Fotokjerring Hobbyskribent, amatørfotograf, nevrotisk kjerring, praktiserende trebarnsmamma og englemamma. Velkommen inn i mitt kaos.

Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.

Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Like blid, hele j**** tida.

Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.

Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit – og veldig dyrt!

Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.

This is us. «Min mann kan» og sånn..

Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.

FastPass på mobilen, helt genialt.

Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.

Rådhuset i Radiator Springs

Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.

Lykke for liten og stor!

Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.

Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.

Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!

Gjennomført også her.

Smelt!

Stas for store og små gutter.

Minstemann var i himmelen i Mikkeland.

Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.

Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.

Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.

Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.

Oh my God! Bare oh my God!

Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.

Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #disneyland #kaosfamilien #reisebrev

Ør i toppen og sliten i kroppen er jeg nå trygt plassert i en seng på et hotell rett over gata for Disneyland. Endelig kan ferien begynne på ordentlig, når bare senga slutter å gynge så fælt. Føles litt som om jeg er ute på bøljan blå akkurat nå, og jeg er på nippet til å bli sjøsyk.

Bustete, sliten og svimmel, men ganske happy.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var ikke mye høy i hatten da vekkerklokken ringte klokken 02:45 natt til tirsdag uten at jeg hadde fått et sekund ro i kroppen. Ingen søvn, bare tanker om den forestående reisen. Katastrofetanker selvfølgelig. Er det siste gangen jeg ligger i senga mi? Reiser vi mot slutten nå? Jeg hadde mest lyst til å krype langt under dyna og avlyse hele ferien. Bare bli i hjemmets trygghet.

Men reiselysten vant, og før jeg visste ordet av det satt jeg innesperret på dagens første fly, mellom Oslo og London. Det gikk rimelig greit også, bortsett fra en del turbulens. Sånt er aldri OK, men denne gangen klarte jeg faktisk å se det som litt ujevnheter i veien, ikke at flyet når som helst ville gå i bakken. Men jeg måtte puste litt ekstra noen ganger.

Oppholdet på Heathrow ble noe mislykket, med gretne og frekke ansatte og dårlig mat. Etter å ha trasket den lange veien til gaten var jeg rimelig klar til å bare komme meg avgårde, vekk fra denne flyplassen.

Når denne reiseruten står foran deg..

Noe demotiverende var det å se den lange reiseruta på skjermen. Men det hjalp at det gikk bortimot en time fortere enn beregnet. Og ikke minst, det var minimalt med turbulens. Men tiden gikk likevel utrolig treigt. Fire filmer kom jeg meg gjennom, hvor «Love, Simon» var et absolutt høydepunkt. Har du ikke sett den så gjør det! Det er ikke ofte jeg ser filmer, men etter fire filmer på rappen var jeg rett og slett drittlei.

Da hjalp det litt å se tiden til ankomst krympe på skjermen. Det er en liten energiboost å se målet og kjenne at flygeren gjør flyet klar til landing. Og når landingshjula tar bakken.. Hurra! Da kan ferien virkelig begynne. Tenk at vi kom oss trygt frem enda en gang!

Litt forviklinger blir det alltid. Denne gangen var det problemer med leiebilen (igjen), og kvelden måtte benyttes til å bytte til en ny. Ikke helt det jeg så for meg, men med to av tre unger helt utslått etter den lange reisen hadde det neppe skjedd noe spennende i kveld uansett.

Solnedgang over Disneyland.

Nå har eldstemann og jeg nettopp avsluttet dagen, eller kanskje heller startet ferien med et smell, med utsikt til fantastisk Disney-fyrverkeri fra balkongen.

Nå venter litt takeaway og en sårt tiltrengt og forhåpentligvis god natts søvn. Så starter årets sommereventyr på ordentlig i morgen tidlig!

Gjorde seg visst bedre i virkelighet og på film enn på bilde. Men godstemningen kom virkelig krypende her.

#sommer #ferie #sommerferie #kaosfamilien #eventyr #opplevelser #roadtrip #usa #disneyland #california

Hallo mandag og reisefeber! I dag skulle jeg virkelig helst holdt meg under dyna. For på sånne dager som denne blir gjerne det meste feil. Blåmandagen toppet seg for alvor her i huset da jeg slapp en bøtte med skittent vaskevann ned trappa. Ja, jeg vet at jeg egentlig var ferdig med husvask på en stund. Men så var det denne «vaskemanien» da. Nå vet jeg i alle fall at vi kommer hjem til rent hus.

