I dag tar vi en liten tidsreise igjen. Bli med tilbake til februar, og inn i det skrudde hodet til en mamma som har opplevd alt for mange ufrivillige aborter.
Dagene går sakte men sikkert fremover, selv om det føles som om de står stille. Magen vokser fort, og plutselig passer ingen av buksene mine lenger. Sånn flaks at alle mammabuksene mine gikk til Fretex for ikke lenge siden. Det føles litt feil, men jeg må nødt til å kjøpe et par nye. Jeg føler meg fullstendig malplassert i gravidavdelingen på HM. Jeg hører da ikke til her! Og dette er bortkastede penger, jeg kommer til å trenge dem toppen en uke til før dette er over.
Tilfeldigvis (eller kanskje ikke så tilfeldig egentlig) er babyavdelingen rett ved siden av mammaklærne, og jeg må jo titte litt når jeg først er der. Og i et anfall av optimisme, eller kanskje galskap, havner en liten body opp i samme handlepose som mammabuksen. Jeg vet jo veldig godt at vi ikke får bruk for den, og krøller den sammen i en skuff når jeg kommer hjem (der ligger den faktisk enda). Men tenk om.. Om ikke annet, så får det være et minne om det som ikke ble.
Hjernen leker med meg konstant. Jeg er overbevist om at dette snart er over. Snart kommer blødningen. Det er nok ikke liv der inne lenger. For selv om jeg har sett liv på tidlig ultralyd, betyr ikke det at hjertet fortsatt slår nå, halvannen uke etterpå. Til slutt klarer jeg ikke mer av usikkerheten, og finner den gamle doppleren min på loftet. Takk og lov for at jeg ikke har kvittet meg med den i alle fall! Nervene ligger tykt utenpå kroppen. Vil det være stille? Vil jeg høre noe annet enn svosjet fra tarmene og min egen puls? Jeg vet det er tidlig. Jeg forventer ikke å finne deg. Men så er du der med en gang. Dunkdunkdunkdunkdunkdunk!Verdens vakreste lyd! Et bittelite hjerte i en liten kropp som kun har eksistert i litt over 7 uker. Tenk det! Det er nesten uvirkelig.
Lykken og lettelsen sprer seg i kroppen min. Du lever enda! Jeg vet at veien fortsatt er lang å gå, men akkurat nå lever du inne i magen min. Lille hjertet mitt!
De blogginnleggene som vil dukke opp i nærmeste fremtid, trodde jeg egentlig aldri skulle deles med omverden. Da jeg begynte å skrive om dette svangerskapet, trodde jeg virkelig ikke at jeg skulle sitte her flere måneder senere med med en magekul som inneholder en aktiv krabat. Jeg skrev først og fremst for meg selv, for å få ut mine egne tanker. Og for å dokumentere denne overraskende men eventyrlige reisen, uansett hvor kort eller lang den måtte bli. Som et bevis på at dette lille livet også eksisterte kanskje. Og som et bevis på at selv om denne lille ikke var planlagt, og selv om følelsene rundt situasjonen har vært mange, var den både ønsket og elsket allerede fra starten. Så, la meg ta deg med tilbake til vinteren..
Du er en av livets største overraskelser. På ingen måte en del av planen, og på mange måter ganske mirakuløs.
Jeg trodde knapt mine egne øyne da en gammel, utgått test fra innerst i skapet viste to streker. I alle dager! Jeg trodde jeg var i overgangsalderen, ikke dette. Så feil kan man ta.
Hva nå? Hva vil skje? Hvor lenge vil dette vare? Hva gjør vi om dette faktisk er den som blir? Det er fullstendig kaos på innsiden. Kun en ting er sikkert, jeg vil gi deg en sjanse. Du er et mirakel, og uansett hva som ligger foran oss, skal du få leve i magen min så lenge det går. Og selv om det er skummelt, håper jeg du vil bli helt til høsten.
Noen få uker senere ligger jeg nok en gang i en gynekologstol med en skjerm ved siden av meg. Jeg må vite om det virkelig er liv. Og på skjermen får jeg se en liten klump på knappe centimeteren og et lite hjerte som banker jevnt og trutt. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se igjen. Det er litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg er avventende, tør ikke håpe for mye. For du er ikke helt så stor som du burde ha vært. Selv om det ikke er snakk om mye, og jeg har hatt mye skumlere ultralyder før, aner det meg at historien gjentar seg. Spørsmålet er bare når.
