Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.
I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.
Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!
Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..
Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer – alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..
Vi begynner etterhvert å få god erfaring i å reise på roadtrip i USA med barn. Stort sett har vi holdt oss i Texas, en stat med store avstander. Er ikke gjort på en dag å kjøre gjennom der. I år tok vi en ny vri og kjørte fra Washington DC, gjennom 9 stater og rundt 340 mil, med tre barn i baksetet. En treåring, en på ti og en på elleve. Nå skal det sies at dette er barn som er godt vant med å kjøre bil, og glatt tar strekningen Oslo-Ålesund med bare et kort tissestopp. Vi er velsignet med flinke reisebarn. Men selv for mindre bilvante barn tror jeg en sånn roadtrip kan være en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis kjøre så lenge om gangen for eksempel. Jeg tror det lengste strekket vi kjørte i sommer var på fem timer. Noen plasser forflyttet vi oss bare halvannen til to timer. Og noen plasser stoppet vi i flere dager.
Men la oss starte med det grunnleggende. Bilen. Om du skal leie bil, og det gjør man jo gjerne på sånne turer, sørg for å leie en med god plass til både passasjerer og bagasje. Vi som er to voksne og tre barn sverger til minivan. Da har alle god plass, og vi kan legge ned noen av setene for å få ekstra bagasjeplass. Også sitter vi høyt oppe. Jeg føler meg av en eller annen grunn mye tryggere på veiene i USA da. Veier som forresten stort sett er veldig behagelige å kjøre på. Det går ofte fort og ganske rett frem. Og for oss som sitter på er det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Vi drar ikke med oss bilsete hjemmefra, men leier til minstemann. Dette funker helt fint. I år ble det for første gang fremovervendt sete, da han var ett og to fikk han bakovervendt. GPS tar vi derimot med hjemmefra. Det er greit med en man kjenner godt så det ikke blir for mye knoting. Bare pass på å oppdatere den før du drar, sånn at den har oppdaterte kart.
Så er det tiden på veien da. Som nevnt er det ofte mye morsomt å se langs veien. Noe av det beste jeg vet er å kjøre gjennom små byer. Sånne som du mister helt om du nyser eller blunker. Sånne plasser er også morsomme å stoppe i. Ofte har det aldri vært en utlending der før. Du blir nesten en severdighet. I år brukte vi for eksempel litt tid i Norway, South Carolina. Vi måtte jo det! Den ligger forøvrig rett ved Denmark og Sweden. Norway er den største av disse byene. I denne byen stoppet vi ved det eneste spisestedet de hadde, godt kamuflert som en countrystore. Og her var det selvfølgelig stor stas å få nordmenn på besøk. Så stor stas at eieren av dette spisestedet (som også viste seg å være eieren av store deler av resten av den lille byen) ble tilkalt, og han og fruen kom fra et pågående selskap bare for å treffe oss mens vi satt der og spiste. Noe overnattingsplass fantes det ikke i denne byen, så vi endte opp med å kjøre en times tid til delstatshovedstaden Columbia, for så å komme tilbake til Norway neste dag. Vi måtte jo møte politimesteren og ordføreren også må vite..
Dette er noe av det morsomme med å kjøre rundt i USA. Alle de ulike menneskene man møter på veien. Alltid hjelpsomme om du trenger hjelp. Alltid nyskjerrige og vitebegjærlige – mange vet faktisk overraskende mye om Norge. Og de fleste vil gjerne flytte hit når de hører om alle fordelene vi har her.. Det er ikke mange ganger jeg har møtt på en sur og uhøflig amerikaner, kun i New York har jeg opplevd at det kan være litt sånn. Mulig det er fordi vi stort sett oppholder oss i sørstatene, men jeg tror dette med høflighet, vennlighet og åpenhet er ganske utbredt. Amerikanerne er lett å komme i kontakt med og lette å snakke med, enkelt og greit.
Men tilbake til kjøreturen. I år var vi heldige og fikk en bil med TV-skjerm i taket. Dessverre for oss voksne betydde det at vi måtte sitte og høre på diverse tegnefilmer, men det var supert tidsfordriv for dem bak.
Et annet godt tips om man ikke har mulighet til film i bilen; bilbingo. Vi kjøpte brett med forskjellige bilbingo-spill på Cracker Barrel i fjor, helt genialt. Nå så jeg at de ikke hadde denne typen i år, men de hadde en annen variant hvor man kunne krysse og viske ut.