Jeg lovet svar på min lille spørsmålsrunde i dag, og her kommer de. Responsen var ikke akkurat overveldende, men det var utrolig hyggelig med de spørsmålene som kom.

– Hva er din favoritt bok?

Jeg har vel ikke egentlig noen favorittbok. Blir dessverre lite tid til lesing, noe som innimellom er et savn for en gammel lesehest. Jeg har en enorm stabel med uleste bøker på soverommet. Men når jeg får tid til å sette meg ned og lese, går det gjerne i svensk og norsk krim. Jo Nesbø er vel blant de største favorittene tror jeg.

– Favoritt film?

Det blir lite filmtitting også, jeg klarer liksom ikke å finne roen til å sitte stille så lenge. Men en av mine all time favoritter må være Forrest Gump. Elsker den filmen!

Er såpass glad i den filmen at vi måtte innom Savannah i fjor for å se plassen der Forrest Gump satt på benken med sin sjokoladeboks. Og er vi innom en plass i USA som har restaurantkjeden Bubba Gump, er det nesten obligatorisk å spise der. Morsomt konsept og god mat.

– Hva liker du best ved å ha en blogg?

Jeg liker å få utløp for skrivekløen min. Kjenner at jeg har blitt mye mer kreativ og levende i tankevirksomheten etter at jeg begynte å blogge. Liker det spesielt godt når jeg kan skrive om ting jeg brenner for. Det varmer så godt når jeg vet at jeg har skrevet noe som virkelig treffer, som kanskje kan være til trøst eller hjelp for andre. Også synes jeg det er en kjempebonus å bli litt kjent med andre hobbybloggere da!

– Hva synes mann og barn om bloggen din?

Barna synes det er stas, og skulle vel egentlig vært litt mer fremtredende her inne. “Mamma, skriv om det da!” Mannen synes også det er en positiv ting, han har nok merket at jeg har forandret meg litt det siste året og at bloggen er en stor del av det.

– Hvor gamle er barna dine og hvorfor deler du ikke mer av dem i bloggen?

Barna er 12, 11 og 4 år. Som nevnt over så kunne de gjerne tenkt seg å være mer synlige på bloggen, men jeg synes det er litt skummelt og ønsker å skjerme dem mest mulig. Alt blir liksom for offentlig på blogg kontra privat Instagram, Facebook og Snapchat. For der hvor jeg har en viss kontroll over hvem som har tilgang deler jeg gjerne bilder for eksempel. Høres kanskje litt dumt ut, men det er nå en gang det valget jeg har tatt. 

– Hva er din favoritt matrett?

Det varierer vel litt, men jeg er veldig glad i sushi. Ukas høydepunkt er på lørdagskvelden når vi skjærer opp Salma-laks i biter og har grønnsaker ved siden av. Nam!

– Hvilke blogger leser du?

Jeg leser flere, ingen nevnt, ingen glemt. Dog foretrekker jeg hobbybloggere fremfor de store, kjente bloggerne. Det finnes mange perler om du leter litt utenfor bloggtoppen.

– Du er glad i USA. Kunne du tenke deg å flytte dit?

Nei! Det har jeg prøvd, før barn, og det holder lenge for meg. Jeg foretrekker definitivt USA som ferieland, og synes Norge er den aller beste plassen å bo, spesielt med barn.

Når det er sagt, så gleder jeg meg til å feriere der borte i ukene fremover. For det er rimelig behagelig og anbefales på det sterkeste. Bare synd avstanden er så lang.

Tusen takk til dere som sendte meg spørsmål. Send meg gjerne fler, så kanskje jeg får samlet opp til et nytt q&a-innlegg etterhvert.

Og med det tar jeg rett og slett ferie og psyker meg opp til et døgn på reisefot. Vi blogges fra den andre siden av dammen!

Bilde fra Pinterest.

Og du, følg meg gjerne på Facebook og Instagram!

#spørsmålsrunde #svar #q&a

Nedtellingen på mobilen min har gått fra flere hundre dager til noen ytterst få!

Minsten har tatt ferie fra barnehagen, mens barna og mannen har en dag igjen på skole og jobb før også de tar ferie.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sommerklippen er unnagjort.

Når håret blir blondere er sommerferien nært forestående.

