Hallo fra in the middle of nowhere – America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!
Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.
Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!
Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..
Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.
Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!
Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!
På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.
Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.
Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!
Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.
Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.
Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.
Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.
Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket – appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!
I think I died and went to heaven!
Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.
Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!
Eldstemann la igjen litt spor.
Muscle Beach – not impressed.
Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.
Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.
Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!
Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.
Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).
Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.
Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.
Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.
Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..
Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.
Det ble ikke noe leking for minsten..
Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.
Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.
Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..
Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.
Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..
Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.
Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit – og veldig dyrt!
Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.
This is us. «Min mann kan» og sånn..
Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.
FastPass på mobilen, helt genialt.
Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.
Rådhuset i Radiator Springs
Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.
Lykke for liten og stor!
Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.
Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.
Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!
Gjennomført også her.
Smelt!
Stas for store og små gutter.
Minstemann var i himmelen i Mikkeland.
Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.
Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.
Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.
Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.
Oh my God! Bare oh my God!
Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.
Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.
Ør i toppen og sliten i kroppen er jeg nå trygt plassert i en seng på et hotell rett over gata for Disneyland. Endelig kan ferien begynne på ordentlig, når bare senga slutter å gynge så fælt. Føles litt som om jeg er ute på bøljan blå akkurat nå, og jeg er på nippet til å bli sjøsyk.
Bustete, sliten og svimmel, men ganske happy.
Jeg var ikke mye høy i hatten da vekkerklokken ringte klokken 02:45 natt til tirsdag uten at jeg hadde fått et sekund ro i kroppen. Ingen søvn, bare tanker om den forestående reisen. Katastrofetanker selvfølgelig. Er det siste gangen jeg ligger i senga mi? Reiser vi mot slutten nå? Jeg hadde mest lyst til å krype langt under dyna og avlyse hele ferien. Bare bli i hjemmets trygghet.
Men reiselysten vant, og før jeg visste ordet av det satt jeg innesperret på dagens første fly, mellom Oslo og London. Det gikk rimelig greit også, bortsett fra en del turbulens. Sånt er aldri OK, men denne gangen klarte jeg faktisk å se det som litt ujevnheter i veien, ikke at flyet når som helst ville gå i bakken. Men jeg måtte puste litt ekstra noen ganger.
Oppholdet på Heathrow ble noe mislykket, med gretne og frekke ansatte og dårlig mat. Etter å ha trasket den lange veien til gaten var jeg rimelig klar til å bare komme meg avgårde, vekk fra denne flyplassen.
Når denne reiseruten står foran deg..
Noe demotiverende var det å se den lange reiseruta på skjermen. Men det hjalp at det gikk bortimot en time fortere enn beregnet. Og ikke minst, det var minimalt med turbulens. Men tiden gikk likevel utrolig treigt. Fire filmer kom jeg meg gjennom, hvor «Love, Simon» var et absolutt høydepunkt. Har du ikke sett den så gjør det! Det er ikke ofte jeg ser filmer, men etter fire filmer på rappen var jeg rett og slett drittlei.
Da hjalp det litt å se tiden til ankomst krympe på skjermen. Det er en liten energiboost å se målet og kjenne at flygeren gjør flyet klar til landing. Og når landingshjula tar bakken.. Hurra! Da kan ferien virkelig begynne. Tenk at vi kom oss trygt frem enda en gang!
Litt forviklinger blir det alltid. Denne gangen var det problemer med leiebilen (igjen), og kvelden måtte benyttes til å bytte til en ny. Ikke helt det jeg så for meg, men med to av tre unger helt utslått etter den lange reisen hadde det neppe skjedd noe spennende i kveld uansett.
Solnedgang over Disneyland.
Nå har eldstemann og jeg nettopp avsluttet dagen, eller kanskje heller startet ferien med et smell, med utsikt til fantastisk Disney-fyrverkeri fra balkongen.
Nå venter litt takeaway og en sårt tiltrengt og forhåpentligvis god natts søvn. Så starter årets sommereventyr på ordentlig i morgen tidlig!
Gjorde seg visst bedre i virkelighet og på film enn på bilde. Men godstemningen kom virkelig krypende her.
Når håret blir blondere er sommerferien nært forestående.
