Annerledes-ferien er i gang

Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.

Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.

I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.

Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.

Howdy, Texas!

Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.

Ferie?

I overmorgen starter ferien vår. Vi var alle forberedt på at jeg på grunn av svangerskapet ville få flyforbud av legene og at vår planlagte tur til familien i Texas måtte skrinlegges i år. Isteden hadde vi en koselig backup-plan, med en liten biltur til Sverige og Danmark og kanskje en Ålesunds-tur. Og det var helt greit. Jeg var villig til å ofre USA-turen for Megan min.

Så ble det ikke sånn. Plutselig var farene ved en flytur borte. Megan er borte. Og den opprinnelige ferieplanen kan plutselig gjennomføres likevel. Barna vil. Mannen vil. For meg føles ferie like meningsløst som alt annet. En del av meg vil bare være hjemme i min trygge hule. Nær gravstedet. Men så føler jeg at jeg må reise, for barna og mannens skyld. Og for all del, kanskje vil det være godt for meg også. Jordmødrene på sykehuset oppfordret meg faktisk til å reise. Få litt avstand. Likevel føles det så feil. I tillegg til det psykiske er kroppen min fortsatt på bærtur etter svangerskap og fødsel. En lang reise frister ytterst lite. Også er det forberedelsene. Vanligvis ville jeg ha vært ferdig pakket nå, to dager før avreise. Jeg har alltid stålkontroll. Nå orker jeg ikke engang tanken på å pakke. Jeg klarer ikke å tenke, går konstant rundt i en tåke. Som i går da jeg virret rundt i butikken som en zombie og kun klarte å fokusere på at vi trengte brød. Alt annet som trengtes var borte. Heldigvis fungerer hjernen til mannen min sånn tålelig..

Hvordan skal jeg få vasket klær og pakket kofferter før avreise grytidlig tirsdags morgen? Hvordan skal jeg huske hva som trenger å være med? Jeg som akkurat nå ser på å puste, stå opp, dusje, spise, drikke og komme meg ut av huset som en stor prestasjon. Hvordan skal jeg i det hele tatt orke noen ting? Jeg aner virkelig ikke!

Påskeferien i bilder

I dag kunne jeg ha skrevet mye om litt små-vanskelige ting. Som allergi og hvor ille øynene mine ser ut etter å nesten ha blitt klort ut. Eller vårt aller første foreldremøte på ungdomsskolen, og hvor rart det er at eldstemann skal over i en ny epoke etter sommerferien. Eller ikke minst, om hvor stille det er i huset når minstemann har reist på overnatting med barnehagen. Hvor rart det er å plutselig bare ha to store barn i huset, og hvor utenkelig en familie uten han hadde vært. Vi gjorde virkelig rett i å kjempe for og få ham! Jeg kunne også skrevet en hel masse om mamma-nevrosene som dukker opp når jeg ikke har kontroll på ham. På skumle tanker om at han detter i vannet eller bare forsvinner. Men jeg velger å tro at han har det supert og at han kommer hjem like hel i morgen.

Istedenfor deler jeg et lite bildedryss fra påskeferien vår i Ålesund. Det var så godt å få over en uke der oppe nå, selv om det ble desto tyngre å reise derfra. I en ideell verden hadde jeg fortsatt bodd der. Men kanskje en dag.. Jeg nyter i alle fall hvert øyeblikk jeg får der oppe. Denne påsken hadde jeg dessverre en form som begrenset meg litt, så jeg fikk ikke gjort alt jeg ønsket. Isteden ble det ganske rolige dager og få utskeielser. Men det er greit det også. Vi fikk likevel til noen fine turer, noen hyggelige øyeblikk med familie og venner, flere besøk på graven til pappa, ganske mange softis i sola og flere fantastiske solnedganger. Kan virkelig ikke klage da!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Perfekt start på påskeferien

Den første av mange feriedager i hjembyen min, Ålesund. Bylørdag, sol og Stuen-softis. Måkeskrik og bølgeskvulp. Kjente ansikt og hyggelige møter. Ro i sjelen og vakker solnedgang. Toppen av lykke. Jeg er hjemme!

 

Sørgende småbarnsmor omkom i flystyrt

Jeg har nevnt den irrasjonelle flyskrekken min x antall ganger før, så i dagene før jeg reiste hjem fra USA var dette selvfølgelig overskriften jeg så for meg i tabloidavisene. Det ville jo vært den perfekte, tåredryppende historien. Mammaen som hadde vært langt vekke i en måned, som nettopp hadde sett sin egen pappa dø, bare for å selv følge etter ham i en dramatisk flystyrt noen dager senere. Endelig på vei hjem til mann og barn, og så skjer katastrofen.