Cracker Barrel er forøvrig en finfin plass å ta en liten kjørepause på. Deilig southern food, og en morsom butikk i tillegg. Vi har vært innom en del sånne. Ellers så finnes det mange fine spiseplasser, truckstops og bensinstasjoner for tisse/matpauser. Det er som oftest ganske god standard på doene på sånne plasser. Selv jeg som er litt kresen på sånt har ingen problemer med å bruke toalettene på bensinstasjonene der borte.
Min jobb på veien er å finne OK plasser å stoppe, enten det er byer, attraksjoner eller overnatting. Dette er ting jeg har kontroll på mens mannen kjører. Om vi ikke har et bestemt mål, bruker jeg hotels.com og tripadvisor for å finne bra og billige overnattingssteder i nærheten. Dette funker stort sett veldig bra. Den ene gangen jeg ikke gjorde det i sommer, endte vi opp med en mindre hyggelig overnatting. Hvis du ikke vil bruke alt for mye på overnatting, finnes det helt greie og rimelige motell langs veien. Og ved byer som ikke er populære turistdestinasjoner kan du få ganske bra hotell for en ganske rimelig penge.
USA på sommeren kan fort bli ganske varmt, så sørg for å ha vann tilgjengelig både i bilen og ellers. Bilene er jo stort sett utstyrt med aircondition i dag, men sørg for å holde en stort sett jevn temperatur, så unngår dere den typiske airconditionforkjølelsen. Ha det dere trenger i bilen lett tilgjengelig. Pakk lett så det ikke blir for mye å dra med seg inn og ut fra hotellrom. Klær kan alltids vaskes for hånd på hotellrommet. Noen hotell/motell har vaskerom for gjestene. Og de selger klær i USA også.
Ikke la barna sitte igjen alene i bilen! Om ikke aircondition er på blir det fort kokvarmt i bilen. Og uansett så bør de ikke sitte igjen alene. Ta dem heller med selv for korte ærend, eller la en av de voksne være igjen sammen med dem.
Ha alltid litt kontanter tilgjengelig, sånn i tilfelle du stopper en plass de ikke tar kort.
Kjør for all del litt på barnas premisser. Blir de for slitne, ja, så stopp. Ta en pause. Ta en ekstra overnatting. Dette er faktisk en del av sjarmen med roadtrip, å ikke helt vite hvor man ender opp og hva man vil oppleve.
Og sett av tid til å la barna leke og være barn – det skal være ferie for dem også!
Etter en flytur som gikk over all forventning på vei til USA, fikk jeg igjen med mente på veien hjem. Det begynte strålende med bagasjeproblemer på flyplassen. For en gangs skyld hadde vi ikke med oss alt for mye hjem. Vi reiste med tre halvfulle kofferter til fem personer, shoppet ikke alt for mye og slapp unna med å kjøpe en ekstra koffert til turen hjem. Ingen overvekt heller. Men håndbagasjen var en annen historie. Her hadde vi også mindre enn normalt. To ryggsekker og en liten bag til PCer og iPader. Men nei. Sistnevnte veide for mye. Kunne på død og liv ikke veie over 8 kg. Aldri vært noe problem før, men her var det harde bud. Også ved mellomlanding i Tyskland ble folk oppfordret til å heller sjekke inn håndbagasje.
Vi fikk pakket om litt på flyplassen i Dallas, så det ordnet seg. Hadde heldigvis god tid. Det viste seg også nyttig i sikkerhetskontrollen da maskinene reagerte på et eller annet stoff på vår nyinnkjøpte sekk, som forøvrig stort sett inneholdt godteri. Sekken ble endevendt, og det ble forsåvidt jeg også.. Følte meg en smule mistenkeliggjort der jeg sto. Så jeg virkelig ut som en narkoman trebarnsmor som prøvde å smugle narkotika? Og tenk om de faktisk fant noe skummelt på eller i sekken. Hva ville skje med meg da? Men alt de fant var heldigvis massevis av Twizzlers.
Også var det flyturen da. Timesvis uten søvn for andre enn mannen. Noen runder med heftig turbulens, hvite knoker og konsentrert pusting. Filmer på skjermen som gikk meg hus forbi. Mer og mer sliten for hvert minutt, og deretter steg også irritasjonsnivået mitt. 4 timers venting i Frankfurt. Og litt mer turbulens sånn ca. over Danmark. Skulle det virkelig ende her? Nesten hjemme. Jeg kunne se det for meg. Så nær målet, så ender det i katastrofe.
