Butikkene bugner av hjerter, sjokolader og blomster. Forventningene stiger i de tusen hjem mens det her og der reklameres det for den store dagen. 14. februar. Selveste Valentine’s Day. Eller Valentinsdagen på godt norsk. En markering som er relativt ny i norsk skala, men som går langt tilbake i mange andre land. Og med risiko for å høres ut som en bitter, gammel kjerring; trenger vi egentlig denne dagen? For er det ikke egentlig et påskudd for butikkene å selge mer, og for restauranter til å få mer besøk?

Jeg må nesten komme med en innrømmelse. Jeg pleide å være ganske opptatt av denne dagen selv. Da jeg møtte mannen var jeg relativt amerikanisert, og hadde dradd med meg denne “tradisjonen” derfra. Han var ikke helt der. Vår første Valentinsdag ble relativt katastrofal. Vi hadde vært sammen i 6 måneder, jeg hadde nettopp flyttet fra Ålesund til Oslo for å bo sammen med ham, og han dro land og strand rundt på et jobbprosjekt. De første månedene av vårt samboerskap var vi mer fra hverandre enn sammen. Så også denne dagen. Jeg gikk likevel all in og puttet diverse omtenksomme gaver i bagen hans før han reiste bort den uken. I retur fikk jeg en dum MMS som han av alle ting hadde fått tilsendt av en kvinnelig kollega. Fullstendig krise! Til hans forsvar, han gjorde opp for seg da han kom hjem noen dager senere med sånn ca. 6 forskjellige bokser med smykker og armbånd. Kanskje litt overkill, men..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De påfølgende årene har vi i større eller mindre grad markert denne dagen. Det har blitt noen blomster, gaver, sjokolader og kort. Kanskje til og med en sjelden middagsdate. Vi har hatt barn alle de påfølgende Valentinsdagene, så det har på en måte begrenset seg litt. Og etterhvert har entusiasmen min for denne dagen dabbet av, og denne litt mer kyniske siden har tatt over. Selvfølgelig er det fint å markere kjærligheten. Sette av tid til hverandre. Overraske hverandre. Vise at man setter pris på hverandre. Men må man gjøre det akkurat denne dagen? Blir ikke det litt krampaktig? I dag elsker vi hverandre ekstra mye altså! I dag skal kjærligheten markeres, koste hva det koste vil! Og vi skal helst plastre det utover alle sosiale media også. Må jo vise hvor mye vi elsker hverandre på denne dagen, si.

Ikke misforstå meg. Dette er absolutt ikke ment som kritikk for dere som liker å markere Valentinsdagen. Jeg har jo gjort det selv. Og det kan absolutt være en fin anledning til å sette av tid til hverandre, både i nye og langvarige forhold. Men jeg trenger ikke gaver og middag ute bare fordi det er sånn som forventes denne dagen. Denne dagen da alle andre gjør det. Da er det faktisk mye bedre å bli overrasket på en helt vanlig hverdag. Helt ut av det blå. Og strengt tatt trenger man ikke å bruke penger på gaver heller. Det er ikke så mye romantikk i det. Mer materialisme kanskje. Da er det mye bedre med det kortet jeg fikk av mannen på morsdagen, hvor han skrev hvor mye jeg betydde for ham og barna. Det er fint det!

Nå har vi vel egentlig aldri vært et av disse klissete, romantiske parene heller. Det er ikke helt oss. Vi har ingen rørende frierihistorie for eksempel. Forlovelsen skjedde i en Cartier-butikk på et kjøpesenter i Dallas, da han enkelt og greit sa at hvis jeg ville ha den ringen vi tittet på så måtte jeg gifte meg med ham. Og jeg likte jo ringen.. Han får plusspoeng for at han spurte faren min (som han i tillegg nettopp hadde møtt) først. Det var litt ridderlig og romantisk. Og gift ble vi – med en ettåring og en nyfødt på slep. Med andre ord, ikke noe stort, romantisk bryllup heller. Men det funket for oss.

Jeg tror kanskje det romantiske høydepunktet i vårt forhold skjedde før vi i det hele tatt ble sammen. Da vi skulle på tur til Lisboa, og tåken lå tett over flyplassen i Ålesund. Da kjørte han ens ærend fra Oslo til Ålesund for å hente meg sånn at vi kom oss avgårde. Det var forøvrig lurt, siden den turen ble den virkelige starten på oss. Og det er nesten romantisk i seg selv, at han klarte å bryte ned de høye murene mine. Det var jammen ikke lett.