Så overtroisk er jeg at jeg ikke turte å dele noe på sosiale medier om hjemreisen, for det er jo også en sånn typisk greie. Siste bilde før hun boardet dødsflighten..

Men heldigvis, turen gikk bra den. På veien over Atlanteren fikk jeg til alt overmål to seter helt for meg selv. Ren luksus. Hadde man bare klart å sove.. Mellomlandingen i Frankfurt ble litt verre, der jeg med under en time til neste flight måtte spurte gjennom hele flyplassen. Og dere som har vært der vet kanskje hva det vil si. For den er stor altså! Det er så typisk. Vanligvis når vi mellomlander der på sommertid har vi god tid og kort vei. Nå var det altså stikk motsatt. Flaks for meg at det var litt forsinkelse. På den relativt korte flyturen mellom Tyskland og Norge nådde angsten nye høyder. For det var selvfølgelig her det skulle gå galt. Rett før mål liksom. Hjalp ikke at det virket som om de var litt usikre på flyet før avgang heller. Det ble to lange timer for undertegnede før vi endelig landet trygt i Oslo. Lettelsen var stor, og gleden enda større da jeg kom ut og ble møtt av dette.

Du vet du har vært lenge vekke når du møtes av dette.

Det var nesten litt uvant å være hjemme hos mine igjen. Ikke bare var huset ganske forandret, siden mannen har gjort ferdig mye av oppussingen og ryddingen vi begynte på før jeg dro. Men etter en måned borte var det rett og slett uvant å ha alle rundt meg igjen. Jeg har levd i unntakstilstand de siste ukene, litt i en boble. Og jeg var så sliten, så sliten. Onsdagen forsvant i en tåke rett og slett. Torsdag befant jeg meg fortsatt i en boble. Jeg følte at jeg satt fast mellom to verdener. En del av meg følte at jeg fortsatt burde ha vært i Texas, og hos stemoren min (egentlig liker jeg ikke ordet stemor, la oss heller si bonusmammmaen min) som skjønner nøyaktig hva jeg har vært gjennom. Men nå var jeg altså tilbake til hverdagen i Norge. Jeg prøvde å tilpasse meg, men boblen var altså fortsatt godt plantet rundt meg. Jeg var ute, men ikke tilstede. Jeg så verden surre forbi rundt meg, og jeg klarte ikke å følge med. Ytterst merkelig følelse.

Jeg følte meg unormal. Unormal fordi jeg ikke sørget. Jeg følte meg bare fortsatt nummen. Burde jeg ikke være helt knekt? Burde jeg ikke bare gråte og gråte? Eller hadde jeg rett og slett sørget ferdig på forhånd? For gudene vet at de siste månedene har vært fylt av en slags sorg. Så sprakk boblen. I går klarte jeg ikke å fungere i det hele tatt. Mamma skulle komme på kvelden, og jeg styrer vanligvis hele dagen med forberedelser. Men plutselig tok det mange timer bare å komme seg ut av sengen. Og bare å dusje kostet et tonn med energi. Å tenke på hva vi måtte handle var umulig, jeg klarte ikke engang å komme meg inn i butikken. Og da vi kjørte forbi favorittrestauranten min, mitt eget lille Texas bare noen kilometer fra huset vårt, som sørgelig nok ble totalskadet i brann i går, da begynte tårene å renne. Synet av det brannskadde huset og tonene til «Seasons in the sun» overveldet meg helt. Typisk nok med datteren og en venninne i baksetet. Innimellom er det greit å kunne gjemme seg bak langt hår..

Egentlig var det litt godt å kjenne på det. Kjenne seg litt normal igjen. Kjenne på savnet. Jeg har jo ventet på dette godstoget. Dog tror jeg det bare sneiet litt borti meg denne gangen. For jeg samlet meg relativt fort sammen igjen. Og kanskje er det akkurat sånn det skal være akkurat nå. Det har gått en uke, og jeg har fortsatt en del å prosessere. Jeg klarer ikke helt å samle hjernen min rundt det faktum at jeg for en uke siden satt og så pappaen min dø. At han er borte for alltid. Det får komme etterhvert. Nå skal jeg bare ta tilbake livet og hverdagen så godt jeg kan. Akkurat som han ville ha ønsket det..

#kreft #død #familie #pappa #pappajente #savn #hverdag #cancersucks #fuckcancer

Den tyngste turen

Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.

Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.

Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.

Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.

Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.

Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?

Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.

Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».

Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.

Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.

Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.

#familie #pappa #pappajente #kreft #fuckcancer

Borte bra, hjemme best?!

Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.

Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.

Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.

Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.

Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.

Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!

Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.

Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!

#ferie #sommerferie #roadtrip #usa #opplevelser #familie #avskjed #avstand #hjemme #ro

Den vanskelige avstanden

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Mini roadtrip

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Er det lov å si at man er litt lei?

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg