Vanligvis elsker jeg å reise til Texas. Ja, ikke selve turen. Den hater jeg! Selv om flyskrekken har vært litt mer under kontroll de siste gangene, så er den fortsatt tilstedeværende. Og turen er lang. Det er ikke lystbetont å stå opp midt på natten og vite at man ikke er fremme ved målet før det nok en gang blir kveld i Norge. Og denne gangen var det ekstra tøft. Lysten på å reise var totalt fraværende. Men jeg gjennomførte! I går kveld norsk tid landet vi atter en gang i Texas.
Om det er riktig eller feil å gjennomføre ferien, det vet jeg ikke enda. Jeg vet at det føltes godt å komme «hjem». Men å være her gjør meg ikke lykkelig som det pleier å gjøre. Det var ikke noen overstrømmende glede da vi landet (men litt lettelse kjente jeg på), ikke da vi enkelt og greit seilte gjennom immigrations uten kø, ikke da vi kom ut døren fra flyplassen og både Texas-varmen og Texas-lukten slo mot oss og ikke da vi uten problemer fikk leiebilen vår og kunne dra hjem til våre. Eller, helt uten problemer viste det seg at leiebilen ikke var. For det første hadde den California-skilt. Og for det andre viste det seg at den verken fungerte optimalt eller hadde fungerende sikkerhetsbelte der datteren vår sitter. Så da ble det, nesten tradisjonen tro, en tur tilbake til flyplassen for å bytte bil. Nå har vi en bedre versjon, med Texas-skilt. Vi har måttet bytte en del leiebiler de siste årene, men nå håper vi denne fungerer den neste måneden.
I alle fall. Gleden uteble. Selv da jeg så Dallas skylinen som vanligvis gir meg sommerfugler i magen og da vi svingte inn foran huset kjente jeg ingenting. Jo, litt vemod. Da vi kom til det velkjente nabolaget kom følelsen av at dette var pappa sitt område. Det var her han befant seg mest, han fartet lite rundt omkring. Og jeg kjente ekstra på tomrommet i magen, fraværet av kulen som skulle ha vært der. Vi skulle, om legene hadde gitt klarsignal, reist hit med lykke og nytt liv i vente. Nå er det en slags dobbel sorg isteden. Magen er tom. Megan er borte. Og pappa, som hun var oppkalt etter, er også borte. Nå som vi er i huset hans, blir det ekstra tydelig.
Men nå er vi i alle fall her. Resten av gjengen gleder seg over det. Og selv om jeg er mer reservert, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Og det var om ikke annet godt å se familien igjen. Så får man se om jeg klarer å finne igjen litt av Texas-gleden min etterhvert.
Howdy, Texas!
Forøvrig, om bilder blir liggende feil vei i tiden fremover, så bær over med meg. Inntil videre må jeg blogge fra mobilen, og der ser innleggene annerledes enn på PC.