Jeg gjør det jeg må. Jeg tar vitaminer som får meg til å spy. Jeg propper i meg blodfortynnende både i sprøyte- og tablettform. Jeg får henvisning til de undersøkelser jeg må ha. Og jeg søker om fødeplass. Selv om underbevisstheten vet at jeg ikke har behov for noe av dette.
Hver dag kjenner jeg etter. Er puppene mindre ømme? Er jeg mindre kvalm? Gjør det mer eller mindre vondt i magen? Og ikke minst, er det spor av blod på dopapiret? Jeg stryker meg over magen. Lever du fortsatt der inne? Vær så snill! Lev! Voks! Kom til oss!
Og jeg lengter. Lengter etter at tiden skal gå. Dager og uker. Lengter etter å få se deg på nok en ultralyd. Lengter etter å få se et sprellende vesen som har vokst betraktelig. Lengter etter å få høre hjertet ditt. Lengter etter å kjenne deg. Lengter etter betryggelse og litt senkede skuldre. Lengter etter å få vite hvem du er. Om vi noen gang kommer dit..
Ja, da er vel katta, og ikke minst årsaken til mitt bloggfravær, behørig ute av den berømte sekken. Jeg har ikke bare lagt på sofaen, stappet i meg masse søtsaker og lagt på meg av den grunn, selv om det kan se sånn ut..
Sånn er det altså. Enkelte på min alder blir besteforeldre. Jeg blir gravid. Egentlig så er det fullstendig galskap. Og et eneste stort mirakel.
Det har vært mye vurdering frem og tilbake om jeg i det hele tatt skulle dele noe på blogg eller sosiale medier. En del av meg kunne ha fortsatt å holde dette hemmelig lenge. Det har vært trygt og godt å ha det helt for seg selv. Men så går tiden, magen vokser og flere og flere får uansett vite hva som er på gang. Og når det gjelder blogging, så har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skrive når noe så stort skjer i kulissene. Så da har jeg heller vært stille. Og det vil jeg jo egentlig ikke være. Så selv om det er skummelt å dele, selv om jeg fortsatt er bittelitt usikker på om det er det riktige å gjøre, så var tiden inne nå. Det ble for slitsomt å holde på hemmeligheten i lengden, vi har tross alt visst om dette i flere måneder allerede.
Jeg vet at minst to spørsmål vil komme. Er alle barna med samme far? Hvorfor er det sånn at når man har flere barn enn gjennomsnittet så antas det ofte at man er i gang med nytt «kull» med ny mann? Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det (med mindre du får barn med enhver mann du legger dine øyne på), men hos oss er det sånn at alle barna er våre felles barn. Hvorfor forandre på en formel som virker?
Og så kommer muligens det verste spørsmålet. Var det planlagt eller ikke? Jeg vil helst svare at det er en privatsak som ingen har noe med. Men siden jeg har skrevet noen innlegg de siste månedene, for meg selv til å begynne med, men som jeg nå vil dele litt av fremover, så vil svaret på spørsmålet uansett ligge der. Dette kom definitivt som en overraskelse.
Jeg trodde ikke jeg skulle sitte her og skrive dette i dag. Jeg trodde ikke svangerskapet skulle vare så lenge. Og det er altså skummelt å dele. Men enda mer slitsomt å skjule.
De siste månedene har vært tøffe på mange måter. Nøyaktig hvor tøft vil også komme frem i det jeg har skrevet denne tiden. Det har vært en eneste stor berg- og dalbane, og det vil det nok fortsette å være lenge enda. Sannsynligvis helt til denne lille forhåpentligvis melder sin ankomst til høsten. For jeg har en tøff forhistorie. Og dette er på mange måter et risikosvangerskap. Det er vanskelig å slappe av. Det er vanskelig å i det hele tatt se for seg at det skal gå bra, selv om jeg er godt over det stadiet jeg har mistet før. Det finnes ingen garantier. Mye kan fortsatt skje. Men jeg håper..