Den siste husvasken på over en måned (om jeg ikke får et anfall av vaskemani på mandag – deilig å komme hjem til rent hus) er unnagjort.
Kommer definitivt ikke til å savne vaskebøtta og vaskeskoene. Ja, jeg har egne sko dedikert til husvask.
Vaskemaskinen har fått kjørt seg, og tre kofferter er nesten ferdigpakket. Mannen får klare seg selv!
Vi prøver å pakke lett, det er billig sommertøy på Walmart og Target.
Til og med håndbagasjen har jeg startet på. Og listene mine kommer seg.
Tradisjonen tro har vi også inntatt et herlig bbq-måltid på den nærmeste plassen du kommer Texas i Norge, Texas Barbecue Cafe. Verdt et besøk om du er i Asker-området!
Vi forbereder oss til Texas med matgilde.
Og slankegudinnen røk på en real smell med tilgang til sweet tea og gratis refill.
Min nemesis. Nå er det sweet tea som skal renne gjennom blodårene mine en stund. Det blir ukesvis med knekkebrød og salat etter ferien..
Jeg ligger altså veldig godt i rute foran ferien. Det er deilig å vite at jeg ikke trenger å stresse for mye de neste dagene. At jeg heller kan sitte i kosekroken med beina høyt hevet.
Og med masse tid til å grue meg til den ufattelig lange flyturen som ligger foran meg.
Hjelp! Bare hjelp!
Jeg satser på noen blogginnlegg langs veien, hvor vi blant annet skal innom plasser som Disneyland, San Francisco, Las Vegas og Grand Canyon. Men med hektiske dager kan det ofte være lettere å bruke andre sosiale medier.
Jeg inviterte forøvrig til en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Til dere (få) som allerede har sendt meg spørsmål, dere er ikke glemt! Og om noen der ute har noe dere lurer på, fra farge på sokker til reisespørsmål (sånn nesten hva som helst altså), send meg spørsmål i kommentar, melding eller mail. Jeg satser på et svar-innlegg på mandag.
Et par dager med hyggelig besøk av familie fra Ålesund og USA ligger nå bak meg, skole- og barnehageavslutning er unnagjort og jeg kan offisielt begynne å stresse over det jeg lenge har skjøvet langt foran meg. Reiseforberedelser! Jeg prøver egentlig så godt jeg kan å skyve enda, for den lange turen vi skal ut på neste uke står der litt som en uoverkommelig murvegg. Jeg vil helst ikke tenke på alle flytimene. Kanskje blir det lettere om jeg later som det ikke skal skje? Hvis jeg bare hiver meg litt uforberedt uti det.
Men inni meg murrer det. Reisestresset. Det surrer rundt i bakhodet hele tiden. Jeg tenker og planlegger. Og skriver mine endeløse lister både her og der.
Spennende og hyggelige lister..
Stressende lister..
Dagene går plutselig alt for fort for mitt stakkars lille hode. Strengt tatt verker det litt i dag. Jeg skulle helst vært ferdig med alt og bare slappet av frem mot avreise. Men så må altså mine mange lister fullføres. Gjennomføres. Alt må krysses ut. Og det jeg ikke har skrevet lister på må jeg prøve å huske uten å ha det svart på hvitt.
I kveld tar vi sommerklippen. Da er det virkelig nesten sommerferie. Så gjenstår det bare noen dager til med skole, barnehage og jobb. En fotballkamp og et friidrettsstevne. Og pakking og stress som bare jeg klarer å stresse. Jeg kjenner det i hele kroppen. Den knyter seg sammen, gjør seg klar. Jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Puste. For etter stresset blir det bra. Slitsomt, men bra. Og fullt av opplevelser og inntrykk. Og mye mer spennende enn det jeg har aller mest lyst til å gjøre nå, finne roen i sola rett utenfor min egen stuevegg.
Ferie blir bra. Helt sikkert. Bare jeg klarer å roe nerver og stress.
Våren er endelig på plass, og da går tiden veldig fort frem mot sommer og sommerferie. Nå er det under to måneder til denne bloggen for noen uker blir en aldri så liten reiseblogg. Med litt mer bloggerfaring i lomma klarer jeg det kanskje bedre enn i fjor, da jeg slet litt med bildene mine innimellom.