Her skulle det selvfølgelig vært et bilde av oss, men det finnes ingen bilder av oss sammen fra denne turen. Men mannen er fotografen, og det var her forholdet vårt utviklet seg fra vennskap til evighet. Du kan se det bak solbrillene mine..

Det mest romantiske jeg har gjort for ham skjedde faktisk den første, katastrofale Valentinsdagen. For en av de tingene jeg snek ned i bagen hans var et kort. Et helt spesielt kort. Jeg hadde nemlig kjøpt det syv år tidligere. Da var jeg veldig singel og trodde jeg kom til å være det for alltid. Jeg var rett og slett ferdig med kjærlighet. Men teksten på kortet var så fin, så jeg kjøpte det med et lite håp om at jeg en dag likevel ville ha noen i livet mitt som jeg følte sånn for, og som jeg da kunne gi det til. Teksten var enkel: “At the first sight of you I suddenly knew that you were my once in a lifetime”. Syv år gikk altså, og jeg ga det ikke til noen. Jeg vurderte det en gang, jeg gjorde det nesten, men endte med å gi vekk et annet kort den gangen. For jeg kunne ikke kaste det vekk så lenge det var en liten bit av usikkerhet. Og to år senere skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde gitt det bort før. For 6 måneder inne i forholdet til mannen min kunne jeg skrive at “dette kortet har ventet lenge på rett person” og vite uten et snev av usikkerhet at det var riktig å gi det til akkurat ham. At det var ham kortet hadde ventet på i alle disse årene. At det var til ham jeg kjøpte det, flere år før vi møttes.

Nei, jeg trenger ikke Valentinsdagen lenger. Jeg må ikke på død og liv ha ekstra oppmerksomhet akkurat den dagen. Ikke fordi jeg er bitter. Ikke fordi vi har vært sammen for lenge. Ikke fordi romantikken er død. Mer fordi jeg synes det blir påtatt og krampaktig om vi på død og liv skal markere akkurat denne dagen. Vi trenger ikke å legge igjen penger i butikkene for å vise eller vite at vi elsker hverandre heller. Det er de små tingene i hverdagen som teller. Tryggheten i å vite at det er oss. At vi har vært gjennom både solskinn og stormer sammen og fortsatt står støtt. At vi er sammen om alt. At vi alltid kommer hjem til hverandre. Det er å sitte i sofaen og se serier vi begge liker sammen. Kanskje til og med serier den ene ikke liker, bare fordi vi er sammen om det. Det er å lytte til mannen som forteller om Gullhår og de tre bjørnene til minstemann ved leggetid. Hans egen, fjollete versjon. Som gjerne går på repeat etter at grøten er spist, for da sovner mannen, mens minsten vekker ham gjentatte ganger og Gullhår prøvesitter stoler igjen og igjen. Hun kommer seg liksom aldri til soverommet. Da lytter jeg mens jeg humrer for meg selv, og hjertet banker litt ekstra hver gang. Hverdagen sammen og pappaen som mannen min er for barna våre, det er romantikk for meg. Og da er jo hver dag Valentinsdag!

#kjærlighet #romantikk #valentinsdag

Det har blitt sagt at livet ikke er for pyser, og ingen plass er dette mer tydelig enn i mammalivet. Dette er risikosport og virkelig ikke noe for sarte sjeler.

Det begynner allerede med den positive testen. Eller for mange til og med før det. Man har kanskje en lang prøvetid bak seg, med frykten om at man aldri skal bli gravid. At man skal ende opp barnløs med en haug katter istedenfor. Eller det kan være helt motsatt. Kanskje har man vært redd for nettopp dette, å bli gravid.

Så en dag står man der og ser på en pinne med urin og to streker. Kanskje den aller fineste pinnen i verden. Og den skumleste. For uansett om dette er det du ønsker aller høyest i verden, er det ikke fritt for at angsten setter seg likevel. Shit, hva har jeg gjort? Hvordan skal dette gå?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Man har heldigvis i de fleste tilfeller ni måneder å forberede seg på. Innimellom kortere, noen ganger litt lengre. Det kan være både fine måneder og slitsomme måneder. Og det er ikke fritt for at det også kan bli måneder med bekymring. Hvordan vil formen være? Kommer jeg til å bli kvalm? Kommer denne kvalmen aldri til å gi seg? Hva med bekkensmertene? Svangerskapskløen? Spiser jeg riktig eller feil? Kan det glasset med vin jeg drakk før jeg visste at jeg var gravid ha skadet barnet mitt? Er det i det hele tatt liv der inne? Er barnet mitt friskt? Vil fødselen gå bra?