Det startet riktig så bra i januar. OK, jeg hatet det. Men jeg kuttet ut stort sett alt sukker og annet svineri og kom godt i gang med trening. 10 kg skulle bort, helst innen sommeren. Og et par av dem forsvant ganske raskt. Men så skjedde det noe som la alle planer og håp om den slanke sommerkroppen 2019 fullstendig på is.
Husker dere at jeg skrev et innlegg om en gynekologtime i begynnelsen av januar? Og at jeg håpte det ble lenge til neste gang jeg lå i en sånn stol og skrevet.
Så er det følelsen som kommer når jeg ligger i stolen. Flashbackene til alle gangene jeg har lagt der og lurt på hva som vil møte oss. Dommedag! Liv eller ikke? Minner om alle gangene jeg har sett små kropper som har lagt så alt for stille. Sammenkrøllet og uten den fine blinkingen fra et lite hjerte. Selv nå, da jeg visste at det var tomt på innsiden, måtte jeg likevel ta meg sammen da gynekologen dro frem ultralydstaven og slo på skjermen. Samtidig kjente jeg på en slags rar lettelse over at det ikke var spørsmål om liv eller død i magen denne gangen. Men så var det jo på en måte det likevel. Tenk om hun hadde funnet noe annet der inne. Det gjorde hun heldigvis ikke altså! Der inne var kun det jeg har sett flerfoldige ganger før. Ja, minus et ekstra menneske da, verken dødt eller levende. Det er også en historie i seg selv. Ingen trenger å forklare meg hva som er hva på skjermen. Jeg vet utmerket godt hva som er slimhinne og hva som er eggstokker for eksempel.
Det var mye lettelse hos denne kjerringa da jeg kom ut fra kontoret til gynekologen. En polypp mindre og flere kilo lettere. Som vanlig etter en sånn undersøkelse håper jeg at det er veldig lenge til neste gang.
Vel, sånn ble det ikke.. Jeg ler rått av det jeg skrev helt på starten av året. For noen få uker senere var jeg tilbake i gynekologstolen, for noe helt annet enn en uskyldig polypp.
Årets sommerkropp ser ut til å bli kulerund og full av blåmerker..
Dette er på langt nær et rykende ferskt innlegg. Tvert imot har det lagt på vent siden bloggen var pur ung. Ventet på at jeg skulle bli modig nok til å dele. For ytterst få vet om dette. Når jeg har delt min historie om ufrivillige aborter, har jeg ikke vært helt ærlig. For historien endte ikke med minstemann. Og det er ikke 9 graviditeter og 3 barn. Det er 10/3. Vi har ikke to barn på gravstedet, lillesøster som snart skulle ha fylt 3 år ligger også der. Siden desember 2015 har jeg hatt dårlig samvittighet for å ha tiet om henne. Og jeg angrer bittert på at jeg aldri fortalte pappa om henne. Men jeg håper han har funnet ut av det selv nå.. For hun eksisterte i aller høyeste grad. Det gjorde også den lille som jeg fortsatt blødde ut restene av mens jeg fortalte deler av historien min på God morgen Norge. De teller, de også. Dessuten er det også et faktum at en positiv graviditetstest ikke er synonymt med pur lykke. Noen ganger er det faktisk stikk motsatt..
To røde streker lyser mot meg. I mange år var dette alt jeg ønsket meg. Hver måned dreide seg om akkurat dette. Pliktsex og testing. Måned etter måned. Skuffelser. Nedturer. Og graviditeter som ikke varte. Igjen og igjen. År etter år.
Og nå står jeg her og ser på denne testen som helst skulle vært negativ. Men det er den altså ikke. En positiv test skal være noe fint, men jeg kjenner ingen glede. Bare kaos. Skrekk. Sorg.
For vi fikk til slutt de barna vi ville ha. Huset er fullt. Bilen er full. Vi er ferdige. Og vi har vært gjennom dette før. Den gangen ønsket jeg barnet, jeg følte at vi kunne klare det. Mannen ville ikke. Time til abort ble bestilt, men jeg klarte ikke. Vi innstilte oss på at det ble et barn til. Så ordnet naturen opp. Etter 15 uker døde hun i magen min, som så mange av søsknene hennes før henne.
