevel, jeg skulle fortsatt gjerne visst hvorfor vi mistet så mange.
Det sannsynligvis verste jeg opplevde gjennom disse årene, var en av de fire gangene jeg måtte inn og “føde” et barn som ikke lenger levde. Ikke bare var det lite omsorg og medfølelse fra de ansatte på avdelingen denne gangen, men jeg ble til alt overmål plassert i et rom vegg i vegg med et av familierommene som barselavdelingen hadde på den gynekologiske avdelingen. Jeg lå der med et ytterst etterlengtet barn som ikke lenger levde i magen min og hørte på gråten fra et nyfødt barn og pludringen til nybakte foreldre gjennom veggen. Og jeg skulle føde dette barnet i et bekken på toalettet som jeg delte med denne nybakte familien. Jeg har aldri, aldri vært så knekt som da. Det var så umenneskelig vondt at jeg rett og slett ikke har ord. Bare jeg tenker på det og skriver dette nå kjenner jeg det i hele kroppen, selv flere år etterpå. Heldigvis har jeg en mann som kan ordne opp, og jeg fikk etterhvert et annet rom i den andre enden av gangen. Ikke helt rent, men i alle fall langt unna nybakte familier. Jeg har vært innom gynekologisk avdeling for samme ærend etter dette, og har vært livredd for å oppleve det samme igjen. Dette har vi gitt klar beskjed om på poliklinikken på forhånd, og vi har vært heldige å unngå det etterpå. Jeg håper inderlig at jeg er den eneste som har opplevd dette, men det aner meg at jeg ikke er alene. Og jeg håper at disse familierommene ikke lenger ligger på denne gynekologiske avdelingen, så ingen andre må oppleve dette. For sånn hensynsløs, uverdig og uprofesjonell behandling burde ikke forekomme på norske sykehus, eller noen sykehus overhode.
Jeg kunne fortsatt å liste opp dårlige opplevelser, men dere skjønner nok poenget uten det. Akkurat nå orker jeg ikke å grave mer i disse erfaringene og følelsene. For det gjør noe med deg, som du ikke kan skjønne fullt ut før du har opplevd det selv. Men for dem som jevnlig møter mennesker i sånne situasjoner, så burde man kanskje åpne øynene litt og se at dette ikke er en hverdagslig opplevelse for dem som står i det. Det er et tap som sannsynligvis vil forandre dem for alltid. Noe de vil bære med seg resten av livet. Her er det et stort forbedringspotensiale!
Til slutt vil jeg bare dra frem en positiv opplevelse, for å illustrere hvordan jeg synes det burde ha vært. Den ene gangen jeg måtte inn og føde et dødt barn, traff vi på det som må være verdens beste sykepleier. Hun så, hun lyttet, hun trøstet og strøk meg på ryggen mens barnet kom ut. Jeg har truffet så uendelig mange sykepleiere i denne prosessen, og mange har vært flinke, men akkurat denne fantastiske damen var i en klasse for seg. Dette ble takket være henne en så utrolig fin og verdig stund midt oppi det triste. Hun ble så viktig for meg at hver gang jeg traff henne siden knakk jeg sammen i tårer. Det var alltid henne jeg håpte å treffe på. Standardfrasen min hver gang jeg så henne ble “jeg gråter ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er glad for å se deg”. Jeg følte meg alltid så trygg og ivaretatt når hun var der, for jeg visste at hun “kjempet” for meg. Hun var på min side. Hun visste akkurat hva jeg og vi trengte. Jeg vet også om andre som har vært borti henne som sier akkurat det samme. På samme tid møtte vi også en gynekolog som engasjerte seg litt ekstra i oss. Hun satte igang utredning og sørget for at vi kun trengte å forholde oss til henne, istedenfor å treffe på en ny gynekolog hver gang vi var på sykehuset. Da hun ikke kom noen vei, henviste hun oss også videre til et annet sykehus med mer ekspertise. I denne perioden følte vi oss litt ekstra ivaretatt. Man kan lure på om det var tilfeldig at begge disse to var kvinner, men det er en helt annen sak. Uansett så følte jeg meg for en stund sett og ivaretatt på mitt mest sårbare, og sånn dere, sånn skal det være!
Dette er den brutale virkeligheten. Dette er smerten og sorgen over å miste et barn. Uansett når i svangerskapet det skjer er det en traumatisk opplevelse. Det er like mye, om ikke mer psykisk vondt enn fysisk. Dette bør flere åpne øynene for, spesielt i helsevesenet. Og det vil jeg kjempe for!
Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.
Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!
Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.
Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.
Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..
I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.
Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!
Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.
Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!
