Uken vi nå legger bak oss har vært alt annet enn bra. Noen ganger er livet sånn, alt går på tverke. Og da mener jeg ALT! Denne uka har både mannen og jeg slitt med sykdom, og alt ble bare tungt og vanskelig. Skikkelig kjipt. Alle gjøremål hopet seg opp, og jeg er nok ikke verdens festligste menneske når jeg både er dårlig og føler at jeg ikke orker eller får gjort det jeg burde. Mannen har prøvd så godt han kan, uten at dragen (altså undertegnede) har gitt ham noe særlig kred for det. Isteden har jeg gått og spydd ild hele uken. Ikke bra.
Så å si at jeg gledet meg til denne helgen ville vært en enorm overdrivelse. Tidenes overdrivelse faktisk. Ikke bare er formen fortsatt redusert hos både mannen og meg, gutta våre er også småforkjølete, og mannen har til alt overmål arbeidshelg med jobb fra morgen til kveld. Nei, jeg hadde ikke mye tro på at denne helgen skulle bli bra.
Men så snudde humøret en plass på veien fredagen. Det er mulig jeg så lyset. Et eller annet lys gikk i alle fall opp for meg. I tillegg kom solen og varmet en sliten vinterskrott.
Man må jo bare bli glad når sola er i ferd med å vinne over snøen.
Jeg skal ikke lyge, helgen har vært akkurat like lang som sånne arbeidshelger alltid er. Kanskje litt lengre. For i tillegg til hosting, harking og vonde bihuler har jeg ørlite vondt i hjertet. Dog av den gode typen. Dere vet, den verken man kjenner midt i hjertet når man savner noen. Den har jeg gått rundt med i helga. Fordi jeg etter en regelrett «drital» uke rett og slett savner mannen min mens han er på jobb. Og ikke fordi jeg trenger hjelpen hans verken i huset eller med barna. Alt dette går ganske på skinner nå som noe av energien er tilbake og jeg har kommet meg ajour. Dessuten har vi også vært et barn i manko denne helgen. Savnet har kun vært der fordi jeg rett og slett heller vil være sammen med ham.
Sola har en jobb å gjøre her.. Minsten har lekeplass-abstinenser og håper på snøfrie sånne i Ålesund.
Ikke at jeg har hatt dårlig selskap. Ikke i det hele tatt. Minsten har knapt veket fra min side hele helgen. Vi har lekt med biler og diverse figurer, puslet puslespill og sett på Pippi Langstrømpe. Og vi har vært ute og lekt. Eller, han har lekt mens jeg har dradd frem et sikkert vårtegn.
Den styggeste og mest tilgjengelige hagestolen.
Putekassen er fortsatt under snøen en plass, men det funket fint å plassere rumpa på den kalde plasten og nyte varmen fra sola. Uten jakke!
Til og med vinterskoene ble kastet til fordel for gamle og slitte Crocs.
Sånne øyeblikk er pur lykke. Nå begynner jeg virkelig å tro på at våren er nær!
Minsten har hoppa i snøen som jeg håper snart er borte, og i pur vårlykke har vi knust amerikanske påskeegg fulle av konfetti.
The face of happiness.
Og sånn ble helgen mye bedre enn jeg hadde regnet med. Veldig mye bedre. Jeg savner fortsatt mannen, men det er helt og holdent en bra ting. Innimellom er savn et sunnhetstegn. Det er fint å kunne glede seg til han kommer hjem. Og enda finere at det bare er et par timer igjen å vente.
Og uken som kommer skal bli mye bedre enn den forrige. Det skjer flere hyggelige ting, og bare ingen blir syke(re), noe jeg aldri tar for gitt når vi skal noe, venter den store gulroten mot slutten av uken. Da blir det fri for alle mann og vi stabler oss i bilen for å kjøre til Ålesund. Det blir så bra!
Når tavla på kjøkkenet ser sånn ut må man bare glede seg!