Er du heldig blir dette de eneste bekymringene dine. Har du som meg opplevd å miste et eller flere barn under tidligere svangerskap, vil skuldrene være ekstra høye. Du vil leve litt fra dag til dag. Og er du så uheldig at du har mistet flere ganger, vil angsten nå nye høyder for hvert nytt svangerskap. Til slutt vil skuldrene være oppover ørene, og det meste av gleden over svangerskapet vil forsvinne. Det kommer jo ikke til å vare uansett..

Men så går ni måneder, og det er tid for fødsel. For det som har kommet inn må omsider også ut. Enten gjennom et hull som egentlig er alt for lite for det melonhodet som skal presses ut, eller så skal det tas ut snarveien gjennom et kutt i magen. Begge alternativene er egentlig helt hinsides. Og dette går vi kvinner gjennom helt frivillig. For ikke å snakke om smertene i forkant, da spesielt ved det første alternativet. Akkurat dette kan jeg en del om. Det sistnevnte har jeg heldigvis sluppet, siden jeg har en ikke helt irrasjonell angst for å bli kuttet i. Da tar jeg heller litt revning og sying. Og for å ikke skremme eventuelle førstegangsfødende som måtte lese dette fullstendig: det er helt sant som det sies. Selv om en fødsel er smertefull er det det absolutt største du vil oppleve. Det finnes ikke noe mer magisk enn å få den klissete, lille bylten opp på brystet for første gang! Gled deg!

Og oppi dette skal vi selvfølgelig ikke glemme de mødrene som ikke har gått gjennom fysiske svangerskap, men heller lange år med papirarbeid og venting før de endelig kan hente et etterlengtet barn. På ingen måte mindre mødre enn oss som har vært gjennom svangerskap og fødsel. Følelsene er de samme. 

Og når dette lille nurket som du har båret på de siste månedene omsider er ute i verden, det er da det virkelige mammalivet tar til. Det er da du virkelig blir redd for både det ene og det andre, ting du aldri har tenkt på før. Det er derfra bekymringene tar over livet. Det er nå tårene for resten av livet vil sitte ekstra løst. Det er nå verden med ett blir fullt av potensielle farer. Skal jeg ha ansvaret for dette, lille mennesket? Hvordan i alle dager skal jeg klare dette? Dette var spørsmålene jeg stilte meg selv da førstemann ble født for 12 år siden. Nå har jeg omsider svaret. Du klamrer deg rett og slett fast så godt du kan og håper at du ikke blir kastet av berg- og dalbanen i de krappeste svingene.

For mammalivet er krevende. Det er fullt av søvnløshet og ofte irrasjonelle bekymringer. Utvikler barnet mitt seg som det skal? Spiser det som det skal? Burde det ikke ha lært å gå nå?

Permisjonstiden går fort, og barnet vokser enda fortere. Alt for fort. Du vil gjerne bremse tiden litt, men det går ikke. Og vips, skal barnet leveres i barnehagen. Plutselig skal noen andre ha omsorgen for barnet ditt hele dagen. Og det åpner selvfølgelig en hel kanne med nye bekymringer. Vil barnet trives? Har barnet mitt det bra nå? Gråter barnet mitt? Får det trøst? Får det oppmerksomhet. Utvikler det seg som de andre barna? Har barnet mitt noen å leke med? Sånn av erfaring, så tror jeg kanskje barnehagestart kan være mer traumatisk for mammahjertet enn for barnet selv.

Og så har vi sykdom. Du kommer ikke utenom sykdom, spesielt ikke i barnehagen. Og det tar på mammahjertet. Bekymringene kan gå i taket. Og hvis du trodde fødselen var vond, vent til den dagen barnet er helt utrøstelig. Vent til den dagen det slår seg for første gang, eller er skikkelig sykt for første gang. Eller første gang et lite barnehjerte brister. Det er vondt det!

