Ingenting skriker romantikk mer enn en Dallas Cowboys treningstights – fra Kina! Dette slår da all verdens sjokolade, blomster og diamanter ned i støvlene. Spesielt med tanke på hvor mye jeg trener.. (nada). Dette trengte jeg! Mulig det var et hint. Eller kanskje vil han bare se meg i tights.
Neida. Jeg har lenge sagt at jeg vil begynne å trene igjen. Det er bare det at den sofaen vår alltid står der og byr seg frem. Og svak som jeg er klarer jeg jo ikke å si nei. Så da blir det gjerne oss to isteden. Ofte med mannen i motsatt ende. Kvalitetstid med to på en gang trumfer liksom den treninga.
Mannen min altså, som kommer med kaktus istedenfor roser og nå altså denne tightsen. Jeg nevnte vel i går at vi ikke er så romantiske av oss? Men han legger jo litt tanke bak det da. Jeg er jo glad i Texas og Dallas. Jeg skulle likevel gjerne likt å vite hva som foregikk i hodet hans da han dumpet over denne tightsen.
En hyggelig overraskelse dagen før den store kjærlighetsdagen var det i alle fall. Og siden den faktisk var ganske god å ha på funket den fint på sofaen også. Kveldens antrekk i boks der altså!
Ha en fin Valentinsdag der ute, med eller uten markering!
Og du, – er du singel eller føler deg ensom og synes det er litt kjipt i dag? Kjøp deg en bukett friske blomster og litt sjokolade, ta deg et lite glass vin og se favorittfilmen eller favorittserien på TV. Eller ta deg en tur ut med gode venner. Valentinsdagen må ikke på død og liv være kliss klass. Her kommer den til å bestå av å tråle kjøpesenter etter karnevalskostyme samtidig som man desperat prøver å holde en overtrøtt gutt våken. Det kommer til å bli grining og svetting med påfølgende sofakollaps når kaoset endelig roer seg, sannsynligvis med gjengen fra Tangerudbakken på skjermen. Og treningstights! Jeg gleder meg..
Butikkene bugner av hjerter, sjokolader og blomster. Forventningene stiger i de tusen hjem mens det her og der reklameres det for den store dagen. 14. februar. Selveste Valentine’s Day. Eller Valentinsdagen på godt norsk. En markering som er relativt ny i norsk skala, men som går langt tilbake i mange andre land. Og med risiko for å høres ut som en bitter, gammel kjerring; trenger vi egentlig denne dagen? For er det ikke egentlig et påskudd for butikkene å selge mer, og for restauranter til å få mer besøk?
Jeg må nesten komme med en innrømmelse. Jeg pleide å være ganske opptatt av denne dagen selv. Da jeg møtte mannen var jeg relativt amerikanisert, og hadde dradd med meg denne “tradisjonen” derfra. Han var ikke helt der. Vår første Valentinsdag ble relativt katastrofal. Vi hadde vært sammen i 6 måneder, jeg hadde nettopp flyttet fra Ålesund til Oslo for å bo sammen med ham, og han dro land og strand rundt på et jobbprosjekt. De første månedene av vårt samboerskap var vi mer fra hverandre enn sammen. Så også denne dagen. Jeg gikk likevel all in og puttet diverse omtenksomme gaver i bagen hans før han reiste bort den uken. I retur fikk jeg en dum MMS som han av alle ting hadde fått tilsendt av en kvinnelig kollega. Fullstendig krise! Til hans forsvar, han gjorde opp for seg da han kom hjem noen dager senere med sånn ca. 6 forskjellige bokser med smykker og armbånd. Kanskje litt overkill, men..