I fjor kjørte vi nedover østkysten av USA, fra Washington DC og nedover til South Carolina før vi skrådde oppover til Nashville og Memphis og videre til vår alltid endelige destinasjon; Dallas.
I år skulle vi egentlig bare være i Texas, men så ble det plutselig endring i planene på grunn av flybilletter og diverse, så da blir det roadtrip fra motsatt ende.
Årets reiserute blir omtrent sånn, enten med eller uten innlagt stopp i Galveston.
Dog er rutene på disse kartene noe misvisende, da vi kanskje tar litt alternative ruter og definitivt satser på Highway 1 fra LA til San Francisco.
Vi flyr til LAX, og kommer til å tilbringe de to første dagene i Anaheim og Disneyland. Dette er strengt tatt hovedgrunnen til at vi endte opp med roadtrip på vestkysten denne gangen. De to store barna har vært i Disney World, men minsten opplevde det kun fra innsiden av magen. Nå skal han også få oppleve litt Disney-magi. Her har vi booket hotell rett ved parken, så det tror jeg blir bra. Litt redd det kan bli hardt å gå rett på dette etter en lang reise og med jetlag, men satser på at ungene er så gira at overgangen går greit.
Videre satser vi på å få med oss noen høydepunkter i Los Angeles, før vi kjører Highway 1 oppover mot San Francisco. Det aner meg at det er mange flotte plasser å se langs denne ruten, uten at vi har noen spesielle plasser på planen enda. Etter San Francisco er planen en «svipp» til Las Vegas. Kanskje ikke den mest familievennlige plassen, men vi tar nok en liten tur bare for å ha opplevd det. Videre er planen å se Grand Canyon og derfra muligens til en plass i New Mexico kalt Four Corners, hvor man etter sigende kan stå i fire stater på en gang. Litt sånn «quirky», men en morsom ting å gjøre. Så går turen sannsynligvis til White Sands, New Mexico, hvor man som navnet tilsier kan beskue endeløse, kritthvite sandsletter. Derfra skjærer vi inn i Texas. Kanskje det jeg gleder meg aller mest til, følelsen av å komme hjem. Her er vi litt usikre på om vi drar rett til Dallas, eller om vi tar et par dager i Galveston og Houston først. Det kommer litt an på hvor lenge vi har vært på veien, for 4. juli må vi ha med oss familietradisjonene i Dallas. Men en tur nedover til mitt øyparadis Galveston må vi i alle fall i løpet av sommerferien. Tærne mine skriker etter å dyppes i den varme Mexicogulfen, og ungene synes det er alt for lenge siden vi har vært på Space Center i Houston.
Så det ligger an til en innholdsrik sommer. Sannsynligvis vil vi trenge ferie etter ferien.. Og planen min er å prøve og skrive litt langs veien. Jeg finner stor nytte i å lese andres blogginnlegg fra plasser vi planlegger å dra til, så kanskje kan noen finne nytte av mine også.
Om noen skulle ønske å lese mine «reisebrev» fra østkysten, sørstatene og Texas kan de lett finnes frem i kategorien Reise. Og har du vært i områdene som vi skal på roadtrip i til sommeren, tar jeg mer enn gjerne imot tips om plasser å se/ting å gjøre fra deg!
Jeg titter ut av vinduet og kjenner at jeg begynner å bli veldig klar for sommerferie. «Bare» 4 måneder igjen til det som alltid er årets høydepunkt. Jeg har ikke vært så veldig motivert for planlegging enda, ikke som i fjor da det meste var planlagt allerede før vi bikket over i 2017. Det kan nok ha noe med at vi da skulle til mange for meg kjente plasser, plasser som en gang betydde mye for meg og som jeg ønsket meg tilbake til. I år føler jeg meg mer «grønn», det blir mange for meg ukjente plasser, og jeg føler meg straks mer lost når det gjelder planlegging. Jeg tenker jeg lar mannen styre litt mer, siden han har vært på vestkysten av USA før. Jeg har ikke så mange ting jeg absolutt må se eller gjøre, og tenker at vi like gjerne kan ta ting litt mer på sparket.