På et eller annet tidspunkt kommer gjerne temaet om søsken opp. Veldig ofte ønsker foreldre å øke livets bekymringer (og gleder) med å få et barn til. For det er jo fint å vokse opp med søsken! Bare så det er sagt, så er det helt greit å vokse opp som enebarn også altså. Det gjorde jeg, og det ble menneske av meg også. Men uansett, mange får flere barn, og da kommer det som nevnt også nye bekymringer. Hvordan vil kommende storesøsken reagere? Hvordan skal vi takle livet med enda et barn? Kommer jeg til å elske det nye barnet like høyt som det jeg allerede har? Er det i det hele tatt mulig? Går du og kjenner på disse følelsene så kan du bare roe deg helt ned. Det går bra! Storesøsken takler det, selv om det kanskje kan bli litt sjalusi i starten. Det går seg til! Og det nye barnet faller fort naturlig på plass i familien. Og det fineste av alt, mammahjertet har en egen evne til å vokse, så det er like mye plass til alle sammen!

Så kommer du deg gjennom barnehagetid og familieforøkelse. Du lærer og vokser med barnet ditt. Innimellom tror du at du har kontroll, men plutselig kommer en ny krapp sving. Første skoledag er en sånn. To ganger har jeg stått der og sett på mine små barn med alt for store sekker. To ganger har jeg med tårer i øynene sluppet taket i små barnehender og sett dem gå mer eller mindre usikre bort til en rektor som hilser velkommen til et helt nytt liv. Jeg kan ikke engang tenke på sangen “Første dag i første klasse” uten å kjenne på de samme følelsene som jeg sto med da. Stolthet, glede, forvirring (ble ikke barnet mitt nettopp født?), bekymring og lett angst. For hvis du tror det blir lettere når barnet kommer i skolealder så må jeg dessverre skuffe deg. Igjen vil bekymringene (og arbeidsmengden) nå nye høyder. Hvordan klarer barnet seg faglig? Sosialt? Blir barnet mitt mobbet? Eller mobber det noen? Er barnet mitt godt likt eller blir det kanskje utestengt? Trives barnet mitt, eller mistrives det? Jeg skal love deg at det er lite som gjør så vondt for et mammahjerte som et barn som er lei seg fordi det føler seg utestengt eller utenfor. For mammahjertet ønsker kun det beste for barnet sitt. Og det vil gå gjennom ild og vann for å se barnet sitt lykkelig.

Det aner meg at bekymringene ikke blir mindre når barna kommer i tenårene heller. Med skolepress, sosialt press og alt annet som det fører med seg. Barna skal prøve og feile, og mammahjertet skal se på. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til akkurat det. De skal finne sin plass i livet. Sin studieretning, sin utdanning. Sin plass sosialt. Og i kjærlighet. Hjerter skal bli knust, og mamma skal om hun får lov trøste så godt hun kan.

Og før du vet ordet av det er de voksne og ute av redet. De har sine egne liv, får kanskje sine egne familier. Men mammahjertet slutter likevel aldri å bekymre seg. Det tror jeg min egen mamma kan skrive under på. For alt mammahjertet vil er at barna skal ha det bra, og det mammahjertet frykter mest er selvfølgelig at barna har det dårlig. Eller at noe fælt skal skje. Og jo eldre barna blir, jo mindre kontroll har mammahjertet.

Og det er derfor mammahjertet aldri slipper taket. Aldri gir opp. Alltid ofrer. Derfor mammahjertet lar barna få den siste sjokoladebiten selv om hun egentlig har lyst på den selv. Det er derfor mammahjertet tåler det meste, fra gulp på penklærne til sinte utbrudd fra barn som ønsker deg langt pokker i vold.

Mamma tørker neser og rumper. Mamma tørker blod, spy og tårer. Mamma ønsker seg alenetid, men savner barna med en gang de ikke er der. Mamma blir så sliten at hun gråter, men fortsetter å jobbe gjennom tårene. Mamma jobber dobbelt eller til og med trippelt. Mamma ordner og organiserer. Mamma husker (nesten) alt. Mamma er limet i familien. Mamma føler seg likevel ofte utilstrekkelig.

Mammalivet er ikke for pyser. Mammalivet er tøft og fullt av uventede utfordringer. Mammalivet er fullt av dårlig samvittighet og usikkerhet. Men det er også fullt av stolthet og glede, og øyeblikk som veier opp for hver eneste smerte og tåre. Det er fullt av myke klemmer og barnelatter. Det er fullt av barnetegninger og kjærlighetserklæringer. Det er den viktigste, den vanskeligste og den beste jobben du noen gang vil ha. Å være et barns verden og trygghet gjennom oppveksten er livets største gave. MAMMA er betingelsesløs og evig kjærlighet. Å bli kalt MAMMA – det er den største lykke du noen gang vil oppleve!