Men så gikk det heldigvis bra denne gangen også. Vi landet trygt nok en gang. Og nå kjenner jeg at det er lenge til denne jenta skal ut å fly igjen! Nå er jeg ferdig for en stund. Likevel titter jeg allerede på flybilletter tilbake til Dallas neste sommer. For vi savner byen med en gang vi går inn på flyplassen. Det er vårt ferieparadis. Dog er savnet noe lettere denne gangen, siden familien vår der borte er på vei til Norge akkurat nå. Det er ren luksus at de følger etter oss etter bare en uke, når vi vanligvis ser dem en gang i året.
Så får vi håpe de slipper jet-lagen vi har slitt med. Det er alltid tyngst denne veien. Jeg kjenner fortsatt på at jeg var våken i 30 timer på reisen hjem. Må jo forsøke å snu døgnet med en gang. Og husets gutter har også hatt en litt merkelig døgnrytme, spesielt minstemann. Men etter seks dager hjemme begynner det å komme seg. Og det er deilig når man kjenner at ting begynner å normalisere seg igjen. Borte er bra, spesielt når vi er i Texas – men hjemme er jammen ikke så ille det heller.
Late feriedager nytes altså fortsatt, og skriving nedprioriteres og erstattes av fullstendig slaraffenliv. Vi har kommet inn i en slags rutine der jeg hver morgen er først oppe og ute i bassenget. Stemoren min mener man kan stille klokka etter meg, hun vet nøyaktig når jeg kommer tuslende ut fra soverommet på vei til morgenbadet. Det er herlig å få noen svømmerunder og litt tid flytende i stillhet for seg selv før ungene kommer plaskende uti og bryter roen.
Vi holder oss i vannet et par timer før vi starter dagen ordentlig og kommer oss ut av huset. Og uten store planer vet vi aldri helt hva dagen bringer eller hvor den tar oss.
Vi var innom the Sixth Floor Museum i forrige uke. Dette er den bygningen John F. Kennedy ble skutt fra, som altså har blitt gjort om til et museum mest om hendelsene rundt denne dagen, men også litt generelt om JFK. Jeg var der en gang for årevis siden, men husket lite fra den gangen. Og nå var også de to eldste i stand til å få noe ut av dette, så da var det en grei ting å gjøre – unna den stekende solen. Dessuten så vi jo graven hans i Arlington, så det var også litt naturlig å få med seg plassen han ble drept. Og alle syntes dette var interessant, kanskje bortsett fra treåringen. Men han likte filmene de viste da..
Dette bildet er tatt fra vinduet rett over der skuddene ble avfyrt, og man kan se kryssene i bakken der skuddene traff. Det lengst borte var det som drepte JFK.
Som nevnt i forrige, korte innlegg har vi hatt noen ekstremt varme dager her. Likevel ligger temperaturene faktisk under normalen.
Sånn helt ærlig, jeg liker varmen jeg.. Folk flest gjør det ikke, og resten av familien løper fra skygge til skygge. Jeg ble nok herdet under tiden min i Houston, da jeg gjerne lå ute på solsengen i 40 grader mens andre peste under aircondition og vifter og mente jeg var sprø. Og det var/er jeg kanskje også. Jeg er ikke fullt så gal lenger, men jeg har ikke store problemer med varmen. Ja, jeg blir svett og innimellom litt lei. Og ja, det er deilig når det kommer en thunderstorm og senker temperaturen for en liten stund. Men jeg nyter varmen også.
Så selv på de varmeste dagene har jeg klart å få med meg skyggejegerne mine på ting som veggmalerijakt isteden. Dallas er full av morsomme og kule vegger. Jeg har bare dessverre ikke tatt så mange bilder av dem med mobilen.
Ellers har det blitt noen runder på outlets og kjøpesenter. Alt for mye å velge i der..
Så selv om vi ikke har hatt de store opplevelsene den siste uken, gjør vi og opplever vi noe hver dag kombinert med avslapping. Som jeg har sagt før, vi er på en måte hjemme. Vi har våre plasser vi liker å handle og spise. Og vi oppdager også stadig noe nytt. Dallas står ikke stille. Og vi simpelthen elsker denne byen!