Jeg innfant meg med at det var en mening med det. En god stund ønsket jeg en ny graviditet, men tanken ble etterhvert fjernere og fjernere. Det er fint som det er. Det er best sånn. Jeg har slitt med å kvitte meg med babyutstyr, sånn i tilfelle. Men i det siste har også det snudd. Jeg har ikke lenger klart å se for meg flere barn, selv når minste har ymtet frempå om det. Visst hadde det vært fint med et lite nurk. Men nei! Tre barn er mer enn nok!
Graviditet er heller ikke synonymt med baby. Ikke for oss. Ikke med vår historie. Svangerskapet med minste var tøft, det gikk på helsa løs for oss begge. Det kunne ha gått galt. Og sjansen for at dette ender med at vi mister nok et barn i svangerskapet er høy. Jeg vet ikke om vi klarer å gå gjennom dette igjen. Jeg vet ikke om vi orker.
Jeg gir det et par dager og tester igjen. Håper at denne testen skal være svakere. At kroppen og naturen ordner opp. Det har skjedd utallige ganger før. Positive tester som blir svakere og svakere når jeg ikke ønsker det. Nå blir den sterkere. Ikke overraskende, kroppen taler sitt tydelige språk. Noe vokser i magen min. Noe som kan bli et barn. Jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvor fine barna våre blir. Men er det rettferdig ovenfor de vi har at de må dele oppmerksomhet med en til? Hva med minste som fortsatt nyter rollen som familiens baby, selv om han strengt tatt ikke er det lenger? Kanskje ville det ha vært fint for ham med et søsken på sin egen alder, eller kanskje er det best som det er nå. Og hva vil mannen si? Jeg er livredd for å fortelle ham dette. Sist runde er fortsatt friskt i minne. Det var så alt for tøft. Og han har mer enn nok annet å tenke på. Jeg kan ikke gjøre dette mot ham. Jeg hører ham plystre litt for seg selv, og bestemmer meg for å vente enda litt til. Jeg er ikke ung lenger, og jeg har en dårlig statistikk på svangerskap. Nå ønsker jeg meg plutselig det jeg var livredd for før, en blødning. Kanskje ordner likevel kroppen opp i løpet av noen dager som så mange ganger før.
Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror dette blir et helvete. Jeg tror det blir snørr og tårer og knuste hjerter. Og jeg vet at det mest fornuftige er å fjerne det. Fjerne noe som vi før har kjempet så hardt for å få. Fjerne noe som har potensiale til å bli like fint som de barna vi har. Kroppen og hjertet skriker mot fornuften. Hva skal jeg gjøre?
Si gjerne at jeg er dum og uansvarlig som har satt meg selv og resten av familien i denne situasjonen. Men jeg trenger det ikke. Jeg vet det så alt for godt selv. Men ingenting annet enn sølibat er bombesikkert, med mindre du er jomfru Maria, da hjelper visst ikke det engang. En positiv test og de første tegnene til et nytt liv burde være pur glede. Eller i alle fall skrekkblandet fryd. At jeg ikke føler noe av dette får tårene til å trille. For jeg vil så gjerne, jeg vet hvilket mirakel dette er. Isteden står jeg midt i et umenneskelig valg. Å gi dette nye livet en sjanse eller velge det bort. Hva vil jeg angre mest?
Jeg har vært fryktelig usikker på om jeg skulle skrive noe om dette temaet. Jeg er ikke den som slenger rundt meg med politiske meninger. Men det er forsåvidt ikke dette heller. For meg er det en mening som kanskje er mer personlig enn politisk.
Jeg er litt redd for å bli stemplet som en konservativ, gladkristen KrF’er. For det er jeg på ingen måte. Jeg er stort sett for alt som mange i det partiet ser skjevt på. Så også retten for kvinner til å bestemme over sin egen kropp. Men likevel har tvillingabort-debatten rørt noe i meg.
Jeg er altså på ingen måte abortmotstander. Jeg er ikke nødvendigvis for abort heller, men enhver må bestemme hva som er riktig for dem. Dog innenfor rimelighetens grenser. Abort er ikke en prevensjonsform. Og en abort er heller ikke bare bare. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg vurderte det. Dro frem og tilbake til sykehuset. Skrev under på papirene. Men jeg klarte ikke å svelge tablettene. Det ble for tøft. Det var ikke riktig for meg. Så jeg vet at abort ikke er en lett beslutning å ta.