Gratulerer med morsdagen til alle slitne, tøffe, modige og fantastiske  mødre der ute! Mest av alt til min egen mamma som alltid har vært der, samme hvor vanskelig det måtte ha vært. Som har vært min rollemodell og formet meg til den mammaen jeg selv er. Tusen takk!

#mammalivet #mammahjertet #familie #barn #mamma #morsdag

Jeg begynner nesten å føle meg manisk depressiv, for her snur det fort. Der dagen begynte ekstremt dårlig i går, snudde det helt i dag. Visst var jeg fortsatt trøtt. Mannen hadde nok en nattevakt og det var ikke fritt for at det lusket noen skumlinger nede i stua et par ganger i natt også. Rart det der. Og når man i tillegg har en urolig fireåring ved siden av seg sier det seg selv at nattesøvnen ikke blir den beste. Morgenhimmelen var heller ikke den beste sammenlignet med i går.

Men hva gjør vel det når sola skinner inne? Når tre barn våkner relativt blide og fornøyde. Når minsten faktisk våkner av seg selv. Når han roper på mamma og gjemmer seg under dyna når jeg kommer opp. Når han spretter frem med et stort smil og bare er blid. Når han vil sitte på fanget og kose litt med mammaen sin før barnehagen. Når alt bare går lekende lett og alle smiler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sol inne er tross alt bedre enn sol ute. I dag spiller den grå himmelen ingen rolle. Det er fredag! Det er helg! Til og med mannen har fri. Ferdig med nattevakter for denne gang. Og ikke bare er det helg, det er helg med fastelaven (hørte jeg boller med masse krem?) og morsdag (kanskje vanker det en aldri så liten kaffe på sengen?). Det er starten på OL og to uker med sport på TV. OK, så er jeg litt usikker på akkurat den. Det kan bli for mye. Men det kan også bli gøy (om Norge håver inn gullmedaljer så klart). Og ikke nok med det, jeg har gjort unna husvasken. Jeg elsker helg med rent hus! Vaskemaskinen jobber på høygir oppe, og her nede i den grønnsåpeluktende stua unner jeg meg en aldri så liten pause. Litt lunsj, en kopp kaffe og en episode av «This is Us» – fordelen med å jobbe hjemmefra. Etterhvert kommer helgeklare barn hjem, og til kvelden blir det som vanlig taco og «Mesternes mester». Det får bare være at mannen og jeg er drittlei taco, barna forlanger tacofredag, for det er nemlig tradisjon..! Og hva gjør man ikke for barna?

Og kanskje aller best av alt på denne fine fredagen; jeg har fått tatt en lang dusj i fred og ro, og malt på meg ansiktet mitt. Nok en sterk kontrast til gårsdagen der altså.

Tipper mannen synes det er langt triveligere å stå opp til dette enn gårsdagens udusjede og usminkede versjon.

Så mye kan det svinge fra en dag til en annen. Livet altså! Enter hjerter, enhjørninger og alt det der (helt til noen blir sur eller syk og spolerer det gode humøret til mor).

God helg!

#mammalivet #hverdagsliv #fredag #helg #godfølelsen

Noen morgener byr på store kontraster. I dag var det i aller høyeste grad en sånn morgen. For mens naturen bød på dette..

..var det langt fra like rosenrødt innendørs.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I dag var en sånn morgen da jeg våknet trøtt som en strømpe, usikker på hvordan jeg skulle komme meg ut av senga. Det blir gjerne sånn når mannen jobber nattevakt. Da sover jeg automatisk dårligere, for med en gang han er borte lurer både innbruddstyver, kidnappere, drapsmenn og monstre i krokene. Brått er det mange lyder i huset om natta. Og da sover mor ekstra lett.

Når man i tillegg har en liten gutt som sovnet ekstra sent, som så skal vekkes for å gå i barnehagen etter å kun ha vært der en dag de siste to og en halv ukene, da har du oppskriften på en morgen som går helt skeis. Guttungen er selvfølgelig familiens aller største B-menneske, så å vekkes klokken 8 er langt fra populært. Nå skal det sies at han vanligvis er i godt humør bare han får våknet litt. Og han er stort sett alltid klar for barnehagen. Men ikke på denne ellers så vakre morgenen altså. I dag var det tungt å våkne, og enda tyngre å kle på seg. Tannpuss var fullstendig krise. Og det hele endte i hikstende gråt. Hos minsten altså. Mor hadde litt lyst til å gjøre det samme..