Den siste husvasken på over en måned (om jeg ikke får et anfall av vaskemani på mandag – deilig å komme hjem til rent hus) er unnagjort.

Kommer definitivt ikke til å savne vaskebøtta og vaskeskoene. Ja, jeg har egne sko dedikert til husvask.

Vaskemaskinen har fått kjørt seg, og tre kofferter er nesten ferdigpakket. Mannen får klare seg selv!

Vi prøver å pakke lett, det er billig sommertøy på Walmart og Target.

Til og med håndbagasjen har jeg startet på. Og listene mine kommer seg.

Tradisjonen tro har vi også inntatt et herlig bbq-måltid på den nærmeste plassen du kommer Texas i Norge, Texas Barbecue Cafe. Verdt et besøk om du er i Asker-området!

Vi forbereder oss til Texas med matgilde.

Og slankegudinnen røk på en real smell med tilgang til sweet tea og gratis refill.

Min nemesis. Nå er det sweet tea som skal renne gjennom blodårene mine en stund. Det blir ukesvis med knekkebrød og salat etter ferien..

Jeg ligger altså veldig godt i rute foran ferien. Det er deilig å vite at jeg ikke trenger å stresse for mye de neste dagene. At jeg heller kan sitte i kosekroken med beina høyt hevet.

Og med masse tid til å grue meg til den ufattelig lange flyturen som ligger foran meg.

Hjelp! Bare hjelp!

Jeg satser på noen blogginnlegg langs veien, hvor vi blant annet skal innom plasser som Disneyland, San Francisco, Las Vegas og Grand Canyon. Men med hektiske dager kan det ofte være lettere å bruke andre sosiale medier.

Vil du følge med på roadtrip fra vestkysten til Texas? Følg meg på Facebook for oppdateringer og bilder.

Instagram vil nok også oppdateres litt flittigere enn bloggen. Følg meg gjerne der også!

Jeg inviterte forøvrig til en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Til dere (få) som allerede har sendt meg spørsmål, dere er ikke glemt! Og om noen der ute har noe dere lurer på, fra farge på sokker til reisespørsmål (sånn nesten hva som helst altså), send meg spørsmål i kommentar, melding eller mail. Jeg satser på et svar-innlegg på mandag.

#ferie #ferietid #nestenferie #forberedelser #kaosfamilien #utpåtur #roadtrip #usa2018

Et par dager med hyggelig besøk av familie fra Ålesund og USA ligger nå bak meg, skole- og barnehageavslutning er unnagjort og jeg kan offisielt begynne å stresse over det jeg lenge har skjøvet langt foran meg. Reiseforberedelser! Jeg prøver egentlig så godt jeg kan å skyve enda, for den lange turen vi skal ut på neste uke står der litt som en uoverkommelig murvegg. Jeg vil helst ikke tenke på alle flytimene. Kanskje blir det lettere om jeg later som det ikke skal skje? Hvis jeg bare hiver meg litt uforberedt uti det.

Men inni meg murrer det. Reisestresset. Det surrer rundt i bakhodet hele tiden. Jeg tenker og planlegger. Og skriver mine endeløse lister både her og der.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Spennende og hyggelige lister..

Stressende lister..

Dagene går plutselig alt for fort for mitt stakkars lille hode. Strengt tatt verker det litt i dag. Jeg skulle helst vært ferdig med alt og bare slappet av frem mot avreise. Men så må altså mine mange lister fullføres. Gjennomføres. Alt må krysses ut. Og det jeg ikke har skrevet lister på må jeg prøve å huske uten å ha det svart på hvitt.

I kveld tar vi sommerklippen. Da er det virkelig nesten sommerferie. Så gjenstår det bare noen dager til med skole, barnehage og jobb. En fotballkamp og et friidrettsstevne. Og pakking og stress som bare jeg klarer å stresse. Jeg kjenner det i hele kroppen. Den knyter seg sammen, gjør seg klar. Jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Puste. For etter stresset blir det bra. Slitsomt, men bra. Og fullt av opplevelser og inntrykk. Og mye mer spennende enn det jeg har aller mest lyst til å gjøre nå, finne roen i sola rett utenfor min egen stuevegg.

Ferie blir bra. Helt sikkert. Bare jeg klarer å roe nerver og stress.