7. juli hadde vi 10 års bryllupsdag. Jubileum. Vi hadde barnevakt for anledningen, og skulle vel egentlig gjort noe “romantisk”, bare vi to. Gått ut og spist helt alene. Eller som i fjor, dratt ut på min favorittbro i Dallas, med utsikt mot skylinen. En kveld som sitter fast i minnet mitt, både på godt og vondt. Det var en så fin kveld, Dallas viste seg fra sin vakreste side. Den heftigste varmen begynte å avta da solen gikk ned over Trinity River og mørket begynte å senke seg. På broen var det glede, musikk og dans. Byen lyste opp bak oss, byen som jeg er så glad i. Det var ro og lykke over å være akkurat der. Men med mørket ble litt av roen brutt. Lyden av helikopter som svirret i lufta og ble hengende over sentrum overdøvet musikken. Det ble flere og flere av dem. Etterfulgt av sirener. Mye sirener. Blinkende lys flerret gjennom mørket på bilbroen tvers ovenfor gangbroen jeg liker så godt å være på. Det var mye hastverk, både ut og inn av sentrum. Vi skjønte at noe hadde skjedd, men ante ikke omfanget der ute i den fine atmosfæren på broen. Ikke før vi fikk melding med spørsmål om hvor vi var, og en oppfordring om å holde oss unna sentrum. For der inne bak skylinen jeg er så glad i befant det seg en aktiv skytter. Der inne, bak alle glade bildene fra broen, var det kaos. En rolig og fredelig demonstrasjon hadde snudd seg til et skrekkscenario. En mann fylt av hat bestemte seg for å angripe politiet denne kvelden. De som beskytter andre var målet for kulene hans. Da vi kjørte ut av byen, raste den ene politibilen etter den andre inn mot sentrum. Mot kaoset. Mot kulene. Der alle andre sprang ut, sprang de inn. Inn for å hjelpe. For å gjøre jobben sin. Sannsynligvis det bildet som har brent seg sterkest inn på netthinnen min fra denne kvelden. Alle disse som dro rett inn i et område der de visste at akkurat de var målet. Det er dedikasjon og mot det!
Downtown Dallas, 7/7-16, 8:58 PMDisse to bildene er tatt nøyaktig da første beskjed om officer down kom på politiradioen (og samme hvor mye jeg prøver å snu det ene bildet riktig vei, så skjer det ikke..). Kontrastene mellom idyllen på broen og marerittet som var i ferd med å utspille seg i byen bak er enorm.Mens jeg lykkelig og uvitende fortsatte å knipse bilder av min favorittskyline, var det kaos og panikk i gatene bak det høye, grønne bygget..
Fem politimenn betalte den ultimate prisen den kvelden. Mens de beskyttet demonstrantene ble de truffet av en gal manns kuler. Ironisk nok mens de beskyttet mennesker som demonstrerte mot politiet. De kom aldri hjem til sine kjære. Isteden ble de brutalt revet bort. Sønner, brødre, ektemenn og fedre. Borte for alltid.
Dallas var i sjokk og sorg. Det traff også oss. Ikke bare fordi vi var i nærheten da det skjedde, og den uvirkelige følelsen av at dette kunne foregå så kort vei unna oss, når vi selv hadde det så fint. Ikke bare fordi vi er enormt glade i Dallas. Også fordi vi, eller rettere sagt mann og barn, har som hobby å samle på politipatcher fra de forskjellige byene vi er i når vi er i USA. På denne måten har vi truffet politifolk både her og der, og det har vært en uforbeholden positiv opplevelse. Vi har blitt møtt med så mye godhet og velvilje. Jeg har ikke annet enn gode ord å si. Det krever en spesiell type menneske for å ha en sånn jobb. Og dette gjelder ikke bare i USA, men for politifolk over hele verden. Det må være en av de tøffeste jobbene man kan ha. Det krever autoritet, mot, medmenneskelighet og en god dose tålmodighet. Du drar på jobb og vet ikke hva du vil møte i løpet av skiftet ditt. Fra småtteri som ungdomsfyll til drap. Fra banaliteter til fare. Dette gjelder både i lille Norge, og i enda større grad her borte. Og 7/7-2016 var det altså disse som var målet. Disse som ble angrepet. Disse menneskene som lever av å beskytte andre. Som løper mot faren der andre løper vekk. Sånt gjør inntrykk. Dallas flommet over av følelser og støtte til politiet i fjor.