Som nevnt tidligere så fikk jeg altså en forespørsel fra TV2 for en liten stund siden. Jeg er ikke den som stikker trynet mitt frem her og der, så dette var skumle saker. Men saken er så viktig og berører så mange at jeg bare måtte si ja. Å la en sånn mulighet gå fra seg hadde bare vært idioti. Og selv om det føles skremmende og nervepirrende nå i dagene før, så tror jeg at det vil føles bra etterpå. Jeg håper i alle fall det. Om ikke annet så for selvfølelsen og mestringsfølelsen. For en som ikke har verdens høyeste tanker om seg selv er det også ganske godt å bli lagt merke til. At de vil ha lille, ubetydelige meg på besøk i God morgen Norge er overveldende både på godt og vondt.
Jeg er heldigvis ikke den første uerfarne og ukomfortable som har vært på TV. Jeg har følt meg trygg i samtale med redaksjonen og jeg håper og tror at programlederne er erfarne og kanskje får meg til å slappe av litt. Dette kan de nok. Jeg selv prøver så godt jeg kan å puste med magen, selv om det neppe vil funke i minuttene før jeg sitter der. Nervene har allerede vært all over the place i over en uke. Noen ganger føler jeg at jeg har full kontroll – dette skal jeg klare! Andre ganger tenker jeg at det lureste er å legge seg rett ned i fosterstilling og bli der – lenge.
Og jeg har selvfølgelig gjort min del av research. Jeg liker å være forberedt i utrygge situasjoner. Jeg kan trygt si at jeg aldri har fulgt så godt med på God morgen Norge som jeg har gjort den siste uken. Vanligvis er det bakgrunnsstøy om morgenen, med mindre minstemann krever Disney Junior. Nå er det morgenkos fra Aker Brygge som dominerer i stua. Jeg misunner alle som klarer å sitte der og se helt naturlige ut. Hvordan er det mulig? Jeg har studert gjester og programledere. Antrekk og positurer. Til og med lengde på intervjuer. Jeg kan herved erklære meg som GMN-ekspert.
Og nå er det snart min tur, om noen timer er det jeg som sitter i sofaen eller ved bordet i God morgen Norge-studioet. Min tur til å snakke om mine erfaringer og min kampsak. Om jeg gruer meg? Ja! Men så er det bare snakk om noen minutter av livet mitt. Og jeg skal snakke om en sak jeg brenner for. Introvert eller ikke, de minuttene burde jeg klare å krype ut av skallet mitt. Med mindre jeg plutselig blir stum eller får et “legge-meg-i-fosterstilling-innfall” da. Men det kan kanskje bli meget underholdende TV ut av det også..
Sannsynligvis blir utfordringen større når jeg kommer hjem og skal lage min aller første Thanksgiving kalkunmiddag. Fra morgen-TV til organisering av middagsselskap, her snakker vi å ta seg vann over hodet. Men kanskje er jeg heldig og får med noen tips fra kjøkken-Wenche på kjøpet. Eller kanskje kan jeg rett og slett ta henne med hjem?
Det er altså i morgen alt skjer, den dagen Fotokjerringa skal gjøre alt hun ikke kan. Vil du se hvordan det går med en selverklært introvert (og i tillegg et livslangt B-menneske) på live frokost-TV?
Slå på TV2 og God morgen Norge i morgen tidlig kl. 8:10 og se hva som skjer..
Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.
Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.
To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.
Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.
Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?
Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain’t my first rodeo.
Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, men mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så “sent” er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.
Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.
Tre timer etter jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.
Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.
Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..
Bilde lånt fra Facebooksiden til Ultralydklinikken AS. Jeg synes dette illustrerer så godt hva man faktisk mister allerede i første trimester. Et lite menneske man aldri fikk bli kjent med, men som allerede fylte hele fremtiden.
Jeg hadde en drøm om å dele og å være et ansikt utad når det gjaldt å miste barn under svangerskapet. Det er tross alt den ene tingen i livet jeg er virkelig god på. Å miste barn under svangerskapet altså. Der har jeg masse erfaring.
Å være et ansikt utad derimot, er jeg ikke fullt så god på. Det begynte i det spede, med noen statusoppdateringer på Facebook. Litt skummelt, men det var jo ikke så farlig. Så skrev jeg et mer utfyllende blogginnlegg. Veldig overkommelig. Jeg liker å skrive og er jo relativt anonym. Greit å gjemme seg bak skjermen..
Så ble artikkelen delt på Kvinneguiden/klikk.no. Ikke fullt så anonymt lenger, men på den andre siden så følte jeg plutselig at jeg nådde ut til flere. At jeg faktisk fikk satt et ansikt på det, og at jeg traff et eller annet der ute. Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket.