Det finnes en plass der roen senker seg. En plass der jeg hører mer til enn noen annen plass. En plass hvor identiteten og røttene mine er. En plass hvor jeg er 100% komfortabel. En plass hvor jeg er hjemme, mer hjemme enn på den plassen jeg har skapt et hjem.
Der vokste jeg opp i trygge rammer. De første årene i kjellerleiligheten hos mine besteforeldre. Jeg hadde altså fire trygge voksne i umiddelbar nærhet, og manglet ikke et gram oppmerksomhet eller kjærlighet. Innimellom fikk jeg være med besteforeldrene mine til legekontoret de drev, der surret jeg mellom pasienter og Donald-blader på venterommet og mormor på laboratoriet. Jeg kan fortsatt kjenne den stramme lukten av sprit i nesen, og jeg kan se den spennende legekofferten til morfar levende for meg. På sommertid var jeg ofte med dem når de reiste til hytta et stykke utenfor byen. Et landlig paradis på en knaus med fantastisk utsikt over vannet. Å være sammen med dem der var barndoms-lykke på høyt nivå. De var sånne tvers igjennom gode mennesker. Mormor og morfar, de var på en måte et ekstra sett foreldre gjennom barndommen. Og jeg var heldig og fikk beholde dem lenge. Helt til jeg selv var voksen. Nesten helt til de ble oldeforeldre. Dessverre bare nesten.
Heldig som jeg var, hadde jeg enda et sett fantastiske besteforeldre. Farmor og farfar. Som ofte inviterte til ball på torsdager (potetball altså), og som gjerne tok meg med til sin hytte, hvor vi kunne fiske i elva, spise rabarbra og gå i potetåkeren. Og gå på utedo! Farfar falt fra da jeg var 10, men farmor holdt ut. Farmor som alle i byen kjente. Hun som gjorde så mye godt for andre. Hun som bakte og stod i. Hun som alltid fortalte meg spennende historier fra da hun var barn. Hun som alltid hadde tid. Hun som var så sprek. Gikk og gikk, dog stadig mer krokrygget. “Rett deg opp, farmor”, pleide hun å si. “Rett deg opp!” Av mine fire besteforeldre tror jeg kanskje at farmor er den jeg har mest av. Jeg er ikke på noen måte like fantastisk og oppofrende som henne, men jeg har definitivt en del av hennes gener. Skrivegleden for eksempel. Og selv om mange sier jeg ligner på min mors side av familien, så skjer det innimellom at jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser litt av farmor. Leppene hennes, jeg tror jeg har leppene hennes.
Jeg var heldig som fikk vokse opp sånn, med besteforeldre som var veldig involvert i livet mitt. Som ga meg ekstra trygghet og kjærlighet. Som var gode forbilder. Som jeg er stolt av å dele gener med.
Og jeg var heldig som fikk vokse opp der jeg gjorde. I byen som fortsatt føles som hjemme, selv 13 år etter at jeg flyttet derfra. Plassen der jeg føler meg helt komplett. Der mesteparten av min historie er. Der jeg har vært på utallige turer på Aksla og Fjellstua. Der jeg titt og ofte i vær og vind har heiet frem de lokale fotballheltene på “Myra”. Der jeg har “vasa” rundt i byen mang en gang. Spist soft-is hos Stuen. Kjent lukta av saltvann og fersk fisk fra båtene i Brosundet. Sittet i stillhet på kaia og følt på roen mens jeg har sett sola gå ned i havet. Der jeg knyttet vennskap med barndomsvennene. Der vi vokste opp sammen, prøvde og feilet, lo og gråt. Der vi gikk fra skolebarn i lek til festglade tenåringer. Der vi var fornuftige og ufornuftige, engler og demoner. Der vi oppdaget kjærlighet og kjærlighetssorg. Der grunnlaget til voksenlivet ble lagt.