Det skjærer i hjertet når du sender avgårde en gutt som gråtende sier at han ikke vil i barnehagen. Og enda mer når han innser at her er det ikke noen bønn, og isteden klynker «jeg vil ikke være så lenge i barnehagen..». Hjertet brister og verdens svarteste samvittighet dukker opp. Jeg får mest lyst til å holde ham hjemme enda en dag. Hvordan kan jeg være så slem at jeg sender avgårde gutten som hver eneste hjemmedag har bedt om å få gå i barnehagen? Tenk å være så slem som pappaen hans og jeg er i dag. Jeg har mest lyst til å gråte etter at den lille kroppen motvillig er sendt ut døra. Jeg vet at resten av dagen vil preges av dårlig samvittighet, selv om pappaen kom hjem og rapporterte om knirkefri levering. Helt til gutten blir hentet litt tidligere enn normalt og ikke vil hjem..

Trøtt med dårlig mammasamvittighet – en kanonkombinasjon.

#mammalivet #mammahjertet #mammasamvittighet #hverdagsliv #mamma #barn #trøtt #barnehage #morgen #morgenstund #dårligstart #snarthelg

Det slår ikke feil. I det øyeblikket det blir litt glatt ute, forvandles jeg fra en relativt normal 41-åring (huff) til en 80 år gammel krok. Eller, muligens er en 80-åring hakket mer vågal enn meg på glatta. De fleste er tross alt smarte nok til å ha på seg brodder. Jeg eier også sånne, men i frykt for å føle meg gammel bruker jeg dem ikke. Idioti, sa du? Istedenfor velger jeg å se gammel ut, der jeg lister meg bortover veien. Et lite steg om gangen, med armene litt ut fra kroppen for å holde balansen. Innimellom lett flaksende der det er ekstra glatt. Ekstra ille var det på tur i Frognerparken i går, der bare noen av veiene var strødd. Og der det var strødd var det gjerne store mellomrom mellom grusen (står det virkelig så dårlig til, Oslo kommune?). Jeg så ikke særlig elegant ut der jeg lirket meg mellom grusflekkene. Det burde egentlig vært fanget på film.

Her er gamla nesten tilbake ved bilen etter en slitsom tur på glatta. Dette er «litt lettet over at turen er over men gruer meg til den glatte parkeringsplassen full av biler som kan kjøre på meg-trynet».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg bør vel legge til at resten av familien holdt seg utenfor de strødde veiene med ski og akebrett. Her er jeg altså familiens pingle. Hvordan skal det gå når jeg blir enda eldre? Skal jeg holde meg inne hele vinteren? Eller rett og slett krype til korset og faktisk bruke broddene mine?

Skrekken for gamle mennesker som meg.

Sånn bortsett fra det glatte føret og x antall minusgrader (les: kalde tær), så var det usedvanlig godt å komme seg ut i frisk luft og bevege seg litt i går. Nå har sykdom stengt oss inne lenge nok! Og vinteren er jo vakker også.

Det er noe spesielt med vinterlyset.

Det ble en del av og på med hansker for å rote frem mobilen i går. Av og til er ettermiddagen så vakker at det er verdt litt kalde fingre.

Også er det jo så godt å komme hjem og feire at man unngikk svalestup og lårhalsbrudd med en stor kopp varm kakao med krem. En perfekt slutt på en lang og slitsom uke full av sykdom der altså. Nå satser vi på en litt friskere og mindre glatt ny uke!

#uteliv #søndagstur #vinter #glatt #kaldt #gammelkjerring

De fleste av oss har nok vært borti dem. Har eller har hatt dem i livet sitt. Jeg kaller dem giftige mennesker. Sånne som kun ser seg selv og ikke unner andre store biten, om noe i det hele tatt. Sånne som må ha all oppmerksomheten og ikke unner andre et gram suksess. Sånne som alltid vet bedre, kan bedre, gjør bedre. Sånne som uansett hva du gjør får deg til å føle deg utilstrekkelig og liten. Underdanig. Sånne som suger energien ut av deg for å fremstå som fabelaktige selv, uten at de nødvendigvis er det. Sånne som får deg til å føle deg ubetydelig og brukt. Sånne som knekker deg bit for bit.