Men så er det dette med tvillingabort da. Selvfølgelig kan det også her være mange gode grunner til å gjennomføre. Ligger det noe medisinsk til grunn, med fare for mor, barn eller begge, så skjønner jeg det fullt ut. Så også om det er andre forhold som tilsier at to eller flere barn på en gang vil være en stor belastning for familien.
Det er mulig det er den «habituelle aborteren» (altså, høyst ufrivillige aborter) i meg som overreagerer her. For når du har ønsket svangerskap og barn så høyt som jeg har gjort, bare for å oppleve og miste gang på gang, så blir sånne ting et litt følsomt tema.
Men jeg synes det er hårreisende og tildels uforståelig å velge bort en tvilling fordi man rett og slett ikke vil ha begge to. Er det virkelig noen som gjør dette? Svaret her er visst ja, selv om det forhåpentligvis er ytterst få som går gjennom fosterreduksjon uten en veldig god grunn. Mulig jeg tråkker på noen tær nå altså, men dette klarer jeg ikke å skjønne. Nå har jeg aldri vært en sånn som ønsker meg tvillinger, og har vært lettet hver gang ultralyd bare har vist et foster. For jeg skjønner at to på en gang kan være heftig. Jeg syntes mine pseudotvillinger var tøft, men det er nok ingenting i forhold til to krevende nyfødte på en gang. Og selvfølgelig ser jeg også at det kan bli en ekstra økonomisk utfordring, i tillegg til en hel del annet. Men jeg tenker også sånn at om man nå kanskje har planlagt en graviditet, eller har satt seg selv i en situasjon der en graviditet er mulig, så må man også ta høyde for at det faktisk kan bli mer enn en. Takler en ikke det, så burde man kanskje revurdere en graviditet i det hele tatt. For uten høyst tungtveiende grunner, hvordan kan du velge et av barna dine foran det andre? Hvordan kan du bestemme hvem som får leve og hvem som må dø?
Dette er et uhorvelig vanskelig og følsomt tema, og det er egentlig lett å både forstå og forsvare begge sider i denne saken. Men personlig kjenner jeg at jeg, selv om jeg er for selvbestemt abort og kvinnens rett til å velge, synes at forslaget til ny abortlov som ble lagt frem i dag er helt OK.
Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.
Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.
To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.
Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.
Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?
Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain’t my first rodeo.
Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, men mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så “sent” er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.
Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.
Tre timer etter jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.
Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.
Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..
Bilde lånt fra Facebooksiden til Ultralydklinikken AS. Jeg synes dette illustrerer så godt hva man faktisk mister allerede i første trimester. Et lite menneske man aldri fikk bli kjent med, men som allerede fylte hele fremtiden.
Nok en gang viser testen to streker. Du burde bli glad, men isteden skyller en bølge av angst gjennom deg. Du har vært her før. Mange ganger. Det ender aldri bra.
Er ikke testen litt svakere enn den burde? Du har nok for lavt HCG-nivå. Tidligere sprang du til legen for å ta blodprøver med et par dagers mellomrom. Sjekket mengde og dobling. Det orker du ikke lenger. Du bare avventer. Tester kanskje noen ganger til for å sjekke om testene blir sterkere. Noen ganger blir de svakere og du begynner etterhvert å blø. Det blir nesten en lettelse. Andre ganger blir de faktisk sterkere. Enn så lenge er det noe som utvikler seg i magen din.
Men utvikler det seg som det skal, mon tro? Du vet at du burde ordne legetime. Få resepter på medisiner som kan hjelpe. Få time til tidlig ultralyd. Sette igang hele systemet. Men du orker ikke. Du venter så lenge du kan for å slippe og gå gjennom hele den mølla der igjen. Det er ikke vits i likevel.
Dagene går og blir til uker. Er du kanskje litt mindre kvalm? Er puppene litt mindre ømme? Er det tegn til blod på papiret etter dobesøk? Du driver deg selv fra vettet, kjenner hele tiden etter kroppens tegn. Er det fortsatt liv der inne?