Så fikk jeg mail fra Foreningen “Vi som har et barn for lite” som spurte om de kunne bruke artikkelen min i medlemsbladet sitt. Selvfølgelig, jeg følte meg både takknemlig og beæret. Nå følte jeg enda mer at jeg hadde klart det jeg ønsket.
Og så kom det mail fra en hyggelig journalist som lurte på om jeg ville stille til et intervju om dette temaet. Dette overgikk jo alle forventninger. Litt skummelt føltes det, men selvfølgelig stilte jeg. Nå hadde jeg i alle fall nådd ut! Og nå hadde jeg nådd så langt som det var mulig å nå.
Trodde jeg..
Helt til jeg i forrige uke åpnet mailen min og fant en forespørsel fra TV2. TV der altså! Ironisk nok hadde noen spøkt med moren min om dette uken før, at snart ble jeg vel å se der. Helt utenkelig selvfølgelig. Verken et ønske eller noe jeg trodde skulle skje. Jeg formelig hyperventilerte da jeg leste mailen. De ville ha meg på besøk!??! Meg?!!?
Det ble noen dager med vurdering for og imot før jeg hadde en hyggelig samtale med en fra TV2 for et par dager siden. Tør jeg dette? Jeg er ikke et TV-menneske. Se på TV, ja. Men å være på TV er noe helt annet. Hvordan skal introverte, lille meg klare det? På den andre siden. Tenk at de spurte meg! For en ære. For en bekreftelse på at jeg har nådd ut med det jeg ønsket. Truffet. Og for en mulighet til å nå enda flere! Denne muligheten får jeg aldri igjen!
Så jeg hopper i det! For alle der ute som sitter med sorgen over å ha mistet et eller flere barn. Og for de barna som bare fikk leve i hjertet mitt. Jeg skal holde hodet høyt og snakke så godt jeg kan om et vanskelig og viktig tema. På live TV. Det passer jo helt fint for en introvert som trives best bak kamera..
Oktober er ikke bare måneden for rosa sløyfer. Det er også måneden for rosa og blå. Dessverre drukner dette litt i alt det rosa. For det er en like viktig sak. Rosa og blå sløyfe handler om å miste barn i svangerskapet, under eller etter fødselen. Noe som akkurat som brystkreft rammer mange kvinner. Eller mange par blir vel mer riktig i denne sammenhengen. Uansett, det rammer mange. 1 av 4 kvinner opplever dette i løpet av livet. Og uansett når det måtte ramme, tidlig eller sent i svangeskapet eller under/etter fødsel er det en enorm sorg. Og ofte en ensom sorg. Det kan være vanskelig å dele. Vanskelig å snakke om. Og ofte vanskelig for dem som ikke har opplevd det å forstå.
Jeg er en av disse fire. Jeg har mistet ni høyt ønskede barn på ulike punkter av svangerskapet. Og jeg var en av dem som ikke snakket om det da vi sto midt oppe i det. Jeg bar sorgen og kampen alene. Jeg var redd for å bli sett på som stakkarslig. For å bli stigmatisert. For å bli sett på som svak. Det høres egentlig tåpelig ut, men sånn var det den gangen. Få visste hva vi gikk gjennom, og den dag i dag er det kun vi som kjenner hele historien. Først etter at vi endelig fikk minstemann turte jeg litt etter litt og åpne meg om det vi hadde vært gjennom.
Da vi sto midt i det hadde jeg alltid en drøm om å kunne være åpen om dette. Jeg ønsket å sette ansikt på denne sorgen som rammer så mange. Delvis for å hedre de barna vi mistet. Selv om de kun levde i magen min, så betydde de noe. Og mest av alt i håp om å kunne hjelpe andre som går gjennom dette.
Jeg skrev litt av vår historie her på bloggen i sommer, og forrige helg kom drømmen enda et steg lenger da historien min ble publisert av Kvinneguiden. Jeg er så glad og stolt over at de ville dele teksten min, selv om det er litt småskummelt også. Jeg håper den når mange, og er enormt takknemlig og rørt over de tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant.
I dag, 15. oktober er minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00.
Hos oss tennes det lys både på gravlunden og hjemme i kveld, og de små vi aldri fikk møte er ekstra tilstede i hjertet.
Dagens oppfordring fra meg til deg er å bli med og tenne lys, og om du har lyst og mulighet, gi en liten (eller stor) slant til Landsforeningen uventet barnedød og støtt forskning på barnedød.
Om du vil lese historien vår på Kvinneguiden så finner du den her.
Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.
I disse dager har det gått syv år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.
Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.
Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.
I fjor fikk jeg foreviget alle mine små på ryggen, på den måten er de alltid med meg
Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.
En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..
Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.
“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.
Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.
Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.
Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.