Fredag var det altså et år siden fem tapre menn ble drept. Dette ble behørig markert hele uken, og på selve kvelden et år etter angrepet, ble det markert med en minnesamling og minnemarsj i Dallas sentrum. I gatene der det skjedde. Det føltes riktig for oss å ta del i dette istedenfor å markere vår egen dag. Og det ble en fin kveld. En spesiell kveld. Hvor ofte kan man gå rundt midt i gatene i Dallas – med politieskorte. Litt varmt var det å gå denne runden, men med en vannstasjon underveis og sakte tempo var det helt greit. Og når solen gikk ned og klokken viste 8:58 pm, akkurat da de første meldingene om “officer down” kom for et år siden, lyste både bygninger og mennesker med blå lys opp Dallas sentrum til tonene av Amazing Grace. Det var fint, det var rørende, det var ettertanke og det var gåsehud.
Det var fint å kunne være med og hedre minnet til disse fem politimennene. Dallas har vært flinke til å komme sammen, til å støtte sine blåkledde. Det skulle egentlig bare mangle. Disse som går på jobb hver dag for å beskytte oss andre fortjener all mulig respekt. At de som sørger for andres sikkerhet skal være målet for et sånt angrep var og er ufattelig. Og for all del, disse fem er ikke de eneste politifolkene som har blitt drept “in the line of duty”. Det finnes mange av dem. Jeg drar frem dette først og fremst fordi det traff oss så veldig personlig, og også fordi det er det største angrepet rettet mot politiet i USA. Det fine som har kommet ut av dette er hvor mye mer menneskene i Dallas setter pris på sine blåkledde etter dette angrepet. Det har vært mye takk, håndtrykk og klemmer. Flere restauranter tilbyr rabatt til uniformerte politifolk, enkelte plasser spiser de til og med gratis. Jeg har sett privatpersoner betale for lunsjen til politifolk. Og igjen, denne minneuken, har det flommet over av støtte. Det har vært tøffe dager for politiet her. Jeg har sett tøffe politimenn gråte og klemme hverandre. Det skjærer litt i hjertet hver gang. Men så er det fint også. Fint at de som er borte minnes, og at de som fortsatt risikerer livet for andres trygghet får oppleve fortjent takknemlighet og respekt.
Og jeg vet at de setter pris på det. Jeg vet at det betyr mye for dem å få et håndtrykk og en takk. Det er så lite, så enkelt. Og så betydningsfullt. Nok en ting som er universelt. Selv om det er lenge siden en politi har falt i tjeneste i Norge, så betyr det ikke at det ikke kan skje. Det gjør ikke jobben til dem som passer på oss nordmenn noe mindre betydningsfull. De opplever sannsynligvis mer enn nok dritt. Og usikkerhet. Spesielt også i disse terrortider. Hvem er det som kommer til å løpe mot strømmen om noe skjer? Mot faren. Min oppfordring til deg er; ved neste anledning, takk en politimann eller politikvinne. Takk dem for innsatsen, for jobben de gjør for oss.
Jeg sier det med dette innlegget, både til politiet i USA og i Norge; TAKK!
Nå har det gått en uke siden vi ankom Dallas, og her har vi gått fullstendig i feriemodus. En slags hjemmeferie. Vi har late morgener og formiddager i bassenget, noe som er helt greit med 30 grader i vannet og nesten 40 i lufta, og ellers ikke veldig store planer. Vi er rimelig mette på inntrykk etter to uker på veien, og her i Dallas har vi allerede opplevd det meste av umiddelbar interesse, så listen over “må gjøre” er ikke lang. Vi bare cruiser rundt, hører på country og gjør akkurat det vi har lyst å gjøre. Veldig deilig!
Når det er sagt så finner vi stadig nye perler i området, i tillegg til en del plasser som rett og slett har blitt tradisjon å besøke. Så uken som har gått har alikevel vært innholdsrik.
Vi startet selvfølgelig med feiring av 4.juli. Det har blitt en tradisjon i seg selv å feire det her. Vi innledet det hele med å se fyrverkerioppskyting fra favorittbroen min i downtown Dallas allerede på mandagskvelden. Litt tyvstart der altså. Det var et fantastisk skue, med skylinen opplyst i amerikanske farger på den ene siden og fyrverkeri på den andre.
Ble ikke tatt så mye bilder med mobilen denne kvelden, så dette er alt jeg kan tilby akkurat nå..
Selve 4.juli har det blitt tradisjon å kjøre til en koselig by som heter McKinney litt nord for der vi bor og se på paraden de har der. Og dette er alt annet enn sånn som vi feirer 17.mai. Der vi pynter oss med bunad, dress og kjoler er antrekkket her stort sett shorts og t-skjorte, gjerne med amerikansk flagg på. Og paradene er noe helt annet enn det vi er vant til. Her er det alle mulige kreasjoner og typer, fine, gamle biler og kreative “floats”. Men også glade mennesker og en del barn med flagg som i Norge.
Etter paraden har vi også fått en annen familietradisjon; lunsj på Hugs Cafe. Dette er en cafe hvor mennesker med forskjellige utfordringer og utviklingshemninger jobber, og er rett og slett et helt fantastisk sted. Dette var faktisk det jeg gledet meg mest til. Ikke bare er maten god, men i fjor fikk jeg en gåsehudopplevelse av de sjeldne da en av de som jobber der stilte seg opp og sang nasjonalsangen med klokkeklar stemme. Han var den første jeg så da vi kom inn, og han skuffet ikke. Han sang meg til tårer i år også. Helt fantastisk!
Ellers består 4.juli for oss i å titte i de koselige butikkene i McKinney, – ja, for det er en av de andre forskjellene på 17.mai og 4.juli. Her er mange butikker åpne også denne dagen. Det er ikke den samme høytiden over det. Og så er det selvfølgelig grilling og bading. Og fyrverkeri på kvelden. Dog, akkurat det hoppet vi over i år siden vi hadde sett det kvelden før. Isteden kjørte vi ned og så på det opplyste sentrum.
Ellers har uken bestått av en varm dag i botanisk hage.
En dag i evig sjarmerende McKinney.
Og shopping i ikke fullt så sjarmerende, men enorme Galleria.
I tillegg har vi vært på noen andre steder som vi bare må innom hver gang vi er her, både bydeler og spisesteder.
Vi har oppdaget Bishop Arts District, som definitivt må utforskes nærmere!
Og vi har hatt litt ekte Texas-vær. Noen som ser hva jeg mener?
Og ikke minst har vi møtt foreldrene til stemoren min, du kan vel kanskje kalle dem stebesteforeldrene mine, for første gang på 12 år. Barna har de bare sett bilder av. De har bodd i Nebraska frem til nå, og vi har liksom aldri hatt tid til å dra oppover dit. Det har vært så mye annet. Men nå som de er godt oppi åttiårene, og til og med nesten nitti, har de flyttet nedover hit. Det var virkelig fint å se dem igjen, og det tok ikke lange tiden før barna kalte dem grandma og grandpa..
Ferielivet er godt i Texas, virkelig godt. Det er liksom her vi hører til. Andre plasser er fine, for all del, men å komme hit er som å komme hjem. For meg har det vært sånn lenge, og det gleder meg at også mannen og barna har oppdaget denne kjærligheten til denne fantastiske staten. Det er her hjertet hører til. Det aner meg at vi på neste tur holder oss kun i denne staten. Her er så mye å se og oppleve, og det er her vi trives aller, aller best.
Lørdag formiddag startet vi på siste etappe av årets roadtrip. Alle var rimelig klare for å endelig komme seg til Texas. En tur som skulle ta ca. 4 timer. Vi skulle være fremme tidlig på ettermiddagen, men sånn ble det ikke.
Neida, vi ble ikke påkjørt av trucken på bildet over. Bare synsbedrag. Men jeg har en mann og noen barn som er i overkant ivrige etter å få politipatcher fra plassene vi drar til. Sånt tar tid. Og jeg får sitte og vente i mer eller mindre skumle områder, som her i Texarkana, Arkansas.
På den andre siden får jeg jo litt tid for meg selv..
Det virkelige veidramaet startet da vi kom over grensen til Texas og skulle finne politistasjonen i Texarkana. På veien dit var himmelen lys på den ene siden og svart på den andre. Typisk Texas-fenomen. Ikke uvanlig med thunderstorms her. Og akkurat da vi kom til politistasjonen ble alt helt svart og vinden feide innover gatene. Sterk nok til at skilt og lignende som sto løse ble blåst avgårde. Vi stoppet ikke, men navigerte isteden rett ut av sentrum. Vekk fra alt som var løst. Men bensin måtte vi ha før vi dro ut på hovedveien igjen. Mannen tittet etter bensinstasjoner, jeg studerte himmelen for eventuelle tornadoer, noe som heller ikke er spesielt uvanlig på disse trakter. Og ved nærmeste bensinstasjon brøt helvete løs på ordentlig. Vinden rev i bilen og regnet fosset. Mannen som sto ute og fylte bensin var gjennomvåt på sekunder. Og da mener jeg tvers igjennom våt. Regn i Texas er noe for seg selv. Vi kjørte videre med varmeapparatet på fullt så den stakkars mannen kunne tørke litt, mens vi andre holdt på å koke vekk. Sikten var minimal, og jeg skal innrømme at jeg synes det er fryktelig ubehagelig å være på veien her i sånt vær. Flash flooding er et kjent fenomen i disse trakter. Plutselig er det store, dype dammer i veien. Man kan rett og slett drukne i sånne. “Turn around, don’t drown” pleier det å stå på skiltene i Houston. Vi fulgte etter bilen foran og følte oss relativt trygge så lenge den ikke plutselig fløt vekk. Hadde den gjort det var planen å rygge så fort vi bare kunne..