#ferie #forberedelser #lister #reisefeber

Jeg sitter på terrassen, sola varmer og sommerkjolen er på. Innimellom kommer en deilig, svak bris over tretoppene og virker herlig avkjølende på het hud. Fuglekvitter blander seg med nabolagets lyder. Innimellom nesten fullstendig stillhet, andre ganger glad latter fra lekende barn, en gressklipper eller ivrig diskusjon fra naboens noe større barn. Og jeg lukker øynene og nyter. Nyter roen. Nyter følelsen av å være akkurat der jeg skal være. Nyter følelsen av hjemme.

Det har ikke alltid vært sånn. Det har tatt lang tid å føle seg helt hjemme her i den lille bygda vår. Eller, det er strengt tatt ikke en bygd en gang. Mer et tettsted. Langt unna hjembyen min på Sunnmøre. Som forøvrig fortsatt er hjemme über alles. Etter et mellomstopp i Oslo, landet vi på denne plassen ute i suburbia for 11 år siden. 11 og et halvt for å være nøyaktig. Da barna kom var det greit å komme seg ut av Oslo-gryta. Løkka var fint da det bare var oss to. Tildels også da eldstemann var baby. Men da nummer to meldte seg måtte vi finne noe annet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Urbant, ja! Barnevennlig, nei!

Med et valg om at jeg skulle være hjemme mens barna var små, innså vi fort at Oslo ble for dyrt. Så vi endte opp et lite stykke utenfor byen. Egentlig like greit, mer landlig, men med nærhet til alt.

Her er det trygt og godt for barna våre å vokse opp. Med flere barnehager, kliss ny skole og mange fritidsaktiviteter. Vi har bosatt oss i et satsningsområde, og har i tillegg til et par matbutikker etterhvert fått både en restaurant, en cafè, et apotek, en sjarmerende, eksotisk «landhandel» og *trommevirvel* en klesbutikk (!) i vårt ikke helt enorme sentrum. Og mer skal det bli. Det bygges og utvides. Jeg har hørt rykter om et Vinmonopol etterhvert, og da trenger man vel egentlig ikke mer..

I tillegg er det, selv om jeg ikke alltid har syntes det, (her er jeg litt bortskjemt med tanke på at hjembyen min er landets vakreste – helt sant) nokså fint her. Det er ikke større enn at de store barna kan surre rundt i stort sett hele bygda på egen hånd. Vi har et vann med egen strand og flytebrygge. Vi har skog og fine naturområder. Turmulighetene er det ingenting å si på.

Alt dette til tross, jeg har aldri helt klart å finne meg til rette her. Jeg har alltid lengtet bort. Til tross for at dette er det eneste barna mine vet om, de to yngste har alltid bodd her. Til tross for et godt nabolag og en bygd med et godt miljø. Til tross for mange fine mennesker. Jeg har ikke følt at jeg passet inn. Selv om jeg har bodd her lenger enn mange av de andre i overkant av 4500 innbyggerne, har jeg følt meg som «outsideren». Hun som bare ikke hører til. Hver gang vi har vært borte, spesielt når vi har vært i hjembyen min, har jeg gruet meg til å reise tilbake hit. Nesten vegret meg. Forbannet denne plassen jeg selv har valgt som hjem.

Helt til nå. I det siste har noe forandret seg. Jeg ser plutselig skjønnheten. Tryggheten. Og fordelen med å bo på en sånn liten plass. Jeg har funnet min plass og føler plutselig at jeg likevel passer inn i denne lille bygda vår. Jeg lengter ikke lenger bort. Noen ganger kan kjærlighet ta litt tid, men etter 11 år kan jeg endelig si at jeg har kommet hjem!

Livet på landet, ganske fint!

#endelig #hjemme #enslagskjærlighet

Dette med spørsmålsrunder er visst ganske så populært ute i blogglandia. Nå har jeg holdt på med dette i over et år, så da er det kanskje på tide å prøve en sånn liten runde her også. Nå kan jeg egentlig ikke skjønne at noen skulle gidde å stille meg spørsmål, men kanskje sitter det likevel noen der ute og lurer på et eller annet. Favorittfargen min for eksempel? Eller hvilken farge truse jeg har på meg? (Nei, jeg håper egentlig på litt mer spennende spørsmål enn disse.)