En gang var byen min for liten. For kjedelig. Jeg ville ut og vekk. Først da jeg dro så jeg verdien og skjønnheten til hjembyen min. Jeg kom hjem og skulle bli, men skjebnen ville det annerledes. For mannen i mitt liv dukket plutselig opp i Oslo og var grunnet jobb ikke flyttbar. Så byen min ble ofret for kjærligheten, som viste seg å være et ganske riktig valg. Men selv nå, etter alle disse årene, er det Ålesund som er hjemme. Ordentlig hjemme. Hjertehjemme. Det er der jeg er meg. Bare meg.
Innimellom, når jeg er der på besøk og ser tenåringsjenter gå forbi, ser jeg meg selv. Og jeg misunner dem. Jeg vet at de sannsynligvis lengter ut akkurat som jeg gjorde. Mange vil kanskje dra, og oppdage akkurat det samme som jeg har gjort. Jeg får lyst til å stoppe opp og fortelle dem hvor heldige de er. Som fortsatt bor der, og fortsatt har alt dette fine foran seg. Kaotisk men fint.
Jeg er meg på grunn av der jeg kom fra. Familien min, vennene mine og byen min har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg vil aldri slippe taket i røttene mine. Og byen min. Å komme hjem er alltid et høydepunkt. Og jeg må hjem noen ganger i året, selv om det aldri blir nok. Om en uke er jeg der igjen, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Ventetiden har vært lang – det er lenge siden høstferien og forrige besøk. Men nå er årets første tur så nær at jeg nesten kan ta og føle på det. Bare noen små dager, så er jeg hjemme. Halvannen uke hvor mann og barn blir med til min verden. Halvannen uke hvor dialekten min blir litt mer sunnmørsk enn vanlig. Halvannen uke hvor jeg vil smile for meg selv hver gang jeg hører min egen dialekt rundt meg. Halvannen uke da jeg er meg, helt komplett meg. Og best av alt, halvannen uke med familie og venner. Dem som har vært der alltid. Jeg gleder meg!
Du fine, lille, store 4-åringen min. I limboland mellom liten og stor. Innimellom mammas «baby», innimellom så veslevoksen som bare en fireåring kan være. Fortsatt er livet bare en lek. Fortsatt er du lykkelig uvitende om om alle utfordringer som vil komme.
Du er fortsatt så liten. Enda ikke en meter høy. Du snakker fortsatt ikke helt rent, og du blir stadig overrasket når du plutselig klarer å si vanskelige ord riktig. Du har fortsatt din sjarmerende «babystemme», og i munnen har du bare små melketenner. Du er enda et nesten helt blankt ark, men også en svamp som suger til deg nye kunnskaper i imponerende fart og mengder.
Du er familiens klovn og diplomat. Du elsker å få oss til å le, og du utelukker ingen i dine kjærlighetserklæringer.
Du er proppfull av selvsikkerhet, men likevel kan verden en sjelden gang bli stor og skummel også for deg. Selv sosiale sommerfugler kan innimellom bli usikre.
Og selv om du stortrives med barn og voksne i barnehagen, er hjemmet og kjernefamilien fortsatt sentrum i ditt univers. Der eldre søsken ofte foretrekker opplevelser og venner, er toppen av lykke for deg en dag da alle er hjemme. Dager da du kan veksle mellom pappatull, mammakos og lek og oppmerksomhet fra storesøsken. Dager da du sovner ved siden av storebror midt i en morsom film, med magen full av popcorn og et tilfreds smil om munnen.
Du som finner lykke i et plaster og en falsk tatovering. Du som ser en skatt i en gråstein. Du som er full av påfunn og stadig sier de rareste ting. Du som er nysgjerrig på verden men fortsatt søker kos og ro i mammas trygge favn.