Det som er 100% sikkert er at vi starter i LA. Her har jeg ingen store forventninger, og tenker egentlig at det er litt som NYC. Greit å ha vært der, men that’s it liksom. Hovedgrunnen til at vi reiser til akkurat dette området er selvfølgelig for å innfri julegaven til barna,
Vi var i Disney World med de to største barna for noen år siden, så dette blir kanskje aller mest stas for minstemann som ikke har opplevd noe sånt før. Ikke det, Disney er en sikker vinner for både store og små. Men jeg gleder meg veldig til å se reaksjonen til fireåringen på det hele.
Ellers så skal vi prøve å få med oss en tur til blant annet Hollywood, Universal Studios, Rodeo Drive og Venice Beach. De klassiske turistfellene der altså.
Jeg personlig gleder meg mer til det som kommer etterpå, nemlig
Her er den ultimate drømmen å selv få ta et bilde som dette. Er det ikke fint? Her må man jo også se de obligatoriske tingene som Golden Gate Bridge og Fisherman’s Warf. Forhåpentligvis en del annet også. Denne byen gleder jeg meg virkelig til. Jeg tror den er helt min stil og at den lett kan bli en favoritt.
Derfra drar vi videre til en by som definitivt ikke er min stil,
Nok en sånn plass som jeg aldri har drømt om å besøke, men når vi først er i området så kan det være greit å ha opplevd det. Det ser jo relativt overveldende ut, så jeg tror det kan bli gøy.
Etter dette er roadtripen mer åpen. Kanskje blir det en tur til
Også finnes det jo sikkert en hel haug morsomme plasser å se langs veien, selv om vi også ønsker å komme oss fortest mulig til Texas og
DALLAS
My happy place
Dette er selvfølgelig hovedmålet for turen vår. Som vanlig. Her er familien min, og her er hjertene våre. Vi har etterhvert vært en god del plasser rundt om i USA, men det er fortsatt ikke noe som overgår Texas og denne byen. Her føler vi oss virkelig hjemme (nesten naturlig nok).
I år kjenner jeg også at jeg bare må få skvist inn en liten tur til mitt eget øyparadis
GALVESTON
Mitt kjærlighetsforhold til denne øya ved Mexicogulfen rett utenfor Houston har faktisk vart lenger enn mitt kjærlighetsforhold til Dallas. Jeg var solgt allerede da jeg kom dit for første gang i 1997. 21 år har det altså blitt. Etter at pappa forflyttet seg fra Houston til Dallas har det blitt litt mer kronglete å komme seg dit, siden avstandene i Texas er relativt store. Men for meg er ikke en Texas-tur komplett før jeg har vært en tur på denne sjarmerende øya, tuslet rundt i et koselig lite sentrum og dyppet tærne (eller gjerne hele kroppen) uti det lunkne vannet. Toppen av ferielykke for meg! I fjor tok vi oss ikke tid til det på grunn av roadtripen vår fra østkysten, men i år må jeg bare!
Mye å glede seg til her altså. Og disse månedene mot sommerferien pleier å gå ganske fort, selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat i dag med snø utenfor vinduet, vinterferie og OL på TV. Mer midt i vinteren kan det vel ikke bli. Men sommeren kan skimtes i det fjerne, dere!
Og du! Har du vært på roadtrip i California og området rundt? Da tar jeg gjerne imot tips om plasser å se og ting å gjøre!
I dag dukket det opp et minne fra Facebook igjen. Sånt skjer jo ofte. I dag dukket det opp et kart jeg hadde lagt ut for tre år siden. Et kart over de amerikanske statene jeg til da hadde vært i. Den gang var antallet 11. Siden da har det blitt utvidet med seks nye stater om jeg teller riktig. Og jeg måtte selvfølgelig lage et nytt, oppdatert kart.
