Jeg sitter på terrassen, sola varmer og sommerkjolen er på. Innimellom kommer en deilig, svak bris over tretoppene og virker herlig avkjølende på het hud. Fuglekvitter blander seg med nabolagets lyder. Innimellom nesten fullstendig stillhet, andre ganger glad latter fra lekende barn, en gressklipper eller ivrig diskusjon fra naboens noe større barn. Og jeg lukker øynene og nyter. Nyter roen. Nyter følelsen av å være akkurat der jeg skal være. Nyter følelsen av hjemme.
Det har ikke alltid vært sånn. Det har tatt lang tid å føle seg helt hjemme her i den lille bygda vår. Eller, det er strengt tatt ikke en bygd en gang. Mer et tettsted. Langt unna hjembyen min på Sunnmøre. Som forøvrig fortsatt er hjemme über alles. Etter et mellomstopp i Oslo, landet vi på denne plassen ute i suburbia for 11 år siden. 11 og et halvt for å være nøyaktig. Da barna kom var det greit å komme seg ut av Oslo-gryta. Løkka var fint da det bare var oss to. Tildels også da eldstemann var baby. Men da nummer to meldte seg måtte vi finne noe annet.
Urbant, ja! Barnevennlig, nei!
Med et valg om at jeg skulle være hjemme mens barna var små, innså vi fort at Oslo ble for dyrt. Så vi endte opp et lite stykke utenfor byen. Egentlig like greit, mer landlig, men med nærhet til alt.
Her er det trygt og godt for barna våre å vokse opp. Med flere barnehager, kliss ny skole og mange fritidsaktiviteter. Vi har bosatt oss i et satsningsområde, og har i tillegg til et par matbutikker etterhvert fått både en restaurant, en cafè, et apotek, en sjarmerende, eksotisk «landhandel» og *trommevirvel* en klesbutikk (!) i vårt ikke helt enorme sentrum. Og mer skal det bli. Det bygges og utvides. Jeg har hørt rykter om et Vinmonopol etterhvert, og da trenger man vel egentlig ikke mer..
I tillegg er det, selv om jeg ikke alltid har syntes det, (her er jeg litt bortskjemt med tanke på at hjembyen min er landets vakreste – helt sant) nokså fint her. Det er ikke større enn at de store barna kan surre rundt i stort sett hele bygda på egen hånd. Vi har et vann med egen strand og flytebrygge. Vi har skog og fine naturområder. Turmulighetene er det ingenting å si på.
Alt dette til tross, jeg har aldri helt klart å finne meg til rette her. Jeg har alltid lengtet bort. Til tross for at dette er det eneste barna mine vet om, de to yngste har alltid bodd her. Til tross for et godt nabolag og en bygd med et godt miljø. Til tross for mange fine mennesker. Jeg har ikke følt at jeg passet inn. Selv om jeg har bodd her lenger enn mange av de andre i overkant av 4500 innbyggerne, har jeg følt meg som «outsideren». Hun som bare ikke hører til. Hver gang vi har vært borte, spesielt når vi har vært i hjembyen min, har jeg gruet meg til å reise tilbake hit. Nesten vegret meg. Forbannet denne plassen jeg selv har valgt som hjem.
Helt til nå. I det siste har noe forandret seg. Jeg ser plutselig skjønnheten. Tryggheten. Og fordelen med å bo på en sånn liten plass. Jeg har funnet min plass og føler plutselig at jeg likevel passer inn i denne lille bygda vår. Jeg lengter ikke lenger bort. Noen ganger kan kjærlighet ta litt tid, men etter 11 år kan jeg endelig si at jeg har kommet hjem!
Livet på landet, ganske fint!
#endelig #hjemme #enslagskjærlighet
Det er deilig å bo på landet 🙂
deveny: Absolutt! Når man først venner seg til det. 😉
Så koselig å lese at du føler du har kommet til rette nå :-)) Tar tid å «bo seg inn» et sted. Jeg flyttet fra byens bråk og larm for 10 år siden i høst – og for meg var det å komme hjem. Jeg hadde ikke vært hjemme før jeg kom på bygda :-)) Stortrives der humla kan suse, bråk og larm kan jeg oppsøke, når jeg vil :-)) Nyt dagen og helgen :-))
Jernbanefrua..: Du har så rett. Greit å oppsøke byens bråk og larm innimellom, og enda bedre å komme hjem til roen. Ha en strålende dag og helg! 🙂
Det tar nok litt tid å legge en storby bak seg. Jeg flyttet fra New York til Oslo, det var en bratt overgang… men det gikk det også 🙂
deveny: Ser den. Stor forskjell på NYC og lille Oslo. 😉
En småby 🙂
Jeg har bodd snart 46 år på bygda, altså hele mitt liv. Men for noen år siden begynte de med penger å kjøpe opp og “utvikle” kommunen. I sammen med nyere generasjoner politikere ble dette ønsket varmt velkommen. Jeg er gammel i sjela og liker at man er lykkelig som liten. I disse kommunesammenslåingsdager (ovenfra-og-ned demokrati) så har jeg mine tanker om hvordan man skal klare å håndtere flere og større utfordringer, når man såvidt har klart å håndtere de når vi var små. Nei, lenge leve bygda. Sjela forsvinner litt når man klipper ned 110 meter skogen, kloakk kummer graves opp og fiber legges på kryss og tvers av jordene. Men jeg nyter å gå ut og opp i skauen, se om rådyrene presenterer kalvene i dag – eller om det blir i morgen, og om posten har vært innom i dag eller om de har vedtatt nye rutiner for levering nok en gang.
Kjipern: Du har definitivt noen gode poeng.