I alle fall, om noen har lyst, send meg spørsmål i kommentarfeltet. Jeg lover å svare, selv om det bare kommer ett eneste spørsmål!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, jeg vet at jeg har blitt tynn som en flis. Men vekten min deler jeg ikke!

Her hersker fortsatt en slags unntakstilstand. I dag er det første gang på noen dager at minsten ikke har kastet opp (vi er oppe i 32 timer faktisk), så jeg håper han er ferdig med den seige runden som begynte for en uke siden. Jentungen kom seg endelig på skolen igjen i dag etter sin runde. Og i går fant jeg selv ut nøyaktig hvordan barna har hatt det de siste dagene.

Lord, help me!

Hele dagen gikk med til kvalme og magesmerter. Men jeg slapp i alle fall å spy, en liten seier i elendigheten. Likevel, det er utmattende og fortvilende når kroppen sier stopp og du ikke orker noe. Når storesøster må hente drikke og snacks til lillebror fordi mamma rett og slett ikke orker. I dag er formen heldigvis litt bedre, men kroppen orker fortsatt lite. En runde med klor og vaskebøtte sendte meg rett i vater på sofaen, der jeg nå med noe dårlig samvittighet ligger og ser på at mannen tar gulvvasken.

Det har blitt mye tåspriking og barne-TV det siste døgnet.

Han er virkelig dagens helt, her han spinner mellom bil på service, beising av terrasse og gulvvask. I premie skal han få lov til å ta seg en sykkeltur senere – om han fortsatt orker.

Se så bra det blir! Grei timing at jeg ble syk og ikke orker å sitte ute akkurat når kosekroken skulle beises. Dårlig timing at været er strålende.

Nå håper jeg alt av gjenstridige bakterier og virus er vasket og kloret ut en gang for alle. Det lukter i alle fall svømmebasseng her.. En uke med sykdom holder i massevis, og jeg forbanner i mitt stille sinn den eller det som sendte smitten med minstemann. Nå har vi ikke tid til mer sånt tull! Nå skal livet bare være hygge en stund fremover!

For i morgen kommet eldstemann hjem fra leirskole (forhåpentligvis uten et gram av smitte eller sykdom). Jeg gleder meg som en unge! Og til helgen blir det enda mer gjensyn, når familien fra USA lander i Norge. Da har det gått 10 måneder siden sist jeg fikk klemme på pappa, stemor og søster og jeg kjenner i hele meg at det skal bli skikkelig godt. Og så venter sommerferien. Tellingen er plutselig nede i 12 dager. Og da passer det på ingen måte med mer sykdom! Nei, du store sykdomsgud der ute, la oss være ferdige nå!!

Om bare virus og bakterier kunne blåses vekk som frøene på en løvetann.

#spørsmål #spørsmålsrunde #sykdom #mersykdom #unntakstilstand #noknå

Jeg tror alle mødre og sannsynligvis en god del fedre der ute kan relatere til denne. Tenk deg at du sover søtt, sånn ca. i din dypeste søvn. Kanskje du drømmer noe fint. Kroppen slapper i alle fall helt av, senga er behagelig myk og du er god og varm under dyna. Så hører du det. Blæææærgh!

På et nanosekund spretter du opp, lys våken og med vidåpne øyne. Synet som møter deg er ikke pent. Små barn er stort sett alltid søte, bortsett fra når de spyr.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For det finnes ikke noe søtt i spy (bortsett fra eventuelle søtsaker som har funnet veien opp igjen fra magesekken). Er det noe jeg virkelig hater, så er det synet, lyden og lukten av spy. Jeg får fullstendig noia.

Nå har jeg våknet av dette tre netter og morgener siden natt til fredag. Fem dager har dette svineriet slått rot i huset vårt. Nå trodde jeg at de to barna som er hjemme var ferdige, og at det var mannen og jeg som var de tikkende bombene. Men så begynte altså minstemann (som startet hele moroa før helgen) på nytt i morges. Og jeg er lei! Jeg er så inderlig lei! Det er for så vidt han også. Stakkars, lille kroppen.

I morges taklet jeg det ekstra dårlig etter å ha sovet lite i løpet av natta. Jeg trodde en stund det var min tur, men så var det sannsynligvis bare de ti hele pepperne jeg ut fra et gammelt kjerringråd svelget før sengetid som satte i gang systemet. Denne dagen er bare tung. Helt bånn i bøtta, nesten bokstavlig talt.