Snart skal et helt annet liv innhente deg. Og bare tanken gjør at kloen setter seg om mammahjertet. For etter neste sommer, når du fortsatt bare er 5, blir hverdagen mindre lek og mer alvor. Da skal du i flere timer om dagen sitte stille ved en pult og lære. Du skal lese, skrive, regne og snakke engelsk (OK, det gjør du strengt tatt en del av allerede). Hadde du bare kommet til verden 12 dager senere hadde du hatt et helt år ekstra med lek og forberedelser før denne tiden kom. Du hadde vært 6 1/2 før skolehverdagen tok over. Du hadde vært mer klar for dette nye livet. 12 små dager – og da hadde du fortsatt vært født før termin. 12 dager som gjør et helt års forskjell.
Med din rivende utvikling vil du nok modnes ganske mye før den tid. Men kanskje ikke nok. Jeg frykter at det vil bli tøft å sitte på skolebenken som femåring. Jeg var nesten syv før jeg begynte, og lærte ikke noe mindre av den grunn. Kanskje mer. Fordi jeg var mer klar for det da enn jeg ville ha vært et år tidligere.
Kanskje er min bekymring ubegrunnet. Kanskje er det bare jeg som ikke er klar. Du er jo minstemann. For alltid «babyen» min. Men når jeg ser på deg i dag kan jeg ikke skjønne at du skal være klar til å forlate en hverdag med lek, lego og togskinner om under halvannet år. Og bekymringene er større nå enn da dine søsken som var «heldige» og ble født tidligere på året nærmet seg skolealder. Muligens fordi jeg ikke helt visste hva de gikk til, eller kanskje fordi de allerede var 6 år. Kanskje var de rett og slett mer modne. Eller kanskje er omstendighetene annerledes nå. Kanskje er jeg mer opplyst. Kanskje er jeg mer hønemor. Eller kanskje, bare kanskje ser jeg verdien i det å bare være barn en stund. Bare få utvikle seg i sitt eget tempo og lære gjennom lek. Uten press og stress. Uten lekser. Et år har mye å si, og jeg skjønner ikke dette behovet for å ha 5/6-åringer plassert bak en pult flere timer om dagen, dag ut og dag inn. Som nevnt, vi som begynte da vi var 6-7 år har klart oss helt fint vi også. Vi er ikke på noen måte mindre smarte enn dem som har begynt tidligere. Men vi har fått et ekstra år hvor vi bare kunne være ubekymrede barn. Og innimellom kan det telle like mye.
Lille, store, fine 4-åringen min. Takk og lov for at du fortsatt bare er 4. For at du fortsatt bare er et barn, nesten konstant i livlig lek. Takk og lov for at du fortsatt har et år og noen måneder på deg før du plasseres bak en pult. Takk og lov for at livet ditt fortsatt stort sett bare er en lek. Takk og lov for at det fortsatt er innenfor å være litt liten, å bare være et barn. Det skal du få lov til! Livet setter tidsnok større krav.
Noen som husker at jeg nevnte at minstemann og Snuppa var hjemme fra barnehage og skole på torsdag? Fordømte vintervirus altså! Ingen slipper unna! Og jeg som før nesten aldri var syk har plutselig blitt en magnet for virus og bakterier. Jeg rakk heldigvis akkurat å gjøre unna baking og bursdagsfeiring før jeg gikk ned for telling for fullt. Eller rettere sagt, jeg holdt meg på beina frem til siste gjest gikk ut døra. Da var det stopp.
Godt å få luft på tåfisene og sirkulasjon under dyna..
Så langt har jeg tilbragt mandagen her, med noe som minner om rusk i lungene og bihuler som truer med å sprenge ansiktet på samme måte som en dynamittgubbe sprenger en melon. Kabooom!
The very ugly truth. Skallebank, rennende øyne og Mentholatum rundt nesen.
Hvem har vel ikke lyst å hoppe til køys med dette trynet? Her snakker vi BLÅmandag. Eller mer svart kanskje. For å toppe det hele så er gubben omtrent på samme nivå. Bare elendighet altså.
Her er det ikke annet å gjøre enn å trøstespise kakerester (om vi orker) og håpe at dette betyr en sykdomsfri påskeferie for første gang på flere år. For nå må det vel være nok vel?
Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!
Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.
De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.
Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.
I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).
Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.
Noen kilo og en god del stormer siden..
Så, til deg mannen min.
Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.
Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.
Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.
Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..
Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!
Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.
Nuvel. Om Kvinnedagen ble en dårlig dag for meg, så ser denne dagen allerede mye bedre ut. Barna er igjen på plass på skolen og i barnehagen, solen vant over tåken en stakket stund da jeg var på vei hjem etter å ha levert en fornøyd minstemann, huset er vasket og jobbing er unnagjort. Nå har jeg noen små timer helt for meg selv i et hus som lukter salmiakk og grønnsåpe (å, som jeg elsker den lukten og den følelsen på en fredag) før huset igjen fylles av liv.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt har vært idyll så langt i dag, men det ville vært en stor løgn. Med to morgengretne og prepubertale pseudotvillinger som jeg innimellom er overbevist om hater hverandre, så ble det litt kortslutning både hos dem og hos mor i morges. Om noen der ute vurderer to tette, akkurat i dag er mitt råd: JUST. DON’T.
Men jeg har troen på at ting har roet seg og at jeg til og med på et eller annet tidspunkt senere i dag kanskje ville ha gitt det motsatte rådet.
Dagen er uansett fin. Og den ble enda litt finere takket være den gamle mannen i overskriften. Han som i alle årene vi har bodd her stadig vekk står utenfor huset sitt oppi gata. Jeg vet ikke hva han heter, bare hvor han bor. Men likevel får han meg alltid til å smile når jeg går forbi, og ser jeg ham ikke på en stund blir jeg bekymret. I dag gikk jeg og tenkte på ham på veien hjem fra barnehagen. På at det var lenge siden jeg hadde sett ham. Og da jeg svingte ned i veien vår så var han jammen der, i full gang med snøfreseren sin. Som vanlig hilste han galant god morgen med et bukk. Og som vanlig kunne jeg ikke unngå å bli glad. Den varme, gode følelsen bredde seg i hjertet. Tenk så lite som skal til for å glede et menneske. Jeg håper det gir ham litt glede at jeg hilser og smiler tilbake. Enkelte ting kan de eldre fortsatt litt bedre enn oss litt yngre, og hilsing og høflighet er definitivt noe av det. Det er lett å bli for travel, lukke seg inne og bare se rett frem. Derfor setter jeg ekstra stor pris på det blide ansiktet til mannen oppi gata.
Gi noen et smil og et «god dag» i dag du også, og ha en strålende fredag!
Det er Kvinnedagen. Dagen da kvinners rettigheter står i fokus. Noen skal ut og gå i tog. Høre på eller til og med holde appeller. We can do it og alt det der.
Her i huset våknet jeg til noe som slett ikke gjenspeiler dette. I dag føler jeg rett og slett at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare en liten bevegelse, så føles det som om hodet vil eksplodere. I can’t do shit der altså..
Og denne formen er selvfølgelig lite kombinerbar med å ha to av tre barn hjemme. Jeg trodde det skulle gå ganske greit da eldstemann var sendt avgårde til skolen. En forkjølet jente fikk innta sengen sin igjen, og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra henne. Heldige jente! Jeg selv stappet i meg noen blå piller (bokstavelig talt faktisk) og krøp under dyna ved siden av en liten, snorkende kropp. Nå skulle hodepinen soves bort! Men selvfølgelig, akkurat da kroppen begynte å slappe av, sluttet den lille kroppen å snorke og satte i gang med en sår hoste isteden. Jeg ba til høyere makter om at han ville sove videre, men det var visst dårlig forbindelse i dag. Før jeg visste ordet av det satt minsten som stort sett alltid må vekkes når han skal i barnehagen og pirket på meg. «Mamma, jeg vil ned!» Det hjalp ikke hvor mye jeg tryglet om at han kunne sove litt til, han var ferdig. Jeg prøvde å forklare hodesituasjonen min, men han visste råd: «Men mamma, du kan jo bare holde for ørene, så får hodet ro..»