Og det var da jeg la merke til det. Den enslige, hvite staten. Alabama. Stakkars Alabama, som vi rett og slett har hoppet over. Nedprioritert. Og nå står den altså der på kartet som et hvitt, gapende hull. Funnet uviktig. Jeg får nesten litt dårlig samvittighet. Men aller mest drives den skjulte perfeksjonisten i meg til vanvidd. Dette er jo som om noen skulle ha skjært et stykke her og et stykke der av en kake. Eller enda verre, begynt i midten. Fullstendig kaos i systemet. Det gnager i lillehjernen min rett og slett.
Nå er vi midt i planleggingen av sommerens USA-tur, og jeg føler nesten at vi burde tatt Alabama med på listen. Men det går ikke. Ikke i år. Isteden skal vi fylle på mot vest. Billettene er omsider bestilt. Vi gjorde en endring i planene da vi innså at det ble billigere å fly til LA, så da starter vi der. Selvfølgelig ødelegger det litt på systemet i hodet mitt, perfeksjonisten finner det litt ulogisk å kjøre opp til San Francisco og så nedover mot Texas igjen. Men logikken gjenopprettes med en sveip innom Las Vegas, og dermed en ekstra stat. Kanskje kan vi få kartet til å se sånn ut etter sommerferien?
Nesten perfekt symmetri der. En våt drøm for perfeksjonisten i meg. Men Alabama blir jo bare enda mer fremtredende. En liten skamplett i USA-historien til kaosfamilien. Det må gjøres noe med! En dag, Alabama! En dag..
Det er ingen hemmelighet at Texas ligger mitt hjerte veldig nært, og at min absolutte favorittby i USA er Dallas. Herlige, allsidige Dallas.
Det er noe spesielt med sørstatene. Jeg elsker atmosfæren der. Klimaet. Menneskene. Høfligheten. Åpenheten. Ja, stort sett alt annet enn de store myggene som alltid spiser meg opp.
I dette innlegget vil jeg dele noen av mine Dallas-favoritter med dere. Eller, Dallas og området rundt vil kanskje være mer riktig. For det finnes et utall av fine forsteder/byer rundt selve Dallas. Og noen av tipsene er også butikker/restauranter som finnes andre plasser i USA.
Nå er vel ikke Dallas den plassen som drar mest internasjonale turister. Et innlegg om New York eller andre mer utpregede turistbyer hadde kanskje vært mer interessant. Men kanskje er det noen der ute som drømmer om eller har planer om en Texas-tur. Da har jeg tipsene for akkurat deg!
FAVORITTPLASSER I DALLAS
Ronald Kirk Pedestrian Bridge (bildet over), min absolutte favorittplass i Dallas. Broen går over Trinity River, og er som navnet tilsier bilfri. Dra hit om kvelden, se solnedgangen over elven og skylinen lyse opp (en skyline som forøvrig flere ganger har blitt kåret til den fineste i USA). Det er en herlig atmosfære her ute. Må bare oppleves! Kombiner det forresten gjerne med en middag i nærliggende Trinity Groves (anbefaler også å parkere på denne siden av broen).
Reunion Tower – et landemerke i skylinen. Ta heisen opp til observation deck og se utover hele Dallas. Her finnes også en restaurant, men ryktene sier at denne er overpriset. Vi har ikke prøvd den. Utsikten kan fint nytes uten mat.
The Sixth Floor Museum. Man må nesten bare besøke plassen der John F. Kennedy ble skutt og drept, en mørk del av Dallas historie. Dette museet er inne i bygget han ble skutt fra. Nede på veien er plassene der skuddene traff markert med to kryss i bakken.
Dallas Zoo. Dette er en oversiktlig og trivelig dyrehage, fin både for barn og voksne. Og giraffene her overgår det meste!
Bishop Arts District. Navnet sier vel det meste, dette er et kunstnerdistrikt med morsomme butikker og flere veldig bra restauranter. Her finnes også mange veggmalerier, eller murals som det kalles. Jeg har nettopp oppdaget dette området, og skal definitivt utforske det nærmere.
Og når vi snakker om murals kommer vi ikke utenom bohembydelen Deep Ellum. Her kryr det av dem, etter at et prosjekt som heter 42 murals ble satt i gang. Det er bare å gå på jakt..