Jeg er lei av vasking av gulv, overflater og håndduker. Jeg er lei av spybøtter. Jeg er lei lukten av klor (dog er den bedre enn lukten av oppkast). Jeg er lei av å lete etter hvert minste tegn på at poden føler seg dårlig. Og jeg er lei av å være tjener og sykesøster, uten stort annen betaling enn muligens overtakelse av smitte.

Og siden vi, eller i alle fall jeg, er beinhard på 48-timers regelen har jeg nå selskap av minsten her hjemme minst frem til torsdag. Det blir en uke uten barnehage det. Kjedelig for oss begge, spesielt når han for det meste egentlig er ganske kvikk. Men jeg ønsker på ingen måte å smitte noen med dette svineriet og kanskje til og med få smitten tilbake igjen enda en gang. Nå vet jeg også at flere i barnehagen har blitt syke i løpet av helgen, så jeg har ekstra noia for smitte og re-smitting.

I dag har jeg en liten bønn til alle foreldre der ute. Jeg vet det kan være vanskelig, spesielt i en hektisk jobbhverdag. Men vær så snill, hold barnet ditt hjemme i 48 timer etter siste oppkast ved omgangssyken! Det kan virke lenge der og da, men tro meg, både du og jeg tjener på det i det lange løp. For da blir det kanskje med de to dagene, og ikke en evinnelig runddans med våkenetter og spybøtter.

Sykepleier, vaskehjelp, tjenestepike og sliten.

#familie #barn #mammalivet #sykdom #æsj #lei #ikketidtildette

I dag var altså dagen her. Den jeg har gruet meg til i noen år allerede. Nå sitter jeg her og kjenner på klumpen i magen og savnet i hjertet.

Forbereder meg på en rar og tom uke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker fortsatt så godt en forsommerdag i 2014, da jeg og lillebror i vogna hadde fulgt de to eldste til skolen sånn som vi ofte gjorde den gangen. Førsteklassingen og andreklassingen. Akkurat denne dagen hersket det lett kaos i skolegården, da skolens sjetteklassinger gjorde seg klare til å hoppe i bussene og dra til leirskole. Jeg husker at jeg syntes de var så store. Og jeg var så glad for at det fortsatt var lenge til våre barn skulle avgårde til en ukes annerledesskole langt unna oss her hjemme. Kanskje tenkte noen andre småskoleforeldre det samme i dag. For de årene fra andre til sjette klasse gikk lovlig fort. I dag var det min lille, store gutt som dro avgårde.

Nesten som første skoledag. Liten gutt med alt for stor sekk. Det er bare det at både gutten og sekken har vokst. Eldstemann er slett ikke liten mer!

Og selv om han uansett sannsynligvis ikke hadde vært hjemme akkurat nå, og de to andre har sykedag her hjemme, så merker jeg allerede nå tomheten etter den store gutten vår. Jeg kjenner med hele meg at jeg ikke skal se ham eller snakke med ham før fredag. Det sliter litt på mammahjertet. Og så er det det der med å ikke ha kontroll da. Vanskelig for en i overkant nevrotisk helikoptermamma. Jeg vet at han får en fantastisk uke og at han er i trygge hender. Men likevel gjør det noe med meg å ikke ha kontroll selv. For når jeg ser på listen over ting de skal gjøre, som egentlig er fryktelig morsomme ting for en 12-åring (og sikkert mange andre også), ser jeg potensielle farer i alt.

Topptur – gå seg bort i fjellet, falle ned en skrent eller et stup.

Klatring/rappellering – her sier det seg helt selv. Det kan bli langt ned. Gulp!

Kanotur – også relativt selvforklarende. Jeg ser avisoverskrifter om velting og drukning. Skrekk og gru!

Terrengsykling – her er det potensiale for grufulle velt.

Villmarksleir og overnatting i lavvo – villmark sier det meste for meg. Tenk om det kommer en ulv eller en bjørn og spiser ham i løpet av natta. Eller i alle fall en huggorm. Iiiik!

For ikke å snakke om bussturen til og fra. Og en ekstra bekymring, at poden skal være smittet av småsøsknene sine og få omgangssyken mens han er langt hjemmefra. Bare tanken gjør at det skjærer i mammahjertet.

Hvordan skal dette gå?