Joda. Det virker…ikke! Jeg prøver så godt jeg kan å sitte helt stille i sofaen, men det er ikke lett når poden setter i gang. «Mamma, jeg er sulten!» «Mamma, jeg er tørst!» «Atsjoooo» *med påfølgende eksplosjon fra nesen* «Mammaaaa! Papiiiiiir!»
Jeg prøver å kjøpe meg litt ro med Disney på TV. Men skravla hos fireåringen går non-stop. Og jeg må selvfølgelig se på alt det interessante som skjer på skjermen jeg også. Om jeg ser bort tar den lille fyren fysisk tak i ansiktet mitt og snur det riktig vei. «Se da, mamma!» «Se nå!» «Mamma.» «Mamma!» «Mammaaaa!!» Holde for ørene, sa du?
Det er Mikke, det er Pysjhelter, prinsesser og heltehunder. Og lyd. Mye, mye lyd! Jeg hiver innpå noen piller til og en hel mengde kaffe. Trøstekaffe. Nei, jeg føler meg slettes ikke som en fantastisk, sterk kvinne som kan klare alt akkurat i dag..
Realiteten denne Kvinnedagen. Udusjet, usminket, uren hud, dundrende hode og lysømfintlig. Og det uten en real fest kvelden i forveien.
Torsdag er det 8. mars. Kvinnedagen. Ikke en dag jeg har vært så veldig engasjert i opp gjennom årene, men i år har jeg fått med meg at det pågår en Barselrevolusjon. Man har hørt en del om det i det siste, at det ønskes kortere liggetid på sykehuset etter fødsel. 6-8 timer er nevnt. Det er ikke mye. Dette hadde vært fullstendig uaktuelt etter min første fødsel. Jeg var vel knapt mobil i timene etter fødsel, og hadde klart meg relativt dårlig hjemme. I tillegg var selvfølgelig alt nytt og skummelt. Det er slettes ikke alle kvinner som bare faller helt naturlig inn i morsrollen. Ei heller er det alle som har en fødsel like enkel som en tur på do for nummer to.. En fødsel er tøff for kroppen uansett lengde, men jo mer den drar ut jo mer sliten blir man selvfølgelig. Min første tok et døgn. Den første dagen etterpå lå jeg stort sett i senga, helt utslitt. Jeg turte ikke å skifte bleie på den nyfødte i frykt for å skade ham. Det var nesten skummelt bare å holde ham. Og amming, det var en historie for seg selv. De færreste er vel proffer på dette i løpet av 6-8 timer etter fødselen. Melken har jo ikke kommet ordentlig i gang da heller. Tenk å bli sendt hjem etter en sånn fødsel, og med så mye usikkerhet, og i tillegg ikke få til amming. Det er jo hårreisende! Værsågod å bare inviter fødselsdepresjonen inn med en gang.
Selvfølgelig finnes det tilfeller da det er helt greit å komme til sykehuset, føde og dra hjem. Jeg kunne nok ha gjort det med nummer to. Styrtfødsel, høy på adrenalin og livet og ikke den største fan av sykehus. Men siden vi hadde mulighet til å få familierom på sykehushotellet, hvor mann og nybakt storebror kunne bo sammen med lillesøster og meg, valgte jeg å bli et par dager. Jeg trodde jo alt skulle bli like vanskelig som etter første fødsel, og ikke stikk motsatt som det faktisk ble. Derfor var det trygt å være i nærheten av ekspertise om det trengtes disse første par dagene.
Så kom minstemann, og både han og jeg var syke etter fødselen. I dette tilfellet finnes det selvfølgelig ingen tvil. Med syk mamma og baby på nyfødtintensiven så stiller alt seg helt annerledes. I vårt tilfelle fikk kanskje jeg litt mindre oppfølgning enn jeg burde, da jeg fortsatt var syk da vi reiste hjem. Men dette er etterpåklokskap. Alt jeg ville var å komme hjem til jul. Jeg glemte min egen helse litt oppi alt kaoset.