Så må du til slutt troppe opp til ultralyd. Du blir ekstra kvalm bare ved tanken på å dra til den gynekologiske avdelingen der du har vært alt for mange ganger. Der du har vært gjennom alt for mye vondt. Du gråter før du kommer deg inn døren. Du vil ikke være der. Du kjenner igjen gynekologer og sykepleiere som svinser rundt i gangene. Og mens du sitter på venterommet legger du merke til at du selv har mye lengre fartstid her enn dine medpasienter. Du er den eneste som har på deg tunika istedenfor trange bukser og korte gensere. Du vet at det er mye enklere og bedre å bare dra av seg tights og truse og fortsatt føle seg litt tildekket under tunikaen.
Du blir hentet inn på et rom der du har vært utallige ganger før. Den samme gamle ultralydstaven, den samme gamle skjermen. Du kjenner rutinen. Du vet hva som dukker opp på skjermen, ser det umiddelbart. Du vet hva som er livmoren, og du ser med en gang det bittelille hjertet slå. Du burde føle glede, men kjenner bare bekymring. Hvor lenge kommer det til å fortsette og slå?
Gynekologen måler størrelse, og du reagerer umiddelbart. Er det ikke litt for lite? Gynekologen synes det passer fint, men når hun ser på snurra blir du likevel satt noen dager tilbake.
“Men det er tidlig enda.” Du lurer på om du rett og slett har mer kunnskap på dette feltet enn gynekologen. Du vet så inderlig godt at disse små millimeterne med avvik er bekymringsverdig. Du vet allerede nå at det ikke ender bra. At du om noen uker vil være tilbake her for å føde et dødt foster.
Du googler størrelse, uke, for lite embryo. Du finner solskinnshistorier og triste historier. Du håper at magefølelsen din er feil denne gangen. Gynekologen var ikke så grundig, hun kan ha målt feil. Hver millimeter teller så tidlig.
Magen vokser. Du skjuler den så godt du kan. Den og den dårlige formen. Det er best sånn. Best at ingen vet. Du misunner dem som med glede kan kunngjøre svangerskap. Dem som kan gå gjennom 9 måneder uten store bekymringer. Du ønsker at du kunne gjøre det samme, men sånn er det ikke lenger.
Og til tross for realismen håper du. For nå som du har sett det lille hjertet slå er det håp. Der er liv. Der var i alle fall liv. Det fortjener en sjanse. Så du gjør så godt du kan for dette lille livet. Pr. i dag er du gravid. Du prøver å dytte vekk de negative tankene, men de sniker seg frem. Du klarer ikke å glede deg. Isteden prøver du å forberede deg til det du vet kommer. En gang etter at du kommer over i andre trimester vet du at det lille hjertet vil slutte å slå. Nok et lite liv vil være borte. Hva skal vi gjøre med det når den dagen kommer? Familiegraven der de andre vi har mistet har fått ligge er full. Det er ikke plass til denne lille der. Hva gjør vi da? Lar vi sykehuset ta hånd om den lille kroppen? Bare forlater den? Tanken er hjerteskjærende.
Men kanskje blir det ikke sånn denne gangen. Kanskje, bare kanskje, slår denne lille alle odds. Det vil likevel være vanskelig å glede seg, selv om du har lyst. Du vil få dårlig samvittighet for tankene dine. Det vil bli slitsomme uker og måneder fulle av vanskelige følelser og angst. Måneder med skyhøye skuldre. Du vil aldri føle deg trygg, faren vil true rundt hver sving. Du vet så alt for godt at selv om du kommer deg godt uti svangerskapet så er der ingen garantier. Mye kan skje. Kroppen din er ingen trygg havn for små liv.
Men kanskje, bare kanskje er alt du har vært gjennom verdt det. For kanskje, bare kanskje går det bra denne gangen.
Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.
I disse dager har det gått syv år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si “beklager, her er det ikke liv lenger”. Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.
Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt “vanlige og uproblematiske” spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.
Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.
I fjor fikk jeg foreviget alle mine små på ryggen, på den måten er de alltid med meg
Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.
En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen “vi har nok med de to vi har”. Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..
Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.
“Det var bra det skjedde så tidlig”. “Det er bare å prøve igjen”. “Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett”. “Neste gang går det bra”.
Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.
Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et “jubileum”. Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.
Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.