Vel ute på hovedveien begynte et nytt drama. For mor selv, som ikke hadde vært inne i skumle sherrifkontor/fengsel, hadde holdt seg i overkant lenge. Men alle plasser vi stoppet var det helt mørkt. Ingen strøm. Hurra! Vi fant til slutt en Dairy Queen som lyste. Mat og do, vi hadde funnet himmelen. Trodde vi. Helt til vi kom inn og så alt vannet som rant fra taket. Og mens vi satt der datt den ene takplaten etter den andre..
Vi hev i oss litt mat og kom oss ut derfra før resten av taket raste sammen. Og heldigvis, jo nærmere vi kom “det hellige land”, også kjent som Dallas, jo lysere ble himmelen. Og noen timer forsinket kom vi frem til stekende sol og gjensynsglede. 6 måneder siden sist vi så familien vår her nå. Det var godt å komme frem og “hjem”, og vite at nå skal vi være i ro en stund.
Det var godt å våkne opp i en kjent seng i dag og vite at man ikke skulle noe. Annet enn å vaske en halv koffert med skittentøy.. Og godt var det, for minsten slo til og ble syk. Om han var virkelig syk eller bare veldig, veldig sliten vet jeg ikke, men jeg har sett på ham de siste dagene at det begynte å bli nok reising. Han kom seg heldigvis utover dagen, og har både spist og mast om bading. Og de to store har heller ikke klagd over en dag i fullstendig ro..
De har brukt dagen her, mer under enn over vann.
Og jeg merker også at jeg er i Texas igjen. Det tok meg ca. en halv time å få mine sedvanlige myggstikk..
Også var det den sterke solen da..
Om du ser nøye på dette bildet ser du kanskje at jeg har klart å kjøpe meg nye bher! Hvis noen husker mitt forrige innlegg om sånne ting.. Plutselig var alle amme-bhene skitne, og da måtte jeg bare.
Nå blir det et par dager med 4. juli-feiring for oss her. Har blitt en tradisjon for oss å være her på denne tiden, to nasjonaldagsfeiringer i året er ikke dumt. 4. juli er noe helt annet enn 17. mai, men det er en hyggelig feiring alikevel. Vi gleder oss!
Etter den fine opplevelsen vår i Nashville var forventningene til Memphis høye. Og det begynte bra da vi dumpet over et kult hotell rett ved Graceland, med full Elvis-stil. Til og med gitarformet basseng. Selv vi som ikke har noe spesielt forhold til Elvis syntes dette var en opplevelse.
Etter å ha sjekket inn dro vi rett til Beale Street for å oppleve litt musikk og få oss litt mat. Her var det som i Nashville masse live musikk. Men alikevel var det ikke helt vår stil. Vi er nok mer country og rock, her gikk det mest i blues. Dessuten ble det alt for høyt. Vi ble overtalt til å gå inn på en restaurant/bar med livemusikk, mest fordi vi stoppet opp og stusset over navnet til artisten, som hørtes veldig norsk ut. Og vi fikk faktisk en prat med ham, og joda, han hadde vokst opp i Seattle med norske foreldre. Ble en stor opplevelse for eldstemann som fikk plekteret til nevnte artist midt i en gitarsolo. Vi andre var bare sånn middels fornøyd, blir litt voldsomt når man må skrike inn i ørene på hverandre for å bli hørt. Vi ble ikke lenger enn vi måtte, hev i oss maten og gikk. Vi syntes også det var litt vel mye ubehagelige mennesker ute på gata, og valgte heller å dra tilbake til hotellet for et kveldsbad i gitaren.
Men ikke før vi fikk tatt det obligatoriske turistbildet selvfølgelig..