Heldigvis er jeg i tillegg til et utall katastrofetanker også utstyrt med en liten dæsj sunn fornuft. Så jeg vet at til tross for at jeg for noen dager ikke har et eneste gram kontroll over eldstemann, og til tross for en viss skrekkblandet fryd hos hovedpersonen selv da han dro, så vil han få noen flotte dager. Det vil bli godt for ham å komme vekk fra hjemmets rutiner, og sikkert også oss andre, noen dager. Han vil oppleve nye ting, morsomme ting, spennende ting, nye vennskap, forsterkede gamle vennskap og en hel masse mestringsfølelse. Håper jeg. Og han vil komme hjem sliten men full av fortellings-iver.

Og det gleder mammaen seg til. For denne uken kommer sannsynligvis til å være lengst og vanskeligst for oss her hjemme. Kanskje spesielt for minstemann og meg. Gutta våre har til tross for 8 års aldersforskjell et helt spesielt bånd, og minsten kommer nok virkelig til å merke at storebror er borte. Eldstemann er også den som er flinkest til å hjelpe og «avlaste» meg litt, og jeg merker allerede at den ekstra hjelpende hånden min ikke er her. Som da jeg tenkte at han kunne hjelpe meg å klippe gresset etter skolen. Før det i løpet av et nanosekund slo meg. Eh, nei, det kan han jo ikke. Og savnet satte seg umiddelbart i hjertet. Gutten min kommer jo ikke hjem i dag. Med mindre noe skulle skje får jeg ikke høre stemmen hans, ikke en gang få en melding, før fredag. Og det er jo best sånn. Jeg vil heller ikke høre noe og vite at det betyr at han har det bra enn å faktisk høre fra ham eller læreren.

Det går bra. Helt sikkert! Ikke sant?

Det blir definitivt en annerledes uke. En stillere uke. En tommere uke. En uke der jeg virkelig legger merke til hvor viktig eldstemann er i familie-puslespillet vårt. Hvor aldeles inni hampen uunnværlig han er. Men kanskje er det godt å savne litt også.

En tussete mamma snek denne inn i matboksen før poden dro på tur. Håper det settes pris på og ikke er alt for flaut..

Jeg gleder meg enormt til å få ham hjem på fredag, til familien atter er samlet og komplett. Ironisk nok er det et år siden minsten lå noen dager på sykehus i dag. Muligens er den første uken av juni en sånn uke som skal være litt annerledes. Sånn for å få en liten pause fra hverandre før en lang ferie.

For heldigvis, når denne uken som jeg har gruet meg sånn til er over, er det bare hygge og familietid. Kanskje ikke fullt så idyllisk som det høres ut, men det blir i alle fall familietid for alle penga. Med besøk fra både USA og Ålesund over helga, avslutninger her og der og om to uker: SOMMERFERIE. En måned med alle oppå hverandre hele tiden, før barna og jeg roer ned her hjemme en måned til mens mannen jobber. Og da kommer jeg kanskje til å ønske alle ungene avsted til leirskole..

Med sommerferie og potensiale for fullstendig familietid-overdose i sikte. Dere husker vel Ondskapens hotell?

#mammalivet #mammahjertet #eldstemann #leirskole #savn

..en kveld på konsert sliter deg helt ut.

Det var tungt å våkne i dag. Føltes litt som om jeg hadde vært på fest og tatt den helt ut, med verkende hode og sliten kropp. Men så var jeg altså bare på helt alkoholfri jentekveld med jentungen i går. På konsert med Demi Lovato, en for meg relativt ukjent artist, men med noen gjenkjennelige låter. Og helt åpenbart veldig kjent for alle andre som fylte Oslo Spektrum i går kveld. Jeg har sjelden følt meg eldre enn jeg gjorde noen øyeblikk i løpet av gårsdagen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For all del, konserten var bra den. Dama leverte åpenbart. Selv jeg ble engasjert, i alle fall under de gjenkjennelige og fengende låtene. Og når hun fortalte personlige historier om psykisk sykdom og sin nå avdøde far. Det føltes ekte og nært, selv om hun sier det samme på hver eneste konsert. Selv om alle plasser hun kommer til er like fantastiske. Det var fortsatt så ektefølt at jeg tok meg i å lure på om hun i tillegg til å være flink til å synge også er en veldig god skuespiller.