Og så unnskylder du dem. Svelger kameler gang på gang. Du tenker at oppførselen er et resultat av å ikke ha det bra selv. Et behov for å hevde seg fordi baksiden av glansbildet egentlig er noe helt annet. Kanskje er de egentlig usikre. Kanskje er det til og med misunnelse som ligger til grunn (for i mitt tilfelle; hvem er ikke misunnelig på en arbeidsledig, kvapsete, nevrotisk og sliten trebarnsmor med dårlig selvtillit?). Man håper at det vil bli bedre etterhvert, at noe skal endre seg.

Men så gjør det ikke det. Gang på gang skjer det samme. Gang på gang sitter du igjen og føler deg dårlig. Hvor lenge skal man egentlig la seg behandle sånn? Hvor lenge skal man beholde sånne mennesker i livet sitt?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har aldri vært et menneske som hevder meg. Jeg holder meg helst i bakgrunnen. Jeg er stille og observerer mer enn jeg snakker. Det tar som oftest tid før jeg åpner meg. Jeg må stole på deg først. Men tro meg, jeg er i aller høyeste grad et menneske som bryr seg om hvordan andre har det og hvordan jeg får andre til å føle seg. Jeg har ikke mange nære venner, men de har til gjengjeld vært der i årevis, noen helt siden barndommen. Dette er selvfølgelig noen av de beste menneskene jeg vet om! Mennesker som har vært der gjennom nedturer og oppturer, og som til min store glede og ydmykhet fortsatt er der. Mennesker jeg føler meg trygg på. Mennesker jeg setter utrolig pris på selv om livet gjør at vi sjelden ses. Mennesker jeg håper vil være der for alltid. Mennesker som jeg alltid vil være der for om de skulle trenge meg.

Men noen ganger har jeg åpnet meg for feil mennesker, og angret for at jeg har sluppet dem inn. Det betaler jeg for enda. For det er ikke bare bare å fjerne dem igjen. Så da svelger man disse berømte kamelene. Man lar dem holde på med showet sitt og føler seg bitteliten selv. For sånn er det jo. Jeg er jo ingenting. Jeg kan ingenting. Jeg utretter ingenting. Jeg er ikke verdt noenting. Jeg er mindreverdig og bare heldig som får puste inn den samme luften som disse menneskene. At de gidder å beære meg med sitt nærvær innimellom.

Men til slutt kommer man til et punkt da det er nok. Når man ikke lenger ønsker eller klarer å kaste bort mer tid og energi på sånt tull og falskhet. Energien trengs uansett til andre ting.

Du orker ikke mer av den følelsen, du trenger ikke disse giftige menneskene. Du lurer på hvorfor du har kastet bort så mye energi på å få dårlige mennesker til å se deg, like deg og anerkjenne deg når det finnes så mange gode mennesker der ute. Så du slipper taket, du slutter å prøve. Det er ikke verdt det. De er ikke verdt det. Du fjerner deg så godt det lar seg gjøre. Noen ganger er det dessverre umulig å fjerne seg helt, men da holder man i alle fall avstand så godt man kan. Livet er for kort for denne negativiteten. Om du har et sånt giftig menneske i livet ditt, et sånt som kjører fullstendig over deg som en dampveivals, er du sannsynligvis innerst inne et mye bedre menneske enn dem.

Jeg har endret meg de siste månedene. Jeg vil ikke lenger kaste vekk tid på å føle meg sånn:

Jeg vil heller bruke energi og tid av livet mitt på mennesker som får meg til å føle meg sånn:

Som sagt; livet er for kort!

Omgi deg med de menneskene som får deg til å føle deg bra! De som er ekte! Lukk øynene for negativitet og falskhet. Og må du være rundt et sånt menneske, så pust med magen, tell til ti, smil og svar ja og ha. Lukk ørene litt om du må. Og ikke la selvhevdelsen og oppførselen ellers gå inn på deg. Du er bedre enn det, og fortjener bedre enn det!

«You could give some people a drop of water, and they’d still appreciate you. You could give other people the entire ocean, and they’d still take you for granted.»

– Yasmin Mogahed

#giftigemennesker #falskhet #overfladiskhet #selvopptatthet #letitgo #gifaen

Januar er en rar måned. En «meh-måned». Den rommer både gleder og sorger, veldig hånd i hånd. Januar er den måneden vi ble foreldre for første gang for utrolige 12 år siden. Det er måneden vi feirer dagen til begge gutta våre, siden minstens bursdag faller midt oppi jula. Og denne dobbeltfeiringen er slettes ikke noen selvfølge. Januar er også måneden da vi i år skulle ha feiret en 7-årsdag. En bursdag som isteden hvert år blir markert ved en grav. Og det er måneden da en liten jente for 7 år siden kom stille til verden lenge før hun skulle. Våre to første, store tap.