De påfølgende årene har vi i større eller mindre grad markert denne dagen. Det har blitt noen blomster, gaver, sjokolader og kort. Kanskje til og med en sjelden middagsdate. Vi har hatt barn alle de påfølgende Valentinsdagene, så det har på en måte begrenset seg litt. Og etterhvert har entusiasmen min for denne dagen dabbet av, og denne litt mer kyniske siden har tatt over. Selvfølgelig er det fint å markere kjærligheten. Sette av tid til hverandre. Overraske hverandre. Vise at man setter pris på hverandre. Men må man gjøre det akkurat denne dagen? Blir ikke det litt krampaktig? I dag elsker vi hverandre ekstra mye altså! I dag skal kjærligheten markeres, koste hva det koste vil! Og vi skal helst plastre det utover alle sosiale media også. Må jo vise hvor mye vi elsker hverandre på denne dagen, si.
Ikke misforstå meg. Dette er absolutt ikke ment som kritikk for dere som liker å markere Valentinsdagen. Jeg har jo gjort det selv. Og det kan absolutt være en fin anledning til å sette av tid til hverandre, både i nye og langvarige forhold. Men jeg trenger ikke gaver og middag ute bare fordi det er sånn som forventes denne dagen. Denne dagen da alle andre gjør det. Da er det faktisk mye bedre å bli overrasket på en helt vanlig hverdag. Helt ut av det blå. Og strengt tatt trenger man ikke å bruke penger på gaver heller. Det er ikke så mye romantikk i det. Mer materialisme kanskje. Da er det mye bedre med det kortet jeg fikk av mannen på morsdagen, hvor han skrev hvor mye jeg betydde for ham og barna. Det er fint det!
Nå har vi vel egentlig aldri vært et av disse klissete, romantiske parene heller. Det er ikke helt oss. Vi har ingen rørende frierihistorie for eksempel. Forlovelsen skjedde i en Cartier-butikk på et kjøpesenter i Dallas, da han enkelt og greit sa at hvis jeg ville ha den ringen vi tittet på så måtte jeg gifte meg med ham. Og jeg likte jo ringen.. Han får plusspoeng for at han spurte faren min (som han i tillegg nettopp hadde møtt) først. Det var litt ridderlig og romantisk. Og gift ble vi – med en ettåring og en nyfødt på slep. Med andre ord, ikke noe stort, romantisk bryllup heller. Men det funket for oss.
Jeg tror kanskje det romantiske høydepunktet i vårt forhold skjedde før vi i det hele tatt ble sammen. Da vi skulle på tur til Lisboa, og tåken lå tett over flyplassen i Ålesund. Da kjørte han ens ærend fra Oslo til Ålesund for å hente meg sånn at vi kom oss avgårde. Det var forøvrig lurt, siden den turen ble den virkelige starten på oss. Og det er nesten romantisk i seg selv, at han klarte å bryte ned de høye murene mine. Det var jammen ikke lett.
Her skulle det selvfølgelig vært et bilde av oss, men det finnes ingen bilder av oss sammen fra denne turen. Men mannen er fotografen, og det var her forholdet vårt utviklet seg fra vennskap til evighet. Du kan se det bak solbrillene mine..
Det mest romantiske jeg har gjort for ham skjedde faktisk den første, katastrofale Valentinsdagen. For en av de tingene jeg snek ned i bagen hans var et kort. Et helt spesielt kort. Jeg hadde nemlig kjøpt det syv år tidligere. Da var jeg veldig singel og trodde jeg kom til å være det for alltid. Jeg var rett og slett ferdig med kjærlighet. Men teksten på kortet var så fin, så jeg kjøpte det med et lite håp om at jeg en dag likevel ville ha noen i livet mitt som jeg følte sånn for, og som jeg da kunne gi det til. Teksten var enkel: “At the first sight of you I suddenly knew that you were my once in a lifetime”. Syv år gikk altså, og jeg ga det ikke til noen. Jeg vurderte det en gang, jeg gjorde det nesten, men endte med å gi vekk et annet kort den gangen. For jeg kunne ikke kaste det vekk så lenge det var en liten bit av usikkerhet. Og to år senere skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde gitt det bort før. For 6 måneder inne i forholdet til mannen min kunne jeg skrive at “dette kortet har ventet lenge på rett person” og vite uten et snev av usikkerhet at det var riktig å gi det til akkurat ham. At det var ham kortet hadde ventet på i alle disse årene. At det var til ham jeg kjøpte det, flere år før vi møttes.