I alle fall, svangerskap, fødsel og psykisk helse henger ganske godt sammen. Både svangerskap og fødsel/barseltid er mer enn bare det fysiske. Her bør også det psykiske og hver enkelt kvinnes behov tas vare på. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen vil hjem, noen vil bli. Dette bør rett og slett barselkvinnen få velge selv (selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser).
Og dette burde heller ikke bare være en Barselrevolusjon. Jeg skrev for få dager siden om omsorgen man får (eller heller ikke får) ved uønsket svangerskapsavbrudd. Dette henger like mye sammen med kvinnehelse og graviditet som resten. Det rammer mange, og det er mange som opplever at de ikke får den omsorgen de trenger. Når kroppen ikke ordner opp selv, blir man ofte sendt hjem med tabletter som skal hjelpe kroppen til og kvitte seg med det døde fosteret. Man må klare seg selv. Mange ønsker heller utskrapning på dette tidspunktet, men får det gjerne ikke på grunnlag av at det er bedre for kroppen å ordne det selv. Jeg har ikke hatt noe valg med mine missed abortions, de har skjedd så sent at fostrene har vært for store til utskrapning, og jeg har måttet være på sykehuset mens kroppen “ordner opp”. Dette har vært greit for meg, og jeg ville uansett ha valgt tabletter fremfor utskrapning. Jeg liker ikke tanken på at noen skal tukle med innsiden av meg, og jeg har noia for narkose. Dog var dette en veldig grei opplevelse da jeg ble syk og måtte ha utskrapning av morkake-rester etter første fødsel (nok en god grunn for bedre barselomsorg der), så jeg skjønner godt at mange heller vil gjøre det på denne måten. Og de som ønsker dette burde bli hørt og ikke overlatt til seg selv for en mye mer traumatisk opplevelse. Her burde man rett og slett få velge i de tilfeller det er mulig.
Ufrivillig svangerskapsavbrudd er heller ikke en ren fysisk eller medisinsk tilstand. Det går minst like mye på psyken. Dette burde helsepersonellet ha kjennskap til og kunnskaper om. Mister man barn senere i svangerskapet eller tidlig i livet får man oppfølgning. Det finnes sorggrupper og flere ressurser. Mister man et barn i første eller andre trimester er det ingenting. Kun tilbud om en kort samtale med sosionom eller prest om du er heldig. Men sorgen kan ofte være like stor, og behovet for oppfølgning kan være like tilstede. Men her er du altså overlatt til deg selv. Noe å ta tak i kanskje?
Dette kunne jeg definitivt for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog for.
For en nydelig søndag det har vært! Da vi omsider fikk med oss alle tre barna ut i alle fall. Det er ikke alltid (les: stort sett aldri) alle har lyst å gjøre det samme. Men etter et spedt forsøk på å la barna gå på ski i går, med tidsnød i forhold til en bursdag og en del stygge blikk for at mannen og jeg gikk ved siden av de flotte, preppa løypene i nabolaget, var planen i dag en kombinert ski/aketur i Frognerparken. Litt mer avslappet og blottet for irriterte skifantaster. Minstemann har nemlig «vinterdag» i barnehagen kommende uke, og da trengte han litt mer trening med planker på beina. Jeg så for meg grining og mer tid liggende i snøen enn gående oppå, men bildet over er ytterst misvisende. For lite visste jeg om at yngstemann rett og slett er et naturtalent på ski. Har ikke det fra meg gitt..
Med god hjelp fra tålmodige storesøsken suste han gjennom løypene som en gud, uten et gram sutring. Og i de slakke nedoverbakkene var det rett ned i ekstremt dyp hocke(y), typ rumpa to centimeter over bakken. Lille hjertet mitt!
Sånne dager med en viss grad av harmoni er balsam for sjelen altså!