Etter en natt sånn nesten i seng med Elvis var vi klare for Graceland. Og forventningene steg igjen. Og denne gangen ble de så til de grader innfridd. Vi valgte den minst omfattende av turene, både på grunn av pris og fordi vi ikke hadde hele dagen. Men dette var mer enn nok og innebar akkurat det vi ønsket å se, selve Graceland og flyene til Elvis. Graceland var innholdsrikt og interessant. Som mannen sa: et hus som var lagd for å bo i. Samme mann følte også sjelen til Elvis der inne. Jeg var ikke helt der, men syntes alikevel det var en stor opplevelse. Må ha vært et kult hus å bo i.
Noen rom var mer spesielle enn andre, som for eksempel jungelrommet.
For ikke å snakke om dette påfølgende spetakkelet av et rom.
Turen gjennom Graceland ble andektig avsluttet ved graven til kongen av rock himself. Nok til å få gåsehud av.
Så gikk turen til flyene, en opplevelse i seg selv. Spesielt det store flyet, Lisa Marie, som var innredet med salong, soverom og fantastiske, luksuriøse detaljer. Sånn skulle man ha reist rundt!
Vi avsluttet selvfølgelig oppholdet på Graceland med å “tagge” på muren til Elvis.
Alt i alt, en suveren opplevelse. Nok en plass jeg ikke har drømt om å dra til men som viste seg å være et must. På denne roadtripen føyer den seg inn sammen med Washington DC og Nashville i akkurat den kategorien. Graceland altså. Beale Street var ikke for oss.
Og med denne høydaren var alle plassene på roadtriplisten vår strøket ut. Vi rakk alt på 12 dager. 12 innholdsrike og litt slitsomme dager. Det er mange inntrykk, mye å rekke over og mye kjøring. Det var godt å sette GPSen på “hjem” da vi dro fra Graceland.
Hjem til pappa og resten av familien i Texas. Til rolige dager. Og kjente og nye opplevelser. Det skal bli godt!
Og på veien mot Texas tok vi rett og slett tre stater på en halvtimes tid. Tennessee selvfølgelig. Så fulgte disse to, som føyde seg inn i rekken som stat 7 og 8 på 12 dager.
Og i denne siste staten før varme Texas tar vi en siste hotellovernatting på denne ferien. Kan bli nok av sånt også. Nå blir det godt å komme til målet!
Nashville altså! Jeg har nesten ikke ord. Vi bestemte oss for å kjøre oppover til Tennessee mest for moro skyld, helt uten forventninger. Ingen av oss har hatt noen drøm om å reise til Nashville eller Memphis. Men så viser det seg at det er en av de kuleste opplevelsene noensinne. Nashville rocker rett og slett! Om du vurderer å dra hit; gjør det! Reis! Opplev! Bare gjør det!
Jeg kan knapt beskrive denne byen. Den må rett og slett bare oppleves. Den lever av fyll og turister og bærer på sett og vis preg av det. Gatene er ikke rene. Men det herlige kaoset av musikk gjør opp for det. Nedover hovedgaten Broadway og flere av sidegatene strømmer det live musikk ut fra hver eneste bar og spisested. Den ene sangen og stilen avløser den andre. Det er ikke annet enn helt ubeskrivelig, stemningen må bare oppleves.
Nå begrenser opplevelsen seg naturlig nok litt når man reiser med barn. Ikke det, alle er vennlige og hyggelige. Det er ikke noe problem å ha med seg barn inn på de forskjellige plassene. Men vi velger selvfølgelig å trekke oss tilbake før den store festen starter..
Nå har Nashville også mer å by på enn selve musikk- og festgata. Vi bodde ikke langt fra Grand Ole Opry, og svingte selvfølgelig innom der. Siden tiden vår var begrenset valgte vi å droppe omvisning inne, men hadde vi hatt bedre tid hadde det definitivt stått på listen vår.
Vi prioriterte heller Country Music Hall of Fame og museum. En opplevelse i seg selv. Tre etasjer fulle av historie, kostymer og gjenstander fra kjente musikere. Artig både for store og små. Høydepunktet for jentungen var Taylor Swift, som jeg strengt tatt ikke visste var countryartist engang..
Vi koste oss virkelig i Nashville, denne byen var virkelig en positiv overraskelse. En skikkelig opptur rett og slett. Jeg er så glad for at vi kom hit, for at vi har opplevd dette musikkmekkaet fullt av sjel. Jeg skulle virkelig gjerne hatt mer tid her, og håper at jeg en dag kommer tilbake hit. Kanskje uten barn på slep..
Men nå kaller Memphis og Elvis! Sannsynligvis nok en kul opplevelse!