I år fikk vi ikke kommet oss til gravstedet for å markere denne dagen. Isteden ble det to turer til legevakten med minsten og bøttevis av bekymringer. Mammahjertet har dårlig samvittighet for at graven ble stående i mørke på mandag. Men kanskje er det likevel tanken som teller? Hun er med meg hver dag, akkurat som de andre. Man fylles bare av så mange irrasjonelle tanker i sånne situasjoner.

Januar har også både i fjor og i år vært preget av sykdom. Sånn er det vel med vinter og barnehagebarn. Nå har vi vært heldige de siste månedene, og minstemann har vært svært lite syk etter lungebetennelsen i fjor. Da får han selvfølgelig alt når han først blir syk isteden. I alle fall virket det sånn. Det har vært mye engstelse i mammahjertet de siste dagene. Nå har det heldigvis løsnet litt. Vi har fått noen svar. Og de er absolutt til å leve med.

Og nå går det mye bedre enn forventet. For vi forventet noen dagers sykehusopphold som sist. Vi regnet med at gutten som ikke hadde spist eller drukket på flere dager trengte både intravenøs næring og antibiotika. Jeg forberedte meg på noen netter med senga for meg selv. Jeg vasket ned huset og flere maskiner med klær som en slags terapi. Dette gjør jeg alltid om noe uforutsett og vanskelig skjer. For mens jeg holder på føles det ikke så tomt, og jeg kjenner ikke på de vonde følelsene som dukker opp med en gang jeg setter meg ned. Psykologer der ute, værsågod og dykk inn i mitt kompliserte hode. Og jeg var ikke før ferdig med alt dette før mannen ringte. Prøvesvarene var tilbake og behandlingen kunne starte. Og den trengte ikke å være intravenøs. Dermed kunne de rett og slett komme hjem igjen. Poden var ikke helt fornøyd med det, og ville gjerne bli der og slappe av i noen dager. For han husker fortsatt godt hvor fint han hadde det på sykehuset sist. Eget rom, egen TV og fri tilgang til mat, filmer og førsteklasses oppvartning. Han tok det visst som det rene hotelloppholdet. Så til barneavdelingen på Drammen sykehus; dere gjør åpenbart noe rett!

Men så var det ganske OK å komme hjem igjen også. Den ellers så småspiste gutten trykte i seg seks pizzastykker før han sov i over 12 timer. Åpenbart sårt tiltrengt begge deler.

Jeg fikk altså ikke sengen for meg selv. Isteden lå det en sjøstjerne på tvers i midten og roterte, med armer og bein overalt. Men det var helt greit! Og det skal han ha, selv om han egentlig er ganske syk er den lille gutten vår en hardhaus. For han gir ikke det store inntrykket av sykdom. Der andre hadde lagt rett ut og klynket (i alle fall jeg) er han i full vigør. Mulig dette også gjør det vanskeligere å stille diagnose på ham. Jeg mistenkte i alle fall ikke noe av det som faktisk er problemet.

Nå som behandlingen er i gang, regner jeg med at han snart er 100% igjen. Og mammahjertet kan slappe av bittelitt. Aldri helt, men litt. Og da går luften ut av mammaen. Og hun blir liggende på sofaen og se på dette.

Huset er rotete igjen. Leker ligger strødd igjen. Det er lyd og liv igjen. Og jeg vil egentlig helst slå den av der jeg ligger. Men se på disse to da. En lillebror som leker med en storebror som er overlykkelig for å ha ham hjemme. Priceless!

Jeg slapper altså ikke helt av. Mamma-angsten sitter på den ene skulderen og hvisker meg i øret. Jeg pakker ikke ut sykehusbagen helt enda. Bare sånn i tilfelle. Mammalivet er definitivt ikke for pingler!

Men jeg håper februar vil bli litt lysere og litt friskere. Jeg er fint ferdig med januar og hilser deg hjertelig velkommen! Og kanskje får vi oss snart på gravstedet for å tenne det lyset også. Bedre sent enn aldri!

#familie #barn #sykdom #mamnalivet #mammahjertet #mammaangst #farveljanuar #heifebruar