Uken vi nå legger bak oss har vært alt annet enn bra. Noen ganger er livet sånn, alt går på tverke. Og da mener jeg ALT! Denne uka har både mannen og jeg slitt med sykdom, og alt ble bare tungt og vanskelig. Skikkelig kjipt. Alle gjøremål hopet seg opp, og jeg er nok ikke verdens festligste menneske når jeg både er dårlig og føler at jeg ikke orker eller får gjort det jeg burde. Mannen har prøvd så godt han kan, uten at dragen (altså undertegnede) har gitt ham noe særlig kred for det. Isteden har jeg gått og spydd ild hele uken. Ikke bra.

Så å si at jeg gledet meg til denne helgen ville vært en enorm overdrivelse. Tidenes overdrivelse faktisk. Ikke bare er formen fortsatt redusert hos både mannen og meg, gutta våre er også småforkjølete, og mannen har til alt overmål arbeidshelg med jobb fra morgen til kveld. Nei, jeg hadde ikke mye tro på at denne helgen skulle bli bra.

Men så snudde humøret en plass på veien fredagen. Det er mulig jeg så lyset. Et eller annet lys gikk i alle fall opp for meg. I tillegg kom solen og varmet en sliten vinterskrott.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Man må jo bare bli glad når sola er i ferd med å vinne over snøen.

Jeg skal ikke lyge, helgen har vært akkurat like lang som sånne arbeidshelger alltid er. Kanskje litt lengre. For i tillegg til hosting, harking og vonde bihuler har jeg ørlite vondt i hjertet. Dog av den gode typen. Dere vet, den verken man kjenner midt i hjertet når man savner noen. Den har jeg gått rundt med i helga. Fordi jeg etter en regelrett «drital» uke rett og slett savner mannen min mens han er på jobb. Og ikke fordi jeg trenger hjelpen hans verken i huset eller med barna. Alt dette går ganske på skinner nå som noe av energien er tilbake og jeg har kommet meg ajour. Dessuten har vi også vært et barn i manko denne helgen. Savnet har kun vært der fordi jeg rett og slett heller vil være sammen med ham.

Sola har en jobb å gjøre her.. Minsten har lekeplass-abstinenser og håper på snøfrie sånne i Ålesund.

Ikke at jeg har hatt dårlig selskap. Ikke i det hele tatt. Minsten har knapt veket fra min side hele helgen. Vi har lekt med biler og diverse figurer, puslet puslespill og sett på Pippi Langstrømpe. Og vi har vært ute og lekt. Eller, han har lekt mens jeg har dradd frem et sikkert vårtegn.

Den styggeste og mest tilgjengelige hagestolen.

Putekassen er fortsatt under snøen en plass, men det funket fint å plassere rumpa på den kalde plasten og nyte varmen fra sola. Uten jakke!

Til og med vinterskoene ble kastet til fordel for gamle og slitte Crocs.

Sånne øyeblikk er pur lykke. Nå begynner jeg virkelig å tro på at våren er nær!

Minsten har hoppa i snøen som jeg håper snart er borte, og i pur vårlykke har vi knust amerikanske påskeegg fulle av konfetti.

The face of happiness.

Og sånn ble helgen mye bedre enn jeg hadde regnet med. Veldig mye bedre. Jeg savner fortsatt mannen, men det er helt og holdent en bra ting. Innimellom er savn et sunnhetstegn. Det er fint å kunne glede seg til han kommer hjem. Og enda finere at det bare er et par timer igjen å vente.

Og uken som kommer skal bli mye bedre enn den forrige. Det skjer flere hyggelige ting, og bare ingen blir syke(re), noe jeg aldri tar for gitt når vi skal noe, venter den store gulroten mot slutten av uken. Da blir det fri for alle mann og vi stabler oss i bilen for å kjøre til Ålesund. Det blir så bra!

Når tavla på kjøkkenet ser sånn ut må man bare glede seg!

#drittuke #helg #familie #savn #vår #våryr