OMRÅDER RUNDT
Vi bor i forstaden Plano når vi er i Dallas. Dette er en by rett nord for Dallas som for tiden er i stor vekst. Her finnes alt du kan ønske deg av butikker og restauranter, i tillegg til et lite, men koselig “historic downtown district”. I tillegg er det grei avstand til downtown Dallas, ca. 25 minutter. Vi trives veldig godt i denne byen.
I dette området finner du også Southfork Ranch, kjent fra TV-serien Dallas. Verdt et besøk!
Men min favorittforstad finner man ca. 20 minutter nord for Plano igjen. McKinney! Her er det et større historical downtown district enn i Plano, men ikke for stort og veldig oversiktlig med hyggelige butikker og spisesteder. Jeg elsker å reise hit og tusle rundt!
Forth Worth, eller nærmere bestemt Forth Worth Stockyards. Et skikkelig cowboy/western-område. Pass på å få med deg Longhorn Cattle Drive som går gjennom gatene to ganger om dagen!
SPISEPLASSER
Hugs Cafe i McKinney, Angelas at the Crosswalk i Plano, Cattlemen’s Steak House i Forth Worth Stockyards (bedre biff finnes ikke), Saltgrass, La Hacienda Ranch, Norma’s Cafe (ekte diner med dype røtter i Dallas), Chuey’s (meksikansk), Applebee’s, Chili’s, Denny’s (fortrinnsvis for frokost), Joe’s Crab Shack, Cracker Barrel, Cafe Brazil, Gas Monkey Bar and Grill (velkjent plass om du har sett TV-programmet Fast n’ Loud).
Dette er selvfølgelig bare mine favoritter, det finnes utallige restauranter for alle typer mat og i alle prisklasser overalt i Dallas-området.
SHOPPING
NorthPark Center, Galleria, The Shops at Willow Bend (Plano), Stonebriar Centre (Frisco), handlegaten i McKinney (ikke en kjedebutikk å se), Grand Prairie Premium Outlets, Allen Premium Outlets (stort sett de samme butikkene på disse outletene, anbefaler først og fremst Grand Prairie hvor det er bilfritt og mer oversiktlig).
Jeg har selvfølgelig også noen absolutte favorittbutikker:
Neiman Marcus – denne kjeden som etterhvert har blitt veldig stor startet i Dallas og har sin flagship store her. Besøk også Neiman Marcus Last Call for gode dealer.
Target – jeg finner alltid rimelige, behagelige og fine jeans her. Her finnes også alt mulig annet, som interiør, leker, apotek, dagligvare. Akkurat som Walmart om du er kjent med det.
Nordstrom eller Nordstrom Rack som er outletvarianten deres.
Spør du barna mine her får du selvfølgelig helt andre svar, som Disney Store, Forever 21, Carter’s, Justice, Walmart etc.
Alt dette er bare en brøkdel av hva Dallas og områdene rundt har å tilby. Det finnes mengder av fine steder og museer. Spennende forsteder og bydeler. For den eventyrlystne finnes fornøyelsesparken Six Flags i Arlington. Og for den sportsinteresserte har Dallas lag i alle de store idrettene. Dallas Cowboys i amerikansk fotball, Dallas Mavericks i basketball, Dallas Stars i ishockey og Texas Rangers i baseball. Sesongene avløser hverandre. Vi er der på sommeren under baseballsesongen, og har funnet ut at det er like greit å gå på minor league kamper. Vi har funnet vårt eget lokale lag i Frisco Roughriders. Her er det familievennlig atmosfære, man kommer nærmere banen og spillet og alt er selvfølgelig mye rimeligere.
Og selvfølgelig, hva er Texas uten rodeo? Ta en tur til Mesquite og Mesquite Rodeo. Kjempegøy!
Og i tillegg til alt dette dukker det alltid opp noe nytt, eller man oppdager stadig noe nytt. Til tross for at jeg tidligere har kalt et par andre plasser i Texas og USA hjem, så har jeg tapt mitt hjerte til Dallas. Jeg har aldri bodd der, men det har likevel blitt som mitt andre hjem. Denne byen har bare noe som jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som jeg ikke har funnet noen andre plasser. Den er definitivt vel verdt et besøk (eller flere)!