Nei, jeg trenger ikke Valentinsdagen lenger. Jeg må ikke på død og liv ha ekstra oppmerksomhet akkurat den dagen. Ikke fordi jeg er bitter. Ikke fordi vi har vært sammen for lenge. Ikke fordi romantikken er død. Mer fordi jeg synes det blir påtatt og krampaktig om vi på død og liv skal markere akkurat denne dagen. Vi trenger ikke å legge igjen penger i butikkene for å vise eller vite at vi elsker hverandre heller. Det er de små tingene i hverdagen som teller. Tryggheten i å vite at det er oss. At vi har vært gjennom både solskinn og stormer sammen og fortsatt står støtt. At vi er sammen om alt. At vi alltid kommer hjem til hverandre. Det er å sitte i sofaen og se serier vi begge liker sammen. Kanskje til og med serier den ene ikke liker, bare fordi vi er sammen om det. Det er å lytte til mannen som forteller om Gullhår og de tre bjørnene til minstemann ved leggetid. Hans egen, fjollete versjon. Som gjerne går på repeat etter at grøten er spist, for da sovner mannen, mens minsten vekker ham gjentatte ganger og Gullhår prøvesitter stoler igjen og igjen. Hun kommer seg liksom aldri til soverommet. Da lytter jeg mens jeg humrer for meg selv, og hjertet banker litt ekstra hver gang. Hverdagen sammen og pappaen som mannen min er for barna våre, det er romantikk for meg. Og da er jo hver dag Valentinsdag!
I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.
Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.
Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!
For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.
En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.
Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!
Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.
Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.
Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.
Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.
Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent – fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!
Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!
I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag – uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.
Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem – at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.
Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.
Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.
Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.
Det er rart hvordan tilfeldigheter kan forandre livet ditt fullstendig. Eller er det egentlig tilfeldigheter?
For 14 år siden gikk livet mitt i en helt annen retning enn der jeg er i dag. Så ble alt snudd på hodet. Jeg måtte begynne på nytt. Så, ved en ren tilfeldighet, ble jeg kjent med en fyr i Oslo. En jeg var sånn passe usikker på til å begynne med, mye av det han sa hørtes rart ut. Egentlig ville jeg ikke snakke med ham engang. Hvorfor fikk han egentlig telefonnummeret mitt? Jeg var på dateren i hjembyen, og var slettes ikke på jakt etter mannfolk, i alle fall ikke en i Oslo. Men han var jo hyggelig å snakke med da. Hyggeligere og hyggeligere faktisk. Men besøke ham skulle jeg i alle fall ikke! Men for ganske nøyaktig 13 år siden landet jeg alikevel på Gardermoen og tilbragte en hyggelig helg sammen med denne relativt ukjente men likevel kjente Oslofyren. Plutselig var han min aller beste venn. Det var helt greit å reise på ferie til Portugal sammen med ham en måned senere. En ferie som forandret alt. Jeg sluttet å date, og 5 måneder senere flyttet jeg rett og slett til Oslo. Et halvt år etter det fikk Oslo-mannen sin første introduksjon til Texas og familien min her, og han benyttet anledningen til å spørre faren min om å få gifte seg med meg – få dager etter de møttes første gang. Det tar guts det! Nå hjalp det sikkert at vårt første barn allerede lå i magen min..
Et år etter at jeg flyttet til Østlandet kom vår førstefødte. 16 måneder etter kom lillesøsteren. Og for nøyaktig 10 år siden sa vi JA! Til tross for en ettåring og en på to måneder var det en fantastisk dag fra ende til annen. Akkurat sånn det skulle være, og enda litt bedre.