En mor/datter-kveld var på ingen måte å forakte. Det er alltid hyggelig å ta med datteren min på konsert. Se gleden i øynene hennes, og vite at hun nyter denne alenetiden med meg. I tillegg gikk alt som smurt i går kveld. Ingen køståing som sist vi var i Oslo Spektrum og kremplasser på andre rad. Kun ståplassene skilte oss fra scenen. Å finne bra billetter til en relativt billig penge, det er jeg god på. Det gleder en sunnmørings hjerte når man kan titte seg rundt og vite at de fleste andre som sitter rundt en har betalt minst der dobbelte for å sitte der. Utsikten var virkelig helt upåklagelig.

Skadet som jeg er av mannens jobb og verdensbildet forøvrig, brukte jeg tiden før lyset gikk av og lyden opp til å gå gjennom eventuelle fluktruter med jentungen. Kall meg gjerne gal, men om noe skulle skje er det greit å ha en plan. Og at den som er med deg også er klar over denne planen. Dette lærte jeg etter Ariana Grande-konserten i fjor vår, da det noen dager senere smalt i Manchester. Dette var kveldens «føle meg gammel og ansvarlig-øyeblikk» nummer en.

Bare de på gulvet kommer nærmere. Men pygmeer som meg vil uansett ikke se noe der nede..

Oppvarmeren på bildet over, Joy, var lite å skryte av. Det var rett og slett umulig å skjønne hva hun sang og sa, og musikken fenget både jentungen og meg ytterst lite.

Men etter litt (lang) venting for utålmodige sjeler, kom hovedpersonen selv stigende opp gjennom gulvet. Og lydnivået gikk regelrett gjennom taket. Og det var her jeg virkelig begynte å føle meg gammel. For ikke bare var musikken høy, som den strengt tatt skal være på konsert. Men den evinnelige skrikingen. Oh my. Det satt en del rundt oss som skrek så det gikk gjennom marg og bein. Og jeg var ikke helt på det samme, ekstatiske nivået for å si det sånn. Ikke jentungen heller. Den litt kraftige ungjenta som satt ved siden av henne derimot, hadde sånn ca. null kontroll på verken stemmebånd eller kroppsdeler. Hun så heller ikke andre enn seg selv og artisten på scena, og brydde seg lite om at det satt en mye mindre jente ved siden av henne. Der var det me, myself and I for alle penga. Hun tok rett og slett litt for mye plass på alle mulige måter. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg ønsket å dra til henne. Dog hadde nok det vært lite lurt. Men der følte jeg meg virkelig gammel. En irritert kjerring med beskyttelsesinstinkt. Om du skulle lese dette, ta imot et par råd fra meg som er litt eldre og mer erfaren enn deg. Det kan være lurt å se litt lenger enn sin egen nesetipp og vise litt hensyn for andre. Og du; neste gang du skal på konsert, bruk litt mindre penger og kjøp deg en ståplass da!

Demi Lovato leverer – litt av hvert.

Over til det som skjedde på scenen, som også innimellom fikk meg til å føle meg utrolig gammel. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg rett og slett følte at jeg satt og måpte og himlet med øynene. Spesielt under «Cool for the summer» hvor det åpenbart ble spilt på sex og seksualitet. Jeg vurderte et øyeblikk å holde for øynene på 11-åringen min. Når ble jeg så bluferdig og gammel da?

For ikke å snakke om øyeblikket da alle holdt opp mobilene sine, og jeg kunne informere datteren om at i gamle dager brukte vi lighter til sånt. Hjelpe meg! Vi har åpenbart oppdratt henne riktig når hun parerer med at det er lite brannsikkert.

Jeg kom ut fra Oslo Spektrum rundt 22:30 og kjente på hele meg at ungdommen er forbi for alltid. Susete i hodet og med litt redusert hørsel. Og en smule desorientert. Og der mange sikkert var misfornøyde med at dette var en alkoholfri konsert, understreket min fornøyelse over det samme alderen min en gang for alle. Selv om kvelden var fin og konserten var bra, var det så uendelig godt å komme hjem og sette seg i stillheten på terrassen. Der gamle kjerringer som meg åpenbart hører hjemme.

Dyktig dame, bra musikk, upåklagelig utsikt til scenen og følelsen av å ha blitt en gammel kjerring. Og alle var enige om at det alt i alt var en flott kveld!

#musikk #konsert #konsertanmeldelse #enslagskonsertanmeldelse #demilovato #gammelkjerring #jentekveld