Kun et eneste lite ramaskrik ble det på denne turen, da minsten stakk avgårde fordi han ikke klarte å bestemme seg for om han ville ake mer eller kjøpe cookie. Jeg fant ham sturende på denne grenen.
Løsningen ble rimelig grei. Ake en gang til, så cookie på minsten og kaffe på mor. Vips, så var alle fornøyde igjen!
Rent vårlig var det også. Bare minus 1 da vi var i parken. For første gang på lenge slapp jeg kalde tær og frossen kropp, og kunne egentlig vært ute mye lenger. Vurderte nesten å finne frem bikinien. Og sånt gjør jo noe med humøret.
Nå gjenstår bare litt lading før ny uke. Det er alltid nedtur å starte på nytt når mannen har hatt «langfri». Det vil si fire dager fri på rad. I morgen blir det ordentlig blåmandag. Heldigvis venter påsken som en gulrot ikke for langt i det fjerne. Under tre uker til en lang påskeferie sammen i min kjære hjemby nå. Da kan man tåle noen hverdager og noen natte- og helgevakter før det!
Noe av det beste jeg vet er å dure rundt på den amerikanske landeveien om sommeren. Ikke i en cabriolet, men i en minivan full av pikkpakk og unger. Og mannen ved min side selvfølgelig. Og enda mer selvfølgelig, deilig countrymusikk på radioen. Det er toppen av lykke! Jeg har etterhvert lagret meg opp en hel haug med sanger som vekker enormt gode minner. Jeg hadde tenkt å dele 5 av dem med dere, men det ble rett og slett umulig å velge fra den lange listen min. Så skulle det være 10, men etter en lang, intern diskusjon med meg selv ble det visst 11. Det kunne vært hundre, for å si det sånn. Her er altså en liste over mine roadtrip-favoritter. Ikke nummerert, nok en umulig jobb. Men mine absolutte favoritter kommer mot slutten, for man sparer jo ofte det beste til sist. Dem følger det også litt historie med. Først fem med hederlig omtale.
Denne traff meg rett i hjertet første gang jeg hørte den. Jeg elsker jo mitt Texas, og teksten sier det meste. Og George Strait er Texas. Og hvilken sang kan passe bedre å høre på i dag som det faktisk er Texas Independence Day.
Don’t Mess With Texas – Bradley Banning
Nok en selvforklarende sang. Denne hørte jeg for første gang en av de siste dagene vi var i Texas i fjor sommer. Og den traff et hjerte som grudde seg til å ta farvel. Får faktisk fortsatt litt lyst til å grine hver gang jeg hører den.
You Look Good – Lady Antebellum
Dette var en av favorittene til hele familien mens vi var på veien i fjor sommer. Stor allsang-faktor her.
The Fighter – Keith Urban ft. Carrie Underwood
Kanskje fjorårets aller største favoritt. Om det var høy allsang-faktor på forrige sang, så var det ikke noe mindre på denne. Må smile litt for meg selv hver gang jeg hører den. Gode minner!
Every Time I Hear That Song – Blake Shelton
Dette var sommerens sang for meg i fjor. Jeg hørte den første gang omtrent da vi ankom South Carolina, en plass med mye historie for meg. Her snakker vi perfect timing, som tatt ut av en film. Videre forklaring er ikke nødvendig for den som hører på sangen og får med seg teksten. For meg har den fått en helt spesiell betydning.
All My Ex’s Live In Texas – George Strait
Drumroll please! Her har vi vår families desiderte roadtrip-favoritt. Eller bare favoritt. Når jentungen på 10 sitter på en bar (før mammapolitiet tar meg – det var lunsj altså) i Nashville og spør bandet som spiller der om de kan spille denne sangen eller når mann og barn, inkludert minstemann, umiddelbart stemmer i med en gang refrenget kjører i gang på radioen, uansett hva som foregår, da vet jeg at også de etterhvert har fått litt Texas i blodet sitt. De har rett og slett blitt litt Texwegians de også. Og det er så innmari kult!