10 år senere har mye skjedd. Gode ting, vonde ting, eventyr og hverdager. Mange, mange hverdager. Og et barn til har det også jammen blitt! Livet er kaotisk, livet er stressende, livet er høylydt. Det handler ikke bare om oss to lenger. Det er det lenge siden det har gjort. Men likevel er livet akkurat som det skal være. Utfordringer er til for å løses sammen. Gode stunder er til for å nytes sammen. Og når jeg titter rundt meg på alt vi har skapt sammen, på de tre mest dyrebare, er jeg så uendelig takknemlig for livets tilfeldigheter. Hadde ikke du vært på jobb og jeg vært pålogget nettet i håp om melding fra min daværende crush den kvelden i april for 13 år siden hadde livet sett helt annerledes ut. Eller kanskje, bare kanskje, hadde våre veier likevel krysset hverandre. Det finner vi aldri ut.
Selv om ingen av oss visste det da, forandret den kvelden livene våre for alltid. Tilfeldig eller ikke. Og i dag har vi altså vært gift i 10 år. En aldri så liten merkedag. Den første runde. Så lenge, men likevel så kort. Vi har vært gjennom mer enn mange har på en livstid på disse årene. På godt og vondt. Vi har kjempet mange kamper. Tunge kamper. Men vi har kommet oss gjennom dem sammen. Og vi har fått disse tre store gavene i livet. Sammen. Ingenting i verden kan måle seg med det.
Takk for at du valgte meg. Takk for tålmodigheten din. Takk for tryggheten din. Takk for støtten din. Takk for styrken din. Takk for kjærligheten din. Takk for at du holder ut med meg. Takk for 10 år. Tar du 10 til?
Vi er det perfekte eksemplet på motsetninger, du og jeg. Den ekstroverte og den introverte. Optimisten og realisten. Den ene snakker der den andre skriver. Den ene er spontan, den andre må kanskje planlegge litt. I alle fall etter barna kom..
Det fine med yin og yang er at de utfyller hverandre. Sammen blir det perfekt. Som oss. Perfekt men uperfekt. Yin og Yang. Vi tar middelveien sammen. Fungerer bedre sammen. Gjør hverandre bedre. Og er et uslåelig team.
Innimellom blir det tøft. Man vil kanskje gi opp. Men så er den andre der og løfter deg opp igjen. Åpner øynene dine for andre alternativ, nye muligheter.
Innimellom er vi totalt uenige. Vi kan irritere hverandre. Vi krangler så busta fyker. Men selv oppi det ligger det en slags trygghet der. For samme hvor hardt det går for seg, så vet vi at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Og vi har stått i stormer vi to. Fryktelige stormer som ingen burde oppleve. Men vi sto i dem sammen.
Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skulle klart meg uten deg. Alikevel vet jeg at det hadde gått. Men jeg vil ikke. Etter 13 år kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Du har blitt en del av meg. En ekstra kroppsdel. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor jeg slutter og du begynner. Min Yin.
Hverdagen kan være krevende. Noen ganger grå. Men du bringer farge til den. Latter. Gode øyeblikk.
Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å si det. Eller vise det. Men jeg ser det du gjør for meg og for oss. Og jeg er stolt av deg og alt du oppnår. Jeg har funnet min trygghet og mitt hjem hos deg. Og her vil jeg bli, i gode og onde dager. Jeg er glad for at det ble akkurat oss. Og jeg hadde valgt akkurat deg, igjen og igjen.
“You don’t marry one person; you marry three: the person you think they are, the person they are, and the person they are going to become as a result of being married to you.”
Og du, jeg gleder meg til å reise på tur med deg igjen! Det er noe av det beste jeg vet, selv med tre som maser i baksetet.
23.06.2005, nyforlovet og fortsatt bare oss (men med en ekstra passasjer i magen)..
